Aggressiv far og mor

[Gjest Mareritt i våken tilstand]

Vokst opp med en far som kan være helt uforutsigbar og eksplodere i sinne. Min mor er også ustabil og kritisk. Var og spiste middag hos dem i går, og skulle stikke innom bestefaren min med noe fisk fra dem til han. Så skulle jeg ha besøk halv åtte, og klokka fem på halv åtte holdt moren min på å pakke ned fisken ennå. Jeg sa jeg måtte bare gå pga besøket. De visste hele tida om at jeg skulle få besøk. Da eksploderte faren min og sa jeg var veldig egoistisk og at jeg burde tenke på at jeg nettopp hadde fått middag med dem. Han bustet seg opp og ble aggressiv, smelte med dører, og jeg vet av erfaring at han kunne slå meg også.

Moren min prøvde å ordne opp i situasjonen, men hun gav meg også skylda for situasjonen.

Dette har skjedd en million ganger opp gjennom og jeg har kjempeangst nå. Etter at jeg gikk i går så har faren min ringt meg fire ganger for å skjelle meg ut, brøle i tlf og kalle meg ting. Jeg måtte legge på.

Og det verste er at jeg får sånn skyldfølelse. For alt. For at jeg lever. Og så har jeg blitt mistenksom i forhold til andre, tror andre vil meg noe vondt. Og har angst for alt. Nærmest paranoid.

Og trykket inni meg er så stort for tida. Får bare atarx til å roe meg ned på, men det hjelper ikke noe særlig. Legen sier jeg ikke får noe annet.

Det verste er at jeg har vært delvis økonomisk avhengig av mine foreldre fordi jeg har så dårlig inntekt. Men i forrige uke fikk jeg kontakt med psykiatriteamet i kommunen som sa at de kunne følge meg til en økonom i kommunen som hjalp meg til å få orden på økonomien.

Det er LIVSviktig at jeg blir totalt økonomisk uavhengig av foreldrene mine. For det ødelegger meg å ha komtakt med dem.

Det som er så smertefullt og vondt er at jeg ønsker meg deres godkjennelse, aksept og kjærlighet, men får ikke det. Er liksom som om jeg aldri blir bra nok. Og så fører det til at jeg får angst, sånn type angst som jeg hadde da jeg var pitteliten også, at hele verden skal opphøre, at noe ufattelig grusomt skal skje og alt skal eksplodere. Den intense tomheten inni meg er så intens at jeg har lyst å hoppe utfor et stup for å få slutt på den.

Hver natt har jeg forferdelige mareritter om lemlestelse, ondskap, savn og lengsel etter noen som er god mot meg. Men marerittene er også paranoide, at noen følger etter meg, vil meg noe vondt, at kroppsdeler blir hugget av, blodet spruter, osv. Og så våkner jeg at jeg ligger og ynker meg i halvsøvne.

Hvordan kan en lege forsvare å ikke gi meg beroligende? Jeg trenger smertelindring, ellers så holder jeg ikke ut. Eller aktiv dødshjelp.

[frosken]

Det høres ut som om du har det ugreit som følge av din avhengighet og relasjon forøvrig til foreldre.

Bra at du har kontakt med psykiatriteamet i kommunen. I tillegg til å få hjelp til å rydde opp i økonomiske forhold, så er det kanskje viktig å bruke dem til å snakke om hvordan du kan ha en mer konstruktiv relasjon til dine foreldre.

Går du i behandling forøvrig?

Du virker frustrert over at legen ikke vil gi deg andre medisiner, men jeg tror i allefall han gjør rett i å ikke gi deg vanedannende medikamenter som vival, sobril ol. Men håper at du har noen å snakke med om den situasjonen du er i .

[Gjest vært der selv]

Har du vurdert å kutte kontakten? Slike mennesker som bryter en ned, er virkelig ikke verdt å ha kontakt med.

Jeg sier det ikke med naiv tro, for jeg vet at det ikke er barebare å kutte kontakten med nærmeste familie.Følelsen av å mangle noe essensielt i livet blir først veldig stor. Man kan føle en bitterhet over at en selv er forsynt med en slik familie, og at man blir vanvittig ensom og alene her i livet uten denne familien. Samtidig, om du tenker etter, føler du deg jo ikke fin nå heller, MED familien.

Skaff deg hemmelig tlfnr og hold deg unna.

Skaff deg en hobby, eller dyrk den du har, og gå 100 % inn for dette.

Ta godt vare på venner som tar godt vare på deg, og husk at selv slike venner kan ha sider som irriterer deg, men så lenge de er mest oppbyggende å være sammen med, får du svelge noen kameler i ny og ne.

Ta godt vare på deg selv. Tren ofte, det er godt for psyken, og kle deg fint, slik at du føler deg vel.

Tro meg, etter en stund vil du se på livet ditt som fullverdig. For rundt deg, selv om folk ser så perfekte ut, og at livene deres er så fullkomne, finnes det skjebner av ymse art, som ikke alltid er ike rosenrøde. Livet er faktisk ikke rosenrødt. Men det kan bli bedre, og det starter med egeninnsats, fortsetter med egeninnsats. DU kan få livet på rett kjøl. Kutt ut de som bryter deg ned, start med å bygge deg opp selv, og del kun tiden tin med folk som støtter denne oppbyggingen.

Mvh en som har

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du trenger psykologisk hjelp av en ekspert. Medisiner kan ikke endre dette.

Økonomisk uavhengighet er uhyre viktig. Først da kan du betemme fritt hvor mye kontakt du vil ha.

Jeg tror ikke de vil endre seg. Du trenger psykologisk hjelp både til å akseptere at de vil fortsette å være slik og til å bearbeide de enorme skader de har påført deg.

Emosjonell ustabilitet med uforutsigbart og ukontrollerbart sinne er nok den personlighetsfaktor som gjør en minst egnet som forelder.