Familie til besvær

[Gjest kvitsymra]

Eg har hatt minimal kontakt med familien min de siste 15 årene. Måtte gi slipp på dem for å ikke bli ødelagt, enkelt og greit. De fire første årene måtte eg gå 2 ggr i uka til psykolog for å skjønne at tingene hjemme ikke var min feil.

Det har vært stille fra familien min i over 3 år. Eg har tidligere bedt dem om å la meg være i fred.

I går hadde eg bursdag. Det kom kort, blomst og telefoner fra dem. Sikkert velmendene, eg vet det..

Men det ble en "turn off". Ungen min lurte fælt hvem den fremmede damen i telefonen var.

I dag tok eg en telefon til både storesøsteren min og moren min. Eg fikk store reaksjoner i går kveld. Låg og gråt i maaange timer etter at ungene var lagt og gjestene hadde gått. Har vært "utenfor" i hele dag. Ikke gjort noe fornuftig. Tida bare flyr.

Det gikk greit å snakke med storesøsteren. Hun beklaget veldig at eg fikk sterke reaksjoner, og visste og anerkjente at vi ikke skulle ha kontakt. (fungerer ikke. Hun er bipolar. Uansett hva eg gjør ifht til henne, så blir det "skjærings")

Moren min var blitt klart dårligere med å årene. Ikke overraskende at hun fortsatt graver og rører i dritt fra fortiden. Eg var 19 år da hun hev med ut hjemmefra den gangen -med broren min som vikarierende ektemann...

Hun sa det mest utrolige under samtalen i dag, som om at hun hadde uoppgjort ting ang meg, og at eg ikke visste hele historien, eller kunne spillet i familien... Helt kald i stemmen. Litt "mekanisk" hermetikkboksstemme, kanskje.

Hun var svært opptatt av at eg måtte sjekke ungene mine for "astigmatisme". (dvs skjeive hornhinner), slik at de ikke ble slik som broren min. (=outsider i samfunnet)

Herremann. I dagens opplyste 2007, så er ikke dette noe problem å fikse. Hun tenker kanskje ikke på andre forhold for at denne gutten trakk til alkohol/narkotika. Begge de to slo meg. Psykologisk vanskjøttel i mange, mange år.

Dagen min i dag er fucked up. Eg har ikke gjort en brøkdel av hva eg hadde tenkt. Sitter her ved PCen, og lar ord strømme, minner flashe i hodet. Hender og bein skjelver...

Kjenner eg meg selv rett, så tar det 5-7 dager for å komme over dette, og tilbake i sporet eg var..

I dag er eg godt utdannet, og skal på et spennende jobbintervju neste uke.

Det er godt å vite at ungene mine er skånet fra dem, og de hver dag kommer hjem til de forutsigbare og trygge. Selvfølgelig har eg mine arr. Eg har kanskje "kort lunte" noen ganger, men tror ikke eg er den verste mamma'en her i distriktet.

Man har ansvar for sitt eget liv. Moren min kommer til å bruke sitt på årstall og gruff. Eg vil fylle uka med fastelavensris, bading i svømmehall, lese en bok høyt, synge mange sanger, danse en svingom på stuegulvet. :c)

Eg skjønner egentlig ikke hvorfor eg skriver dette.

[Gjest følungen]

Skjønner godt at du måtte skrive ned dette! Det er jo en ganske vanskelig livshistorie som jeg synes du har taklet veldig godt. Du virker sterk og du skal være stolt av deg selv at du greier å stå på egne bein og være ei bra mor for dine barn :-)

[pille2]

Uansett så har du tatt et klokt valg syns jeg.

Håper du klarer å komme deg raskt etter "plikttelefonene".

Du har tatt et valg som er ditt eget, og som du står for...og nå fikk du igjen bekreftelse på at det var et riktig-og viktig valg ovenfor dine barn.

Ikke ha dårlig samvittighet!!!

Kos deg med ungene du.

klem

[Gjest kvitsymra]

Uansett så har du tatt et klokt valg syns jeg.

Håper du klarer å komme deg raskt etter "plikttelefonene".

Du har tatt et valg som er ditt eget, og som du står for...og nå fikk du igjen bekreftelse på at det var et riktig-og viktig valg ovenfor dine barn.

Ikke ha dårlig samvittighet!!!

Kos deg med ungene du.

klem

Takk for svar og oppmuntring. :c)

[Gjest kvitsymra]

Skjønner godt at du måtte skrive ned dette! Det er jo en ganske vanskelig livshistorie som jeg synes du har taklet veldig godt. Du virker sterk og du skal være stolt av deg selv at du greier å stå på egne bein og være ei bra mor for dine barn :-)

Tusen takk. Det hender eg av og til blir trøtt av å svære sterk. Men stort sett går det bra.

mvh Kate

[Gjest Vennlig hilsen kyra]

Tusen takk. Det hender eg av og til blir trøtt av å svære sterk. Men stort sett går det bra.

mvh Kate

hei kvitsymra! Jeg syntes du er kjempe tøff jeg, og at du har gjort et tøft, men svært riktig valg for deg og dine barn! Men jeg skjønner godt når du sier du er trøtt av å være sterk, for det tar mye energi fra kropp og sjel! Da er det godt å kunne gråte ut slik du gjorde, selv om det er fælt når det står på og IKKE skulle vært nødvendig, men når det først skjedde, er det bra du ikke låser alt inni deg, for da kommer aldri "grumset" ut, men blir lagret i kroppen! Fint du også tok deg en tur på disse sidene, jeg tror dem er veldig nyttige! Er ny her selv,men føler jeg har "kommet hjem"! Takk til dere alle,