Noen som vil hjelpe å diagnostisere meg?

[mann (ben69)]

Måtte bare føye til at jeg finner også mening i jobben jeg har,jeg jobber med syke og av og til også døende mennesker.Jeg kan jo ikke si at jobben ikke er meningsfull,for det er den virkelig. Men det er bare det at jeg sjeldent får tid til pasientene allikevel,synes jeg:(

Kona er også sykepleier.

Mening nok, men personalpolitikk og fristilling av sykehus / konkurranse / krav til kostnadskutt...

... Det er ingen ting mer ødeleggende, demotiverende og dyrt enn å ha ansatte som ikke orker å jobbe.

[Iliana78]

Jeg er en datanerd men mange års utdanning. Hverken festet, drakk eller hadde dame før jeg var 18. Den stille og beskjedne typen som bare missunte de kule gutta . Hehe.. ikke så ille.. men inntil jeg ble fysisk aktiv i senungdommen så var jeg nok en einstøing som best likte å pusle med elektronikk/data og drømme om damene.

.. hvis jeg tenker meg om så har jeg vel lltid slappet bedre av sammen med jenter enn gutter - rett og slett fordi jeg aldri har hatt interresse av å lese sportssidene. Hva skal jeg med det som trener kun for helsas skyld...

Jobb... Uff... Det er vel først de siste årene jeg har merket at jeg ikke er på "høyden" lenger. Blir stressa av presset. Får se hva som skjer. Kanske jeg får sparken en dag - hvem vet.

Ok,det hørtes vel ikke helt topp ut sånn jobbmessig? Jeg kastet meg ut i en hektisk og krevende jobb her i fjor høst,etter å ha kommet ut av faget siden utdannelsen. det har vært beintøft,pluss at jeg har hatt en gal eks hengende over meg,med start på ny rettsak,nytt besøksforbud osv. Og jeg med min lave selvtillit og alene med tre barn,oppstart i barnehage- alt på èn gang! Heldigvis kan jeg endelig si at jobben begynner å gå lettere,men det er et sinnssykt press der. Men jeg merker også at jeg har godt av å presse meg selv og holde ut med alle utfordringene- hvis jeg ikke knekker (noe jeg har vært på nippet til å gjøre flere ganger),så blir jeg vel bare sterkere. Og jeg vil heller fortsette å presse meg enn å feks bli sykmeldt med antidepressiva eller noe annet av medisiner,nei fanken- jeg skal da klare å takle det som ligger i meg av grums. Jeg er litt sånn fandenivoldsk om dagen,tenker at jeg fanken ikke skal bukke under for sånne mindreverdighetskomplekser,jeg skal da søren meg ha et godt liv jeg også,på tross av alle belastningene jeg må leve med.

[Iliana78]

Kona er også sykepleier.

Mening nok, men personalpolitikk og fristilling av sykehus / konkurranse / krav til kostnadskutt...

... Det er ingen ting mer ødeleggende, demotiverende og dyrt enn å ha ansatte som ikke orker å jobbe.

Mente du meg nå? Som er demotivert altså? Hehe....

[Iliana78]

Kona er også sykepleier.

Mening nok, men personalpolitikk og fristilling av sykehus / konkurranse / krav til kostnadskutt...

... Det er ingen ting mer ødeleggende, demotiverende og dyrt enn å ha ansatte som ikke orker å jobbe.

Jeg kunne ikke jobbet med noe slikt. Jeg ønsker å hjelpe mennesker,og savner veldig pasientkontakten de dagene jeg har teamet og legevisitten. Og de dagene er det flest av. Da er jeg bare såvidt innom pasientene for å "samle data" og levere medisiner,og innom med legene. Jeg ønsker mer av en-til-en-kontakten med pasientene. Jeg tror jeg kan ha mye å bidra med i forhold til folk som sliter.

[mann (ben69)]

Ok,det hørtes vel ikke helt topp ut sånn jobbmessig? Jeg kastet meg ut i en hektisk og krevende jobb her i fjor høst,etter å ha kommet ut av faget siden utdannelsen. det har vært beintøft,pluss at jeg har hatt en gal eks hengende over meg,med start på ny rettsak,nytt besøksforbud osv. Og jeg med min lave selvtillit og alene med tre barn,oppstart i barnehage- alt på èn gang! Heldigvis kan jeg endelig si at jobben begynner å gå lettere,men det er et sinnssykt press der. Men jeg merker også at jeg har godt av å presse meg selv og holde ut med alle utfordringene- hvis jeg ikke knekker (noe jeg har vært på nippet til å gjøre flere ganger),så blir jeg vel bare sterkere. Og jeg vil heller fortsette å presse meg enn å feks bli sykmeldt med antidepressiva eller noe annet av medisiner,nei fanken- jeg skal da klare å takle det som ligger i meg av grums. Jeg er litt sånn fandenivoldsk om dagen,tenker at jeg fanken ikke skal bukke under for sånne mindreverdighetskomplekser,jeg skal da søren meg ha et godt liv jeg også,på tross av alle belastningene jeg må leve med.

Imponert at du orker ja.

Som mann er min største utfordring bare å levere barna på skolen/barnehage + rekke toget.

[Iliana78]

Imponert at du orker ja.

Som mann er min største utfordring bare å levere barna på skolen/barnehage + rekke toget.

Ja,men jeg har først nå begynt å innse hvor mye ansvar jeg har hatt alene. Det er fint i forhold til å bli bevisst på behovet for mer egentid og å dyrke det man brenner for.