Mot en mer menneskelig psykiatri

[Gjest god bok!]

Når pasienten mener en helhet består av flere mindre deler, er det det samme som å dissekere eller ovaranalysere. Hva heter det når legen tar pasientens utsagt ut av sin sammenheng, og tolker det som frittstående utsagn?

Jeg prøver å si noe om hva som er nyttig/mindre nyttig for meg å snakke om i en samtale. Jeg er kanskje ikke enig i at fri assosiasjon og psykodynamisk tilnærming er konstruktivt i mitt tilfelle. Det betyr at jeg er overopptatt av hva som er rett og hva som er feil, og jeg tenker sort/hvitt.

Jeg blir irritert og undrer meg over hva som er grunnen til det når jeg får unnvikende svar på enkle spørsmål ("hvor ofte kommer dere inn om natten?" "Vi kommer inn." "Hvor ofte?" "Vi kommer inn." " Er det en hemmelighet siden du ikke svarer på det jeg spør om?"). Jeg er ærlig og sier jeg hadde håpet på "utgang etter avtale" fordi jeg ikke er der for å ta livet av meg eller bli passa på, men for virkelig å jobbe for å bli bedre. Det vil si at jeg er sårbar og utprøvende.

Kan leger ikke misoppfatte? Hvis pasienten mener legen har misforstått noe, er det å projisere eller devaluere? Må en følelse av å bli misforstått av en lege bety at en føler mange andre misforstår en?

Har utsagn sagt av pasienten samme betydning uansett hvilken sammenheng det var sagt i, uansett om det var sagt uten videre eller som svar eller reaksjon på noe?

Lege: Har du noen gang.....?

Pasient: Tja.., vet ikke om det kan kalles............ eller ikke, men jeg ....en gang.....

Lege, hva....?

Pasient....., men det er ikke så viktig

Lege: Joda, fri assosiasjon er bra

Kan en assosiasjon kalles fri når den kommer som svar til spørsmål fra legen?

ER metoden "fri assosiasjon" bra?

Er det en fare ved å bruke fri assosiasjon i en innkomstsamtale, for at man prater seg "ut på viddene" og for at pasienten ikke får formidlet det som er sentralt, det som virkelig har med problemet å gjøre?

Hvis pasienten påpeker at han synes noe er uviktig/ikke relevant, hvordan kan legen vri det til at pasienten er opptatt av hva som er rett og galt og ser svart/hvitt på ting?

Hvis pasienten sier noe i komparativ (f.e. hvis jeg ikke blir bedre...) hvordan kan legen da levere det tilbake som om pasienten har snakket i positiv. (nå tenker jeg grammatikk, gradbøying av adjektiver) og vri "bedre" til "god". Hvem skaper et enten-/eller syn da? for så å si at pasienten har et enten/eller syn?

Hvorfor må forholdet til legen speile pasientens forhold til mange andre i pasientens liv?

Hvis pasienten føler det er dårlig kjemi/kommunikasjon med legen, ligger problemet alltid hos pasienten?

Hvordan kan jeg vite om jeg er slik legen beskriver meg? Jeg kjenner meg ikke igjen, andre jeg har snakket med om det kjenner det ikke igjen. Men hvis jeg er slik legen beskriver, er det jo ikke uvanlig at jeg ikke har innsikt. Og hvis jeg er slik, er det ikke rart om verken venner eller psykologen kjenner det igjen, fordi i en slik tilstand legen beskriver, er splitting ikke uvanlig.

Hvordan lager leger seg en totalvurdering over enkelte av pasientens symptomer. Hva bygger totalvurdering på? Kan man lage formening om diagnose og peke på symptomer på diagnosen, uten å vise til konkrete situasjoner hvor symptomene viser seg?

Jeg visste ikke at jeg devaluerte. Jeg plasserte problemene først på kjemien, på forholdet, på noe mellom oss. Det bare klaffa ikke. Nå vet jeg at han plasserte problemene hos meg. Nå lurer jeg på om jeg skal plassere problemene hos ham.

Tenk om legen ikke kan innrømme misforståelser, det at han har makt (ikke snakk om misbruk av eller illegal, men makt i regi av sin stilling) og dårlig kjemi, og bruker som et forsvar at pasienten er personlighetsforstyrret? Hva om legen tar det som kritikk og oppfatter det som devaluering og sort/hvitt-tenkning når pasienten sier fra når han synes et tema ikke er så relevant. Har en følelse av at legen _ville_ gjøre meg personlighetsforstyrret. Legger man godviljen til, omformulerer noen utsagn og vrir litt på ulike vendinger, kan vel ganske mange kvalifisere for en slik diagnose? Har en følelse av at han hadde bestemt seg på forhånd, før han møtte meg..Kanskje stod det noe i skrivet fra pam.., kanskje leste han noe mellom linjene i innleggelseskrivet.. Kanskje følte jeg meg misforstått på grunn av en forforståelse hos legen.Det er sikkert vanskelig å legge forventningene til side og møte pasienten helt åpent, og det er kanskje naturlig at det er vanskelig å føle at en ikke blir hørt, at legen "hører" bare det som passer inn i dennes forforståelse. Man føler seg avmektig når veldig mange av ens egne meninger som ikke skulle stemme overens med legens, patologisert kategorisert i en diagnose man ikke visste man hadde eller at noen hadde mistanke om at en hadde.

Jeg sliter virkelig med å legge dette bak meg. ER jeg fortsyrra? Er legen forstyrra? Eller er det bare som jeg først tenkte at kjemien ikke stemte, det er vel normalt uavhengig av om en er lege eller pasient, at man ikke har like god kjemi med alle? Men hvis det var kjemien, hvorfor følte bare jeg at noe ikke stemnte. Legen hevder å ikke ha merket det, men det er jo ikke så rart siden han la problemet hos meg (selvsagt har jeg et problem, men av den art som legen tillegger meg?)

[Gjest figa]

Jeg har lest nøye gjennom innlegget ditt. Jeg nikker gjenkjennede til mye av det du skriver og du har fått satt ord på mange av de tankene jeg har gått rundt med selv rundt dette temaet.

Jeg bet meg særlig merke i dette:

"Hvorfor må forholdet til legen speile pasientens forhold til mange andre i pasientens liv?"

Jeg fortalte en gang en kamerat om hva legen hadde skrevet i journalen om hvordan jeg var som menneske. Han så oppgitt og overrasket ut og sa: "Hvorfor kunne han ikke spørre vennene dine om hvordan _vi_ oppfatter deg, vi som omgås deg daglig og kjenner deg ut og inn?"

[Gjest Multippel]

Minner meg om hvor vanskelig kommunikasjon er.

Høres også ut som at du overhodet ikke følte deg "sett og forstått"

Ord er jo ikke virkeligheten. Det er forsøk på å beskrive noe. Når man skal prøve å sette ord på "problemet", så syns i allefall jeg at en formulering kan virke sann en tid, for så videre å være begrenset og ikke dekkende lenger.

Hvordan en formulerer seg kan være influert av mange ting. Det er jo ikke nødvendigvis jomfruelig idet en litt famlene prøver å forstå og fatte hva som er "problemet". En kan ha lest, hørt om andre osv.

Det er jo ikke ok om man føler seg overkjørt av et begrepsapparat en ikke kjenner seg selv igjen i.

Høres ut som om du følte at du skulle passe inn i en eller annen diagnose, og at du ikke selv følte at dette stemte.

Høres også ut som om maktforholdet dere imellom ble temmelig skjevt?

[Gjest god bok!]

Minner meg om hvor vanskelig kommunikasjon er.

Høres også ut som at du overhodet ikke følte deg "sett og forstått"

Ord er jo ikke virkeligheten. Det er forsøk på å beskrive noe. Når man skal prøve å sette ord på "problemet", så syns i allefall jeg at en formulering kan virke sann en tid, for så videre å være begrenset og ikke dekkende lenger.

Hvordan en formulerer seg kan være influert av mange ting. Det er jo ikke nødvendigvis jomfruelig idet en litt famlene prøver å forstå og fatte hva som er "problemet". En kan ha lest, hørt om andre osv.

Det er jo ikke ok om man føler seg overkjørt av et begrepsapparat en ikke kjenner seg selv igjen i.

Høres ut som om du følte at du skulle passe inn i en eller annen diagnose, og at du ikke selv følte at dette stemte.

Høres også ut som om maktforholdet dere imellom ble temmelig skjevt?

Ja.., forstod jo først i ettertid at han ville putte meg inn i en annen diagnose enn den jeg var lagt inn for, men det faktum forklarer jo en del.

Helsepersonell _har_ makt, mener jeg. Det farligste er når en ikke vil innrømme det. Når en tar det som kritikk og devaluering å få høre det. Klart en lege har makt, det står også i den litteraturen jeg har lest. Klart en lege har makt, en annen ting er hvordan han velger å bruke den.

[Gjest god bok!]

Jeg har lest nøye gjennom innlegget ditt. Jeg nikker gjenkjennede til mye av det du skriver og du har fått satt ord på mange av de tankene jeg har gått rundt med selv rundt dette temaet.

Jeg bet meg særlig merke i dette:

"Hvorfor må forholdet til legen speile pasientens forhold til mange andre i pasientens liv?"

Jeg fortalte en gang en kamerat om hva legen hadde skrevet i journalen om hvordan jeg var som menneske. Han så oppgitt og overrasket ut og sa: "Hvorfor kunne han ikke spørre vennene dine om hvordan _vi_ oppfatter deg, vi som omgås deg daglig og kjenner deg ut og inn?"

Ja..., man er jo i en spesiell og i en sårbar situasjon når man er lagt inn. Og jeg mener nå at alle går ikke like godt overens. Man har et problem om man ikke klarer å samarbeide med dem man må samarbeide med i hverdagen, men at alle skal ha det kjempetrivelig i lag tror jeg ikke går, verken for friske eller psyke. Vi er for forskjellige, har forskjellige verdier osv. Så hvorfor i all verden skal det sykeliggjøres om kjemien med legen ikke er på topp?

[Gjest Multippel]

Ja.., forstod jo først i ettertid at han ville putte meg inn i en annen diagnose enn den jeg var lagt inn for, men det faktum forklarer jo en del.

Helsepersonell _har_ makt, mener jeg. Det farligste er når en ikke vil innrømme det. Når en tar det som kritikk og devaluering å få høre det. Klart en lege har makt, det står også i den litteraturen jeg har lest. Klart en lege har makt, en annen ting er hvordan han velger å bruke den.

Jeg tenker litt videre på det du sier her.

Mange er jo skeptisk til å gi diagnose i terapisamenheng. de vil ikke låse seg selv eller klienten sin til diagnosen.

Skal en gi medisinering så er jo rett diagnose helt nødvendig...

Klart det er provoserende om "ALT" en sier liksom kan brukes som "bevis" på en eller annen diagnose.

Som behandlingstrengene har legen masse makt...og jeg syns de forskjellige leger løser denne oppgaven forskjellig...men jeg syns at på sykehus generelt så opptrer legene ofte som sånne småkonger...