Hvor skal man begynne.....

[Gjest (Anonymous)]

Jeg er 22år gammel og har vært plaget av ekstremt dårlig selvtillit og følelsen av å være et slags "undermenneske" i mange mange år. Dette har "fungert fint" i mange år men i det siste har det begynnt å gå utover jobb, skole og til tider også kjære og kjente. Jeg klarer ikke holde orden på eller få utrettet selv de enkleste ting. Jeg vil helst ikke gå ut av døren lenger fordi jeg føler meg beglodd. Noen ganger får jeg kvelnings fornemmelser og må bare komme meg vekk fra alle menneskene rundt meg. Når dette skjer blir jeg veldig skjelven, får vondt i magen og klump i halsen akkuratt som når man blir veldig skremt.

Jeg gikk til terapaut tidligere, men det ble alt for dyrt for meg og fortsette da hun jeg gikk hos hadde privat praksis. Dette var første gang jeg i hele mitt liv har klart og snakke med noen om at jeg i det heletatt har det vondt. Jeg har alltid vært vant med og klare meg selv og jeg har alderi hatt noen som jeg har følt at jeg kan stole nok på til at jeg kan prate om ting som plager meg.

Jeg har sterkt vurdert og spørre legen om å få noen medikamenter eller "lykke piller" slik at jeg kan begynne og fungere normalt igjen. Synes du dette virker som noen løsning for meg?

Jeg lurer også på om jeg er nødt til å forklare for legen min nøyaktig hva som plager meg for å eventuellt få slike medikamenter? Jeg tviler sterkt på at jeg vil klare og forklare dette til legen.....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Forutsetningen for all behandling er en sikker diagnose (=problembeskrivelse).

For at legen skal kunne stille en diagnose, må du forklare hvordan du har det.

For meg kan det høres ut som om du lider av sosial fobi og muligens en depresjon. Kombinasjonen er svært vanlig. For dette vil det hjelpe med en SSRI: SEroxat er mitt førstevalg i slike tilfeller. Den medikamentelle behandlingen bør alltid ledsages av samtaler. Ved en offentlig poliklinikk er dette langt billigere.

[Gjest (Anonymous)]

Forutsetningen for all behandling er en sikker diagnose (=problembeskrivelse).

For at legen skal kunne stille en diagnose, må du forklare hvordan du har det.

For meg kan det høres ut som om du lider av sosial fobi og muligens en depresjon. Kombinasjonen er svært vanlig. For dette vil det hjelpe med en SSRI: SEroxat er mitt førstevalg i slike tilfeller. Den medikamentelle behandlingen bør alltid ledsages av samtaler. Ved en offentlig poliklinikk er dette langt billigere.

Siden du sa i svaret ditt at jeg muligens led av sosial fobi og depresjon leste jeg litt om emnene. Jeg kjenner meg tildels igjen i symptomene på sosial fobi, men bare i tankegang ikke reaksjon. Jeg tok også MADRAS testen du hadde lagt inn en link til. Jeg havnet på 37 og ifølge testen skulle man oppsøke lege hvis man kom over 12. Problemet er det at jeg har veldig liten tro på leger og spessielt komunalt ansatte psykologer. Jeg ble sendt til psykolog i ungdomsskolen. Jeg var hos ham ca 5 ganger og hver gang spurte han stor sett "hva het du igjen?" og "har du noen problemer med mor eller far?" så konkluderte han med at jeg var helt normal og satte ikke opp flere timer med meg. En annen ting er at jeg ikke klarer og snakke med folk om at jeg har problemer. Det er akkuratt som om halsen låser seg hvis jeg prøver. Dels fordi at jeg ikke vil sitte og syte og dels fordi jeg ikke klarer og gjøre meg sårbar for andre mennesker. Det er vanskelig å innrømme at man ikke er et super menneske..... Hva skal jeg ta meg til? Er det noen måte å få hjelp på uten å nødvendig vis måtte sitte og syte til leger eller psykologer eller å plage sine nærmeste? Jeg hadde en god start med terapauten jeg gikk hos, men som sagt ble dette alt for dyrt for meg. Er det noen mulighet til å få noen slags "stønad" til å fortsette hos den samme terapauten?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Siden du sa i svaret ditt at jeg muligens led av sosial fobi og depresjon leste jeg litt om emnene. Jeg kjenner meg tildels igjen i symptomene på sosial fobi, men bare i tankegang ikke reaksjon. Jeg tok også MADRAS testen du hadde lagt inn en link til. Jeg havnet på 37 og ifølge testen skulle man oppsøke lege hvis man kom over 12. Problemet er det at jeg har veldig liten tro på leger og spessielt komunalt ansatte psykologer. Jeg ble sendt til psykolog i ungdomsskolen. Jeg var hos ham ca 5 ganger og hver gang spurte han stor sett "hva het du igjen?" og "har du noen problemer med mor eller far?" så konkluderte han med at jeg var helt normal og satte ikke opp flere timer med meg. En annen ting er at jeg ikke klarer og snakke med folk om at jeg har problemer. Det er akkuratt som om halsen låser seg hvis jeg prøver. Dels fordi at jeg ikke vil sitte og syte og dels fordi jeg ikke klarer og gjøre meg sårbar for andre mennesker. Det er vanskelig å innrømme at man ikke er et super menneske..... Hva skal jeg ta meg til? Er det noen måte å få hjelp på uten å nødvendig vis måtte sitte og syte til leger eller psykologer eller å plage sine nærmeste? Jeg hadde en god start med terapauten jeg gikk hos, men som sagt ble dette alt for dyrt for meg. Er det noen mulighet til å få noen slags "stønad" til å fortsette hos den samme terapauten?

Jeg tviler på at du kan få støtte til å gå nettopp til denne terapeuten.

Dersom MADRS-testen er korrekt, har du en alvorlig depresjon som du absolutt bør behandles for.

Å fortelle hvordan en har det til helsepersonell er ikke å syte. (Om du etterspør det spesielt, kan jeg skrive et eget innlegg om hva å syte er). Å snakke med legen sin om det som feiler en, er korrekt kunnskapsoverføring som er helt nødvendig for korrekt diagnostisering og behandling.

Sannsynligvis vil du komme langt ved bare å få medisiner. Etterhvert som depresjonen letter, tror jeg du vil se lysere på å snakke med legen din eller en psykolog.

Lykke til :-)

[forvirrra]

Jeg tviler på at du kan få støtte til å gå nettopp til denne terapeuten.

Dersom MADRS-testen er korrekt, har du en alvorlig depresjon som du absolutt bør behandles for.

Å fortelle hvordan en har det til helsepersonell er ikke å syte. (Om du etterspør det spesielt, kan jeg skrive et eget innlegg om hva å syte er). Å snakke med legen sin om det som feiler en, er korrekt kunnskapsoverføring som er helt nødvendig for korrekt diagnostisering og behandling.

Sannsynligvis vil du komme langt ved bare å få medisiner. Etterhvert som depresjonen letter, tror jeg du vil se lysere på å snakke med legen din eller en psykolog.

Lykke til :-)

Litt offtopic, men nå har jeg søkt og lett rundt på DO-sidene etter den omtalte MADRS-testen uten å lykkes. Noen som kan hjelpe meg med en direkte link?

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Litt offtopic, men nå har jeg søkt og lett rundt på DO-sidene etter den omtalte MADRS-testen uten å lykkes. Noen som kan hjelpe meg med en direkte link?

mvh

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/970812/html/14her.html

[forvirrra]

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/970812/html/14her.html

Takk:-)

mvh

[Gjest (Anonymous)]

Jeg tviler på at du kan få støtte til å gå nettopp til denne terapeuten.

Dersom MADRS-testen er korrekt, har du en alvorlig depresjon som du absolutt bør behandles for.

Å fortelle hvordan en har det til helsepersonell er ikke å syte. (Om du etterspør det spesielt, kan jeg skrive et eget innlegg om hva å syte er). Å snakke med legen sin om det som feiler en, er korrekt kunnskapsoverføring som er helt nødvendig for korrekt diagnostisering og behandling.

Sannsynligvis vil du komme langt ved bare å få medisiner. Etterhvert som depresjonen letter, tror jeg du vil se lysere på å snakke med legen din eller en psykolog.

Lykke til :-)

Lurte bare på om du kjete til Goldbergs test om deperesjon? Jeg har tatt den på NettDoktor.no jevnlig i ca 1 1/2 år og ligger stort sett mellom 50 og 55.