Om fortrenging/dissosiasjon osv, NHD?

[Gjest skal]

Er det virkelig sånn at seriøse forskere (etter din mening/standard) mener at dette ikke finnes, at det aldri skjer?

Strever med å forstå hva som skjer med meg.

Hadde ingen "minner". Som i husket og forsto hva som skjedde. Levde tilsynelatende normalt, men i kaos under overflaten. Alt dreide seg om å kontollere tankene og følelsene.

Husket lite i det hele tatt. Fra barndommen. Fra ungdommen. Fra enda senere. Hadde et stort svart hull på fire år som jeg aldri nærmet meg i tankene.

Sov lite, var redd mennesker, spesiellt menn. Hadde ofte mareritt. Panikkanfall med lange opphold. Jobbet hele tiden, måtte holde hjernen sysselsatt. Var farlig å tenke for mye. Livsfarlig å jenne etter.

Men ble eldre og fortere sliten. Begynte å kjenne etter iblant. Kunne jo ikke være så farlig. Jobbet mindre. Spiste sunnere og begynte å bruke kroppen litt. Fikk hjelp til søvnen.

Dører smalt igjen i hodet hver gang noen spurte. Om det var noe som startet søvnproblemene. Om det var tanker å følelser som holdt meg våken. Kjentes rent fysisk, som smell i hodet og så var det blankt.

Begynte å sove. 6-7 timer om natten. Ikke gjort siden jeg var barn annet enn unntaksvis. Aldri to på rad.

Sp begynte jeg å huske. Fra de tomme årene. Husket ensomheten på skolen. Redselen for voksne. Og fikk bilder, fysiske bilder som rev i kroppen.

Snudde meg vekk, prøvde å gå fra dem. Trodde jeg var psykotisk. Turde ikke fortelle. Gråt.Var konstant kvalm.

Deprimert sa legen. Fikk ssri. Hjalp litt på bildene og. Ble mer intense. Ikke så ofte. Men de gav seg ikke. Og ikke alle andre minnene heller. Fra hele livet.

Tok nesten 1/2 år før jeg våget å si noe om dette til psykologen. Fortalte om alt det andre jeg husket. Som stemte. Men kunne ikke si akkurat det.

Når jeg omsider sa noe ble jeg møtt med en veldig åpen holdning. Nektet for at jeg kunne ha opplevd dette. Selvom "magen" sa noe annet.

H*n prøvde ikke å si noe annet. Men prøvde å spørre forsiktig om det jeg opplevde. Men klarte ikke. Ble bare svart i hodet så fort jeg tenkte på å nærme meg det.

Så vi brukte tiden på andre ting. På å finne stabilitet i livet her. Våge å fortelle venner å familie at alt ikke var rosenrødt. Klare å jobbe litt. Sove.

Nå begynner det å bli mer mulig. Å nærme seg det. Har ingen "grotesk" historie. "Bare" en overgriper. Om man ikke regner hans kone som så det hele men ikke gjorde noe.

Han voldtok meg ikke engang skikkelig. Bare oralt. Men han truet meg ganske stygt.

Det hender fortsatt jeg lurer på, om det har skjedd. Spesiellt om jeg er dårlig. Men som oftest lurer jeg ikke.

Men stever med å forstå hva som skjer med meg. Hvordan alle rare blokkeringer har oppstått. At det skal finnes ting i hodet mitt som jeg ikke er i stand til å holde fokus på.

Og da støter jeg stadig på de som mener at dette ikke skjer. det synes jeg er vanskelig. Men prøver å slutte med å vende meg bort fra alt som er vanskelig, så derfor spør jeg deg direkte:

Mener du at slikt som dette ikke kan skje? At ettersom jeg ikke har husket det hele tiden, så har det ikke skjedd?

[Gjest 99 % sikker?]

Er du så sikker på at dette har skjedd at du tørr å anmelde overgriper? Har du en liten tvil om at dette kan ha skjedd?

Gikk selv rundt og innbilte meg at ting hadde skjedd pga behandlere som maset om at jeg måtte huske.

Vet idag at dette mest sannsynlig ikke har skjedd. Kan ikke med "hånden på hjertet" si at dette er sant. Tenker med gru på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde anmeldt de som jeg trodde hadde gjort dette. Behandlerne mine sa at jeg måtte gjøre det.

Jeg tror at de overgrep som har funnet sted er ganske bevisste, det som kommer frem som flash-back ol. kan like gjerne være falske minner. Og får du hjelp fra en "dyktig" behandler så er det lett og begynne å lete...for det må jo være en grunn til at man har det vondt?

Men trenger denne grunnen komme ifra noe i fortida, eller går det kanskje an å ha det vondt likevel?

Jeg husker de overgrep jeg har blitt utsatt for, det har jeg alltid gjort, de sitter som spikret i hodet på meg. Jeg også hadde noen år i barndommen som jeg husket lite av, men det trenger vel ikke ha skjedd overgrep der fordi? Jeg tror at hvis fokus blir satt på overgrep og man husker et mørke, så kan veldig mye komme fram fra dette mørket.

Jeg sier ikke at det er slik, men min erfaring tilsier at det må være sånn.

[Gjest bare meg som må si noe til innleggene....]

Er du så sikker på at dette har skjedd at du tørr å anmelde overgriper? Har du en liten tvil om at dette kan ha skjedd?

Gikk selv rundt og innbilte meg at ting hadde skjedd pga behandlere som maset om at jeg måtte huske.

Vet idag at dette mest sannsynlig ikke har skjedd. Kan ikke med "hånden på hjertet" si at dette er sant. Tenker med gru på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde anmeldt de som jeg trodde hadde gjort dette. Behandlerne mine sa at jeg måtte gjøre det.

Jeg tror at de overgrep som har funnet sted er ganske bevisste, det som kommer frem som flash-back ol. kan like gjerne være falske minner. Og får du hjelp fra en "dyktig" behandler så er det lett og begynne å lete...for det må jo være en grunn til at man har det vondt?

Men trenger denne grunnen komme ifra noe i fortida, eller går det kanskje an å ha det vondt likevel?

Jeg husker de overgrep jeg har blitt utsatt for, det har jeg alltid gjort, de sitter som spikret i hodet på meg. Jeg også hadde noen år i barndommen som jeg husket lite av, men det trenger vel ikke ha skjedd overgrep der fordi? Jeg tror at hvis fokus blir satt på overgrep og man husker et mørke, så kan veldig mye komme fram fra dette mørket.

Jeg sier ikke at det er slik, men min erfaring tilsier at det må være sånn.

Selv om du (trådstarter) spør NHD velger jeg også å skrive noen tanker om dette til deg.

Om det du forteller ikke har skjedd eller har skjedd, kan jeg ikke fastslå. Jeg blir alltid veldig skeptisk hvis jeg hører noen si at de "plutselig fikk en tanke i hodet om at det måtte ha skjedd overgrep fordi hun utviser symptomer som kan passe på det".

Den skepsisen er nok fordi jeg selv opplevde overgrep som lita, og det er ikke noe man bare "plutselig får opp som en tanke i hodet".

Da jeg søkte hjelp og torde fortelle at jeg hadde opplevd incest, var det kjempeskummelt. Hadde helt klare minner (ikke bare slike tanker, men klare visuelle minner). Problemet mitt var at før jeg turte fortelle noe, prøvde jeg lenge si til meg selv: det har ikke skjedd, det har ikke skjedd etc. selv om jeg jo husket det jeg gjorde. Den dag i dag klandrer jeg meg selv for dette, da den samme personen som forgrep seg på meg også forgrep seg på neste generasjon. Det kunne jeg kanskje ha stoppet tidligere/forhindret totalt dersom jeg ikke hadde ønsket så sterkt at ting som hadde hendt, ikke hadde skjedd.

Helt for j.... var det da jeg hørte hva disse små barna hadde sagt i dommeravhør.... Det var som å lese et utdrag av mine dagbøker, som ingen andre hadde lest. Han hadde brukt akkurat samme taktikk på de som på meg. Gjorde at jeg brakk meg og spøy på toalettet...

Jeg mener at det er svært vesentlig forskjell på det man visuelt husker sterkt (som spikra fast i hukommelsen) FØR man kommer i terapi og det man på steder som dette skrekkelige overgreps/incestsenteret i Trøndelag der personer ikke husker noe før ETTER de har gått i terapi. I sistnevnte tilfelle kan vi klart snakke om tilfeller a la hjernevasking. De terapeutene der høres ikke riktig gode ut selv om de sikkert ser det som sin misjon i livet å jobbe ut i fra denne metoden deres som etter min og mange andres mening er totalt på villspor.

I mitt tilfelle vet jeg at det er flere ting jeg ikke husker, men det bryr jeg meg lite om. Jeg har bare forholdt meg til de minnene jeg faktisk har. Så får det være med det. Men da jeg gikk i kortidsterapi for dette, var det som om følelsene jeg ikke fikk utløp for den gangen som lita,. hadde vært "på vent" inne i kroppen. Som skam/skyld og hele den problematikken der,

Det at du sier du har gått med dette lenge og at du har tatt det opp med psykolog du har gått til først etter et halvt år, tyder i hvert fall alt på at vi ikke her har med å gjøre en "Trøndelags terapeut" av arten beskrevet ovenfor. Din psykolog har ikke fått deg til å tro at du har opplevd dette. Det er i alle fall et viktig pekepinn.

Får en assosiasjon til vitnepsykologi og Birgitte Tengs saken med det som skjer på det omdiskuterte "falske minneskapende overgrepssenteret". Samme taktikk som fetteren til Birgitte Tengs ble utsatt for , etter mye påvirkning over en lengre periode der han skulle skrive historier om hva som kunne ha skjedd med Birgitte, så fikk han til slutt i oppgave å skrive historien i jeg-person. Så til slutt trodde han faktisk at det var han som hadde drept henne og erkjente det. Men i ettertiden har det jo vist seg fra DNA og alt fra fetteren selv "etter han kom til seg selv igjen" at han ikke hadde opplevd å ta livet av sin kusine.

Det jeg mener å si her er at jeg tror ikke som den andre innskriveren du har fått svar fra, skriver at dette er falske skapte minner av andre.

M;vh.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg har ingen grunn til å feste mer lit til noe annet enn det de beste forskerne på dette området sier.

Om en ikke husker et traume, har det ikke vært så stort at en kan la det få skylden for de problemer en har i dag.

[bibben]

Ja, jeg har ingen grunn til å feste mer lit til noe annet enn det de beste forskerne på dette området sier.

Om en ikke husker et traume, har det ikke vært så stort at en kan la det få skylden for de problemer en har i dag.

Hva da med alvorlige traumer som det finnes objektiv dokumentasjon på?

Jeg tenker her på ulykker og lign.

Min familie og jeg ble utsatt for en traumatisk ulykke, som kom til å endre på hele vår familie, og på vår fremtid.

Det finnes en rekke bilder av ulykken, både avisfoto og private bilder.

Jeg husker nesten ingenting av alt som skjedde. Det er et stort svart hull. Det hele er bare en slags uhåndterbar vond følelse.

Men, når noen snakker om denne ulykken, eller jeg ser bilder, eller ser mennesker som var tilstede i den tiden, begynner jeg å gråte, og blir helt satt ut. Dette selv når jeg møter mennesker som jeg ikke visste var tilstede i denne perioden.

Jeg plages veldig med dette traumet, ikke minst grunnet katastrofetanker og former for flash backs som har med denne ulykken å gjøre.

Nå kan man ut i fra ditt svar kanskje hevde at dette traume ikke har vært alvorlig nok for meg, siden jeg ikke husker så mye. Det synes for meg helt umulig å ha mål på slike ting.

Jeg betviler ikke forskningen det vises til. Jeg ønsket bare å bidra med et moment, og presentere tanker omkring et traume som jeg mener har vært alvorlig for meg, og som har preget livet mitt på en grunnleggende måte.

Siden det finnes objektive bevis for mitt traume, er jeg ikke helt "ensom" i dette. For mennesker som ikke har avisfoto og annen dokumentasjon på det de har opplevd, tenker jeg at ensomhetsfølelsen lett kan vokse dem over hodet.

[Melba1365380968]

Hva da med alvorlige traumer som det finnes objektiv dokumentasjon på?

Jeg tenker her på ulykker og lign.

Min familie og jeg ble utsatt for en traumatisk ulykke, som kom til å endre på hele vår familie, og på vår fremtid.

Det finnes en rekke bilder av ulykken, både avisfoto og private bilder.

Jeg husker nesten ingenting av alt som skjedde. Det er et stort svart hull. Det hele er bare en slags uhåndterbar vond følelse.

Men, når noen snakker om denne ulykken, eller jeg ser bilder, eller ser mennesker som var tilstede i den tiden, begynner jeg å gråte, og blir helt satt ut. Dette selv når jeg møter mennesker som jeg ikke visste var tilstede i denne perioden.

Jeg plages veldig med dette traumet, ikke minst grunnet katastrofetanker og former for flash backs som har med denne ulykken å gjøre.

Nå kan man ut i fra ditt svar kanskje hevde at dette traume ikke har vært alvorlig nok for meg, siden jeg ikke husker så mye. Det synes for meg helt umulig å ha mål på slike ting.

Jeg betviler ikke forskningen det vises til. Jeg ønsket bare å bidra med et moment, og presentere tanker omkring et traume som jeg mener har vært alvorlig for meg, og som har preget livet mitt på en grunnleggende måte.

Siden det finnes objektive bevis for mitt traume, er jeg ikke helt "ensom" i dette. For mennesker som ikke har avisfoto og annen dokumentasjon på det de har opplevd, tenker jeg at ensomhetsfølelsen lett kan vokse dem over hodet.

Min lange og alvorlig traumatiske opplevelse er også grundig dokumentert i media, om enn ikke så objektivt som det kunne ha vært. Jeg sliter med stikk motsatt problem som deg der, Bibben: jeg har valgt å legge bort absolutt all dokumentasjon, og bare jobbe med det JEG husker. Når det gjelder noe av de alvorligste hendelsene, så har psykologen min forklart meg at kroppen og følelsene mine valgte siste utvei (dissosiasjon), for å skåne meg. Jeg kommer nok aldri til å huske store deler av det som skjedde. Men jeg vil heller det, enn å tro at det som har stått i media er sant, fordi det vet jeg 100% sikkert at det ikke er.

Herlighet det er en vanskelig oppgave å bearbeide alt dette.

[Gjest sm29]

Ja, jeg har ingen grunn til å feste mer lit til noe annet enn det de beste forskerne på dette området sier.

Om en ikke husker et traume, har det ikke vært så stort at en kan la det få skylden for de problemer en har i dag.

Jeg kom blodig å fæl hjem fra barnehagen etter å ha blitt voldtatt (men jeg husker det ikke)

Det var kanskje ikke så ille?

[Gjest skal]

Ja, jeg har ingen grunn til å feste mer lit til noe annet enn det de beste forskerne på dette området sier.

Om en ikke husker et traume, har det ikke vært så stort at en kan la det få skylden for de problemer en har i dag.

Men hva er å huske et traume?

Jeg har alltid husket følelsen av å bli kvalt. Både innenfra og utenfra. Men ikke hvor den kommer fra. Den er alene.

Er det å huske? Eller er det ikke det fordi når man husker har det en sammenheng?

Hvordan kan man glemme, eller ikke huske at man har vært et sted, hver dag etter skolen? Og så plutselig huske det når man blir voksen?

Hva får en fireåring til å trekke seg tilbake for seg selv. Trekke seg ut av leken m andre barn. Forandre personlighet. For alltid.

Ble jeg psyk den gangen? Og fikk en psykose når jeg passerte 30? Kan du forklare hva som skjer med meg hvis det jeg husker ikke har skjedd? Og ikke minst hvordan man blir kvitt de?

[Gjest Multippel]

Men hva er å huske et traume?

Jeg har alltid husket følelsen av å bli kvalt. Både innenfra og utenfra. Men ikke hvor den kommer fra. Den er alene.

Er det å huske? Eller er det ikke det fordi når man husker har det en sammenheng?

Hvordan kan man glemme, eller ikke huske at man har vært et sted, hver dag etter skolen? Og så plutselig huske det når man blir voksen?

Hva får en fireåring til å trekke seg tilbake for seg selv. Trekke seg ut av leken m andre barn. Forandre personlighet. For alltid.

Ble jeg psyk den gangen? Og fikk en psykose når jeg passerte 30? Kan du forklare hva som skjer med meg hvis det jeg husker ikke har skjedd? Og ikke minst hvordan man blir kvitt de?

Bare en assosiasjon...men de fleste mennesker husker nok ikke sin egen fødsel...

...følelsen av å bli kvalt...

Bare en assosiasjon!!!

[Gjest sm29]

Hva da med alvorlige traumer som det finnes objektiv dokumentasjon på?

Jeg tenker her på ulykker og lign.

Min familie og jeg ble utsatt for en traumatisk ulykke, som kom til å endre på hele vår familie, og på vår fremtid.

Det finnes en rekke bilder av ulykken, både avisfoto og private bilder.

Jeg husker nesten ingenting av alt som skjedde. Det er et stort svart hull. Det hele er bare en slags uhåndterbar vond følelse.

Men, når noen snakker om denne ulykken, eller jeg ser bilder, eller ser mennesker som var tilstede i den tiden, begynner jeg å gråte, og blir helt satt ut. Dette selv når jeg møter mennesker som jeg ikke visste var tilstede i denne perioden.

Jeg plages veldig med dette traumet, ikke minst grunnet katastrofetanker og former for flash backs som har med denne ulykken å gjøre.

Nå kan man ut i fra ditt svar kanskje hevde at dette traume ikke har vært alvorlig nok for meg, siden jeg ikke husker så mye. Det synes for meg helt umulig å ha mål på slike ting.

Jeg betviler ikke forskningen det vises til. Jeg ønsket bare å bidra med et moment, og presentere tanker omkring et traume som jeg mener har vært alvorlig for meg, og som har preget livet mitt på en grunnleggende måte.

Siden det finnes objektive bevis for mitt traume, er jeg ikke helt "ensom" i dette. For mennesker som ikke har avisfoto og annen dokumentasjon på det de har opplevd, tenker jeg at ensomhetsfølelsen lett kan vokse dem over hodet.

http://www.voldsofferfondet.no/index.php?page=ptsd

[bibben]

http://www.voldsofferfondet.no/index.php?page=ptsd

Hei sm29!

Tusen takk for linken.