For sent for mamma å forlate pappa (60) pga alder og psykdom?

[Gjest Jente31]

Ja jeg hadde det fint, men jeg tåler virkelig ikke så mye lenger...hehe begynner å bli gammel.

Jeg gikk nettopp fordi det er jo ett dårlig tegn når en unngår ting som man ellers syns er hyggelig. Så det var fint det, men jeg har vært helt utslått idag:-).

Ja det er ikke lett det der med moren din. Kanskje må du bare la det gå litt tid? Du skal jo selv også finne ut av en masse ting med ditt liv.

Gode tanker

Ja, jeg stresser ikke når det gjelder mamma. Jeg har sagt hva jeg mener om det, til henne. Jeg fikk jo endel gode råd her hva jeg kan gjøre for henne om hun bestemmer seg for å dra. men i mellomtiden orker jeg ikke å engasjere meg så mye.

Har mer enn nok med meg selv. Jeg har time hos legen neste uke og skal fortelle han alt hva forholdene hjemme hos meg angår, og ikke legge skjul på noe. Jeg har hentet litt styrke hos en barndomsvenninne som mener jeg må ta tak i ting. Gruer meg.. men jeg skal klare det. Ser for meg at barnevernet blir koblet inn. Har snakket med mannen min om at jeg skal snakke med legen, og han oppfører seg bra nå, tar seg sammen og er blid og trivelig..

Ja, man blir nok dårligere jo eldre man blir. Man tåler ikke utelivet like mye tror jeg hehe..

Har du kommet videre ift deg selv da? Gode tanker tilbake fra

[Gjest Multippel]

Ja, jeg stresser ikke når det gjelder mamma. Jeg har sagt hva jeg mener om det, til henne. Jeg fikk jo endel gode råd her hva jeg kan gjøre for henne om hun bestemmer seg for å dra. men i mellomtiden orker jeg ikke å engasjere meg så mye.

Har mer enn nok med meg selv. Jeg har time hos legen neste uke og skal fortelle han alt hva forholdene hjemme hos meg angår, og ikke legge skjul på noe. Jeg har hentet litt styrke hos en barndomsvenninne som mener jeg må ta tak i ting. Gruer meg.. men jeg skal klare det. Ser for meg at barnevernet blir koblet inn. Har snakket med mannen min om at jeg skal snakke med legen, og han oppfører seg bra nå, tar seg sammen og er blid og trivelig..

Ja, man blir nok dårligere jo eldre man blir. Man tåler ikke utelivet like mye tror jeg hehe..

Har du kommet videre ift deg selv da? Gode tanker tilbake fra

Ja eller tja

Barna har vinterferie så jeg er hjemme med de nå.

Imorgen skal jeg til barnevernet. Jeg har sendt beskymringsmelding til de angående hvordan far drar barna inn i en konflikt oss imellom. Jeg vil ha råd og hjelp, og muligens noen andre enn meg kan snakke med ungene.

Etter vinterferien tnkte jeg at jeg skulle ta meg en tur til legen og legge mistanken på bordet.

Jeg er slett ikke sikker på noe i dette og det kommer jeg til å forklare.

Jeg vil videre i livet mitt og ikke stoppe opp.

Mye har stoppet opp fordi jeg hele tiden må forsvare grensene til meg og barna mot mine barns far. Når du en til to ganger i uka må ned til politiet så stopperlivet ditt opp.

Nå har ikke han vært her på en stund. Jeg vet ikke hva som vil skje. Jeg vet at han pønsker på noe, men aner ikke når han kan slå til igjen. Jeg vet at han har bedt om møte med rektor på den ene skolen og at han har tenkt å mobilisere ett eller annet rundt meg som skal få meg til å bøye av.

Det er ikke lett å vite noe om seg selv når man har hatt det slik over mange mange år.

Men jeg skal bestille time etter vinterferien også får vi ta hele runden. De som vurderer ADHD altså psykiatere må også vurdere eventuelle andre diagnoser underveis.

Jeg gruer meg. Jeg virker jo som en balansert og rolig person sånn ytre sett. Inne i meg har jeg det som en motor som går og går. Jeg har virkelig problemer med å fokusere. Om Ritalin hjelper på konsentrasjonen så vil ikke jeg betenke meg på å ta det. Men det hjelper jo ikke om jeg ikke har ADD:-)

[Gjest Jente31]

Ja eller tja

Barna har vinterferie så jeg er hjemme med de nå.

Imorgen skal jeg til barnevernet. Jeg har sendt beskymringsmelding til de angående hvordan far drar barna inn i en konflikt oss imellom. Jeg vil ha råd og hjelp, og muligens noen andre enn meg kan snakke med ungene.

Etter vinterferien tnkte jeg at jeg skulle ta meg en tur til legen og legge mistanken på bordet.

Jeg er slett ikke sikker på noe i dette og det kommer jeg til å forklare.

Jeg vil videre i livet mitt og ikke stoppe opp.

Mye har stoppet opp fordi jeg hele tiden må forsvare grensene til meg og barna mot mine barns far. Når du en til to ganger i uka må ned til politiet så stopperlivet ditt opp.

Nå har ikke han vært her på en stund. Jeg vet ikke hva som vil skje. Jeg vet at han pønsker på noe, men aner ikke når han kan slå til igjen. Jeg vet at han har bedt om møte med rektor på den ene skolen og at han har tenkt å mobilisere ett eller annet rundt meg som skal få meg til å bøye av.

Det er ikke lett å vite noe om seg selv når man har hatt det slik over mange mange år.

Men jeg skal bestille time etter vinterferien også får vi ta hele runden. De som vurderer ADHD altså psykiatere må også vurdere eventuelle andre diagnoser underveis.

Jeg gruer meg. Jeg virker jo som en balansert og rolig person sånn ytre sett. Inne i meg har jeg det som en motor som går og går. Jeg har virkelig problemer med å fokusere. Om Ritalin hjelper på konsentrasjonen så vil ikke jeg betenke meg på å ta det. Men det hjelper jo ikke om jeg ikke har ADD:-)

Du har jaggu mye å stri med, tror jeg.. Jeg føler virkelig med deg. Klart du blir sliten av alt dette! Man kan bli deprimert av mindre..Synes ikke det er det minste rart jeg.. Kansje er det alt dette som gir deg problemer også.. håper ialle fall du finner ut av det. Og at barnevernet kan hjelpe deg. Klem

[Gjest Multippel]

Du har jaggu mye å stri med, tror jeg.. Jeg føler virkelig med deg. Klart du blir sliten av alt dette! Man kan bli deprimert av mindre..Synes ikke det er det minste rart jeg.. Kansje er det alt dette som gir deg problemer også.. håper ialle fall du finner ut av det. Og at barnevernet kan hjelpe deg. Klem

Jeg kan ikke se bort ifra at det er endel ytre omstendigheter i mitt liv som er beintøffe.

Jeg har likevel de problemene jeg har også med meg selv.

Det er næimen ikke lett å sortere i dette:-)

Og da må jeg tenke på hvordan jeg var før jeg traff denne mannen. Jeg hadde jo problemer før dette også. Muligens hadde jeg vokst dem av meg, ved en mer normal voksentid i 20 årende. ...men de var der.

Så tja er trett nå jeg:-)

[Gjest Jente31]

Jeg kan ikke se bort ifra at det er endel ytre omstendigheter i mitt liv som er beintøffe.

Jeg har likevel de problemene jeg har også med meg selv.

Det er næimen ikke lett å sortere i dette:-)

Og da må jeg tenke på hvordan jeg var før jeg traff denne mannen. Jeg hadde jo problemer før dette også. Muligens hadde jeg vokst dem av meg, ved en mer normal voksentid i 20 årende. ...men de var der.

Så tja er trett nå jeg:-)

Synes du skulle hatt hjelp til å få sortert dette jeg.. det er ikke så lett på egenhånd. Bare det å gjøre det alene, kan gjøre en sliten, er min erfaring.

Jeg ble dypt deprimert av det, så jeg sluttet med å diagnostisere meg selv, etter et råd fra frosken her inne. Jeg var ikke klar over at det var det jeg drev med før frosken sa det. Nhd sa også til meg at jeg burde la psykiateren/utrederen ta seg av dette. For jeg var på vei mot en dyp dyp depresjon...

Sier ikke at det samme gjelder deg. Men jeg bare deler litt erfaring med deg. Det virker som du har litt å ta tak i, og jeg håper at du kan få litt hjelp med dette.

Du kan jo f.eks skrive et brev til legen din, og sende det noen dager i forkant av en time. Eller ta det med deg,og bestille en dobbel time. Jeg sendte et brev i forkant, og det hjalp meg. Jeg skrev til Lommelegen.no og forhørte meg litt ang dette, for jeg har skikkelig angst for leger og i hele tatt prate om meg selv til noen. Legen på Lommelegen ville anbefalt meg å sende et brev om jeg ikke allerede hadde gjort det.

Er forresten koselig å "snakke" med deg. Du virker som en dame med bein i nesa.. Klem

[Gjest Multippel]

Synes du skulle hatt hjelp til å få sortert dette jeg.. det er ikke så lett på egenhånd. Bare det å gjøre det alene, kan gjøre en sliten, er min erfaring.

Jeg ble dypt deprimert av det, så jeg sluttet med å diagnostisere meg selv, etter et råd fra frosken her inne. Jeg var ikke klar over at det var det jeg drev med før frosken sa det. Nhd sa også til meg at jeg burde la psykiateren/utrederen ta seg av dette. For jeg var på vei mot en dyp dyp depresjon...

Sier ikke at det samme gjelder deg. Men jeg bare deler litt erfaring med deg. Det virker som du har litt å ta tak i, og jeg håper at du kan få litt hjelp med dette.

Du kan jo f.eks skrive et brev til legen din, og sende det noen dager i forkant av en time. Eller ta det med deg,og bestille en dobbel time. Jeg sendte et brev i forkant, og det hjalp meg. Jeg skrev til Lommelegen.no og forhørte meg litt ang dette, for jeg har skikkelig angst for leger og i hele tatt prate om meg selv til noen. Legen på Lommelegen ville anbefalt meg å sende et brev om jeg ikke allerede hadde gjort det.

Er forresten koselig å "snakke" med deg. Du virker som en dame med bein i nesa.. Klem

Takk!

Liker å snakkemed deg og. Jeg vet jo ikke hvem du er men jeg kjenner litt sånn slektskap i problemstillinger.

Det høres ut som du har ett hakket værre barndom enn jeg:-) og jeg kanskje uten at jeg vet det har ett hakket værre voksenliv.

Detter er jo noe jeg ikke aner noe om!! Må understreke det!!

Jeg har drukket noen glass vin nå så kanskje derfor denne litt "løssluppne tonen"

Jeg harkrangla med samboern som er enormt lei av hele konklikten og den vanskelig livet jeg står i.

Jeg var på barnevernet idag. Eksen min har vært der før meg med mor og svigerinne og snakket.

Barneverne ivret for DIALOG!!!

NEITAKK!! sa jeg da..her har vi med en fyr med besøks og kontaktforbud...med en dom som bare må følges og som han ikke følger. Jeg vil ikke ha noen DIALOG.

Jeg har vært superstressa i hele dag. Og når kjæresten min stenger seginne på soverommet med en datamaskin og jkeg blir sittende alene med dette maset og stresset dette skaper i meg blir jeg helt på tuppa.

Jeg forstår at jeg må finne en eller annen annen jeg kan lesse dette over på og ikke han men jeg merker at hva FAEN skal jeg gjøre.

OK..da snakker vi ikke sammen og jeg kan heller ikke være noe for jeg klarer ikke...

Dette føles akkurat for øyeblikket alt for mye for meg!

Huffda nå bruker jeg deg som søppelkasse...

I morgen er ser jeg sikkert helt anderledes på det.

Jeg fikk fortalt barnevernet det jeg mener er viktig og forstår de ikke det setter jeg advokaten min på de...

HERREGUD!!!

Jeg har gjort alt helt etter oppskriften...enten er damer i den situasjonen jeg har vært i svake og lar seg innvadere og får kritikk for det...eller så er vi vrange og vemmelige og vil ikke samarbeide med gale psykopat ekser...

SÅNN

IKKE TA DETTE INNOVER DEG

Jeg bare skriver og er frustrert. Imorgen er alt borte..

God natt jente 31

[Gjest Jente31]

Takk!

Liker å snakkemed deg og. Jeg vet jo ikke hvem du er men jeg kjenner litt sånn slektskap i problemstillinger.

Det høres ut som du har ett hakket værre barndom enn jeg:-) og jeg kanskje uten at jeg vet det har ett hakket værre voksenliv.

Detter er jo noe jeg ikke aner noe om!! Må understreke det!!

Jeg har drukket noen glass vin nå så kanskje derfor denne litt "løssluppne tonen"

Jeg harkrangla med samboern som er enormt lei av hele konklikten og den vanskelig livet jeg står i.

Jeg var på barnevernet idag. Eksen min har vært der før meg med mor og svigerinne og snakket.

Barneverne ivret for DIALOG!!!

NEITAKK!! sa jeg da..her har vi med en fyr med besøks og kontaktforbud...med en dom som bare må følges og som han ikke følger. Jeg vil ikke ha noen DIALOG.

Jeg har vært superstressa i hele dag. Og når kjæresten min stenger seginne på soverommet med en datamaskin og jkeg blir sittende alene med dette maset og stresset dette skaper i meg blir jeg helt på tuppa.

Jeg forstår at jeg må finne en eller annen annen jeg kan lesse dette over på og ikke han men jeg merker at hva FAEN skal jeg gjøre.

OK..da snakker vi ikke sammen og jeg kan heller ikke være noe for jeg klarer ikke...

Dette føles akkurat for øyeblikket alt for mye for meg!

Huffda nå bruker jeg deg som søppelkasse...

I morgen er ser jeg sikkert helt anderledes på det.

Jeg fikk fortalt barnevernet det jeg mener er viktig og forstår de ikke det setter jeg advokaten min på de...

HERREGUD!!!

Jeg har gjort alt helt etter oppskriften...enten er damer i den situasjonen jeg har vært i svake og lar seg innvadere og får kritikk for det...eller så er vi vrange og vemmelige og vil ikke samarbeide med gale psykopat ekser...

SÅNN

IKKE TA DETTE INNOVER DEG

Jeg bare skriver og er frustrert. Imorgen er alt borte..

God natt jente 31

Det er helt greit, multippel. Jeg har lest innlegget ditt, og jeg føler meg ikke som en søppelkasse. Jeg er glad jeg kan være til litt hjelp for deg. Du skal ikke angre på det i morgen.

Og ja, jeg har kansje hatt en mye verre barndom enn deg (men dette tenker jeg ikke på idag, det er bare arrene jeg må bearbeide). Men du har nok hatt et mye verre voksenliv enn meg, som har levd med en psykopat og som fortsatt stikker kjepper i hjulene for deg. Så ille er ikke gubben min..

Jeg har en venninne med psykopat til eks, og jeg kjenner igjen mye av de samme problemene som du nevner i forhold til barna.

Det er fælt at noen skal holde på sånn..

Fortsett å være sterk, og snakk med legen din om hvordan du har det. Du trenger helt klart støtte i dette. Hva med å gå til en annen lege, som ikke kjenner faren din? Alle kan gå til en annen enn fastlegen sin veitdu:)..

Det er leit at samboeren din reagerer slik han gjør, men det kan jo hende det blir litt mye til han også, at han blir frustrert på din vegne og at han ikke vet hvordan han kan hjelpe deg..?

Men for all del, ikke føl det som at du bruker meg som en søppelkasse. Jeg er bare glad jeg kan støtte opp litt. Jeg vet selv hvor stor betydning dette kan ha når ting blir vanskelig. Jeg har skrevet masse på dol selv, og det har vært til stor nytte for meg i en vanskelig tid.

Hvem jeg er?? Hmm.. jeg er 31 år og jeg blir av andre betraktet som snill, blid og sjenert. Jeg har aldri vist noen at jeg er lei meg, sint osv, og folk kan sikkert derfor tro at jeg er mer positiv enn jeg egentlig er.

Men jeg har nok mine negative sider også:-) Jeg har bare aldri vist dem til noen. Men det skal det vel bli en forandring på, når jeg nå skal inn i terapi og kansje får bedret selvtilliten.

Jeg kjenner jo ikke deg heller, men alikevel føles det litt sånn:-)

Jeg ønsker deg iallefall en god natt, og håper at ting løser seg for deg også med tiden. Stor klem fra

[Gjest Multippel]

Det er helt greit, multippel. Jeg har lest innlegget ditt, og jeg føler meg ikke som en søppelkasse. Jeg er glad jeg kan være til litt hjelp for deg. Du skal ikke angre på det i morgen.

Og ja, jeg har kansje hatt en mye verre barndom enn deg (men dette tenker jeg ikke på idag, det er bare arrene jeg må bearbeide). Men du har nok hatt et mye verre voksenliv enn meg, som har levd med en psykopat og som fortsatt stikker kjepper i hjulene for deg. Så ille er ikke gubben min..

Jeg har en venninne med psykopat til eks, og jeg kjenner igjen mye av de samme problemene som du nevner i forhold til barna.

Det er fælt at noen skal holde på sånn..

Fortsett å være sterk, og snakk med legen din om hvordan du har det. Du trenger helt klart støtte i dette. Hva med å gå til en annen lege, som ikke kjenner faren din? Alle kan gå til en annen enn fastlegen sin veitdu:)..

Det er leit at samboeren din reagerer slik han gjør, men det kan jo hende det blir litt mye til han også, at han blir frustrert på din vegne og at han ikke vet hvordan han kan hjelpe deg..?

Men for all del, ikke føl det som at du bruker meg som en søppelkasse. Jeg er bare glad jeg kan støtte opp litt. Jeg vet selv hvor stor betydning dette kan ha når ting blir vanskelig. Jeg har skrevet masse på dol selv, og det har vært til stor nytte for meg i en vanskelig tid.

Hvem jeg er?? Hmm.. jeg er 31 år og jeg blir av andre betraktet som snill, blid og sjenert. Jeg har aldri vist noen at jeg er lei meg, sint osv, og folk kan sikkert derfor tro at jeg er mer positiv enn jeg egentlig er.

Men jeg har nok mine negative sider også:-) Jeg har bare aldri vist dem til noen. Men det skal det vel bli en forandring på, når jeg nå skal inn i terapi og kansje får bedret selvtilliten.

Jeg kjenner jo ikke deg heller, men alikevel føles det litt sånn:-)

Jeg ønsker deg iallefall en god natt, og håper at ting løser seg for deg også med tiden. Stor klem fra

Hei

Jeg får ikke sove og sender noen ord inn her.

Jeg og samboeren min har ordna opp. Vi krangler uhyre sjeldent. Men jeg merker at jeg blir mer og mer sliten og litt sånn kraftløs også.

Jeg angrer nesten på at jeg tok kontakt med de...men de skal være bra dumme om de ikke forstår tegninga her.

Jeg kjenner meg ganske redd ja...og sliten for nå må jeg gå enda flere og mange runder og opplyse lærere etc.

Også kjennes det hele litt håpløst ut. Jeg får lyst til å gi opp.

Du fortalte litt kort om deg.-)

Jeg er 38 år og jeg var 31 år da jeg rømte fra min eks. Jeg oppleves som rolig og reflektert og ganske sånn funderende tror jeg. Men jeg kan virkelig bli sint også. Jeg kjente jeg kokte nede på barnevernet. Da kan jeg nok oppleves somm temmelig tydelig og klar. Men jeg kjenner veldig godt igjen usynlighetsproblematikken din. jeg kan bli helt stum i sosiale sammenhenger hvor jeg ikke kjenner folk.

Jeg skal skrive ett brev til advokaten min imorgen og jeg skal kanskje også skrive til barnevernet.

Jeg er kjempeglad for at du gidder å høre på meg!

Kanskje er ikke gubben din like ille som min, håper ikke det. Men jeg tror du kjenner litt igjen i dette likevel.

Sånn...nå bare MÅ jeg sove!

[Gjest Jente31]

Hei

Jeg får ikke sove og sender noen ord inn her.

Jeg og samboeren min har ordna opp. Vi krangler uhyre sjeldent. Men jeg merker at jeg blir mer og mer sliten og litt sånn kraftløs også.

Jeg angrer nesten på at jeg tok kontakt med de...men de skal være bra dumme om de ikke forstår tegninga her.

Jeg kjenner meg ganske redd ja...og sliten for nå må jeg gå enda flere og mange runder og opplyse lærere etc.

Også kjennes det hele litt håpløst ut. Jeg får lyst til å gi opp.

Du fortalte litt kort om deg.-)

Jeg er 38 år og jeg var 31 år da jeg rømte fra min eks. Jeg oppleves som rolig og reflektert og ganske sånn funderende tror jeg. Men jeg kan virkelig bli sint også. Jeg kjente jeg kokte nede på barnevernet. Da kan jeg nok oppleves somm temmelig tydelig og klar. Men jeg kjenner veldig godt igjen usynlighetsproblematikken din. jeg kan bli helt stum i sosiale sammenhenger hvor jeg ikke kjenner folk.

Jeg skal skrive ett brev til advokaten min imorgen og jeg skal kanskje også skrive til barnevernet.

Jeg er kjempeglad for at du gidder å høre på meg!

Kanskje er ikke gubben din like ille som min, håper ikke det. Men jeg tror du kjenner litt igjen i dette likevel.

Sånn...nå bare MÅ jeg sove!

Høres ut som vi har litt til felles ja..

Skriv et brev til advokaten og barnevernet. Få med alt. Det skal ikke være slik, at de tror mer på en psykopat, enn på deg. Du gjør jo bare det som er best for barna dine.. Og de bør jo vite at en psykopat er veldig flink til å snakke for seg..... ?

Jeg har ingen erfaring med advokater, barnevern o.l. Men jeg får da inderlig håpe de er fornuftige!

Min venninne ble lurt av eksen sin til å være med i rettsaker, hvor hun var vitne til at han var en omsorgsfull far til sine barn (fra et tidligere forhold) osv.

Dum som hun var den gangen..men han lurte henne altså trill rundt. Og han fikk på denne måten ha barna mer, samt straffe moren deres.. I følge min venninne.

Ikke rart du er sliten. Men ikke gi opp. Stå på dine rettigheter!

[Gjest Multippel]

Høres ut som vi har litt til felles ja..

Skriv et brev til advokaten og barnevernet. Få med alt. Det skal ikke være slik, at de tror mer på en psykopat, enn på deg. Du gjør jo bare det som er best for barna dine.. Og de bør jo vite at en psykopat er veldig flink til å snakke for seg..... ?

Jeg har ingen erfaring med advokater, barnevern o.l. Men jeg får da inderlig håpe de er fornuftige!

Min venninne ble lurt av eksen sin til å være med i rettsaker, hvor hun var vitne til at han var en omsorgsfull far til sine barn (fra et tidligere forhold) osv.

Dum som hun var den gangen..men han lurte henne altså trill rundt. Og han fikk på denne måten ha barna mer, samt straffe moren deres.. I følge min venninne.

Ikke rart du er sliten. Men ikke gi opp. Stå på dine rettigheter!

Hei igjen jente 31

Her svinger det mellom dyp fortvilelse til mer optimistisk håp.

Jeg ringte barnevernet og fikk utdypet situasjonen. Det var en helt anderledes samtale og de hadde lest dommen og jeg tror de skjønner tegninga nå.

Jeg komer likevel til å skrive ett brev for å spisse problemstillingen og passe på at de ikke tror at denne konflikten handler om uenighet...men at far bryter en rettskraftig dom kontinuerlig.

Fikk nå en følelse av at ting ikke var så kritisk som jeg følte i natt.

Jeg blir jo redd for at han skal få lov til å lure andre som han har lurt meg i mange år.

Så jeg ser litt mer lyst på dette nå.

Jeg kommer kanskje til å skrive til legen og legge ved dommen så han forstår kompleksiteten før jeg kontakter han.

Det er helt riktig at å gi seg selv diagnose er noe man ikke kan. Men det er jo ikke så rart at man prøver å finne ut av det.

Jeg syns livet mitt siden jeg var 18 år har vært svært kaotisk og det er ikke så lett å vite hvem man er da!

Du må bare skrive om du har behov for enten en ventil eller å diskuterer noe. Jeg kikker innom. Jeg prøver å ikke bli "hekta" på dette nettstedet. Så jeg ser litt over og går igjen. derfor så kan det ta tid før jeg svarer.

takk for ditt øre!

[Gjest Jente31]

Hei igjen jente 31

Her svinger det mellom dyp fortvilelse til mer optimistisk håp.

Jeg ringte barnevernet og fikk utdypet situasjonen. Det var en helt anderledes samtale og de hadde lest dommen og jeg tror de skjønner tegninga nå.

Jeg komer likevel til å skrive ett brev for å spisse problemstillingen og passe på at de ikke tror at denne konflikten handler om uenighet...men at far bryter en rettskraftig dom kontinuerlig.

Fikk nå en følelse av at ting ikke var så kritisk som jeg følte i natt.

Jeg blir jo redd for at han skal få lov til å lure andre som han har lurt meg i mange år.

Så jeg ser litt mer lyst på dette nå.

Jeg kommer kanskje til å skrive til legen og legge ved dommen så han forstår kompleksiteten før jeg kontakter han.

Det er helt riktig at å gi seg selv diagnose er noe man ikke kan. Men det er jo ikke så rart at man prøver å finne ut av det.

Jeg syns livet mitt siden jeg var 18 år har vært svært kaotisk og det er ikke så lett å vite hvem man er da!

Du må bare skrive om du har behov for enten en ventil eller å diskuterer noe. Jeg kikker innom. Jeg prøver å ikke bli "hekta" på dette nettstedet. Så jeg ser litt over og går igjen. derfor så kan det ta tid før jeg svarer.

takk for ditt øre!

Det er godt å høre. Jeg håper virkelig det går din vei..! Forstår deg så godt at... Men det er bra du har funnet en mann som er god. Det vil jeg påstå og si du fortjener,selv om jeg ikke kjenner deg:o)

Du må også bare skrive om du trenger det. Jeg kikker innom i ny og ne, men er ikke så lenge i gangen jeg heller. Kommer an på hvor mye jeg har å gjøre osv.

Var her kjempemye før, rundt og i juletider, men er faktisk kommet veldig langt pga dette;) *litt flau, hehe* Forsøker å ikke bli bitt av basillen, og avhengig av dol.

Ha en god helg da c",)

[Gjest Multippel]

Det er godt å høre. Jeg håper virkelig det går din vei..! Forstår deg så godt at... Men det er bra du har funnet en mann som er god. Det vil jeg påstå og si du fortjener,selv om jeg ikke kjenner deg:o)

Du må også bare skrive om du trenger det. Jeg kikker innom i ny og ne, men er ikke så lenge i gangen jeg heller. Kommer an på hvor mye jeg har å gjøre osv.

Var her kjempemye før, rundt og i juletider, men er faktisk kommet veldig langt pga dette;) *litt flau, hehe* Forsøker å ikke bli bitt av basillen, og avhengig av dol.

Ha en god helg da c",)

God helg til deg også!

Og lykke til med undersøkelsene.

Det må være deilig å ha kommet såpass langt!

Klem og gode tanker!

[Gjest Jente31]

God helg til deg også!

Og lykke til med undersøkelsene.

Det må være deilig å ha kommet såpass langt!

Klem og gode tanker!

Det er veldig godt å ha kommet så langt ja.. Er svært takknemlig ovenfor både nhd og de andre brukerne for det.

Men jeg sliter mye med en enorm dårlig samvittighet ovenfor barna, og særlig min datter, for at jeg ikke har grepet fatt i dette før nå.. Jeg kunne jo spart dem for så mye......men, men. Bedre sent enn aldri, uansett. Har time til helsesøster på tirsdag og til legen min på onsdag.

*Gruer meg*. Prøver å snakke med gubben om dette, og at jeg vil legge alle korta på bordet, og forsøker å forklare han hva det innebærer. Jeg skulle jo gjerne hatt han med meg, siden en sak alltid har to sider, og for å oppnå rettferdighet, for jeg er heller ikke feilfri.

Men. Det eneste svaret jeg får, er at han ikke orker å snakke om det nå, og at han ikke er redd helsesøstra...Men han vil heller ikke ha det sånn som vi har det nå, sier han....!! Virker ikke som han gidder å engasjeere seg. Leit men sant.

Jeg har nok alltid sydd puter under armene på han. Men jeg har vært så inngrodd i det.. har jo vært sammen i 15 år. Det er bl.a jeg som har ordnet med alt det praktiske, som å skaffe han en jobb eller alt annet som er litt ubehagelig osv. Og en venninne sa til meg: du har jo søren meg 3 barn i huset du, ikke to..

Er det ikke rart, jeg følger mammas fotspor.. har funnet meg i alt for mye.... og min datter bønnfaller meg om å flytte fra pappan sin. Hun sier dette klart og tydelig,og at han stresser henne opp.

Beklager, men jeg bare måtte ventilere litt. Hjelper det skjønner du! Bare det å skrive det ned. Takk for at du er du, og for ditt øre også:-)

[frosken]

Det er veldig godt å ha kommet så langt ja.. Er svært takknemlig ovenfor både nhd og de andre brukerne for det.

Men jeg sliter mye med en enorm dårlig samvittighet ovenfor barna, og særlig min datter, for at jeg ikke har grepet fatt i dette før nå.. Jeg kunne jo spart dem for så mye......men, men. Bedre sent enn aldri, uansett. Har time til helsesøster på tirsdag og til legen min på onsdag.

*Gruer meg*. Prøver å snakke med gubben om dette, og at jeg vil legge alle korta på bordet, og forsøker å forklare han hva det innebærer. Jeg skulle jo gjerne hatt han med meg, siden en sak alltid har to sider, og for å oppnå rettferdighet, for jeg er heller ikke feilfri.

Men. Det eneste svaret jeg får, er at han ikke orker å snakke om det nå, og at han ikke er redd helsesøstra...Men han vil heller ikke ha det sånn som vi har det nå, sier han....!! Virker ikke som han gidder å engasjeere seg. Leit men sant.

Jeg har nok alltid sydd puter under armene på han. Men jeg har vært så inngrodd i det.. har jo vært sammen i 15 år. Det er bl.a jeg som har ordnet med alt det praktiske, som å skaffe han en jobb eller alt annet som er litt ubehagelig osv. Og en venninne sa til meg: du har jo søren meg 3 barn i huset du, ikke to..

Er det ikke rart, jeg følger mammas fotspor.. har funnet meg i alt for mye.... og min datter bønnfaller meg om å flytte fra pappan sin. Hun sier dette klart og tydelig,og at han stresser henne opp.

Beklager, men jeg bare måtte ventilere litt. Hjelper det skjønner du! Bare det å skrive det ned. Takk for at du er du, og for ditt øre også:-)

Hei!

Fikk lyst til å kommentere på det med dårlig samvittighet i forhold til datteren din. Du hjelper dere alle best ved å ikke "dyrke" den dårlige samvittigheten, men i stedet fokusere på det du kan gjøre her og nå. Gi deg selv ros for at du nå forsøker "å rydde opp" i familiens situasjon, du tar tak i dette nå fordi du har fått nok innsikt og energi til å klare det.

Dårlig samvittighet for at du ikke gjorde det før er hensiktsløs sålenge du gjør noe med ting nå!

Men jeg hadde vært forsiktig med å diskutere ting som har med ekteskapet med din datter. Ikke la henne bli din fortrolige.

[Gjest Jente31]

Hei!

Fikk lyst til å kommentere på det med dårlig samvittighet i forhold til datteren din. Du hjelper dere alle best ved å ikke "dyrke" den dårlige samvittigheten, men i stedet fokusere på det du kan gjøre her og nå. Gi deg selv ros for at du nå forsøker "å rydde opp" i familiens situasjon, du tar tak i dette nå fordi du har fått nok innsikt og energi til å klare det.

Dårlig samvittighet for at du ikke gjorde det før er hensiktsløs sålenge du gjør noe med ting nå!

Men jeg hadde vært forsiktig med å diskutere ting som har med ekteskapet med din datter. Ikke la henne bli din fortrolige.

Hei igjen. Du er litt streng ja.. men jeg vet du ikke mener noe vondt med det. Meg har du hjulpet mye med å være det:-)

Og, du har nok helt rett. Jeg forsøker hele tiden å si til meg selv at dette er bare tull. Jeg glemmer det der med fokuseringen noen ganger.. Blir lett litt ensporet når ting hoper seg litt opp. Og nok en gang har du minnet meg på det. Det er så fort gjort! (Takk igjen:-)

Ps. jeg har ikke snakket med datteren min om ekteskapet. Det er noe jeg aldri kommer til å gjøre, for det har jeg opplevd selv; ikke bra.

Det er min datter dette gjelder, hvorfor hun er som hun er og hvorfor hun skal utredes på BUP. Jeg har nemlig kommet dithen, at jeg ikke vil legge skjul på noe lenger. Om jeg gjør det, så kommer vi ikke lenger.

Datteren min sier at mye at mye av hennes problemer skyldes pappan. Han stresser henne opp, og bruker henne som en hoggestabbe. For han har enorme humørsvingninger og er meget stresset. Men han nekter å ta i mot hjelp. Før lot han frustrasjon og sinne gå utover meg eller døde ting, men etter at jeg satte meg i respekt har han latt mye gå utover dattern vår..

Jeg ønsker rettferdighet, også for hans del. Men han møter meg ikke på halveien, og jeg må derfor gripe fatt i alt på egenhånd..

Og jeg har desverre lagt skjul på ting som er av stor betydning, jg har rett og slett ikke våget og sagt noe til noen om det pga bl.a barnevern osv.

Dette har jeg fortalt han. Han sier det er ok, og fått tilbud om å bli med så hans side også kan komme frem. Men han er ikke villig til dette..

Jeg har altså kommet dithen at jeg ikke kan utsette meg selv eller barna for hans sinne og temperament lenger. Og har nå tatt kontakt med lege og helsesøster for å få hjelp derfra..

tusen takk for hjelpen til deg også, frosken. Det betyr mye for meg:-) Mye av styrken har jeg fått herfra, og fra en venninne som er sykepleier, og som har kjent meg siden jeg var 4 år..Men avgjørelsen har jeg tatt alene.

[frosken]

Hei igjen. Du er litt streng ja.. men jeg vet du ikke mener noe vondt med det. Meg har du hjulpet mye med å være det:-)

Og, du har nok helt rett. Jeg forsøker hele tiden å si til meg selv at dette er bare tull. Jeg glemmer det der med fokuseringen noen ganger.. Blir lett litt ensporet når ting hoper seg litt opp. Og nok en gang har du minnet meg på det. Det er så fort gjort! (Takk igjen:-)

Ps. jeg har ikke snakket med datteren min om ekteskapet. Det er noe jeg aldri kommer til å gjøre, for det har jeg opplevd selv; ikke bra.

Det er min datter dette gjelder, hvorfor hun er som hun er og hvorfor hun skal utredes på BUP. Jeg har nemlig kommet dithen, at jeg ikke vil legge skjul på noe lenger. Om jeg gjør det, så kommer vi ikke lenger.

Datteren min sier at mye at mye av hennes problemer skyldes pappan. Han stresser henne opp, og bruker henne som en hoggestabbe. For han har enorme humørsvingninger og er meget stresset. Men han nekter å ta i mot hjelp. Før lot han frustrasjon og sinne gå utover meg eller døde ting, men etter at jeg satte meg i respekt har han latt mye gå utover dattern vår..

Jeg ønsker rettferdighet, også for hans del. Men han møter meg ikke på halveien, og jeg må derfor gripe fatt i alt på egenhånd..

Og jeg har desverre lagt skjul på ting som er av stor betydning, jg har rett og slett ikke våget og sagt noe til noen om det pga bl.a barnevern osv.

Dette har jeg fortalt han. Han sier det er ok, og fått tilbud om å bli med så hans side også kan komme frem. Men han er ikke villig til dette..

Jeg har altså kommet dithen at jeg ikke kan utsette meg selv eller barna for hans sinne og temperament lenger. Og har nå tatt kontakt med lege og helsesøster for å få hjelp derfra..

tusen takk for hjelpen til deg også, frosken. Det betyr mye for meg:-) Mye av styrken har jeg fått herfra, og fra en venninne som er sykepleier, og som har kjent meg siden jeg var 4 år..Men avgjørelsen har jeg tatt alene.

Jeg synes du er flink!

Synes også mannen din har møtt deg på halvveien ved å ikke forsøke å nedlegge "veto" mot at du forsøker å få hjelp til din datter, og ved at han aksepterer at du informerer om hvordan du opplever at han er i forhold til din datter.

Håper dere får god hjelp hos helsesøster og lege!

[Gjest Jente31]

Jeg synes du er flink!

Synes også mannen din har møtt deg på halvveien ved å ikke forsøke å nedlegge "veto" mot at du forsøker å få hjelp til din datter, og ved at han aksepterer at du informerer om hvordan du opplever at han er i forhold til din datter.

Håper dere får god hjelp hos helsesøster og lege!

Der har du et meget godt poeng som jeg ikke har tenkt over...hmm...takk igjen:)

[Gjest Multippel]

Det er veldig godt å ha kommet så langt ja.. Er svært takknemlig ovenfor både nhd og de andre brukerne for det.

Men jeg sliter mye med en enorm dårlig samvittighet ovenfor barna, og særlig min datter, for at jeg ikke har grepet fatt i dette før nå.. Jeg kunne jo spart dem for så mye......men, men. Bedre sent enn aldri, uansett. Har time til helsesøster på tirsdag og til legen min på onsdag.

*Gruer meg*. Prøver å snakke med gubben om dette, og at jeg vil legge alle korta på bordet, og forsøker å forklare han hva det innebærer. Jeg skulle jo gjerne hatt han med meg, siden en sak alltid har to sider, og for å oppnå rettferdighet, for jeg er heller ikke feilfri.

Men. Det eneste svaret jeg får, er at han ikke orker å snakke om det nå, og at han ikke er redd helsesøstra...Men han vil heller ikke ha det sånn som vi har det nå, sier han....!! Virker ikke som han gidder å engasjeere seg. Leit men sant.

Jeg har nok alltid sydd puter under armene på han. Men jeg har vært så inngrodd i det.. har jo vært sammen i 15 år. Det er bl.a jeg som har ordnet med alt det praktiske, som å skaffe han en jobb eller alt annet som er litt ubehagelig osv. Og en venninne sa til meg: du har jo søren meg 3 barn i huset du, ikke to..

Er det ikke rart, jeg følger mammas fotspor.. har funnet meg i alt for mye.... og min datter bønnfaller meg om å flytte fra pappan sin. Hun sier dette klart og tydelig,og at han stresser henne opp.

Beklager, men jeg bare måtte ventilere litt. Hjelper det skjønner du! Bare det å skrive det ned. Takk for at du er du, og for ditt øre også:-)

Hei Jente31

Dette høres ikke greit ut. Dette høres veldig veldig tøft ut.

Nå famler jeg litt for jeg ser ikke helt situasjonen klart for meg.

Hva tenker du at helsesøster skal hjelpe deg med?

En annen ting som jeg opplever som viktig her det den dårlige samvittigheten din. Gjett om jeg hadde dårlig samvittighet. Den hjelper ikke din datter ett sted. Det kan faktisk som den gjorde en stund i mitt tilfelle faktisk heller være til skade ved at jeg i min usikkerhet ble for ettergivende og inkonsekvent.

Jeg tenker at du har veldig mye å holde orden på her og du må ikke ta alt på en gang.

Du skal om du velger å bo alene med datteren din og ett barn til ? Så må dere ordne alt det finansielle. Det er en masse ting du trenger å få orden på av praktiske ting.

Velger du å forsatt prøve så MÅ samboeren din også ville prøve...da er jo familieterapi noe dere kan bruke.

Men det gjelds å stokke rett her og gjøre ting litt av gangen ellers tror jeg du kan stupe. Du skal nøste i så mange ting.

Kjenner igjen replikken om barn og barnemenn. Jeg har følt meg som alenemor for fire barn og ikke tre. Det har vært vanvittig tøft.

Å ha problemer og ikke fikse ting er akseptabelt så lenge vedkommende vil jobbe med det. Så lenge vedkommende er klar over sin situasjon og har en viss forståelse for den mer belastning det medfører for andre..

Det handler ikke om å være perfekt. Ingen er perfekt.

I mitt tilfelle må jeg likevel si: Jeg er rimelig normal. Vel jeg har noen ting. Jeg er redd mange ting og har noe angstproblemer. Jeg har slitt så mye at jeg ikke helt vet hva jeg duger til lenger. Jeg vet at jeg engang både var lovende og regnet som talentfull. Jeg tror ikke på det lenger. Jeg tenker det må ha vært en bløff jeg klarte å lure alle med. Jeg føler meg tom etc...Men jeg er ikke urimelig. Jeg kommer ikke med beskyldninger eller projiserer mine problemer over på andre veldig lett. Jeg er rimelig ryddig i hodet og vet nogenlunde hva som er rett og galt.

Jeg kan si dumme ting til barna og sågar bli sint også...men jeg er stort sett en mamma som klarer å skape den tryggheten mine barn trenger. Foreløpig tar det alle mine krefter for øyeblikket.

Poenget er at du vil når du lever i ett forhold hvor partneren din projiserer mye over på deg kanskje kunne føle deg verre enn det du er. Hvis du lever med en barnemann så er det heller ikke rart om du blir forbannet av og til, eller ofte. Mye av ditt selvbilde kan forandre seg i en annen kontekst altså i andre omgivelser.

Jeg kan ikke her over nettet si at du bør dra. Men jeg tror ikke at det vil bli noen forandring uten at begge legger ned en betydelig innstats. Hvis dere vil jobbe med forholdet tror jeg familieterapi kan være en kjempefin idee.

Jeg håper jeg ikke bommer helt her jeg skriver. Jeg er litt usikker på hvem han gubben din er...hva han gjør osv.

Men det er ganske sterkt at din datter sier det hun sier. Mine barn hadde sett meg få bank i alle år...de ville slett ikke at pappa skulle flytte og de ville helst at vi skulle bli sammen igjen mange år etterpå.

Heldigvis er det ikke barn som skal bestemme det.

Tenker på deg og en klem

PS håper dette ikke er helt på jordet.

[Gjest Jente31]

Hei Jente31

Dette høres ikke greit ut. Dette høres veldig veldig tøft ut.

Nå famler jeg litt for jeg ser ikke helt situasjonen klart for meg.

Hva tenker du at helsesøster skal hjelpe deg med?

En annen ting som jeg opplever som viktig her det den dårlige samvittigheten din. Gjett om jeg hadde dårlig samvittighet. Den hjelper ikke din datter ett sted. Det kan faktisk som den gjorde en stund i mitt tilfelle faktisk heller være til skade ved at jeg i min usikkerhet ble for ettergivende og inkonsekvent.

Jeg tenker at du har veldig mye å holde orden på her og du må ikke ta alt på en gang.

Du skal om du velger å bo alene med datteren din og ett barn til ? Så må dere ordne alt det finansielle. Det er en masse ting du trenger å få orden på av praktiske ting.

Velger du å forsatt prøve så MÅ samboeren din også ville prøve...da er jo familieterapi noe dere kan bruke.

Men det gjelds å stokke rett her og gjøre ting litt av gangen ellers tror jeg du kan stupe. Du skal nøste i så mange ting.

Kjenner igjen replikken om barn og barnemenn. Jeg har følt meg som alenemor for fire barn og ikke tre. Det har vært vanvittig tøft.

Å ha problemer og ikke fikse ting er akseptabelt så lenge vedkommende vil jobbe med det. Så lenge vedkommende er klar over sin situasjon og har en viss forståelse for den mer belastning det medfører for andre..

Det handler ikke om å være perfekt. Ingen er perfekt.

I mitt tilfelle må jeg likevel si: Jeg er rimelig normal. Vel jeg har noen ting. Jeg er redd mange ting og har noe angstproblemer. Jeg har slitt så mye at jeg ikke helt vet hva jeg duger til lenger. Jeg vet at jeg engang både var lovende og regnet som talentfull. Jeg tror ikke på det lenger. Jeg tenker det må ha vært en bløff jeg klarte å lure alle med. Jeg føler meg tom etc...Men jeg er ikke urimelig. Jeg kommer ikke med beskyldninger eller projiserer mine problemer over på andre veldig lett. Jeg er rimelig ryddig i hodet og vet nogenlunde hva som er rett og galt.

Jeg kan si dumme ting til barna og sågar bli sint også...men jeg er stort sett en mamma som klarer å skape den tryggheten mine barn trenger. Foreløpig tar det alle mine krefter for øyeblikket.

Poenget er at du vil når du lever i ett forhold hvor partneren din projiserer mye over på deg kanskje kunne føle deg verre enn det du er. Hvis du lever med en barnemann så er det heller ikke rart om du blir forbannet av og til, eller ofte. Mye av ditt selvbilde kan forandre seg i en annen kontekst altså i andre omgivelser.

Jeg kan ikke her over nettet si at du bør dra. Men jeg tror ikke at det vil bli noen forandring uten at begge legger ned en betydelig innstats. Hvis dere vil jobbe med forholdet tror jeg familieterapi kan være en kjempefin idee.

Jeg håper jeg ikke bommer helt her jeg skriver. Jeg er litt usikker på hvem han gubben din er...hva han gjør osv.

Men det er ganske sterkt at din datter sier det hun sier. Mine barn hadde sett meg få bank i alle år...de ville slett ikke at pappa skulle flytte og de ville helst at vi skulle bli sammen igjen mange år etterpå.

Heldigvis er det ikke barn som skal bestemme det.

Tenker på deg og en klem

PS håper dette ikke er helt på jordet.

Hei jeg kjenner meg så utrolig mye igjen i det du skriver. Du treffer hodet på spikern. Du fomler ikke.

Samvittigheten ja.. den har alltid holdt igjen meg også.. også det at en sak alltid har to sider. Jeg synes det er så greit at en 3.person kommer inn i bildet.

For jeg tenker, at jeg må ha tatt altfor mye hensyn til mannen min, og for lite til meg selv.

Jeg er opptatt av at rettferdigheten skal seire. Og at en sak alltid har to sider. Men jeg har jo også rettigheter. Ikke bare han. Litt ansvar må han kunne ta også..Han er voksen og må kunne ta litt ansvar for sine handlinger han også.

Jeg føler at jeg for første gang på 15 år må begynne å tenke litt på meg selv, og ikke minst hva som er best for barna. Og det er vel derfor jeg nå også tar tak i det som jeg gjør, og ikke vil legge skjul på at han slår, kjefter og er utrivelig. Har alltid vært så redd for å si det i frykt for hva som kan skje med han. Jeg har beskyttet ham.

Det er som jeg sa til frosken, lett å bli ensporet. Og det er vel det jeg er blitt, med tanke på dette også. Men han må jo gjøre litt innsats selv også, for at den siden skal komme frem. Og det er han foreløpig ikke interessert i å gjøre noe for.

Jeg har bl.a spurt han hva jeg gjør feil. Og hva får jeg til svar: jo at det ikke blir noe på han...... at han er underernært på kos....

tøv, spør du meg. Jeg har forklart han hvorfor. At hans oppførsel gjør noe med meg, og at det er vondt å være vitne til hva dette gjør med barna.

Men tar han det til seg? Nei, han fortsetter bare å klage. "Jeg må vel snart dra på byen for at det skal bli noe på meg", sier han...Merker jeg blir litt irritert her. For det er så barnslig sagt. Han er jo tross alt 43 år, og kunne gjerne bidratt litt mer konstruktivt, mener jeg.

For jeg har vært villig til å gjøre det jeg kan for han. Han sier han elsker meg og ikke vil miste meg. Jeg har sydd puter under armene på han, og har til nå vært villig til å ofre min egen lykke for han, selv om jeg ikke har noen følelser igjen for han, dette også for barnas skyld. Men man kommer til en viss grense.. og den føler jeg at jeg har nådd.

Du har aldelesen rett i at jeg må passe på å ikke ta på meg for mye nå. Jeg må ta en ting i gangen. Jeg har mye å ordne opp i. Og det er her jeg håper at helsesøster kan hjelpe meg. Sortere litt, kansje henvise videre. Hun har dessuten bedre tid til å prate enn legen min, derfor er det bedre å ta det den veien. Men jeg skal også fortelle legen min dette. Han spurte faktisk første gang jeg var hos han.. men jeg var ikke ærlig.

Multippel, du har vært en kjempe støtte for meg. Det skal du vite. Hadde jeg våget å lagt ut epost adr min her, så hadde jeg gjort det så vi kunne mailet hverandre. Det virker som vi har så mye til felles. Og det virker som vi er like på mange områder.

Men jeg titter innom i ny og ne jeg også.

Jeg er så utrolig glad på dine vegne at du er kkommet deg bort fra eksn. Det viser hvor tøff du er. Jeg ser opp til deg på den måten.

Jeg håper også at barnevernet og advokaten kan hjelpe deg med problemene han lager for deg nå i ettertid. Jeg tror du er en kjempegod mamma og et flott menneske.

Tiden vil vise, hva som kommmer til å skje fremover, her også. På tirsdag tar jeg første skritt:-) Klem og masse gode tanker tilbake til deg også!

[Gjest Multippel]

Hei jeg kjenner meg så utrolig mye igjen i det du skriver. Du treffer hodet på spikern. Du fomler ikke.

Samvittigheten ja.. den har alltid holdt igjen meg også.. også det at en sak alltid har to sider. Jeg synes det er så greit at en 3.person kommer inn i bildet.

For jeg tenker, at jeg må ha tatt altfor mye hensyn til mannen min, og for lite til meg selv.

Jeg er opptatt av at rettferdigheten skal seire. Og at en sak alltid har to sider. Men jeg har jo også rettigheter. Ikke bare han. Litt ansvar må han kunne ta også..Han er voksen og må kunne ta litt ansvar for sine handlinger han også.

Jeg føler at jeg for første gang på 15 år må begynne å tenke litt på meg selv, og ikke minst hva som er best for barna. Og det er vel derfor jeg nå også tar tak i det som jeg gjør, og ikke vil legge skjul på at han slår, kjefter og er utrivelig. Har alltid vært så redd for å si det i frykt for hva som kan skje med han. Jeg har beskyttet ham.

Det er som jeg sa til frosken, lett å bli ensporet. Og det er vel det jeg er blitt, med tanke på dette også. Men han må jo gjøre litt innsats selv også, for at den siden skal komme frem. Og det er han foreløpig ikke interessert i å gjøre noe for.

Jeg har bl.a spurt han hva jeg gjør feil. Og hva får jeg til svar: jo at det ikke blir noe på han...... at han er underernært på kos....

tøv, spør du meg. Jeg har forklart han hvorfor. At hans oppførsel gjør noe med meg, og at det er vondt å være vitne til hva dette gjør med barna.

Men tar han det til seg? Nei, han fortsetter bare å klage. "Jeg må vel snart dra på byen for at det skal bli noe på meg", sier han...Merker jeg blir litt irritert her. For det er så barnslig sagt. Han er jo tross alt 43 år, og kunne gjerne bidratt litt mer konstruktivt, mener jeg.

For jeg har vært villig til å gjøre det jeg kan for han. Han sier han elsker meg og ikke vil miste meg. Jeg har sydd puter under armene på han, og har til nå vært villig til å ofre min egen lykke for han, selv om jeg ikke har noen følelser igjen for han, dette også for barnas skyld. Men man kommer til en viss grense.. og den føler jeg at jeg har nådd.

Du har aldelesen rett i at jeg må passe på å ikke ta på meg for mye nå. Jeg må ta en ting i gangen. Jeg har mye å ordne opp i. Og det er her jeg håper at helsesøster kan hjelpe meg. Sortere litt, kansje henvise videre. Hun har dessuten bedre tid til å prate enn legen min, derfor er det bedre å ta det den veien. Men jeg skal også fortelle legen min dette. Han spurte faktisk første gang jeg var hos han.. men jeg var ikke ærlig.

Multippel, du har vært en kjempe støtte for meg. Det skal du vite. Hadde jeg våget å lagt ut epost adr min her, så hadde jeg gjort det så vi kunne mailet hverandre. Det virker som vi har så mye til felles. Og det virker som vi er like på mange områder.

Men jeg titter innom i ny og ne jeg også.

Jeg er så utrolig glad på dine vegne at du er kkommet deg bort fra eksn. Det viser hvor tøff du er. Jeg ser opp til deg på den måten.

Jeg håper også at barnevernet og advokaten kan hjelpe deg med problemene han lager for deg nå i ettertid. Jeg tror du er en kjempegod mamma og et flott menneske.

Tiden vil vise, hva som kommmer til å skje fremover, her også. På tirsdag tar jeg første skritt:-) Klem og masse gode tanker tilbake til deg også!

Ja..kanskje jeg lager en hotmailadresse så kan vi ta det derfra.

Jeg syns jo det er fasinerende hvor like vi mennesker er. Hvor like vi er i våre reaksjonsmønstre.

Jeg tenker på hvor jeg var da jeg hele tiden følte at jeg måtte finne en vinkel hvor jeg selv kunne komme ut av dette forholdet mitt som "uskyldig". Det gjorde at jeg hele tiden prøvde og prøvde med å tilpasse meg min eks. Når en hele tiden flytter sine egne grenser og forsøker å tilpasse seg en oppførsel som slett ikke er frisk så synker en dypere og dyperer inn i en dynamik som gjør eat iallefall jeg følte meg skitten.

Jeg var ikke noen forsagt stille dame som mottok bank. Jeg var en såret tiger som både brølte og skrek og sa ufyselige ting. INGEN andre har sett meg slik. Jeg har i ettertid at når du møter det jeg gjorde nemlig en vegg hvor alle fakta er skjøvet til side og hvor mannen din viser fram en forvrengt virkelighet og hevder den er det sanne. Når du har levd i denne lenge nok begynner du å tro det. Du blir forvirret. Jeg har brukt lang lang tid på å få tillit nok til vanlige folk rundt meg sine soleklare mening om hva dette var for noe. Han er jo psykopat og psykopater nærer en mistenksomhet til alt og alle. Alle andre er syke. Han er frisk. Jeg var også syk i hans verden.

Jeg syns det hjalp den gangen jeg sa til meg selv og til han:

Jeg vil ikke snakke mer med deg fordi JEG får det ikke til.

Jeg prøvde ikke forklare at det han gjør var galt. Han fikk være han. Men JEG må også fungerer og dette får jeg dessverre ikke til.

Det du beskriver her høres litt ut som tankekaos hvor en liksom må finne det rettferdige oppe i det hele. Det tror jeg kan bli et prosjekt som ikke ender noe sted. Hadde dere klart det så hadde dere antagelig klart å finne en felles forståelse av ting og fortsette forholdet. Du trenger ikke å finne ut hvem som har skyld, selv om du selvsagt er forbannet på han. Det holder at det ikke fungerer for DEG.

Hehe nå skriver jeg og skriver jeg...dette minner meg om så mye...og du må huske jeg skriver ut ifra mine erfaringer da

klem