Usikker

[Zooropa]

For mange år siden drakk jeg meg full med han jeg annså for å være min beste kompis.Jeg ble godt beruset å gikk til køys å ante inge fare. Plutselig kjente jeg at han begynte å beføle meg på penis og i analen. Det var en forferdelig følelse å av en

eller annen grunn greide jeg ikke å gjøre motstand. Når jeg våknet opp hadde jeg en forferdelig angst, husker at jeg følte med skitten å dusjet flere ganger den dagen. Føltes ut som at verden var rast sammen. Jeg lurer enda den dag i dag på om han voldtok meg.Jeg var så full at jeg bare fortrengte at han befølte meg så jeg sluknet. I årene etter har jeg bare prøvd å unnviket han så mye som mulig. Men jeg føler allikevel at jeg ikke greier å slippe helt tak i den episoden. Den har plaget meg i i alle år.Har slitt meg angst og depresjon i 10 år nå. Lurer på hvor mye det kan skyldes denne episoden. Har slitt med manglende interesse for sex i alle år, kun når jeg har vært full jeg har følt meg kåt.Forelskelse å lignende har vært fullstendig fraverende. Har også holdt meg mye for meg selv å stengt meg litt ute fra det sosiale. Har alltid hatt den angsten `Tenk om det skjer igjen!` Vær utrygg på folk, paranoid o.l. Nå er jeg kommet i en fase av livet dær jeg har funnet ut at jeg vil ha fred. Angsten og depresjonen har nesten spist meg opp. Til slutt mått jeg begynne på angstdempende medisiner og behandles for depresjon. Nå lurer jeg på hvordan jeg skal greie å legge bak meg denne episoden. Har ofte tenkt at jeg har lyst å ringe til han å reise han til helvete, skjelle han ut osv. Det føles uretferdig å bli behandlet på en slikt måte. Har jo en slags frykt for å møte på han osv. Blir liksom aldri ferdig med det. Jeg sliter med å finne ut av angsten min. Man merker av å til at man ikke synes kropp er vakkert på det motsatt kjønn, vanskelig å finne interessen. Hva burde jeg gjøre

[vanilje]

Er det veldig viktig for deg å finne ut om det var en voldtekt? (i tekniske termer)

Han gjorde noe du ikke ville, ikke var med på eller ga samtykke til, så da er det et overgrep. Uansett "alvorlighetsgraden".

Man kan få like sterke etterreaksjoner av 1 gangs beføling som etter 300 grove voldtekter, er ikke det som spiller inn.

Har du fortalt noe om dette i behandlingen? Hva sier behandleren din?

[Zooropa]

Er det veldig viktig for deg å finne ut om det var en voldtekt? (i tekniske termer)

Han gjorde noe du ikke ville, ikke var med på eller ga samtykke til, så da er det et overgrep. Uansett "alvorlighetsgraden".

Man kan få like sterke etterreaksjoner av 1 gangs beføling som etter 300 grove voldtekter, er ikke det som spiller inn.

Har du fortalt noe om dette i behandlingen? Hva sier behandleren din?

Takk for svar. Nei, det er ikke

så viktig for meg å finne ut om det var voldtekt (i tekniske termer). Jeg har aldri fortalt det til noen. Har vært ganske tungt å holde

det for seg selv, var 14 da det skjedde. Prøvde å fortelle

fastlegen min om det men det

ble bare surr. Jeg prøver å finne en best mulig måte for å slippe å tenke på det. Bekymrer meg litt for at jeg skal treffe han igjen, hva man skal si, skal man engang si hei?.Kan bli ganske aggresiv og forbannet når jeg tenker på det, livet ble liksom aldri helt det samme etterpå. Har vært litt hevnlysten, men har funnet ut at det beste er vel bare å la det gå. Jeg finnes ikke voldelig i det hele tatt.Trur ikke det hadde vært noe bedre om han hadde funnet ut at jeg vet om det. Lurer litt på hva han tenker om det. Om han vet at jeg vet det skjedde noe selv om jeg var full. Nei huff, best å ikke tenke på det i det hele tatt.

Man må bare gjøre det best ut av det. Litt usikker på hvor mye angst man kan pådra seg etter en slik opplevelse. Det er det jeg går å spør meg om.

Jeg prøver å bli frisk fra angsten og depresjon, derfor ser jeg mye tilbake i tiden. Vet at man ikke skal se for mye tilbake. Man må bare tenke FREMMOVER. Sikkert dem som har opplevd 10 ganger værre overgrep en det jeg har.

[vanilje]

Takk for svar. Nei, det er ikke

så viktig for meg å finne ut om det var voldtekt (i tekniske termer). Jeg har aldri fortalt det til noen. Har vært ganske tungt å holde

det for seg selv, var 14 da det skjedde. Prøvde å fortelle

fastlegen min om det men det

ble bare surr. Jeg prøver å finne en best mulig måte for å slippe å tenke på det. Bekymrer meg litt for at jeg skal treffe han igjen, hva man skal si, skal man engang si hei?.Kan bli ganske aggresiv og forbannet når jeg tenker på det, livet ble liksom aldri helt det samme etterpå. Har vært litt hevnlysten, men har funnet ut at det beste er vel bare å la det gå. Jeg finnes ikke voldelig i det hele tatt.Trur ikke det hadde vært noe bedre om han hadde funnet ut at jeg vet om det. Lurer litt på hva han tenker om det. Om han vet at jeg vet det skjedde noe selv om jeg var full. Nei huff, best å ikke tenke på det i det hele tatt.

Man må bare gjøre det best ut av det. Litt usikker på hvor mye angst man kan pådra seg etter en slik opplevelse. Det er det jeg går å spør meg om.

Jeg prøver å bli frisk fra angsten og depresjon, derfor ser jeg mye tilbake i tiden. Vet at man ikke skal se for mye tilbake. Man må bare tenke FREMMOVER. Sikkert dem som har opplevd 10 ganger værre overgrep en det jeg har.

Først...ikke sammenlign deg selv med andre, som jeg skrev, det er ingen rett eller gal reaksjon ifht type overgrep. Din reaksjon er den viktigste, uansett.

Du har rett i at man skal tenke fremover, men av og til må man se litt bakover for å øke forståelsen for hva man sliter med i dag. Da blir det lettere å jobbe fremover etterpå.

Personlig tror jeg ikke det hjelper på sikt å "ta seg sammen, ikke tenke på det". Jeg tror at når sånne ting skjer, så setter det spor hos en, både fysisk og psykisk. Og at det vil være umulig å være "struts" over lengre tid.

[Zooropa]

Først...ikke sammenlign deg selv med andre, som jeg skrev, det er ingen rett eller gal reaksjon ifht type overgrep. Din reaksjon er den viktigste, uansett.

Du har rett i at man skal tenke fremover, men av og til må man se litt bakover for å øke forståelsen for hva man sliter med i dag. Da blir det lettere å jobbe fremover etterpå.

Personlig tror jeg ikke det hjelper på sikt å "ta seg sammen, ikke tenke på det". Jeg tror at når sånne ting skjer, så setter det spor hos en, både fysisk og psykisk. Og at det vil være umulig å være "struts" over lengre tid.

Hei igjen, ja er enig i mye det du skriver. Tusen takk for tilbakemeldingene dine. Hva mener du jeg bør gjøre? Jeg greier ikke selv å finne noe fornuftig løsning. Tror ikke det hjelper noe å snakke om det til en psykolog. Har tenkt tanken på å konfrontere han som gjorde dette mot meg. Men

tror ikke jeg vil føle meg noe bedre av den grunn. Tror mye hadde ordnet seg om man kunne

fått bekreftet at man greier å

bli sexsuellt aktiv. Sliter jævlig med følelseslivet. Kun hatt sex sporadisk over de siste 7 årene i fylla. At det skal være så vanskelig å bli tent/interessert i noen. Angsten kan være ganske sterk av å til. Føler seg følelsesløs. Man må bare aldri gi opp. Prøve å være positiv selv om det er vanskelig.

[vanilje]

Hei igjen, ja er enig i mye det du skriver. Tusen takk for tilbakemeldingene dine. Hva mener du jeg bør gjøre? Jeg greier ikke selv å finne noe fornuftig løsning. Tror ikke det hjelper noe å snakke om det til en psykolog. Har tenkt tanken på å konfrontere han som gjorde dette mot meg. Men

tror ikke jeg vil føle meg noe bedre av den grunn. Tror mye hadde ordnet seg om man kunne

fått bekreftet at man greier å

bli sexsuellt aktiv. Sliter jævlig med følelseslivet. Kun hatt sex sporadisk over de siste 7 årene i fylla. At det skal være så vanskelig å bli tent/interessert i noen. Angsten kan være ganske sterk av å til. Føler seg følelsesløs. Man må bare aldri gi opp. Prøve å være positiv selv om det er vanskelig.

Min umiddelbare tanke er at du ikke skal konfrontere overgriperen sånn med en gang. De fleste handlinger som skjer i affekt fører som oftest ikke noe godt med seg.

Hva med å skrive et brev til han? Skriv ned alt hva du føler og tenker og hva du kunne tenke deg å si til han, hva det har gjort med deg og hvordan du skulle ønske han ville takle det.

Altså et brev som du ikke skal sende.

Har stor tro på å skrive ned ting, det er mye som blir klarere når man ser det nedskrevet.

Når du har skrevet brevet, kanskje dumå redigere det noen ganger sånn at du får det akkurat som du vil, så kan du vurdere å si noe til din behandler, kanskje la h*n lese brevet.

Jeg tror dette må frem i terapien før eller senere, fordi det, som du sier, hemmer deg på så mange måter.

Å gå rundt å være sint og bitter hjelper ingen i lengden.

[appelone]

Min umiddelbare tanke er at du ikke skal konfrontere overgriperen sånn med en gang. De fleste handlinger som skjer i affekt fører som oftest ikke noe godt med seg.

Hva med å skrive et brev til han? Skriv ned alt hva du føler og tenker og hva du kunne tenke deg å si til han, hva det har gjort med deg og hvordan du skulle ønske han ville takle det.

Altså et brev som du ikke skal sende.

Har stor tro på å skrive ned ting, det er mye som blir klarere når man ser det nedskrevet.

Når du har skrevet brevet, kanskje dumå redigere det noen ganger sånn at du får det akkurat som du vil, så kan du vurdere å si noe til din behandler, kanskje la h*n lese brevet.

Jeg tror dette må frem i terapien før eller senere, fordi det, som du sier, hemmer deg på så mange måter.

Å gå rundt å være sint og bitter hjelper ingen i lengden.

Jeg er enig med vanilje at jeg ror ikke det er lurt å konfrontere overgriperen nå.Du trenger nok først å snakke med noen som skjønner seg på slike ting.Støttesentrene mot incest er vant til å snakke om slikt.De kan også senere henvise deg til terapi hvis det er nødvendig.Å fortenge det nytter ikke. Det vil ligge og verke og gjøre vondt.