Et skritt frem eller et skritt tilbake?

[Gjest skal]

Går til psykomotorisk fysioterapi og det er vanskelig! Helt umulig iblant føles det som. Spesiellt de siste månedene har vært ille.

H*n ønsker at jeg skal klare å si i fra, når jeg blir redd eller synes det blir vanskelig, men klarer ikke det enda.

Har hatt mange "prater" i det siste og nå begynner jeg å bli litt forsiktig optimist. Har blitt enig om at hun skal prøve å ikke gi utrykk for at hun ønsker det av meg.

Havner i vranglås da og så blir det vanskeligere. Og så skal vi forberede neste time, dvs bli enig om hva vi skal jobbe med neste time. Kjennes tryggere og lettere.

Tror det er et fremskritt. I stedet for å enten slutte eller bare gå å "tåle" og bli vrang, så har jeg iallfall prøvd å finne noen løsninger.

Men så er det det, om disse løsningene egentlig er et skritt tilbake. Vil jo komme dit at jeg klarer å si i fra. Ikke går inn i denne paralyserte tilstanden.

Men virker ikke som om jeg kommer noen vei på den måten vi har jobbet. Har jo gått et år og ikke blitt noe serlig bedre på akkurat det! (men mye annet, ellers hadde jeg gitt det opp)

Psykologen hr akseptert at det er sånn det er og tar hensyn til det. Pusher ikke for mye, sjekker alltid underveis og etterpå. Og har gjort det kjempelett å ta det opp etterpå. Aldri noen "skulle ønske du kunne".

Og det har funket! Nå kan jeg ofte si i fra der, og dermed så kan h*n være mye tøffere. Derfor tenker jeg jo at det er en god vei å gå. Fordi det har funket.

Men en ting lurer jeg på - bunner dette i to helt forskjellige behandlingsfilosofier? (i mangel av et bedre ord)

Merker at deres tilnærmingsmåter gjør ulike ting med meg. Hos psykologen klarer jeg å bruke viljen min til å jobbe. Hos fysioterapauten bruker jeg den dessverre ofte til å beskytte meg, holde henne på avstand osv.

Lurer jeg meg selv når jeg prøver å få det til å funke mon tro? Eller er jeg bare "bortskjemt" hos psykologen og burde tåle litt mer?

Mange tanker å tenke for tiden, velger å poste dette tror jeg, kanskje noen som orker å tenke litt med meg eller har opplevd lgnende i behandling.

[vanilje]

Jeg tenker...at "vi", med vår bakgrunnshistorie, har det med å være flink med intellektet. Vi skjønner, vi har innsikt, vi forstår, vi kan bruke ordene.

Men hos en fysio kan en ikke bruke intellektet, h*n er der for å få kroppen din til å snakke, ikke fornuften.

Hørt om begrepet: " vondt på et høyere bevissthetsnivå"

[frosken]

Er du sikker på at fysioterapien har en konstruktiv virkning på deg?

Jeg ville ha diskutert med psykologen hvorvidt hun mener at det er viktig også med fysio eller om du like gjerne kan forholde deg til kun en behandler.

Ikke alltid slik at det er mest konstruktivt med "mest mulig behandling".

[Melba1365380968]

Jeg tenker...at "vi", med vår bakgrunnshistorie, har det med å være flink med intellektet. Vi skjønner, vi har innsikt, vi forstår, vi kan bruke ordene.

Men hos en fysio kan en ikke bruke intellektet, h*n er der for å få kroppen din til å snakke, ikke fornuften.

Hørt om begrepet: " vondt på et høyere bevissthetsnivå"

Hei!

Helt enig, det er kroppen som skal stå for snakkingen hos fysioterapeuten. Hos meg er det en tredeling i hva som uttrykker seg: tankene, følelsene og kroppen. Det er en evig kamp mellom dem tre. Hos psykologen er det ofte alle tre, i og med at jeg får flashbacks med store muskelspenninger og panikkangst. Men hos fysioterapeuten skal jeg BARE være i kroppen, prøve å ikke tenke på noe annet enn akkurat de punktene på kroppen hun masserer. Jeg bruker all min energi på å presse vekk tankene, og klarer av og til å bare være i kroppen. Og det er så deilig! Jeg blir så utrolig trøtt etter fysioterapien, og det er fordi jeg klarer å slappe av.

Jeg setter utrolig stor pris på å ha begge tilbudene. I tillegg er min psykolog veldig kroppsorientert, så de drar begge i samme retning.

Hilsen fra

[Gjest skal]

Jeg tenker...at "vi", med vår bakgrunnshistorie, har det med å være flink med intellektet. Vi skjønner, vi har innsikt, vi forstår, vi kan bruke ordene.

Men hos en fysio kan en ikke bruke intellektet, h*n er der for å få kroppen din til å snakke, ikke fornuften.

Hørt om begrepet: " vondt på et høyere bevissthetsnivå"

Takk for svar, Vanilje! Nei, har ikke hørt det uttrykket.(forklare for en liten sjel..?)

Ja, er med på at behandlingen handler om andre ting hos en fysio. Kanskje det erlitt av problemet. At vi snakker mye, intellektualiserer mye. Vet ikke.

Er veldig usikker på hva som er problemer med selvebehandlingen - kropp ER vanskleig. Og hva som er problemer med fysioterapauten. Er ikke lett!

[Gjest skal]

Er du sikker på at fysioterapien har en konstruktiv virkning på deg?

Jeg ville ha diskutert med psykologen hvorvidt hun mener at det er viktig også med fysio eller om du like gjerne kan forholde deg til kun en behandler.

Ikke alltid slik at det er mest konstruktivt med "mest mulig behandling".

Nei, det er ike alltid best. Har diskutert akkurat det mye med psykologen, og vi er enige om at jeg trenger fysioterapien og at det egentlig ikke er tiden for en pause nå.

Har rett og slett en kropp som ikke funker så bra! Sterkt muskelpanser, problemer med balansen og en del motorikk. Bl.a. Orker ikke gå inn på alt.

Har og en jobb der jeg er avhengi av at dette funker. Og den slipper jeg ikke taket i - den er noe av det som gjør livet verd å leve.

Har og fått masse hjelp! For et år siden, da jeg begynte hos denne fysioterapauten, var jeg fullt sykemeldt. Var et slit og gå opp en trapp. Alt sa stopp. Fikk komme til med en gang bl.a. derfor.

Er utrolig vanskelig å holde en depresjon på avstand, når kroppen sier stopp. Alt det som jeg prøvde å gøre for å unngå å bli deprimert igjen, gjorde meg bare dårligere.

Har lært å hvile der. Lært å bruke kroppen mer økonomisk selvom det er langt igjen. Klarer å jobbe 40%, gå turer nesten hver dag og olde meg selv og huset ok for det meste. I tillegg til terapi.

Er vel derfor det er vanskelig å slippe denne behandleren. Fordi h*n har hjulpet meg langt.

Psykologen er inne på at h*n ikke dermed er den rette til å hjelpe meg videre. Men ikke bare bare å finne en ny fysioterapaut og - lange ventelister og ingen garanti for at det blir bra.

Så vil veldig gjerne få det til å funke.

[frosken]

Nei, det er ike alltid best. Har diskutert akkurat det mye med psykologen, og vi er enige om at jeg trenger fysioterapien og at det egentlig ikke er tiden for en pause nå.

Har rett og slett en kropp som ikke funker så bra! Sterkt muskelpanser, problemer med balansen og en del motorikk. Bl.a. Orker ikke gå inn på alt.

Har og en jobb der jeg er avhengi av at dette funker. Og den slipper jeg ikke taket i - den er noe av det som gjør livet verd å leve.

Har og fått masse hjelp! For et år siden, da jeg begynte hos denne fysioterapauten, var jeg fullt sykemeldt. Var et slit og gå opp en trapp. Alt sa stopp. Fikk komme til med en gang bl.a. derfor.

Er utrolig vanskelig å holde en depresjon på avstand, når kroppen sier stopp. Alt det som jeg prøvde å gøre for å unngå å bli deprimert igjen, gjorde meg bare dårligere.

Har lært å hvile der. Lært å bruke kroppen mer økonomisk selvom det er langt igjen. Klarer å jobbe 40%, gå turer nesten hver dag og olde meg selv og huset ok for det meste. I tillegg til terapi.

Er vel derfor det er vanskelig å slippe denne behandleren. Fordi h*n har hjulpet meg langt.

Psykologen er inne på at h*n ikke dermed er den rette til å hjelpe meg videre. Men ikke bare bare å finne en ny fysioterapaut og - lange ventelister og ingen garanti for at det blir bra.

Så vil veldig gjerne få det til å funke.

Poenget mitt var primært at det er viktig at du tar dine egne reaksjoner på alvor, og det virker det som du gjør:-)

Fortsett å diskutere med psykologen og forsøk å si fra i størst mulig grad til fysioterapeuten om ting som blir vanskelig når de blir vanskelige...

En ting jeg fikk tanker om ut i fra det du skriver var hvorvidt du har prøvd Feldenkrais-trening (alternativt rolig yoga eller pillates) Jeg synes Feldenkrais skiller seg fra alle andre former for "behandling/trening" og gir en avspennende effekt helt utenom det vanlige.

[Gjest skal]

Poenget mitt var primært at det er viktig at du tar dine egne reaksjoner på alvor, og det virker det som du gjør:-)

Fortsett å diskutere med psykologen og forsøk å si fra i størst mulig grad til fysioterapeuten om ting som blir vanskelig når de blir vanskelige...

En ting jeg fikk tanker om ut i fra det du skriver var hvorvidt du har prøvd Feldenkrais-trening (alternativt rolig yoga eller pillates) Jeg synes Feldenkrais skiller seg fra alle andre former for "behandling/trening" og gir en avspennende effekt helt utenom det vanlige.

Rart du skulle si akkurat det! :-)

Har jobbet en del med feldenkreis der og det er det som funker best! Gir en sånn merkelig renhetsfølelse i hodet. Og er enenste treningen som bare kjennes bra, ingen angst, eller iallfall sjelden.

Lurer veldig på hvorfor, hva det er med akkurat den treningen. Yoga og pilates er veldig angstfremkallende, men ikke feldenkreis. Merkelig!

Ja, skal fortsette å jobbe for å kunne si i fra, har gått bittelitt fremover. Så har håp om å få det til å funke. Men har en løpende vurdering sammen med psykologen.

Kejnner du forresten mye til denne treningen?

[frosken]

Rart du skulle si akkurat det! :-)

Har jobbet en del med feldenkreis der og det er det som funker best! Gir en sånn merkelig renhetsfølelse i hodet. Og er enenste treningen som bare kjennes bra, ingen angst, eller iallfall sjelden.

Lurer veldig på hvorfor, hva det er med akkurat den treningen. Yoga og pilates er veldig angstfremkallende, men ikke feldenkreis. Merkelig!

Ja, skal fortsette å jobbe for å kunne si i fra, har gått bittelitt fremover. Så har håp om å få det til å funke. Men har en løpende vurdering sammen med psykologen.

Kejnner du forresten mye til denne treningen?

Trente Feldenkrais i et par år og synes det ga mye. Flyttet etterhvert litt for langt unna der treningen var, men hadde det vært tilbud i nærmiljøet skulle jeg begynt igjen.

[Gjest skal]

Trente Feldenkrais i et par år og synes det ga mye. Flyttet etterhvert litt for langt unna der treningen var, men hadde det vært tilbud i nærmiljøet skulle jeg begynt igjen.

Oki! Takk for litt tankehjelp!

[liljensverden]

Jeg gikk til psykomotorisk fysioterapi en gang. Jeg slutta ganske tidlig kan man si. Det funka ikke for meg og jeg vet vel i grunn ikke helt hvorfor heller. Jeg var kanskje for ung den gang og ikke trodde jeg at jeg var verken syk eller trengte det. Hadde kanskje funka bedre om jeg prøvde det i dag.

Tror jeg er mer et "ord-menneske" derfor funker psykolog bra for meg. Men jeg tror nok jeg kan forstå deg i beskrivelsen din om å bruke viljen på å beskytte deg i en kroppslig behandlingsform. Det ville jeg også gjort.

Merker at jeg ikke har no fornuftig å si, men ønsker deg det beste i veien mot å "bytte merkelapp" )

Klem fra Liljen