problemer pga personlighet. personlighetsforstyrrelse?

[Gjest ikke meg selv]

er det alltid en personlighetsforstyrrelse når en ikke fungerer normalt pga sin personlighet? når den gir en problemer sosialt og i arbeidslivet? kan dårlige oppvekstvilkår gi en en personlighetsforstyrrelse?

jeg har alltid hatt venner og vært sosial men jeg har store problemer likevel. jeg merker ofte at jeg oppfører meg rart, og at andre er forsiktige med meg. jeg føler meg annerledes.

jeg kan ikke være den jeg er og slites i stykker innvendig. jeg begår endel tabber også, er impulsiv og ofte forandrer jeg personlighet etter hvem jeg er sammen med.

jeg skader meg ikke. men jeg føler jeg opptrer skadelig pga dårlig impulskontroll, men har ikke gjort noen vondt som jeg vet om. hvilken diagnose ville du gitt meg nhd? er det mulig å forandre denne adferden? er voksen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Høres ut som emosjonelt ustabil pf.

Det kommer nesten alltid av oppvekstvilkårene.

[liljensverden]

Jeg kjente meg litt igjen i det du skrev og jeg har en emosjonell usatabil personlighetsforstyrrelse.

Men det gode er at vi kan lære oss å forandre på våre adferdsamønstre og få litt mer kontroll over impulsene våre.

Det er håp for oss også!! =)

[Gjest ikke meg selv]

Høres ut som emosjonelt ustabil pf.

Det kommer nesten alltid av oppvekstvilkårene.

kan en ha denne diagnosen også om en ikke lar frustrasjon, sinne og temperament gå utover andre? jeg blir lett lei meg men har aldri turt å vise det. jeg bærer alt negativt inni meg.

[Gjest ikke meg selv]

Jeg kjente meg litt igjen i det du skrev og jeg har en emosjonell usatabil personlighetsforstyrrelse.

Men det gode er at vi kan lære oss å forandre på våre adferdsamønstre og få litt mer kontroll over impulsene våre.

Det er håp for oss også!! =)

det høres da enda bra ut =)

[liljensverden]

kan en ha denne diagnosen også om en ikke lar frustrasjon, sinne og temperament gå utover andre? jeg blir lett lei meg men har aldri turt å vise det. jeg bærer alt negativt inni meg.

Jeg lar heller aldri min frustrasjon eller sinne gå utover andre. Jeg bare tar til meg alt og blir lett såret. Blir jeg sint, snur jeg det mot meg selv.

SÅ ja, det går an!

[Gjest ikke meg selv]

Jeg lar heller aldri min frustrasjon eller sinne gå utover andre. Jeg bare tar til meg alt og blir lett såret. Blir jeg sint, snur jeg det mot meg selv.

SÅ ja, det går an!

takk=)

[mariex]

Jeg har det akkurat som deg.

Spesielt det du skriver om å forandre personlighet etter hvem man er sammen med.

Føler mange ganger at jeg er så splittet,og at jeg ikke vet hvem jeg egentlig er.

Jeg ersliten og trøtt av at jeg ikke klarer å forandre på dette.

Jeg har ikke fått diagnosen eupf, men bipolar II, Jeg mener selv at jeg har en pf

i tilegg til bipolar II, men min psykiater er ikke enig.

mvh

[Gjest ikke meg selv]

Jeg har det akkurat som deg.

Spesielt det du skriver om å forandre personlighet etter hvem man er sammen med.

Føler mange ganger at jeg er så splittet,og at jeg ikke vet hvem jeg egentlig er.

Jeg ersliten og trøtt av at jeg ikke klarer å forandre på dette.

Jeg har ikke fått diagnosen eupf, men bipolar II, Jeg mener selv at jeg har en pf

i tilegg til bipolar II, men min psykiater er ikke enig.

mvh

gått lenge til den psykiateren? jeg føler meg og plittet på en måte. som om jeg ikke vet hvem jeg er. usikker på alt og alle. føler meg teit sammen med andre, og det drar meg nedover.

[Gjest ikke meg selv]

Jeg kjente meg litt igjen i det du skrev og jeg har en emosjonell usatabil personlighetsforstyrrelse.

Men det gode er at vi kan lære oss å forandre på våre adferdsamønstre og få litt mer kontroll over impulsene våre.

Det er håp for oss også!! =)

jeg har maks dårlig selvtillit og er usikker på alt og alle. kan jeg spørre hvilken behandling du får for dette? trenger ikke svare om du ikke vil=)

[mariex]

gått lenge til den psykiateren? jeg føler meg og plittet på en måte. som om jeg ikke vet hvem jeg er. usikker på alt og alle. føler meg teit sammen med andre, og det drar meg nedover.

Hei igjen.

Har snart gått der i tre år.

Har spurt ham direkte om dette, men han ga meg et skjema jeg skulle fylle ut, og siden har jeg ikke hørt noe om den saken.

Det er i hvertfall vanskelig å ha det sånn(for å si det mildt),Føler meg alltid aleine selv om jeg står midt i "flokken".Anderledes og ensom.

*klem*

mvh

[Gjest ikke meg selv]

Hei igjen.

Har snart gått der i tre år.

Har spurt ham direkte om dette, men han ga meg et skjema jeg skulle fylle ut, og siden har jeg ikke hørt noe om den saken.

Det er i hvertfall vanskelig å ha det sånn(for å si det mildt),Føler meg alltid aleine selv om jeg står midt i "flokken".Anderledes og ensom.

*klem*

mvh

huff ja,jeg vet hvordan det er å føle seg annerledes..strevsomt og slitsomt!! kansje du skal ta det opp med psykiateren din igjen? vet ikke, siden du ikke har det bra etter 3 år mener jeg.. klem til deg iallefall=)

[Gjest Liljen - www.liljensverden.piczo.com]

jeg har maks dårlig selvtillit og er usikker på alt og alle. kan jeg spørre hvilken behandling du får for dette? trenger ikke svare om du ikke vil=)

Hei!

Selvfølgelig kan du spørre! =)

Jeg går til individuell samtaleterapi en gang i uka. Snart skal jeg begynne i gruppeterapi i tillegg + at jeg har samtaler med ei psykiatrisk sykepleier jeg godt kunne vært forruten...

Psykologen er knallbra. Jeg kjenner virkelig at jeg jobber meg framover ved hans hjelp. Det blir spennende å se hva gruppeterapien kan gjøre for meg. Jeg gleder og gruer meg på samme tid.

Kjemien mellom min psykiatriske sykepleier og meg er derimot ikke helt på topp. Jeg gir selvfølgelig ikke uttrykk for dette, selv om det hadde vært det konstruktive og rette. Jeg føler meg ond om jeg forteller henne at jeg ikke føler hun hjelper meg, så istedenfor så smiler jeg og later som om jeg liker henne kjempegodt. Inni meg vil jeg bare bort hver gang jeg er der. Hun er uproff og snakker mer om seg selv enn hun gjør om meg. Jeg tror faktisk jeg kan si, med hånden på hjertet, at jeg vet mer om henne enn hva hun vet om meg. Det er ikke bra eller konstruktivt for min behandling.

Men, så har jeg da denne hersens samvittigheten min og "snillheten". Jeg tror jeg sårer henne hvis jeg forteller henne at jeg ikke føler det funker. Nå går jeg bare rundt og lurer på hvordan jeg ev. skulle klart å si noe. Jeg føler meg utakknemlig på en måte. Hun vil jo hjelpe, jeg skjønner og ser det, men jeg føler ikke at timene jeg har med henne gir meg noe som helst.

Heldigvis har jeg vært kjempeheldig som har fått en psykolog som virkelig vet hva han driver med. Han viser forståelse og hensyn. Han lirer ikke av seg innlærte fraser og snakker generelt, og rundt grøte. Han snakker TIL meg og MED meg.

Så svaret mitt blir vel at det er den individuelle samtalen jeg har en gang i uka som er den behandligsmetoden som funker best for meg.

[duffen]

huff ja,jeg vet hvordan det er å føle seg annerledes..strevsomt og slitsomt!! kansje du skal ta det opp med psykiateren din igjen? vet ikke, siden du ikke har det bra etter 3 år mener jeg.. klem til deg iallefall=)

Leser med interesse de ulike erfaringene ang. em.ust.pf.Det er flere år siden jeg fikk den diagnosen! Har gått i terapi i snart 11år 2gr. i uka. Føler at jeg er "heldig" som får lov til dette; og bruker samme psykolog. Det er viktig.Han kjenner meg nesten bedre en meg selv.Han er dyktig,lydhør,engasjert,og for meg det viktigste;TÅLMODIG!! For det må en være for følge slike krevende pesoner som vi er.PÅ godt og vondt. Har nettopp avsluttet ca. 4 års bruk av stemningsstab. medisin. Han var uenig i denne bruken;ville se hvem jeg (evt.) er.Det er slitsomt det hele;men etterhvert også spennede.Jeg blir frisk,sier han;det er lov å håpe.Langt der framme tror jeg at " en ny meg" ligger....

Ellers er det mange gode linker her med innfo. Håper alle dere som strever får den hjelpen dere trenger.Men;det tar VELDIG lang tid;for de fleste dreier det seg om år med psykoterapi.

Vennlig hilsen "en prøvet"...