Åpne seg??

[moamoa]

Jeg driver å bearbeider overgrep og i den forbindelse har jeg kun fortalt at det har skjedd et overgrep og hvem som er overgriper. De jeg har fortalt det til spør ikke noe mer da, men en venninne har prøvd seg noen ganger på å få meg til å fortelle eksakt hva han gjorde. Dette kjenner jeg ubehag med og har ikke lyst til å fortelle hva som ble gjort. Ikke til terapeuten min engang har jeg fortalt det til. Har snakket med han om dette og han mener jeg unngår å fortelle for å beskytte meg selv.... Og det er sikkert riktig...jeg kjenner avsky med det og vil ikke at folk skal vite om det ekle som skjedde...ikke terapeuten engang :-(. Men er det dumt? Bør jeg klare lage hull på den hemmeligheten også? I det minste for terapeuten eller?? Hjelper det?

[vanilje]

Det er noen som mener at den eneste måten å bearbeide et overgrep på er å gjenoppleve / gjennomgå selve hendelsen gang på gang på gang. Med ord, med tanker, med følelser.

Jeg synes at dette skal gjøres sammen med noen som kan ta i mot, _ikke_ sammen med en venninne.

Akkurat hvor detaljert du vil fortelle bestemmer du selv. For noen er det viktig å ha en liten bit som er kun sin egen. For andre hjelper det å fortelle absolutt alt.

Hvis venninnen din absolutt vil vite hva som skjedde, så er det mulig å trekke noen veeeldig store linjer. Selv kunne jeg aldri ha tenkt meg å dele detaljer med venner.

[thinkerbell]

Din behandler er ingen tankeleser, om du ikke sier hva du sliter med er det logisk nok vanskelig/umulig å hjelpe deg. Å åpne opp og blottlegge sitt innerste er svært smertefullt, dette bør skje over tid -det er ikke gjort på 2 måneder. Ved å sette ord på det du har opplevd vil du trolig etterhvert gjennvinne mer kontroll og balanse i livet ditt. Velger du å ikke våge vil du gå mange lange og vonde år i møte, der finnes hjelp til å overleve -hvorfor ikke bruke den?

[moamoa]

Det er noen som mener at den eneste måten å bearbeide et overgrep på er å gjenoppleve / gjennomgå selve hendelsen gang på gang på gang. Med ord, med tanker, med følelser.

Jeg synes at dette skal gjøres sammen med noen som kan ta i mot, _ikke_ sammen med en venninne.

Akkurat hvor detaljert du vil fortelle bestemmer du selv. For noen er det viktig å ha en liten bit som er kun sin egen. For andre hjelper det å fortelle absolutt alt.

Hvis venninnen din absolutt vil vite hva som skjedde, så er det mulig å trekke noen veeeldig store linjer. Selv kunne jeg aldri ha tenkt meg å dele detaljer med venner.

sukk...dette føles veeeldig vanskelig :-(. Kjenner vemmelse bare ved tanken...

[vanilje]

sukk...dette føles veeeldig vanskelig :-(. Kjenner vemmelse bare ved tanken...

Jeg skrev ganske mange ting...hva eksakt var det som skapte vemmelse? Måten mange tenker gjenopplevelse er eneste måten å bearbeide?

Tro meg, det er en skremmende tanke å skulle være nødt til å gå igjennom disse hendelsene om og om igjen.

Kanskje er ikke din behandler en av de som tenker sånn. Hva med å spørre h*n om det? Uten å si noe du ikke vil si, så bare spør, "hva mener du må til for å få det bedre?"

Det er mange måter å nærme seg overgrepene på i behandlingen, fordi det er så mange aspekter som berøres.

Er ingen måte som er den absolutt rette, du må finne din måte.

[moamoa]

Jeg skrev ganske mange ting...hva eksakt var det som skapte vemmelse? Måten mange tenker gjenopplevelse er eneste måten å bearbeide?

Tro meg, det er en skremmende tanke å skulle være nødt til å gå igjennom disse hendelsene om og om igjen.

Kanskje er ikke din behandler en av de som tenker sånn. Hva med å spørre h*n om det? Uten å si noe du ikke vil si, så bare spør, "hva mener du må til for å få det bedre?"

Det er mange måter å nærme seg overgrepene på i behandlingen, fordi det er så mange aspekter som berøres.

Er ingen måte som er den absolutt rette, du må finne din måte.

Tanken på i det hele tatt å berøre temaet skaper vemmelse. Og jeg har ærlig problemer med å se at det skal føre til noe bra å grave i det, men tar sikkert feil? Jeg har egentlig aldri hatt de store problemene mht til det jeg har opplevd, har vel bare konstatert at ok, dette har jeg opplevd, dette får jeg ikke gjort noe med, og dette skal ikke ødelegge livet mitt på noen måte...også har jeg "overlevd" uten problemer.

Jeg sliter ikke med angst, depresjoner, spise-problemer, sex eller noen av disse større tingene og er derfor jeg ikke ser at jeg "må" grave i akkurat hva som skjedde? Så hva er det for godt som kommer ut av det? Hvis man allikevel velger å grave i det? En av grunnene til at jeg har problemer med å fortelle terapeuten er sikkert også fordi han er mann. Men det var et nesten bevisst valg å ha en mannlig terapeut for jeg visste det ville gi meg en tøff utfordring mht tillit og åpne seg.

[Sort rose]

Jeg fikk tilbud om innleggelse i forbindelse med å fortelle hva som hendte. Slik kunne jeg være i trygge hender både under samtale og i avdelingen etterpå. Det funket godt for meg, og siden jeg opplevde en del ubehag i forbindelse med dette så var det en god måte å gjøre det på.

Håper du finner den måten som er best for deg. Uansett tar det lang lang tid og alt kommer nok i små porsjoner. Men en ting er sikkert og det er at du får ett bedre liv etterpå. Jeg har ikke opplevd en eneste som har blitt verre.

Lykke til!

[moamoa]

Jeg fikk tilbud om innleggelse i forbindelse med å fortelle hva som hendte. Slik kunne jeg være i trygge hender både under samtale og i avdelingen etterpå. Det funket godt for meg, og siden jeg opplevde en del ubehag i forbindelse med dette så var det en god måte å gjøre det på.

Håper du finner den måten som er best for deg. Uansett tar det lang lang tid og alt kommer nok i små porsjoner. Men en ting er sikkert og det er at du får ett bedre liv etterpå. Jeg har ikke opplevd en eneste som har blitt verre.

Lykke til!

Hvordan følte du livet ble bedre da? Klarer du sette ord på det?

[Sort rose]

Hvordan følte du livet ble bedre da? Klarer du sette ord på det?

For hver samtale der ting kom opp, gråt jeg og raste, var paranoid og bort i mot psykotisk, men likevel, sakte men sikkert åpnet hjertet mitt seg litt etter litt og jeg klarte igjen å se at livet hadde verdier, at det fantes noe å strekke seg etter.

Jeg tror at å låse alle hemmligheter inne, gjør at vi føler en større ensomhet også.

[moamoa]

For hver samtale der ting kom opp, gråt jeg og raste, var paranoid og bort i mot psykotisk, men likevel, sakte men sikkert åpnet hjertet mitt seg litt etter litt og jeg klarte igjen å se at livet hadde verdier, at det fantes noe å strekke seg etter.

Jeg tror at å låse alle hemmligheter inne, gjør at vi føler en større ensomhet også.

Men jeg føler jeg har mye å strekke meg etter. Jeg har barna mine, jobben min som stadig er i utvikling og gir meg utfordring, mange gode venner osv. Jeg føler ikke jeg har så mye å klage over egentlig. Dater litt via nettet for å se om jeg kan finne meg en ny kjæreste, har fritidsaktiviteter..kjeder meg ikke. Så klarer ikke se at det å grave i, fortelle, åpne for en samtale med å sette ord på dette ekle skal endre noe til det bedre? For jeg har det bra. Men har det ikke bra når jeg må ha noe med faren min å gjøre og derfor har jeg bestemt at den kontakten må avsluttes el endres på. Men må jeg grave i det ekle?? Jeg er veldig bevisst på at det som skjedde ikke er min skyld. Men jeg må erkjenne at jeg føler en viss skam rundt det allikevel. Noen har kalt det den skjulte skammen....at man faktisk likte det man ble utsatt for. Kjenner at jeg skammer meg over det og at det er en av grunnene til at jeg ikke vil fortelle, grave osv. Men når jeg er dette bevisst...er det ikke like greit å la det ligge??

[Sort rose]

Men jeg føler jeg har mye å strekke meg etter. Jeg har barna mine, jobben min som stadig er i utvikling og gir meg utfordring, mange gode venner osv. Jeg føler ikke jeg har så mye å klage over egentlig. Dater litt via nettet for å se om jeg kan finne meg en ny kjæreste, har fritidsaktiviteter..kjeder meg ikke. Så klarer ikke se at det å grave i, fortelle, åpne for en samtale med å sette ord på dette ekle skal endre noe til det bedre? For jeg har det bra. Men har det ikke bra når jeg må ha noe med faren min å gjøre og derfor har jeg bestemt at den kontakten må avsluttes el endres på. Men må jeg grave i det ekle?? Jeg er veldig bevisst på at det som skjedde ikke er min skyld. Men jeg må erkjenne at jeg føler en viss skam rundt det allikevel. Noen har kalt det den skjulte skammen....at man faktisk likte det man ble utsatt for. Kjenner at jeg skammer meg over det og at det er en av grunnene til at jeg ikke vil fortelle, grave osv. Men når jeg er dette bevisst...er det ikke like greit å la det ligge??

Jo, du må på en måte være klar for å åpne opp, og den dagen kommer nok. Det virker som du er veldig bevisst på din egen kropp, med tanker og følelser, så den dagen du bør fortelle om det vil du selv vite at tiden er inne. Tror jeg.

Jeg hadde det på ingen måte slik som du da jeg fortalte om det, jeg klarte knapt stå opp, så det er godt å høre at du synest du har det bra.

Det med skammen er vel det mest vemmelige med hele greia. Og det er det verste å rote opp i. Akkurat hva som er gjort kan man si ved å distansere seg og da gjør det ikke så mye, men skammen føler man på og må beskrive, kvalmt. Men heldigvis helt normalt! Det trodde ikke jeg da jeg gikk gjennom all dritten.

[destgirl]

hei

skjønner din frykt og vemmelse, det kan bli hardt å stikke hull på den boblen du har båret på, men for alt som kommer ut slipper du selv å bære på, det vil der fremme gjøre deg letter og gi deg et mye bedre liv.. en gang i fremtiden vil du ikke lenger overleve, men leve.

men du må våge, våge å kjenne å se. det du kan holde fast i er at du var sterk nok til å takle det grusomme det da det skjedde, så da vet du eller jeg kan si til deg at du har styrke nnok til å klare det..

og ja det tar tid og VIKTIG... gi deg selv tid,en ting om gangen og viktig og ha små mål, samt et langsiktig stort mål.. det gir motivasjon og styrke når ting er helt grusomme.

skal du rense et sår med betennelse, må du gå i dybden og få betennelsen helt vekk ellers utvikler den seg, du kan ikke bare legger plaster over et betent sår, du må rense og stelle, og da vil det såret gro, bli arr, til slutt ett lite arr..

jeg vil anbefale smi, der møter du folk som selv har opplevd, og som selv har kjent på det du kjenner på og som virkelig ser fremover, som virkelig vil få deg i mål, som virkelig vil hjelpe deg til å hjelpe deg selv til å få et godt liv, og den personen som kan hjelpe deg mest, er faktisk deg selv, men du må tørre, og du må være villig til å gå inn i tøffe perioder, men det er verdt det..

du fortjener det livet og smi kan hjelpe deg å finne den styrken i deg selv som du har og som du kan bruke til å få dette livet til å bearbeide og få tilbake DITT liv..

håper du finner ut av det og at du våger, for du fortjener det livet som kommer etter..

sender en klem du kan holde fast i når ting blir tøffe..

[moamoa]

hei

skjønner din frykt og vemmelse, det kan bli hardt å stikke hull på den boblen du har båret på, men for alt som kommer ut slipper du selv å bære på, det vil der fremme gjøre deg letter og gi deg et mye bedre liv.. en gang i fremtiden vil du ikke lenger overleve, men leve.

men du må våge, våge å kjenne å se. det du kan holde fast i er at du var sterk nok til å takle det grusomme det da det skjedde, så da vet du eller jeg kan si til deg at du har styrke nnok til å klare det..

og ja det tar tid og VIKTIG... gi deg selv tid,en ting om gangen og viktig og ha små mål, samt et langsiktig stort mål.. det gir motivasjon og styrke når ting er helt grusomme.

skal du rense et sår med betennelse, må du gå i dybden og få betennelsen helt vekk ellers utvikler den seg, du kan ikke bare legger plaster over et betent sår, du må rense og stelle, og da vil det såret gro, bli arr, til slutt ett lite arr..

jeg vil anbefale smi, der møter du folk som selv har opplevd, og som selv har kjent på det du kjenner på og som virkelig ser fremover, som virkelig vil få deg i mål, som virkelig vil hjelpe deg til å hjelpe deg selv til å få et godt liv, og den personen som kan hjelpe deg mest, er faktisk deg selv, men du må tørre, og du må være villig til å gå inn i tøffe perioder, men det er verdt det..

du fortjener det livet og smi kan hjelpe deg å finne den styrken i deg selv som du har og som du kan bruke til å få dette livet til å bearbeide og få tilbake DITT liv..

håper du finner ut av det og at du våger, for du fortjener det livet som kommer etter..

sender en klem du kan holde fast i når ting blir tøffe..

Takk alle sammen for svar :-)

Jeg har fått noe å tenke på. SMI har jeg vært hos på samtale noen ganger. Har meldt meg på gruppeterapi så er veldig spent på det...gledegruer...men tror det kanskje kan være tingen for meg for å få stukket hull på byllen. Terapeuten er flink han, men kjenner på at han nok ikke er den rette mht å få hull på det. Men som heller kan reflektere sammen med meg de prosessene jeg er i. Vi får se da, hva fremtiden bringer....:-/

[destgirl]

Takk alle sammen for svar :-)

Jeg har fått noe å tenke på. SMI har jeg vært hos på samtale noen ganger. Har meldt meg på gruppeterapi så er veldig spent på det...gledegruer...men tror det kanskje kan være tingen for meg for å få stukket hull på byllen. Terapeuten er flink han, men kjenner på at han nok ikke er den rette mht å få hull på det. Men som heller kan reflektere sammen med meg de prosessene jeg er i. Vi får se da, hva fremtiden bringer....:-/

lykke til, du er tøff..

du gjør det rette, og for hver dump du må ned i blir den dumpa mindre for hver gang, til slutt er den borte..

for det valget du nå tar, gjør noe bra for deg selv, for du fortjener virkelig noe bra for et slikt valg, viktig å gi seg selv noe bra oppi noe vondt og harde stunder, spesielt når du tar slike valg..

kjempe stolt nå jeg..

en klem

[moamoa]

lykke til, du er tøff..

du gjør det rette, og for hver dump du må ned i blir den dumpa mindre for hver gang, til slutt er den borte..

for det valget du nå tar, gjør noe bra for deg selv, for du fortjener virkelig noe bra for et slikt valg, viktig å gi seg selv noe bra oppi noe vondt og harde stunder, spesielt når du tar slike valg..

kjempe stolt nå jeg..

en klem

klem tilbake :-)

[Gjest skal]

Synes dette er forferdelig vanskelig å svare på. Kan bare si hvordan det er for meg. Før ville jeg ikke si noe som helst. Men "måtte" alikevel for jeg trodde jeg skulle bli gal. Så måtte ta mot til meg å si bitteitt til psykologen. Nok til å skjønne at jeg ikke var det.

Men så sa det stopp en lang stund, og det respekterte hun. Men så begynte det å komme et annet behov. Et behov om å ikke være alene med det.

Nå slites jeg imellom behovet for å ikke si noe og behovet av å dele. Så blir det iblnt små skritt, iblant store hopp og så må jeg trekke meg tilbake.

Har fortalt litt direkte. Mye mer har jeg skrevet, det er letere. Vi snakker en del om hvordan hun skal forholde seg. Hvor mye hun skal hjelpe meg til å snakke og når hun skal hjelpe meg å si stopp.

Er en lang vei. Psykologen min har sagt og sier fortsatt at det ikke er sånn at man MÅ fortelle alt, alle detaljer. Men at det er viktig å finne måter å utrykke det på. Og at det er viktig at man ikke altid er alene med alt.

Vet ikke om dette gav noe mening, ordene bare kom nå, når jeg begynte å skrive..

Men håper du finner din måte og ikke minst rett person, for det tror jeg er essensiellt!