inspirert av "når være alene" tråden..

[4barns mor-77]

Når er det egentlig vanlig at barna får gjøre ting alene?

"snuppa mi på 7 spurte meg her en dag... "mamma, når jeg blir 9 år, da kan jeg vel få gå ned på butikken alene?"

Litt satt ut, da hun ikke har nevnt noe sånt før. Så jeg svarte som sant er at; storebror er 10 år nå, og han har ikke fått gå noe sted alene. Så du skal ikke være _for_ sikker på det...

Butikken er da maks en km lenger ned i gata her, de må over den samme veien som de går over når de skal på skolen men ingen andre skumle kryss el.

Er jeg for streng?

snuppa får gå til nabojenta alene, men ellers følger jeg dem hvis de skal ut på noe.

Også ser jeg at _kanskje_ ungdom kan få være alene ei hel helg innimellom når de er 14-15-16 år i den andre tråden???

Detta her gruer jeg meg til altså... Unga er jo snart voksne jo...

[Dorthe]

Det kommer jo helt an på hvor du bor. Minstemann på 10 har en stygg skolevei, og får gå i butikken alene men ellers så får han ikke gå ut av bakgården.

[flisa]

Plutten vår har gått på butikken siden hun var 4-5....

[4barns mor-77]

Det kommer jo helt an på hvor du bor. Minstemann på 10 har en stygg skolevei, og får gå i butikken alene men ellers så får han ikke gå ut av bakgården.

Her er det vel å regne som rimelig trygt... Jeg ser ihvertfall unger som er mindre enn sønnen min gå der alene både til og fra skolen...(folk som bor lenger unna, og må forbi både oss og butikken liksom)

Men jeg synes det er fælt å skulle sende de på tur alene rett og slett. Er ikke det at jeg tror de skal gå seg bort eller noe, vi har gått veien til butikken sammen _mange_ ganger, og de går pent og ser seg for og alt det der...

Jeg vet vel ikke helt hva jeg egentlig er redd for...?

[fresja]

Husker ikke hvor gammel min var da hun gikk alene til butikken. Ungene må i allfall kunne veien før de går.

En dag jeg var på vei hjem fra jobb traff jeg en liten pike som så litt fortvilet ut. Hun spurte etter vegen til et lokale der hun skulle være med på en fritidsaktivitet. Jeg fulgte henne like godt nesten fram til huset (da kjente hun seg igjen). Etterpå kom jeg på hvem jenta var. Hun var nylig flyttet til nytt byggefelt. Tidligere bodde hun så langt borte at hun var blitt kjørt til denne ukentlige aktiviteten.

[Gjest prust]

Våre har fått gå på butikken med jevnaldrende venner fra de var 5-6 år. Mellomste fikk lov for første gang forrige lørdag - og det var kjempestas!

De går til venner i veien her som de vil, uten å følges, fra de er ca 3 år.

Vi fulgte eldstemann til skolen de første dagene, deretter gikk han med de andre barna.

[frosken]

Jeg synes du er for streng, dvs. overbeskytter ungene.

[4barns mor-77]

Jeg synes du er for streng, dvs. overbeskytter ungene.

Jah... Var redd for dèt... Men hva skal man gjøre da?

De går langs traffikert vei, men med fortau _og_ autovern. (er det det det heter?)

Snakket med lærer og rektor om det, de mener ungene kan gå til venner i nærheten alene. Men jeg tror seriøst ikke jeg hadde klart å slappe av et øyeblikk engang da...

Har mistet et barn, sikkert derfor jeg er så veldig "hønemor". Men jeg skjønner jo at de må få prøve seg etterhvert. Men så vanskelig da...

[4barns mor-77]

Våre har fått gå på butikken med jevnaldrende venner fra de var 5-6 år. Mellomste fikk lov for første gang forrige lørdag - og det var kjempestas!

De går til venner i veien her som de vil, uten å følges, fra de er ca 3 år.

Vi fulgte eldstemann til skolen de første dagene, deretter gikk han med de andre barna.

Huff... Blir nesten flau... Jeg fulgte eldstemann til skolen til han begynte i 4. klasse jeg...

Og det var ikke bare bare i begynnelsen gitt, med ei på 3 og en nyfødt å dra opp tidlig på morgenen. Nå går de alene altså, 7 og 10 år gamle. Så jeg har klart å slippe _litt_.

[Gjest prust]

Huff... Blir nesten flau... Jeg fulgte eldstemann til skolen til han begynte i 4. klasse jeg...

Og det var ikke bare bare i begynnelsen gitt, med ei på 3 og en nyfødt å dra opp tidlig på morgenen. Nå går de alene altså, 7 og 10 år gamle. Så jeg har klart å slippe _litt_.

Gutten min synes det er veldig koselig når jeg en sjelden gang HENTER ham på skolen eller SFO - men det skjer kanskje omtrent en gang i måneden...

Hørtes stress ut med to småsøsken som måtte ut samtidig ja!

[Dorthe]

Her er det vel å regne som rimelig trygt... Jeg ser ihvertfall unger som er mindre enn sønnen min gå der alene både til og fra skolen...(folk som bor lenger unna, og må forbi både oss og butikken liksom)

Men jeg synes det er fælt å skulle sende de på tur alene rett og slett. Er ikke det at jeg tror de skal gå seg bort eller noe, vi har gått veien til butikken sammen _mange_ ganger, og de går pent og ser seg for og alt det der...

Jeg vet vel ikke helt hva jeg egentlig er redd for...?

Jeg vet i hvert fall hva jeg er redd for. Jeg er redd for trafikken og så er jeg redd for "stygge menn". Jeg vet at jeg er naiv altså, men jeg er likevel redd for det for minstemann er veldig godtroende.

[Glimtipper]

Jeg synes du er overbeskyttende. Selv fartet jeg rundt som jeg ville (i en liten bygd riktignok) fra jeg var 4-5 år gammel. Når det er snakk om trafikk, så må man ta litt mer hensyn.

Jeg synes du skal begynne å øve på turen til butikken med ungene dine, jeg. Snakk om overganger de må passe seg for og at de må holde seg unna veien (noe de helt sikkert vet).

Ser du nevner et annet sted i tråden at du har mistet et barn. Det var veldig trist å høre. Men faktum er at du har tre barn som lever og de må få lov til det, å nettopp leve.

[annegunn]

Du er mye strengere enn meg, og ifølge samboeren holder vi igjen i forhold til jevnaldrende.

Tiåringenn min har gått på butikken siden hun var sju-åtte, men den ligger forsåvidt rett nedi veien her. Nå har hun aksjonsradius på en km omtrent, vi har den regelen at hun får gå stort sett hvor hun vil, bare hun gir beskjed først.

Men klassekaeratene hennes tar t-banen til byen alene, for å møte foreldre. Det hadde ikke jeg klart...

[Speak]

Min 7-åring får gå til butikken alene. Det har ho fått lov til en god stund. Den ligger like ved siden av skolen. Ca. 1 kilometer hjemmefra. Ho får også gå til venninner. Den ene bor nesten 2 kilometer fra oss vil jeg tro. (Eller kanskje bare 1 1/2????)

MEN jeg avtaler slikt med foreldrene dit ho skal så de gir beskjed om ho ikke kommer.

Synes det er greit å gi ho frihet så lenge ho viser at ho holder de reglene jeg gir henne. Det har vi også snakket mye om.

[frosken]

Jah... Var redd for dèt... Men hva skal man gjøre da?

De går langs traffikert vei, men med fortau _og_ autovern. (er det det det heter?)

Snakket med lærer og rektor om det, de mener ungene kan gå til venner i nærheten alene. Men jeg tror seriøst ikke jeg hadde klart å slappe av et øyeblikk engang da...

Har mistet et barn, sikkert derfor jeg er så veldig "hønemor". Men jeg skjønner jo at de må få prøve seg etterhvert. Men så vanskelig da...

Ut i fra at du har mistet et barn, så er det lett å forstå at du synes det er ekstra vanskelig å slippe dem "ut i verden" alene.

Tror allikevel du må trene på å la dem være ute av syne - både for din del og ungenes.

Jeg er vant til at unger i skolealder får gå til venner alene (såfremt det er i gangavstand), i det minste så lenge det er lyst ute.

Hva med å starte med å la syvåringen gå til venner innenfor en viss avstand, og så kan du avtale med foreldrene til vennene at hun får låne telefonen og ringe når hun er kommet dit.

[4barns mor-77]

Jeg synes du er overbeskyttende. Selv fartet jeg rundt som jeg ville (i en liten bygd riktignok) fra jeg var 4-5 år gammel. Når det er snakk om trafikk, så må man ta litt mer hensyn.

Jeg synes du skal begynne å øve på turen til butikken med ungene dine, jeg. Snakk om overganger de må passe seg for og at de må holde seg unna veien (noe de helt sikkert vet).

Ser du nevner et annet sted i tråden at du har mistet et barn. Det var veldig trist å høre. Men faktum er at du har tre barn som lever og de må få lov til det, å nettopp leve.

Ja, ikke sant...

Joda, de kan veien. Og de er flinke til å passe seg for biler og se seg for å sånn...

Men allikevel blir det til at jeg følger dem, og henter dem om det er noe.

Men nå er det jo faktisk sånn at de blir jo søren meg enda større og, og vil jo da uansett måtte få finne på ting sjøl. Vært inne på tanken om å ha de innesperret til de blir 30, men det er vel ikke å regne som fryktelig snilt kanskje... hehe...

Jeg ser at jeg _må_ lære meg å slippe litt taket...Spørsmålet må vel bli hvordan?