Ensomhet opphøyd i syvende...

[Gjest Desperately seeking...]

Kan noen fortelle meg hva som er normalt? Hvor mye kontakt har man med noen som er nære. Så nær at man kan fortelle hva man føler, tenker og drømmer om. Som man kan være seg selv hos. Som man vet ER der og bryr seg. Jeg holder på å gå på veggene. Vet ikke om jeg klarer dette mer!

[bibben]

Hva som er normalt er kanskje like forskjellig som det finnes mennesker. Dette varierer med muligheter, setting og behov.

Hvis man lever i et harmonisk parforhold, vil et slik behov kunne stilles i det daglige.

Lever man alene, vil det være avhengig av hvilket forhold man har til venner og familie.

Noen har lite behov for den type nærhet, andre har et stort behov for dette.

Et utgangspunkt må være at man klarer å signalisere behovet for nærhet og støtte, til sine nærmeste omgivelser.

Innlegget ditt signaliserer at du har behov for at noen er der for deg. Det er lett å brenne inne med alenefølelsen når man er på felgen.

Stor sett er det bare en selv som kan komme ut av ensomheten, ved å strekke en hånd ut, og å ta sjansen på at noen møter deg.

Det vil alltid være en liten sjanse for å bli avvist, men som oftest en stor sjanse for å bli møtt.

Mange mennesker vil gjerne være der for sine venner og sin familie. Det kan faktisk gi andre både mening og glede å kunne få bety noe for andre.

Kanskje er det første viktige steget å la andre få komme på banen å se hvordan du har det?

Lykke til!

[Gjest Desperately seeking...]

Hva som er normalt er kanskje like forskjellig som det finnes mennesker. Dette varierer med muligheter, setting og behov.

Hvis man lever i et harmonisk parforhold, vil et slik behov kunne stilles i det daglige.

Lever man alene, vil det være avhengig av hvilket forhold man har til venner og familie.

Noen har lite behov for den type nærhet, andre har et stort behov for dette.

Et utgangspunkt må være at man klarer å signalisere behovet for nærhet og støtte, til sine nærmeste omgivelser.

Innlegget ditt signaliserer at du har behov for at noen er der for deg. Det er lett å brenne inne med alenefølelsen når man er på felgen.

Stor sett er det bare en selv som kan komme ut av ensomheten, ved å strekke en hånd ut, og å ta sjansen på at noen møter deg.

Det vil alltid være en liten sjanse for å bli avvist, men som oftest en stor sjanse for å bli møtt.

Mange mennesker vil gjerne være der for sine venner og sin familie. Det kan faktisk gi andre både mening og glede å kunne få bety noe for andre.

Kanskje er det første viktige steget å la andre få komme på banen å se hvordan du har det?

Lykke til!

Takk for svar. )

Jeg har unnvikende pf og sliter derfor veldig med å åpne meg. Familien min bryr seg ikke om hverandre i det hele tatt. Vi er som fremmede og har alltid vært det. Jeg har en kjæreste, men han bor langt unna (studier). De av vennene mine jeg har fortalt om mine problemer til, har enten ikke tid (nok med seg selv) eller interesse. Jeg har et enormt behov for å dele hverdagen min med noen. Savner tiden på ungdomsskolen hvor man var sammen med bestevenninna hele dagen. Føler det er vanskelig å komme i kontakt med andre, særlig iom at jeg ikke har fast arbeid. Den hersens pf'en ødelegger alt for meg, føler jeg. (

[bonecollector]

Takk for svar. )

Jeg har unnvikende pf og sliter derfor veldig med å åpne meg. Familien min bryr seg ikke om hverandre i det hele tatt. Vi er som fremmede og har alltid vært det. Jeg har en kjæreste, men han bor langt unna (studier). De av vennene mine jeg har fortalt om mine problemer til, har enten ikke tid (nok med seg selv) eller interesse. Jeg har et enormt behov for å dele hverdagen min med noen. Savner tiden på ungdomsskolen hvor man var sammen med bestevenninna hele dagen. Føler det er vanskelig å komme i kontakt med andre, særlig iom at jeg ikke har fast arbeid. Den hersens pf'en ødelegger alt for meg, føler jeg. (

Hei.

Takk for innlegg, interessant! Jeg er i en liknende situasjon som deg, eller, har vel vært det lenge når jeg tenker meg etter, og føler på mange måter slik som deg. Jeg mistenker megselv for å a en unnvikende pf, og det er rett og slett trist! Har du vært i noen form for behandlig? Har det fungert? Jeg vet ikke om jeg skal "gjøre meg selv frisk" eller om jeg skal oppsøke profesjonelt hjelp. Noen andre som har noen tanker rundt det?

[Gjest Desperately seeking...]

Hei.

Takk for innlegg, interessant! Jeg er i en liknende situasjon som deg, eller, har vel vært det lenge når jeg tenker meg etter, og føler på mange måter slik som deg. Jeg mistenker megselv for å a en unnvikende pf, og det er rett og slett trist! Har du vært i noen form for behandlig? Har det fungert? Jeg vet ikke om jeg skal "gjøre meg selv frisk" eller om jeg skal oppsøke profesjonelt hjelp. Noen andre som har noen tanker rundt det?

Jeg går i gruppeterapi, noe som er svært tungt for meg siden jeg da blir tvunget til å åpne meg. Tvang hjelper liksom ikke...hehe. Men det begynner å gå bedre nå da. Jeg syns du bør oppsøke psykiater og få sjekket om det er unnvikende pf du har, sånn at du får den hjelpen du trenger. Var godt for meg å få vite "hva det var" som feilet. Fått satt ord på det. Kan være det hjelper deg litt på vei også?

[bonecollector]

Jeg går i gruppeterapi, noe som er svært tungt for meg siden jeg da blir tvunget til å åpne meg. Tvang hjelper liksom ikke...hehe. Men det begynner å gå bedre nå da. Jeg syns du bør oppsøke psykiater og få sjekket om det er unnvikende pf du har, sånn at du får den hjelpen du trenger. Var godt for meg å få vite "hva det var" som feilet. Fått satt ord på det. Kan være det hjelper deg litt på vei også?

Godt å høre at det går fremover for deg. Foreløpig føler jeg kan fortsette uten hjelp fra spesialist, helt siden jeg ble oppmerksom på at jeg kan ha upf, så har jeg blitt oppmerksom på hvorfor jeg har blitt tynget av alle de plagsomme tankene som har svirret rundt om i hodet mitt, det har vært spesielt tungt det siste halvåret. Jeg flyttet til nytt sted og prøvde å passe inn , men har bare ikke blitt akseptert, trodde jeg. saken er at det er jeg som har presset meg selv ut fra de sosiale aktivitetene, ved å forestille meg at jeg ikke er bra nok osv. Særlig har jeg blitt oppmerksom at jeg pleier å "rette på" eller totalt ekskludere folk som ikke direkte snakker andre bak ryggen, men gjerne kommenterer andre på uten at den som blir kommentert er klar over det. egentlig så er det fordi jeg selv frykter for at de vil gjøre det samme mot meg når jeg ikke er der og kritikk er ikke noe jeg takler særlig bra, blir fort tung og deppa uten å vise det til andre.

Akkurat nå om dagen så er jeg blitt bevisst på tanker som jeg vil si springer frem pga unnvikende pf, og jeg korrigerer de med det samme de oppstår, faktisk så har det blitt litt bedre nå som jeg klarer å sette finger på det som du sier. men fortsetter dette eller blir verre så vil jeg oppsøke hjelp, jeg kommer vel til å fjøre det uansett.