Er dette incest?

[Terese84]

Da jeg var 15 ble jeg seksuellt misbrukt av en mann som var 50, Før han faktisk gikk så langt at det ble samleie tok han ofte på meg, men jeg ignorerte det og var naiv. Dette var en nabo, men også onkel til min kusine. Vi pleide å være der ofte og jeg kjente denne mannen ganske godt.Han fortalte meg at han var forelsket og var blitt glad i meg. Det er jo sjukt han var nesten 15 år eldre en min far. Er dette incest eller voldtekt. er det mulig å anmelde forholdet selv om det har gått noen år? Jeg har holdt dette for meg selv i mange år, i frykt for hva som ville skje dersom jeg sa noe. Mannen fulgte også etter meg i over et år og alle viste om det

[pingla]

Er vel det som kommer under seksuelle overgrepom jeg ikke tar helt feil.. (om man følger offentlige regler)

Men ved smi har de utvida den regelen til å gjelde oxo personer som barn har tilitsforhold til..

Overgrep er d definivt uansett..

Og ja.. er nok mulig å annmelde..

[vanilje]

Etter lovverket tror jeg ikke dette går under begrepet "incest", men støttesentrene bruker en videre definisjon. Altså ikke kun innen familie, men alle som barnet/ungdommen har et tillitsforhold til.

Om dette er incest eller ikke, er ikke det viktigste. Fordi dette er _helt_ klart et overgrep.

Ja, det er mulig å anmelde, og ut fra det du skriver, så vil det komme flere tiltalepunkter mot denne fyren.

Råder deg til å ta kontakt med smi i nærheten av deg, de kan støtte deg videre, uansett om du velger å anmelde eller ikke.

[litensliten]

Jeg kjenner meg veldig igjen i din situasjon. Jeg var 16 år da en venn av familien på 42 år misbrukte meg. (Hvis du leser innlegget tanta mi har blitt sammen med han som voldtok meg får du lese litt mer om det)

Etter 5 1/2 år med mye grubling på hva jeg gjorde galt, hvorfor jeg ikke kjempet i mot, hvorfor jeg ikke har hatet ham mer osv føler jeg meg for første gang på lenge ganske rolig. Jeg har ikke tort å si det til foreldrene mine fordi jeg var redd for å ikke bli trodd, redd for å bli "dømt", redd for at de skulle konfrontere ham med det og at han ville anklage meg. Nå kom det til et punkt at jeg måtte ta et valg for om jeg ville si det NÅ eller bestandig holde det inne. Jeg tok sats, holdt pusten og hoppet i det. Det er den vanskeligste telefonsamtalen jeg noengang har tatt.

Jeg kan ikke garantere deg hvordan dine nærmeste vil reagere, men mine tror på meg og støtter meg og det er en fantastisk lettelse. Det får meg til å tro på meg selv og min versjon av saken. For jeg sa nei. Jeg sa nei, men han brydde seg ikke. Jeg var full og han var utsendt for å passe på meg og ta vare på meg. Han var den voksne. Den voksne som skulle ta ansvar, og sørge for at jeg kom meg trygt hjem. Han skulle ikke trekke ned buksene på meg og...

Jeg har ikke anmeldt, og kommer heller ikke til å gjøre det. Det vil rett og slett bli ord mot ord, og jeg orker ikke gå igjennom en slik drittkastingsfase. Tror ikke jeg tåler det rett og slett. Men du må vurdere hva som føles riktig for deg. Det er ikke så viktig hva du definerer det som. Incest, overgrep, voldtekt, misbruk... Han var en voksen mann som ikke respekterte deg. Du var dessuten under den seksuelle lavalder, og det hadde vært straffbart selv om du sa ja.

Jeg var 16 år og 11mnd, så jeg var sånn sett "lovlig", men som mamma sa i går når jeg gruet for meg en eventuell konfrontasjon og at han skulle svartmale meg - "Det spiller ingen rolle hva du gjorde, om så DU hadde forsøkt å "voldta" HAM skulle han ha vært den voksne og fysisk sterke som unngikk at det skjedde noe sånt mellom dere. Det er ingen tvil om hvor ansvaret ligger."

Ettersom at du legger inn et innlegg under tråden overgrep er kanskje det et signal til deg om at du faktisk har vært utsatt for noe som behøver å "ryddes opp i". Jeg for min del fikk en vekker når jeg innså at jeg måtte henvende meg til sosionom for noe som hadde skjedd for 3 1/2 år siden. Jeg har tross alt hatt sex med andre uten at jeg måtte oppsøke profesjonell hjelp.

Jeg brukte mange år på å gjøre meg fortrolig med at jeg faktisk hadde blitt voldtatt. Jeg tenkte mange ganger at det hadde vært enklere hvis jeg hadde løpt derfra med blåmerker, sår osv slik at det hadde "passet" med det bildet jeg har av voldtekt. Tror folk flest tenker på voldtekt som "overfall av ukjent mann". Det er helt sikkert jævligere enn jævlig (spesielt fordi man må håndtere frykt for eget liv og helse i tillegg), men av en eller annen grunn har jeg nesten skulle ønske at det var det som skjedde istedet. Da hadde det i allefall ikke vært noen tvil, og jeg hadde ikke vært nødt til å gå å holde det inne som jeg har gjort.

Jeg vet at verden ikke er så svart-hvit, og jeg håper virkelig ikke jeg provoserer noen her, for jeg vil på ingen måte bagatellisere overfall. Hvis noen blir såret beklager jeg virkelig. Det er ikke det som er meningen.

Dette ble langt og rotete.. Håper du finner ut av det.

[Terese84]

Jeg kjenner meg veldig igjen i din situasjon. Jeg var 16 år da en venn av familien på 42 år misbrukte meg. (Hvis du leser innlegget tanta mi har blitt sammen med han som voldtok meg får du lese litt mer om det)

Etter 5 1/2 år med mye grubling på hva jeg gjorde galt, hvorfor jeg ikke kjempet i mot, hvorfor jeg ikke har hatet ham mer osv føler jeg meg for første gang på lenge ganske rolig. Jeg har ikke tort å si det til foreldrene mine fordi jeg var redd for å ikke bli trodd, redd for å bli "dømt", redd for at de skulle konfrontere ham med det og at han ville anklage meg. Nå kom det til et punkt at jeg måtte ta et valg for om jeg ville si det NÅ eller bestandig holde det inne. Jeg tok sats, holdt pusten og hoppet i det. Det er den vanskeligste telefonsamtalen jeg noengang har tatt.

Jeg kan ikke garantere deg hvordan dine nærmeste vil reagere, men mine tror på meg og støtter meg og det er en fantastisk lettelse. Det får meg til å tro på meg selv og min versjon av saken. For jeg sa nei. Jeg sa nei, men han brydde seg ikke. Jeg var full og han var utsendt for å passe på meg og ta vare på meg. Han var den voksne. Den voksne som skulle ta ansvar, og sørge for at jeg kom meg trygt hjem. Han skulle ikke trekke ned buksene på meg og...

Jeg har ikke anmeldt, og kommer heller ikke til å gjøre det. Det vil rett og slett bli ord mot ord, og jeg orker ikke gå igjennom en slik drittkastingsfase. Tror ikke jeg tåler det rett og slett. Men du må vurdere hva som føles riktig for deg. Det er ikke så viktig hva du definerer det som. Incest, overgrep, voldtekt, misbruk... Han var en voksen mann som ikke respekterte deg. Du var dessuten under den seksuelle lavalder, og det hadde vært straffbart selv om du sa ja.

Jeg var 16 år og 11mnd, så jeg var sånn sett "lovlig", men som mamma sa i går når jeg gruet for meg en eventuell konfrontasjon og at han skulle svartmale meg - "Det spiller ingen rolle hva du gjorde, om så DU hadde forsøkt å "voldta" HAM skulle han ha vært den voksne og fysisk sterke som unngikk at det skjedde noe sånt mellom dere. Det er ingen tvil om hvor ansvaret ligger."

Ettersom at du legger inn et innlegg under tråden overgrep er kanskje det et signal til deg om at du faktisk har vært utsatt for noe som behøver å "ryddes opp i". Jeg for min del fikk en vekker når jeg innså at jeg måtte henvende meg til sosionom for noe som hadde skjedd for 3 1/2 år siden. Jeg har tross alt hatt sex med andre uten at jeg måtte oppsøke profesjonell hjelp.

Jeg brukte mange år på å gjøre meg fortrolig med at jeg faktisk hadde blitt voldtatt. Jeg tenkte mange ganger at det hadde vært enklere hvis jeg hadde løpt derfra med blåmerker, sår osv slik at det hadde "passet" med det bildet jeg har av voldtekt. Tror folk flest tenker på voldtekt som "overfall av ukjent mann". Det er helt sikkert jævligere enn jævlig (spesielt fordi man må håndtere frykt for eget liv og helse i tillegg), men av en eller annen grunn har jeg nesten skulle ønske at det var det som skjedde istedet. Da hadde det i allefall ikke vært noen tvil, og jeg hadde ikke vært nødt til å gå å holde det inne som jeg har gjort.

Jeg vet at verden ikke er så svart-hvit, og jeg håper virkelig ikke jeg provoserer noen her, for jeg vil på ingen måte bagatellisere overfall. Hvis noen blir såret beklager jeg virkelig. Det er ikke det som er meningen.

Dette ble langt og rotete.. Håper du finner ut av det.

Tusen takk for alle svar og for at dere deler deres historie..