Hvordan er det å leve med depresjon/deprimerte?

20. februar 2007

Hvordan har dere oppført dere mot de nærmeste under depresjon og hvordan har det vært å leve sammen med noen med depresjon?

Jeg har i endel år vært deprimert. Veldig lav toleranse. Blir fort irritert/sint og har fort sakt stygge å respektløse ting i sinne som jeg selfølgelig ikke mener og som jeg angrer veldig på.

Jeg har vært initiativ løs iforhold til husarbeid og andre elementære ting som det er en selvfølge at jeg skulle hjelpt til med. Jeg har bare bidratt av og til.

Jeg har ikke orket å foreksempel gå turer med min datter å samboer. Det har periodevis vært veldig slitsomt å ha barn selv om vår datter ikke er mer krevende enn andre barn. Jeg har selvsagt vært utrolig glad i henne hele tiden men jeg har ikke greid å ta meg av henne på en sånn måte som jeg ønsker.

Mitt største ønske er å bli frisk og få flere barn med min samboer og samtidig ha overskudd/humør/toleranse til og ta meg av dem på best mulig måte.

Jeg har isolert meg hvor jeg bare har hatt sosial omgang med mine aller nærmeste venner. Har ikke orket å være med på sosiale ting hvor det er med endel folk som jeg ikke kjenner så godt. Jeg har ikke angst i tilknyttning til det, bare orker ikke. Alt har vært tiltak.

Jeg føler meg på en måte todelt, jeg har et sterkt ønske om bare å være snill og god med min samboer å datter.

Være en god samboer og en god far som stiller opp å som skaper stabilitet og forutsigbarhet, rett å slett et trygt og godt hjem.

Jeg er innerst inne så utrolig glad i begge to og jeg orker ikke tanken på å miste dem. De betyr alt for meg selv om det dessverre ikke virker sånn.

Så er det depresjonen min som føles som et stort innvendig «sår» som river å sliter og ødlegger for meg. Jeg greier ikke å fungere i hverdagen, jeg er deprimert hver dag og er bare trist å lei. Jeg har noen korte glimt hvor jeg er positiv men depresjonen henger over hele tiden og ødelegger humøret og toleransen min.

Jeg har tidligere gått til psykolog og stått på paroxetin men, på grunn av store bivirkninger sluttet jeg med medisinen.

Depresjonen har derfor utviklet seg å blitt værre.

Har hele tiden prøvd å fortrengt det ihåp om at det skal gå over og jeg skal bli frisk. Selvsagt har det ikke godt over.

Vi har diskuterte problemet mange ganger men jeg har ikke innsett det før nå nylig.

Vi ble enig om at nå var det nok, dette går ikke lenger, det sliter for mye på oss tre. Vi avtalte at jeg skulle flytte ut og samtidig få behandling for så å flytte tilbake etter jeg hadde fått god effekt av behandlingen slik at jeg kunne bli kvitt depresjonen og bli frisk .

Noen dager etter at jeg hadde flyttet sa min samboer på telefon at hun ikke ønsket at jeg skulle flytte tilbake. Hun hadde da tenkt masse og kommet frem til at hun ikke trodde at jeg ville forandre meg selv om jeg fikk behandling «AD» osv. Hun mente at det var for mye negativt slik at vi ikke hadde noe å bygge videre på. Jeg gledet meg til å starte behandlingen i håp om å bli kvitt depresjonen og bli frisk. Slik at jeg kunne flytte tilbake å få bevist at jeg kan være en god far å god samboer.

Hva er deres erfaringer? Blir en bedre av behandlingen, forandrer en seg eller forblir en bare et stort problem resten av livet?

Er meget takknemlig for svar!

21. februar 2007

Min mening er at behandling vil gjøre deg bedre og den vil gjøre deg frisk ! Dette er basert på min erfaring med min depresjon. Jeg startet med Cipralex samtidig som jeg startet fysisk trening noe som hjalp veldig mye.MEN tålmodig har jeg aldri vært så jeg følte mange ganger at det aldri ville bli bedre, men i dag er jeg frisk og tilbake som leder på jobben igjen. Jeg trodde ALDRI jeg skulle klare å jobbe igjen. Jeg lå for det meste på sofaen i starten og klarte ikke engang se på barna, men i dag er det helt topp igjen.

Då igjen, Husk at DU BLIR BRA IGJEN !

Mvh

22. februar 2007

Min mening er at behandling vil gjøre deg bedre og den vil gjøre deg frisk ! Dette er basert på min erfaring med min depresjon. Jeg startet med Cipralex samtidig som jeg startet fysisk trening noe som hjalp veldig mye.MEN tålmodig har jeg aldri vært så jeg følte mange ganger at det aldri ville bli bedre, men i dag er jeg frisk og tilbake som leder på jobben igjen. Jeg trodde ALDRI jeg skulle klare å jobbe igjen. Jeg lå for det meste på sofaen i starten og klarte ikke engang se på barna, men i dag er det helt topp igjen.
Då igjen, Husk at DU BLIR BRA IGJEN !

Mvh

Takk for svar Svimern!

Det var bra at du har blitt frisk å kommet deg tilbake igjen!

Jeg hadde tro på at jeg kunne bli frisk igjen men etter min samboer/tidligere samboer har sakt at hun ikke har tro på det, er jeg selv blitt i tvil...