Dårlige erfaringer-gå videre med det?

22. februar 2007

Var på en lyn-visitt på psykiatrisk mottaksavdeling i en av landets ti største byer.

Der ble jeg absolutt ikke lenge. Behandlingen, og holdningene jeg møtte der, vil jeg ikke unne min verste fiende.

Ikke var det lov å ha mobil-tlf der. Men jeg fikk lov å låne den i fem minutter. Ikke nok til å skrive meldinger til mine nærmeste venner.

Jeg forstår at de må ta mobilen dersom du er psykotisk, eller feks manisk.

Men jeg har ikke en sånn lidelse. Jeg ba om å få skrive ferdig meldingen, men det fikk jeg ikke. Da sa jeg, i autonomiens navn (og det har jeg faktisk lært etter dette), at jeg ville beholde min egen mobil tlf til jeg hadde skrevet ferdig meldingene. Og at jeg ikke hadde planer om å gi den fra meg.

Jenta, (ja, for hun var nok rimelig langt fra å fylle ca 30 år) gikk altså og hentet en stor, kraftig muskelbunt, med ring i øret og flippskjegg. Da han sa "Ingen har blitt bedre av å sende meldinger", så fikk jeg mine tvil om hans skoleringer. Var han feks tatt rett fra gata?

Da jeg tok fast tlf for å ringe, så ble den inndratt med en ganske brutal mine, "fordi jeg ikke spurte om å få låne den".

Det eneste jeg ville, for Guds skyld, var å ringe terapeuten min.

Det ble trommet sammen et møte, hvor jeg klart sa i fra om at jeg ikke tolererer sånne holdninger mot meg, og at jeg IKKE ønsker å bli behandlet som en alvorlig sinnslidende, eller et barn.

Hvor jeg så skrev meg ut på flekken.

Dette er bare "noe" av det jeg opplevde i løpet av to dager på mottaks posten.

Kunne tenkt meg å gått ut med saken, selv om den sikkert absolutt ikke er det mest graverende i norsk psykiatrihistore. Og det sier jo sitt...

Meninger?

22. februar 2007

Det er for dårlig behandling du har fått og jeg skjønner du er forbanna. Men jeg er dessverre ikke overrasket. Noen avdelinger er faktisk slik, jeg har erfart det selv. Slik burde det ikke være!

22. februar 2007

Det er for dårlig behandling du har fått og jeg skjønner du er forbanna. Men jeg er dessverre ikke overrasket. Noen avdelinger er faktisk slik, jeg har erfart det selv. Slik burde det ikke være!

Men altså, seriøst, burde folk som har fordommer mot psykiske lidelser få jobbe sånne plasser? Virker på meg som om psykiatriske avdelinger er en "gylden mulighet" for utslitte sykepleiere og uerfarne studenter. De aller fleste sykepleiere sitter jo bare og ser film, strikker eller leser bøker. Sjeldent de gidder å engasjere seg i pasientene. For pasienter er jo ikke personer, med relevante erfaringer, men "casus", som ikke tør å si i fra ang urettferdig behandling.

Har en følelse av at det å jobbe i psykiatrien er forbundet med "lav-status", samtidig som det er lett-tjente penger for enkelte helsearbeidere.

Jeg mener, jeg har jo selv jobbet som ufaglært i en rusklinikk, og jeg var alene med disse rusmisbrukerne en lørdagskveld.

Er det forsvarlig?

Nattevaktene på en psyk.avd, de fleste av dem er jo mest opptatt av å putte sovepiller i pasientene, slik at de får strikke eller se tv i fred. Eller slipper "trøbbel".

Er det terapeutisk forsvarlig å bruke piller som primærbehandling på psyk.pasienter? Jeg mener, det er jo altfor få psykiatere og psykologer og de færreste psyk.pasienter får jo samtaleterapi når de er innlagt. Samtidig får de ikke ha kontakt med sin ordinære terapeut når de er innlagt. Hva er logikken i det???

Og hva er logikken i at psykiateren skal ha med seg en ung og uerfaren ass.lege? Greit at det skal være flere om behandlingen, men hvorfor kan de ikke trekke inn folk med litt erfaring? Dette er tross alt snakk om folk er er i alvorligel livskriser.

Jeg syntes det var ubehagelig at psykiateren kom med et helt halefølge på visitten. Mennesker som jeg verken før, eller siden skulle ha noe med å gjøre. Hvorfor skulle de få vite min høyst private livs-histore? Følte på en måte at jeg ble "plukket" fra hverandre.

Og hvem var "de" som skulle vurdere meg? Unge ass.leger, med like mye, eller mindre utdannelse og erfaring enn meg selv. Att på til yngre enn meg, selv om jeg kun er 32 år. Hvilken nytte skulle det ha for meg, personlig, utenom at avdelingen har sine "rutiner"?

Hva er terapeutisk forsvarlig?

Dersom jeg var veldig "psyk", så kunne jeg ikke hatt mulighet til å protestere, eller si i fra om jeg følte meg krenket.

Det var jo ille nok, å oppleve det jeg gjorde, selv om jeg er såkalt oppegående selv.

Hvilken forskning kan forsvare dette systemet? Jeg har ikke funnet svar noen som helst plass. Finner forholdene meget kritittverdige. Og jeg er ikke den mest høylytte, for å si det sånn.

Det holder faktisk ikke å si at "sånn er det, for det er regler".

-Er det terapeutisk forsvarlig?

-Er ikke et terapeutisk formål å forsterke/ iallefall bevare pasientenes automi?

hvorfor er det sånn at personer med svak autonomi og jeg-identitet skal krenkes, bestemmes over ytterligere, liksom for å forsterke disse personenes dårlige erfaringer?

Er det ikke på tide, nå i 2007 at vi får en psykiatrisk behandling som er tilpasset de ulike pasientene?

Dersom man skal behandle alle likt- jeg mener, er ikke det å produsere ulikheter?

Hvorfor skal det være så viktig å ha tilpasset opplæring i dagens skole, tilpasset den enkeltes egenarthet, kultur, personlighet, osv - Når det ikke er sånn i psykiatrien? Ligger psykiatrien maange år tilbake? Er samfunnet i ferd med å løpe fra det psykiatriske systemet? Behandler man psyke som pestbefengte grupper uten individuelle forskjeller - slik lærere gjorde med elever for 30 år tilbake?

Hvorfor blir det stilt så store krav til individuell oppfølging i en annen viktig samf.institusjon, som feks skolen, når det ikke er så viktig i psykiatrien?

En pleier forklarte behandlingen jeg fikk på denne måten til meg: "Denne regelen er her dersom du er manisk".

Men..altså..jeg er nå engang ikke manisk, eller psykotisk.

Gud Hjelpe meg om det samme synet hadde vært rådende blant de ansatte i skolen..DA hadde nok Djupedal reagert.

Men dessverre ser det ikke ut som det er så viktig med autonomi og ind.forskjeller i psykiatrien....

De fleste pasienter klarer jo tross alt ikke si fra...

23. februar 2007

Men altså, seriøst, burde folk som har fordommer mot psykiske lidelser få jobbe sånne plasser? Virker på meg som om psykiatriske avdelinger er en "gylden mulighet" for utslitte sykepleiere og uerfarne studenter. De aller fleste sykepleiere sitter jo bare og ser film, strikker eller leser bøker. Sjeldent de gidder å engasjere seg i pasientene. For pasienter er jo ikke personer, med relevante erfaringer, men "casus", som ikke tør å si i fra ang urettferdig behandling.

Har en følelse av at det å jobbe i psykiatrien er forbundet med "lav-status", samtidig som det er lett-tjente penger for enkelte helsearbeidere.

Jeg mener, jeg har jo selv jobbet som ufaglært i en rusklinikk, og jeg var alene med disse rusmisbrukerne en lørdagskveld.

Er det forsvarlig?

Nattevaktene på en psyk.avd, de fleste av dem er jo mest opptatt av å putte sovepiller i pasientene, slik at de får strikke eller se tv i fred. Eller slipper "trøbbel".

Er det terapeutisk forsvarlig å bruke piller som primærbehandling på psyk.pasienter? Jeg mener, det er jo altfor få psykiatere og psykologer og de færreste psyk.pasienter får jo samtaleterapi når de er innlagt. Samtidig får de ikke ha kontakt med sin ordinære terapeut når de er innlagt. Hva er logikken i det???

Og hva er logikken i at psykiateren skal ha med seg en ung og uerfaren ass.lege? Greit at det skal være flere om behandlingen, men hvorfor kan de ikke trekke inn folk med litt erfaring? Dette er tross alt snakk om folk er er i alvorligel livskriser.

Jeg syntes det var ubehagelig at psykiateren kom med et helt halefølge på visitten. Mennesker som jeg verken før, eller siden skulle ha noe med å gjøre. Hvorfor skulle de få vite min høyst private livs-histore? Følte på en måte at jeg ble "plukket" fra hverandre.

Og hvem var "de" som skulle vurdere meg? Unge ass.leger, med like mye, eller mindre utdannelse og erfaring enn meg selv. Att på til yngre enn meg, selv om jeg kun er 32 år. Hvilken nytte skulle det ha for meg, personlig, utenom at avdelingen har sine "rutiner"?

Hva er terapeutisk forsvarlig?

Dersom jeg var veldig "psyk", så kunne jeg ikke hatt mulighet til å protestere, eller si i fra om jeg følte meg krenket.

Det var jo ille nok, å oppleve det jeg gjorde, selv om jeg er såkalt oppegående selv.

Hvilken forskning kan forsvare dette systemet? Jeg har ikke funnet svar noen som helst plass. Finner forholdene meget kritittverdige. Og jeg er ikke den mest høylytte, for å si det sånn.

Det holder faktisk ikke å si at "sånn er det, for det er regler".

-Er det terapeutisk forsvarlig?

-Er ikke et terapeutisk formål å forsterke/ iallefall bevare pasientenes automi?

hvorfor er det sånn at personer med svak autonomi og jeg-identitet skal krenkes, bestemmes over ytterligere, liksom for å forsterke disse personenes dårlige erfaringer?

Er det ikke på tide, nå i 2007 at vi får en psykiatrisk behandling som er tilpasset de ulike pasientene?

Dersom man skal behandle alle likt- jeg mener, er ikke det å produsere ulikheter?

Hvorfor skal det være så viktig å ha tilpasset opplæring i dagens skole, tilpasset den enkeltes egenarthet, kultur, personlighet, osv - Når det ikke er sånn i psykiatrien? Ligger psykiatrien maange år tilbake? Er samfunnet i ferd med å løpe fra det psykiatriske systemet? Behandler man psyke som pestbefengte grupper uten individuelle forskjeller - slik lærere gjorde med elever for 30 år tilbake?

Hvorfor blir det stilt så store krav til individuell oppfølging i en annen viktig samf.institusjon, som feks skolen, når det ikke er så viktig i psykiatrien?

En pleier forklarte behandlingen jeg fikk på denne måten til meg: "Denne regelen er her dersom du er manisk".

Men..altså..jeg er nå engang ikke manisk, eller psykotisk.

Gud Hjelpe meg om det samme synet hadde vært rådende blant de ansatte i skolen..DA hadde nok Djupedal reagert.

Men dessverre ser det ikke ut som det er så viktig med autonomi og ind.forskjeller i psykiatrien....

De fleste pasienter klarer jo tross alt ikke si fra...

"Men altså, seriøst, burde folk som har fordommer mot psykiske lidelser få jobbe sånne plasser?" - Nei, men slike mennesker vil du treffe overalt. Mobiltelefon blir ofte inndratt fordi man ønsker at pasienten skal bruke avdelingen og ikke ventilerer til venner, men ja -jeg skjønner din reaksjon utmerket. Jeg hadde aldri godtatt noe sånt.

"Virker på meg som om psykiatriske avdelinger er en "gylden mulighet" for utslitte sykepleiere og uerfarne studenter." Det er som i psykiatrien som alle andre steder, noen bryr seg og noen gjør det desverre ikke. Ildsjeler finnes her også, uten tvil.

"Har en følelse av at det å jobbe i psykiatrien er forbundet med "lav-status", samtidig som det er lett-tjente penger for enkelte helsearbeidere." Lett-tjente penger er det definitivt ikke, jeg ser tankegangen din men det å oppholde seg på fellesrom med pasienter er faktisk en jobb det også. ( er selvsagt helt enig at man skal være tilstede med sine pasienter og!)

"Jeg mener, jeg har jo selv jobbet som ufaglært i en rusklinikk, og jeg var alene med disse rusmisbrukerne en lørdagskveld. Er det forsvarlig?" Det er jo avhengig av deres tilstand. Dessuten koster det penger med økt personale, og penger flommer dte jo ikke akkurat over av på slike klinikker.

"Nattevaktene på en psyk.avd, de fleste av dem er jo mest opptatt av å putte sovepiller i pasientene, slik at de får strikke eller se tv i fred. Eller slipper "trøbbel"." Nei, dette kan du rett og slett ikke si. Du har kanskje vært maks uheldig, men du kan ikke si dette gjelder de "fleste". Dyktige pleiere finnes så absolutt i psykiatrien.

"Er det terapeutisk forsvarlig å bruke piller som primærbehandling på psyk.pasienter?" av og til er det absolutt det, uten tvil. Noen sykdommer kan ikke løses av kun "gode"samtaler.

"Jeg mener, det er jo altfor få psykiatere og psykologer og de færreste psyk.pasienter får jo samtaleterapi når de er innlagt. Samtidig får de ikke ha kontakt med sin ordinære terapeut når de er innlagt. Hva er logikken i det???" Det e rjeg enig med deg i, her burde det være enkelt å legge til rette for et sammarbeid. Du skal tross alt utskrives og vedkommende behandler skal hjelpe deg videre på utsiden.

"Og hva er logikken i at psykiateren skal ha med seg en ung og uerfaren ass.lege? Greit at det skal være flere om behandlingen, men hvorfor kan de ikke trekke inn folk med litt erfaring? Dette er tross alt snakk om folk er er i alvorligel livskriser." Fordi de unge ass.legene også skal lære. Gudene skal vite at de trenger praksis, og den beste måten å lære på er sammen med pasienter. Og treffer man kun ass.leger så må man ha en dose overbærenhet, penger til erfarne behandlere strekker ikke alltid til.

"Jeg syntes det var ubehagelig at psykiateren kom med et helt halefølge på visitten. Mennesker som jeg verken før, eller siden skulle ha noe med å gjøre. Hvorfor skulle de få vite min høyst private livs-histore? Følte på en måte at jeg ble "plukket" fra hverandre." Forstålig. Men dette kan du også bare si ifra om. Egentlig burde du blitt spurt om dette var ok for deg, men tenk at det du gjør er viktig; gjennom dine uttalelser vil de kunne lære. Det er tross alt umulig å bli en dyktig behandler uten å treffe en eneste pasient. Men dette vedhenget består av ditt team, sykepleiere, leger, psykologer.. alle som skal hjelpe deg til å komme deg på bena. Informasjon kan feiltolkes og "glemmes", ved at samtlige er tilstede reduseres risken for dette. Pluss at du slipper å gjenta hva du akkurat sa til 5 andre, det blir videreført til neste vakt via rapporter.

"Og hvem var "de" som skulle vurdere meg? Unge ass.leger, med like mye, eller mindre utdannelse og erfaring enn meg selv. Att på til yngre enn meg, selv om jeg kun er 32 år. Hvilken nytte skulle det ha for meg, personlig, utenom at avdelingen har sine "rutiner"?"

Fordi et sted må man begynne. En ung ass.lege må også lære et sted. Vedkommende vil alltid ha en baktvakt, en erfaren lege, i bakhånd og for drøfting ang innleggelser osv.

"Dersom jeg var veldig "psyk", så kunne jeg ikke hatt mulighet til å protestere, eller si i fra om jeg følte meg krenket." Nei, men du kan klage til kk senere.

"Det var jo ille nok, å oppleve det jeg gjorde, selv om jeg er såkalt oppegående selv." Jeg kan ikke se at noe galt foregikk her. Selvsagt er mer penger til personell, mer erfarne behandlere ønsket og en oppstrammer til sløve pleiere på sin plass. Uten tvil. Det er endel regler av typen "fordi det bare er sånn" ute å går i psykiatrien som andre steder. Spesielt er dette tydelig på langtidsposter.

23. februar 2007

"Men altså, seriøst, burde folk som har fordommer mot psykiske lidelser få jobbe sånne plasser?" - Nei, men slike mennesker vil du treffe overalt. Mobiltelefon blir ofte inndratt fordi man ønsker at pasienten skal bruke avdelingen og ikke ventilerer til venner, men ja -jeg skjønner din reaksjon utmerket. Jeg hadde aldri godtatt noe sånt.

"Virker på meg som om psykiatriske avdelinger er en "gylden mulighet" for utslitte sykepleiere og uerfarne studenter." Det er som i psykiatrien som alle andre steder, noen bryr seg og noen gjør det desverre ikke. Ildsjeler finnes her også, uten tvil.

"Har en følelse av at det å jobbe i psykiatrien er forbundet med "lav-status", samtidig som det er lett-tjente penger for enkelte helsearbeidere." Lett-tjente penger er det definitivt ikke, jeg ser tankegangen din men det å oppholde seg på fellesrom med pasienter er faktisk en jobb det også. ( er selvsagt helt enig at man skal være tilstede med sine pasienter og!)

"Jeg mener, jeg har jo selv jobbet som ufaglært i en rusklinikk, og jeg var alene med disse rusmisbrukerne en lørdagskveld. Er det forsvarlig?" Det er jo avhengig av deres tilstand. Dessuten koster det penger med økt personale, og penger flommer dte jo ikke akkurat over av på slike klinikker.

"Nattevaktene på en psyk.avd, de fleste av dem er jo mest opptatt av å putte sovepiller i pasientene, slik at de får strikke eller se tv i fred. Eller slipper "trøbbel"." Nei, dette kan du rett og slett ikke si. Du har kanskje vært maks uheldig, men du kan ikke si dette gjelder de "fleste". Dyktige pleiere finnes så absolutt i psykiatrien.

"Er det terapeutisk forsvarlig å bruke piller som primærbehandling på psyk.pasienter?" av og til er det absolutt det, uten tvil. Noen sykdommer kan ikke løses av kun "gode"samtaler.

"Jeg mener, det er jo altfor få psykiatere og psykologer og de færreste psyk.pasienter får jo samtaleterapi når de er innlagt. Samtidig får de ikke ha kontakt med sin ordinære terapeut når de er innlagt. Hva er logikken i det???" Det e rjeg enig med deg i, her burde det være enkelt å legge til rette for et sammarbeid. Du skal tross alt utskrives og vedkommende behandler skal hjelpe deg videre på utsiden.

"Og hva er logikken i at psykiateren skal ha med seg en ung og uerfaren ass.lege? Greit at det skal være flere om behandlingen, men hvorfor kan de ikke trekke inn folk med litt erfaring? Dette er tross alt snakk om folk er er i alvorligel livskriser." Fordi de unge ass.legene også skal lære. Gudene skal vite at de trenger praksis, og den beste måten å lære på er sammen med pasienter. Og treffer man kun ass.leger så må man ha en dose overbærenhet, penger til erfarne behandlere strekker ikke alltid til.

"Jeg syntes det var ubehagelig at psykiateren kom med et helt halefølge på visitten. Mennesker som jeg verken før, eller siden skulle ha noe med å gjøre. Hvorfor skulle de få vite min høyst private livs-histore? Følte på en måte at jeg ble "plukket" fra hverandre." Forstålig. Men dette kan du også bare si ifra om. Egentlig burde du blitt spurt om dette var ok for deg, men tenk at det du gjør er viktig; gjennom dine uttalelser vil de kunne lære. Det er tross alt umulig å bli en dyktig behandler uten å treffe en eneste pasient. Men dette vedhenget består av ditt team, sykepleiere, leger, psykologer.. alle som skal hjelpe deg til å komme deg på bena. Informasjon kan feiltolkes og "glemmes", ved at samtlige er tilstede reduseres risken for dette. Pluss at du slipper å gjenta hva du akkurat sa til 5 andre, det blir videreført til neste vakt via rapporter.

"Og hvem var "de" som skulle vurdere meg? Unge ass.leger, med like mye, eller mindre utdannelse og erfaring enn meg selv. Att på til yngre enn meg, selv om jeg kun er 32 år. Hvilken nytte skulle det ha for meg, personlig, utenom at avdelingen har sine "rutiner"?"
Fordi et sted må man begynne. En ung ass.lege må også lære et sted. Vedkommende vil alltid ha en baktvakt, en erfaren lege, i bakhånd og for drøfting ang innleggelser osv.

"Dersom jeg var veldig "psyk", så kunne jeg ikke hatt mulighet til å protestere, eller si i fra om jeg følte meg krenket." Nei, men du kan klage til kk senere.

"Det var jo ille nok, å oppleve det jeg gjorde, selv om jeg er såkalt oppegående selv." Jeg kan ikke se at noe galt foregikk her. Selvsagt er mer penger til personell, mer erfarne behandlere ønsket og en oppstrammer til sløve pleiere på sin plass. Uten tvil. Det er endel regler av typen "fordi det bare er sånn" ute å går i psykiatrien som andre steder. Spesielt er dette tydelig på langtidsposter.

Men altså, seriøst, burde folk som har fordommer mot psykiske lidelser få jobbe sånne plasser?" - Nei, men slike mennesker vil du treffe overalt. Mobiltelefon blir ofte inndratt fordi man ønsker at pasienten skal bruke avdelingen og ikke ventilerer til venner, men ja -jeg skjønner din reaksjon utmerket. Jeg hadde aldri godtatt noe sånt.

Jo, men nå er jo mine argumenter nettopp det at det må fordres å møte pasienter med individuell behandling, enn å generealisere. Hva er likeheten mellom en som er scizofren og manisk i ft mobilbruk? Bare for å ta et eksempel.Skal man stappe alle sammen inn på en avdeling? Er det rett og slett for slitsomt for pleiere å forholde seg til at folk er ulike, og det finnes vanvittige mange diagnoser og personligheter? Bør ikke de samme kravene som i dag stilles til lærere, også stilles til psyk.pleiere? Og i tilfelle - hvorfor ikke? Er psyk.pas ikke personligheter, er det "Casus"?

"Virker på meg som om psykiatriske avdelinger er en "gylden mulighet" for utslitte sykepleiere og uerfarne studenter." Det er som i psykiatrien som alle andre steder, noen bryr seg og noen gjør det desverre ikke. Ildsjeler finnes her også, uten tvil.

Joda, det ER nok ildsjeler overalt, men de har jeg i alle fall ikke opplevd mange av. Jeg har også hørt fra venner som jobber som sykepleiere, at de har en god del "kollegaer" som trekker seg tilbake til psykiatrien for å ha en roligere og lettere jobb, når det blir for fysisk utfordrende å feks jobbe på en medisinsk avdeling.

"Har en følelse av at det å jobbe i psykiatrien er forbundet med "lav-status", samtidig som det er lett-tjente penger for enkelte helsearbeidere." Lett-tjente penger er det definitivt ikke, jeg ser tankegangen din men det å oppholde seg på fellesrom med pasienter er faktisk en jobb det også. ( er selvsagt helt enig at man skal være tilstede med sine pasienter og!)

Så klart er det en jobb, men når man (som jeg) opplever at de fleste pleiere ikke engang gidder å forholde seg personlig til pasienter, men heller trekker seg tilbake til tven eller en bok, så er jo det logisk at man får sine betenkeligeheter. Ikke minst er det ubehagelig å bli stappet i piller når man sitter og har munnen full av mat. Jeg kunne like godt vært på et pleiehjem for eldre. Det var krenkende.

"Jeg mener, jeg har jo selv jobbet som ufaglært i en rusklinikk, og jeg var alene med disse rusmisbrukerne en lørdagskveld. Er det forsvarlig?" Det er jo avhengig av deres tilstand. Dessuten koster det penger med økt personale, og penger flommer dte jo ikke akkurat over av på slike klinikker.

Det er absolutt ikke forsvarlig. En del pasienter fikk naturligvis trang til å ruse seg og feste, i og med at det var lørdagskveld. Jeg hadde et helvete den kvelden, og jeg var 23 år og uten erfaring. Samme erfaring hadde jeg da jeg var innlagt på psyk.avd i jula. Jeg møtte studenter på førståret, 20-åringer, som absolutt ikke kunne hjulpet meg med erfarne og kloke innspill i en alvorlig krisesituasjon som jeg var. Jeg vurderte å ta livet mitt, og var langt nede, men mennesker som var stødige var livsviktige for meg.

-Hvordan kunne disse studentente spille en sånn rolle for meg i en slik situasjon?

"Nattevaktene på en psyk.avd, de fleste av dem er jo mest opptatt av å putte sovepiller i pasientene, slik at de får strikke eller se tv i fred. Eller slipper "trøbbel"." Nei, dette kan du rett og slett ikke si. Du har kanskje vært maks uheldig, men du kan ikke si dette gjelder de "fleste". Dyktige pleiere finnes så absolutt i psykiatrien.

Det er nå engang sånn at helsetilsynet for et par år siden tilrådde almenlegene å "først og fremst" bruke AD som behandling for deprimerte pasienter som oppsøkte legene. Dette pga mangel på psykologer i Norge. Jeg er en av de heldige som har fått dyktige behandlere, men jeg ser jo stadig vekk "skjebner" som ikke får samtaleterapi. Medisiner er klart en veldig stor del av behandlingen dersom du har en fysiologisk/biologisk sykdom. Det er verre for sånne som meg, som rett og slett ikke kan medisinere bort personligheten sin, og problemene sine. Og det er her poenget ligger.

"Jeg mener, det er jo altfor få psykiatere og psykologer og de færreste psyk.pasienter får jo samtaleterapi når de er innlagt. Samtidig får de ikke ha kontakt med sin ordinære terapeut når de er innlagt. Hva er logikken i det???" Det e rjeg enig med deg i, her burde det være enkelt å legge til rette for et sammarbeid. Du skal tross alt utskrives og vedkommende behandler skal hjelpe deg videre på utsiden.

"Og hva er logikken i at psykiateren skal ha med seg en ung og uerfaren ass.lege? Greit at det skal være flere om behandlingen, men hvorfor kan de ikke trekke inn folk med litt erfaring? Dette er tross alt snakk om folk er er i alvorligel livskriser." Fordi de unge ass.legene også skal lære. Gudene skal vite at de trenger praksis, og den beste måten å lære på er sammen med pasienter. Og treffer man kun ass.leger så må man ha en dose overbærenhet, penger til erfarne behandlere strekker ikke alltid til.

Men en del av oss føler jo det faktisk rett og slett "blamerende" å måtte brette ut vårt privatliv til person etter person, uten at denne personen(e) skal ha noe videre med oss å gjøre. Jeg hadde en god opplevelse med en ass.lege, og en vond. Den vonde var veldig vond, og det fikk meg til å bli skeptisk til ordningen. Det burde heller vært sånn at pasienten fikk spørsmål om det var i orden av de var med, eller ikke. Det verste var at psykiateren kjørte på med både en og to ass.leger uten og engang spør. -Er det ikke normal respekt å spør om man som pasient ønsker å være med på noe sånt?

"Jeg syntes det var ubehagelig at psykiateren kom med et helt halefølge på visitten. Mennesker som jeg verken før, eller siden skulle ha noe med å gjøre. Hvorfor skulle de få vite min høyst private livs-histore? Følte på en måte at jeg ble "plukket" fra hverandre." Forstålig. Men dette kan du også bare si ifra om. Egentlig burde du blitt spurt om dette var ok for deg, men tenk at det du gjør er viktig; gjennom dine uttalelser vil de kunne lære. Det er tross alt umulig å bli en dyktig behandler uten å treffe en eneste pasient. Men dette vedhenget består av ditt team, sykepleiere, leger, psykologer.. alle som skal hjelpe deg til å komme deg på bena. Informasjon kan feiltolkes og "glemmes", ved at samtlige er tilstede reduseres risken for dette. Pluss at du slipper å gjenta hva du akkurat sa til 5 andre, det blir videreført til neste vakt via rapporter.

Det er jo i orden, dersom dette fungerer, men skaden er desto større, dersom man møter folk med fordommer og negative holdinger, som jeg gjorde. Det gjore jo bare vondt verre, og jeg mener at dette systemet i høyeste grad mer forsvarer en fordel for de som jobber der, enn for pasienten selv. Hva skal man med haugevis av behandlere? I steden for at det kommer 2-3 stykker til hver samtale, kan ikke disse 3 legene bli plassert på forskjellige pasienter? Må disse 2-3 legene være behandlere for absolutt ALLE på avdelingen? Jeg mener, har man ikke rett til å bli skjermet, i en såpass sensivitiv situasjon?

"Og hvem var "de" som skulle vurdere meg? Unge ass.leger, med like mye, eller mindre utdannelse og erfaring enn meg selv. Att på til yngre enn meg, selv om jeg kun er 32 år. Hvilken nytte skulle det ha for meg, personlig, utenom at avdelingen har sine "rutiner"?" Fordi et sted må man begynne. En ung ass.lege må også lære et sted. Vedkommende vil alltid ha en baktvakt, en erfaren lege, i bakhånd og for drøfting ang innleggelser osv.

-Ja, en plass på de lære, det er bare så synd at det gjøres overtramp og brølere mot pasienter. Og verre er det for de som ikke klarer å si fra. Finnes det ikke noen andre måter de kan lære på?

For å ta et eksempel: I skolen, i dagens samfunn, så har lærere og pedagoger en plikt til å tilpasse seg elevene ut i fra individuelle forutsetninger. Hvorfor er plutselig dette et fremmedord med en gang noen havner på en psykiatrisk avdeling og blir definert som psyk? -Er det virkelig sånn at pasientene skal tilpasse seg systemet, men systemet kan ikke tilpasse seg pasientene? Eksisterer (legitimerer) pasiente for systemet sin del, eller skal systemet eksistere for pasientene sin del? Er det forskjeller her mellom ideal og gjennomføring? Og hvorfor endre noe som "tilsynelatende" fungerer?

"Dersom jeg var veldig "psyk", så kunne jeg ikke hatt mulighet til å protestere, eller si i fra om jeg følte meg krenket." Nei, men du kan klage til kk senere.

-Ja, klage kan man, men hvem tror du blir trodd? Og er man sterk nok til å tåle å gå gjennom sånt? Altså; det eneste som kan beskytte pasienter er pasientombudet? Med andre ord: finnes det ikke noen annen måte å beskytte folk som er i en ekstremt sårbar situasjon, enn at de må klage i etterkant?

"Det var jo ille nok, å oppleve det jeg gjorde, selv om jeg er såkalt oppegående selv." Jeg kan ikke se at noe galt foregikk her. Selvsagt er mer penger til personell, mer erfarne behandlere ønsket og en oppstrammer til sløve pleiere på sin plass. Uten tvil. Det er endel regler av typen "fordi det bare er sånn" ute å går i psykiatrien som andre steder. Spesielt er dette tydelig på langtidsposter.

- Nei, og med det så skjønner du kanskje hvor forskjellige vi er. Du kunne ikke se at det foregikk noe vondt, men for meg så var dette vanskelig. Og i akkurat det ligger poenget mitt: Psykiatrien i Norge bør følge etter skolens eksempel: Respektere individuelle forskjeller, i stedet for å trampe dem i hjel.

23. februar 2007

Men altså, seriøst, burde folk som har fordommer mot psykiske lidelser få jobbe sånne plasser?" - Nei, men slike mennesker vil du treffe overalt. Mobiltelefon blir ofte inndratt fordi man ønsker at pasienten skal bruke avdelingen og ikke ventilerer til venner, men ja -jeg skjønner din reaksjon utmerket. Jeg hadde aldri godtatt noe sånt.

Jo, men nå er jo mine argumenter nettopp det at det må fordres å møte pasienter med individuell behandling, enn å generealisere. Hva er likeheten mellom en som er scizofren og manisk i ft mobilbruk? Bare for å ta et eksempel.Skal man stappe alle sammen inn på en avdeling? Er det rett og slett for slitsomt for pleiere å forholde seg til at folk er ulike, og det finnes vanvittige mange diagnoser og personligheter? Bør ikke de samme kravene som i dag stilles til lærere, også stilles til psyk.pleiere? Og i tilfelle - hvorfor ikke? Er psyk.pas ikke personligheter, er det "Casus"?

"Virker på meg som om psykiatriske avdelinger er en "gylden mulighet" for utslitte sykepleiere og uerfarne studenter." Det er som i psykiatrien som alle andre steder, noen bryr seg og noen gjør det desverre ikke. Ildsjeler finnes her også, uten tvil.

Joda, det ER nok ildsjeler overalt, men de har jeg i alle fall ikke opplevd mange av. Jeg har også hørt fra venner som jobber som sykepleiere, at de har en god del "kollegaer" som trekker seg tilbake til psykiatrien for å ha en roligere og lettere jobb, når det blir for fysisk utfordrende å feks jobbe på en medisinsk avdeling.

"Har en følelse av at det å jobbe i psykiatrien er forbundet med "lav-status", samtidig som det er lett-tjente penger for enkelte helsearbeidere." Lett-tjente penger er det definitivt ikke, jeg ser tankegangen din men det å oppholde seg på fellesrom med pasienter er faktisk en jobb det også. ( er selvsagt helt enig at man skal være tilstede med sine pasienter og!)

Så klart er det en jobb, men når man (som jeg) opplever at de fleste pleiere ikke engang gidder å forholde seg personlig til pasienter, men heller trekker seg tilbake til tven eller en bok, så er jo det logisk at man får sine betenkeligeheter. Ikke minst er det ubehagelig å bli stappet i piller når man sitter og har munnen full av mat. Jeg kunne like godt vært på et pleiehjem for eldre. Det var krenkende.

"Jeg mener, jeg har jo selv jobbet som ufaglært i en rusklinikk, og jeg var alene med disse rusmisbrukerne en lørdagskveld. Er det forsvarlig?" Det er jo avhengig av deres tilstand. Dessuten koster det penger med økt personale, og penger flommer dte jo ikke akkurat over av på slike klinikker.

Det er absolutt ikke forsvarlig. En del pasienter fikk naturligvis trang til å ruse seg og feste, i og med at det var lørdagskveld. Jeg hadde et helvete den kvelden, og jeg var 23 år og uten erfaring. Samme erfaring hadde jeg da jeg var innlagt på psyk.avd i jula. Jeg møtte studenter på førståret, 20-åringer, som absolutt ikke kunne hjulpet meg med erfarne og kloke innspill i en alvorlig krisesituasjon som jeg var. Jeg vurderte å ta livet mitt, og var langt nede, men mennesker som var stødige var livsviktige for meg.
-Hvordan kunne disse studentente spille en sånn rolle for meg i en slik situasjon?

"Nattevaktene på en psyk.avd, de fleste av dem er jo mest opptatt av å putte sovepiller i pasientene, slik at de får strikke eller se tv i fred. Eller slipper "trøbbel"." Nei, dette kan du rett og slett ikke si. Du har kanskje vært maks uheldig, men du kan ikke si dette gjelder de "fleste". Dyktige pleiere finnes så absolutt i psykiatrien.

Det er nå engang sånn at helsetilsynet for et par år siden tilrådde almenlegene å "først og fremst" bruke AD som behandling for deprimerte pasienter som oppsøkte legene. Dette pga mangel på psykologer i Norge. Jeg er en av de heldige som har fått dyktige behandlere, men jeg ser jo stadig vekk "skjebner" som ikke får samtaleterapi. Medisiner er klart en veldig stor del av behandlingen dersom du har en fysiologisk/biologisk sykdom. Det er verre for sånne som meg, som rett og slett ikke kan medisinere bort personligheten sin, og problemene sine. Og det er her poenget ligger.

"Jeg mener, det er jo altfor få psykiatere og psykologer og de færreste psyk.pasienter får jo samtaleterapi når de er innlagt. Samtidig får de ikke ha kontakt med sin ordinære terapeut når de er innlagt. Hva er logikken i det???" Det e rjeg enig med deg i, her burde det være enkelt å legge til rette for et sammarbeid. Du skal tross alt utskrives og vedkommende behandler skal hjelpe deg videre på utsiden.

"Og hva er logikken i at psykiateren skal ha med seg en ung og uerfaren ass.lege? Greit at det skal være flere om behandlingen, men hvorfor kan de ikke trekke inn folk med litt erfaring? Dette er tross alt snakk om folk er er i alvorligel livskriser." Fordi de unge ass.legene også skal lære. Gudene skal vite at de trenger praksis, og den beste måten å lære på er sammen med pasienter. Og treffer man kun ass.leger så må man ha en dose overbærenhet, penger til erfarne behandlere strekker ikke alltid til.

Men en del av oss føler jo det faktisk rett og slett "blamerende" å måtte brette ut vårt privatliv til person etter person, uten at denne personen(e) skal ha noe videre med oss å gjøre. Jeg hadde en god opplevelse med en ass.lege, og en vond. Den vonde var veldig vond, og det fikk meg til å bli skeptisk til ordningen. Det burde heller vært sånn at pasienten fikk spørsmål om det var i orden av de var med, eller ikke. Det verste var at psykiateren kjørte på med både en og to ass.leger uten og engang spør. -Er det ikke normal respekt å spør om man som pasient ønsker å være med på noe sånt?

"Jeg syntes det var ubehagelig at psykiateren kom med et helt halefølge på visitten. Mennesker som jeg verken før, eller siden skulle ha noe med å gjøre. Hvorfor skulle de få vite min høyst private livs-histore? Følte på en måte at jeg ble "plukket" fra hverandre." Forstålig. Men dette kan du også bare si ifra om. Egentlig burde du blitt spurt om dette var ok for deg, men tenk at det du gjør er viktig; gjennom dine uttalelser vil de kunne lære. Det er tross alt umulig å bli en dyktig behandler uten å treffe en eneste pasient. Men dette vedhenget består av ditt team, sykepleiere, leger, psykologer.. alle som skal hjelpe deg til å komme deg på bena. Informasjon kan feiltolkes og "glemmes", ved at samtlige er tilstede reduseres risken for dette. Pluss at du slipper å gjenta hva du akkurat sa til 5 andre, det blir videreført til neste vakt via rapporter.

Det er jo i orden, dersom dette fungerer, men skaden er desto større, dersom man møter folk med fordommer og negative holdinger, som jeg gjorde. Det gjore jo bare vondt verre, og jeg mener at dette systemet i høyeste grad mer forsvarer en fordel for de som jobber der, enn for pasienten selv. Hva skal man med haugevis av behandlere? I steden for at det kommer 2-3 stykker til hver samtale, kan ikke disse 3 legene bli plassert på forskjellige pasienter? Må disse 2-3 legene være behandlere for absolutt ALLE på avdelingen? Jeg mener, har man ikke rett til å bli skjermet, i en såpass sensivitiv situasjon?

"Og hvem var "de" som skulle vurdere meg? Unge ass.leger, med like mye, eller mindre utdannelse og erfaring enn meg selv. Att på til yngre enn meg, selv om jeg kun er 32 år. Hvilken nytte skulle det ha for meg, personlig, utenom at avdelingen har sine "rutiner"?" Fordi et sted må man begynne. En ung ass.lege må også lære et sted. Vedkommende vil alltid ha en baktvakt, en erfaren lege, i bakhånd og for drøfting ang innleggelser osv.

-Ja, en plass på de lære, det er bare så synd at det gjøres overtramp og brølere mot pasienter. Og verre er det for de som ikke klarer å si fra. Finnes det ikke noen andre måter de kan lære på?

For å ta et eksempel: I skolen, i dagens samfunn, så har lærere og pedagoger en plikt til å tilpasse seg elevene ut i fra individuelle forutsetninger. Hvorfor er plutselig dette et fremmedord med en gang noen havner på en psykiatrisk avdeling og blir definert som psyk? -Er det virkelig sånn at pasientene skal tilpasse seg systemet, men systemet kan ikke tilpasse seg pasientene? Eksisterer (legitimerer) pasiente for systemet sin del, eller skal systemet eksistere for pasientene sin del? Er det forskjeller her mellom ideal og gjennomføring? Og hvorfor endre noe som "tilsynelatende" fungerer?

"Dersom jeg var veldig "psyk", så kunne jeg ikke hatt mulighet til å protestere, eller si i fra om jeg følte meg krenket." Nei, men du kan klage til kk senere.

-Ja, klage kan man, men hvem tror du blir trodd? Og er man sterk nok til å tåle å gå gjennom sånt? Altså; det eneste som kan beskytte pasienter er pasientombudet? Med andre ord: finnes det ikke noen annen måte å beskytte folk som er i en ekstremt sårbar situasjon, enn at de må klage i etterkant?

"Det var jo ille nok, å oppleve det jeg gjorde, selv om jeg er såkalt oppegående selv." Jeg kan ikke se at noe galt foregikk her. Selvsagt er mer penger til personell, mer erfarne behandlere ønsket og en oppstrammer til sløve pleiere på sin plass. Uten tvil. Det er endel regler av typen "fordi det bare er sånn" ute å går i psykiatrien som andre steder. Spesielt er dette tydelig på langtidsposter.

- Nei, og med det så skjønner du kanskje hvor forskjellige vi er. Du kunne ikke se at det foregikk noe vondt, men for meg så var dette vanskelig. Og i akkurat det ligger poenget mitt: Psykiatrien i Norge bør følge etter skolens eksempel: Respektere individuelle forskjeller, i stedet for å trampe dem i hjel.

"Jo, men nå er jo mine argumenter nettopp det at det må fordres å møte pasienter med individuell behandling, enn å generealisere. Hva er likeheten mellom en som er scizofren og manisk i ft mobilbruk? Bare for å ta et eksempel.Skal man stappe alle sammen inn på en avdeling? Er det rett og slett for slitsomt for pleiere å forholde seg til at folk er ulike, og det finnes vanvittige mange diagnoser og personligheter? Bør ikke de samme kravene som i dag stilles til lærere, også stilles til psyk.pleiere? Og i tilfelle - hvorfor ikke? Er psyk.pas ikke personligheter, er det "Casus"?"

Det er jeg selvsagt med deg på. Men klarer du å se at når man er innlagt så bør man bruke avdelingens personale, ikke ringe rundt til venner. Telefonen utlevers når det er behov for flere kan selvsagt ha den på rommet. Men inntil innkomst er gjort og alt det viktigste i den første fasen er over så blir gjerne mobilen tatt vekk. På flere lukkede poster blir den bevart på vaktrommet, pasienten kan selvsagt låne den og ringe/melde med, men den skal ikke oppbevares på rommet. Dette er faktisk ikke for å være en pain in the ass men for å hjelpe vedkommende selv.

"Joda, det ER nok ildsjeler overalt, men de har jeg i alle fall ikke opplevd mange av. Jeg har også hørt fra venner som jobber som sykepleiere, at de har en god del "kollegaer" som trekker seg tilbake til psykiatrien for å ha en roligere og lettere jobb, når det blir for fysisk utfordrende å feks jobbe på en medisinsk avdeling."

En jobb ved psykiatrisk avdeling er langt mindre fysisk krevende, vel det kan diskuteres. Det avhenger av om man er på lukket eller åpen post. At jobben i seg selv er enklere er grundig feil. For uerfarne og for pasienter uten særlig fartstid innenfor dørene kan det virke som om pleiere bare sitter der. Det er feil.

".

"Samme erfaring hadde jeg da jeg var innlagt på psyk.avd i jula. Jeg møtte studenter på førståret, 20-åringer, som absolutt ikke kunne hjulpet meg med erfarne og kloke innspill i en alvorlig krisesituasjon som jeg var. Jeg vurderte å ta livet mitt, og var langt nede, men mennesker som var stødige var livsviktige for meg. -Hvordan kunne disse studentente spille en sånn rolle for meg i en slik situasjon?" Umulig å være uenig med deg. Men igjen er det et spørsmål om økonomi. Dessutem må helsepersonell også ha ferie en gang i blant..(!) (at alle på død og liv skal legge den på likt er en annen sak)

"Det er nå engang sånn at helsetilsynet for et par år siden tilrådde almenlegene å "først og fremst" bruke AD som behandling for deprimerte pasienter som oppsøkte legene. Dette pga mangel på psykologer i Norge. Jeg er en av de heldige som har fått dyktige behandlere, men jeg ser jo stadig vekk "skjebner" som ikke får samtaleterapi. Medisiner er klart en veldig stor del av behandlingen dersom du har en fysiologisk/biologisk sykdom. Det er verre for sånne som meg, som rett og slett ikke kan medisinere bort personligheten sin, og problemene sine. Og det er her poenget ligger."

Jeg snakket ikke om depresjon, jeg snakket om feks psykoser, bipolare. Medisin kan være livsviktig. Samtaler er en selvfølge så langt det går, uten tvil. Men igjen -det handler ofte om tid, og tid= penger, desverre. Det er en tragedie at mennesker blir satt på AD uten samtaleterapi.

"Men en del av oss føler jo det faktisk rett og slett "blamerende" å måtte brette ut vårt privatliv til person etter person, uten at denne personen(e) skal ha noe videre med oss å gjøre. Jeg hadde en god opplevelse med en ass.lege, og en vond. Den vonde var veldig vond, og det fikk meg til å bli skeptisk til ordningen. Det burde heller vært sånn at pasienten fikk spørsmål om det var i orden av de var med, eller ikke. Det verste var at psykiateren kjørte på med både en og to ass.leger uten og engang spør. -Er det ikke normal respekt å spør om man som pasient ønsker å være med på noe sånt? " JO! Absolutt! Jeg forstår deg svært godt, det er normal folkeskikk å spørre pasienten først.

Det er jo i orden, dersom dette fungerer, men skaden er desto større, dersom man møter folk med fordommer og negative holdinger, som jeg gjorde. Det gjore jo bare vondt verre, og jeg mener at dette systemet i høyeste grad mer forsvarer en fordel for de som jobber der, enn for pasienten selv. Hva skal man med haugevis av behandlere? I steden for at det kommer 2-3 stykker til hver samtale, kan ikke disse 3 legene bli plassert på forskjellige pasienter? Må disse 2-3 legene være behandlere for absolutt ALLE på avdelingen? Jeg mener, har man ikke rett til å bli skjermet, i en såpass sensivitiv situasjon? Jo, det bør vises hensyn. Og det skal vises hensyn. Men, noen av disse var sikkert studenter, pleiere ha i tankene at et sted må de også begynne. Men som sagt over, man skal spørre - for som du sier trår man feil her gjør man faktisk stor skade.

"Ja, klage kan man, men hvem tror du blir trodd? Og er man sterk nok til å tåle å gå gjennom sånt? Altså; det eneste som kan beskytte pasienter er pasientombudet? Med andre ord: finnes det ikke noen annen måte å beskytte folk som er i en ekstremt sårbar situasjon, enn at de må klage i etterkant?" Jo man kan snakke med sin primærsykepleier eller sin behandler. Uendelig mye som kan løses bare ved å våge si noe om hva som plager en :-)

"Nei, og med det så skjønner du kanskje hvor forskjellige vi er. Du kunne ikke se at det foregikk noe vondt, men for meg så var dette vanskelig. Og i akkurat det ligger poenget mitt: Psykiatrien i Norge bør følge etter skolens eksempel: Respektere individuelle forskjeller, i stedet for å trampe dem i hjel." Ja vondt kan jeg selvsagt se at det var, men jeg snakket om konkrete feil. Det burde ikke skje, pyskiatrien burde gå inn å se deg som et helt menneske og ikke en case. Men dette gjelder ikke bare innen psykiatri, somatikken har samme problemet. Desverre.

23. februar 2007

"Jo, men nå er jo mine argumenter nettopp det at det må fordres å møte pasienter med individuell behandling, enn å generealisere. Hva er likeheten mellom en som er scizofren og manisk i ft mobilbruk? Bare for å ta et eksempel.Skal man stappe alle sammen inn på en avdeling? Er det rett og slett for slitsomt for pleiere å forholde seg til at folk er ulike, og det finnes vanvittige mange diagnoser og personligheter? Bør ikke de samme kravene som i dag stilles til lærere, også stilles til psyk.pleiere? Og i tilfelle - hvorfor ikke? Er psyk.pas ikke personligheter, er det "Casus"?"
Det er jeg selvsagt med deg på. Men klarer du å se at når man er innlagt så bør man bruke avdelingens personale, ikke ringe rundt til venner. Telefonen utlevers når det er behov for flere kan selvsagt ha den på rommet. Men inntil innkomst er gjort og alt det viktigste i den første fasen er over så blir gjerne mobilen tatt vekk. På flere lukkede poster blir den bevart på vaktrommet, pasienten kan selvsagt låne den og ringe/melde med, men den skal ikke oppbevares på rommet. Dette er faktisk ikke for å være en pain in the ass men for å hjelpe vedkommende selv.

"Joda, det ER nok ildsjeler overalt, men de har jeg i alle fall ikke opplevd mange av. Jeg har også hørt fra venner som jobber som sykepleiere, at de har en god del "kollegaer" som trekker seg tilbake til psykiatrien for å ha en roligere og lettere jobb, når det blir for fysisk utfordrende å feks jobbe på en medisinsk avdeling."
En jobb ved psykiatrisk avdeling er langt mindre fysisk krevende, vel det kan diskuteres. Det avhenger av om man er på lukket eller åpen post. At jobben i seg selv er enklere er grundig feil. For uerfarne og for pasienter uten særlig fartstid innenfor dørene kan det virke som om pleiere bare sitter der. Det er feil.

".
"Samme erfaring hadde jeg da jeg var innlagt på psyk.avd i jula. Jeg møtte studenter på førståret, 20-åringer, som absolutt ikke kunne hjulpet meg med erfarne og kloke innspill i en alvorlig krisesituasjon som jeg var. Jeg vurderte å ta livet mitt, og var langt nede, men mennesker som var stødige var livsviktige for meg. -Hvordan kunne disse studentente spille en sånn rolle for meg i en slik situasjon?" Umulig å være uenig med deg. Men igjen er det et spørsmål om økonomi. Dessutem må helsepersonell også ha ferie en gang i blant..(!) (at alle på død og liv skal legge den på likt er en annen sak)

"Det er nå engang sånn at helsetilsynet for et par år siden tilrådde almenlegene å "først og fremst" bruke AD som behandling for deprimerte pasienter som oppsøkte legene. Dette pga mangel på psykologer i Norge. Jeg er en av de heldige som har fått dyktige behandlere, men jeg ser jo stadig vekk "skjebner" som ikke får samtaleterapi. Medisiner er klart en veldig stor del av behandlingen dersom du har en fysiologisk/biologisk sykdom. Det er verre for sånne som meg, som rett og slett ikke kan medisinere bort personligheten sin, og problemene sine. Og det er her poenget ligger."
Jeg snakket ikke om depresjon, jeg snakket om feks psykoser, bipolare. Medisin kan være livsviktig. Samtaler er en selvfølge så langt det går, uten tvil. Men igjen -det handler ofte om tid, og tid= penger, desverre. Det er en tragedie at mennesker blir satt på AD uten samtaleterapi.

"Men en del av oss føler jo det faktisk rett og slett "blamerende" å måtte brette ut vårt privatliv til person etter person, uten at denne personen(e) skal ha noe videre med oss å gjøre. Jeg hadde en god opplevelse med en ass.lege, og en vond. Den vonde var veldig vond, og det fikk meg til å bli skeptisk til ordningen. Det burde heller vært sånn at pasienten fikk spørsmål om det var i orden av de var med, eller ikke. Det verste var at psykiateren kjørte på med både en og to ass.leger uten og engang spør. -Er det ikke normal respekt å spør om man som pasient ønsker å være med på noe sånt? " JO! Absolutt! Jeg forstår deg svært godt, det er normal folkeskikk å spørre pasienten først.

Det er jo i orden, dersom dette fungerer, men skaden er desto større, dersom man møter folk med fordommer og negative holdinger, som jeg gjorde. Det gjore jo bare vondt verre, og jeg mener at dette systemet i høyeste grad mer forsvarer en fordel for de som jobber der, enn for pasienten selv. Hva skal man med haugevis av behandlere? I steden for at det kommer 2-3 stykker til hver samtale, kan ikke disse 3 legene bli plassert på forskjellige pasienter? Må disse 2-3 legene være behandlere for absolutt ALLE på avdelingen? Jeg mener, har man ikke rett til å bli skjermet, i en såpass sensivitiv situasjon? Jo, det bør vises hensyn. Og det skal vises hensyn. Men, noen av disse var sikkert studenter, pleiere ha i tankene at et sted må de også begynne. Men som sagt over, man skal spørre - for som du sier trår man feil her gjør man faktisk stor skade.

"Ja, klage kan man, men hvem tror du blir trodd? Og er man sterk nok til å tåle å gå gjennom sånt? Altså; det eneste som kan beskytte pasienter er pasientombudet? Med andre ord: finnes det ikke noen annen måte å beskytte folk som er i en ekstremt sårbar situasjon, enn at de må klage i etterkant?" Jo man kan snakke med sin primærsykepleier eller sin behandler. Uendelig mye som kan løses bare ved å våge si noe om hva som plager en :-)

"Nei, og med det så skjønner du kanskje hvor forskjellige vi er. Du kunne ikke se at det foregikk noe vondt, men for meg så var dette vanskelig. Og i akkurat det ligger poenget mitt: Psykiatrien i Norge bør følge etter skolens eksempel: Respektere individuelle forskjeller, i stedet for å trampe dem i hjel." Ja vondt kan jeg selvsagt se at det var, men jeg snakket om konkrete feil. Det burde ikke skje, pyskiatrien burde gå inn å se deg som et helt menneske og ikke en case. Men dette gjelder ikke bare innen psykiatri, somatikken har samme problemet. Desverre.

Jo, men nå er jo mine argumenter nettopp det at det må fordres å møte pasienter med individuell behandling, enn å generealisere. Hva er likeheten mellom en som er scizofren og manisk i ft mobilbruk? Bare for å ta et eksempel.Skal man stappe alle sammen inn på en avdeling? Er det rett og slett for slitsomt for pleiere å forholde seg til at folk er ulike, og det finnes vanvittige mange diagnoser og personligheter? Bør ikke de samme kravene som i dag stilles til lærere, også stilles til psyk.pleiere? Og i tilfelle - hvorfor ikke? Er psyk.pas ikke personligheter, er det "Casus"?" Det er jeg selvsagt med deg på. Men klarer du å se at når man er innlagt så bør man bruke avdelingens personale, ikke ringe rundt til venner. Telefonen utlevers når det er behov for flere kan selvsagt ha den på rommet. Men inntil innkomst er gjort og alt det viktigste i den første fasen er over så blir gjerne mobilen tatt vekk. På flere lukkede poster blir den bevart på vaktrommet, pasienten kan selvsagt låne den og ringe/melde med, men den skal ikke oppbevares på rommet. Dette er faktisk ikke for å være en pain in the ass men for å hjelpe vedkommende selv.

-Det er sikkert ikke en pain in the ass, men når du tar fra pasientenes deres egne eiendeler så er det jo det samme som å si at "du kan ikke ta vare på deg selv". Det synes jeg er krenkende. Dessuten, når du blir møtt med sånne holdninger som jeg gjorde, så hadde jeg stort behov for å snakke med venner og familie. Når jeg da i tillegg ikke fikk låne tlf, følte jeg meg veldig isolert der inne, i og med at personalet den dagen var mildt sagt ubrukelige.

"Joda, det ER nok ildsjeler overalt, men de har jeg i alle fall ikke opplevd mange av. Jeg har også hørt fra venner som jobber som sykepleiere, at de har en god del "kollegaer" som trekker seg tilbake til psykiatrien for å ha en roligere og lettere jobb, når det blir for fysisk utfordrende å feks jobbe på en medisinsk avdeling." En jobb ved psykiatrisk avdeling er langt mindre fysisk krevende, vel det kan diskuteres. Det avhenger av om man er på lukket eller åpen post. At jobben i seg selv er enklere er grundig feil. For uerfarne og for pasienter uten særlig fartstid innenfor dørene kan det virke som om pleiere bare sitter der. Det er feil.

-Og hvordan vet du at det er feil? Går det ikke an å snakke med pasientene, prøve å lage et ok miljø og stemning, i stedet for å glane på tv og lese, mener du?

". "Samme erfaring hadde jeg da jeg var innlagt på psyk.avd i jula. Jeg møtte studenter på førståret, 20-åringer, som absolutt ikke kunne hjulpet meg med erfarne og kloke innspill i en alvorlig krisesituasjon som jeg var. Jeg vurderte å ta livet mitt, og var langt nede, men mennesker som var stødige var livsviktige for meg. -Hvordan kunne disse studentente spille en sånn rolle for meg i en slik situasjon?" Umulig å være uenig med deg. Men igjen er det et spørsmål om økonomi. Dessutem må helsepersonell også ha ferie en gang i blant..(!) (at alle på død og liv skal legge den på likt er en annen sak)

-Burde økonomi spilt en stor rolle av ansettelser innen psykiatrien?

"Det er nå engang sånn at helsetilsynet for et par år siden tilrådde almenlegene å "først og fremst" bruke AD som behandling for deprimerte pasienter som oppsøkte legene. Dette pga mangel på psykologer i Norge. Jeg er en av de heldige som har fått dyktige behandlere, men jeg ser jo stadig vekk "skjebner" som ikke får samtaleterapi. Medisiner er klart en veldig stor del av behandlingen dersom du har en fysiologisk/biologisk sykdom. Det er verre for sånne som meg, som rett og slett ikke kan medisinere bort personligheten sin, og problemene sine. Og det er her poenget ligger." Jeg snakket ikke om depresjon, jeg snakket om feks psykoser, bipolare. Medisin kan være livsviktig. Samtaler er en selvfølge så langt det går, uten tvil. Men igjen -det handler ofte om tid, og tid= penger, desverre. Det er en tragedie at mennesker blir satt på AD uten samtaleterapi.

-Jeg snakket også om feks psykoser. Det jeg kritiserer er at alle og envher blir satt på medisiner i stedet for å få samtalehjelp.

"Men en del av oss føler jo det faktisk rett og slett "blamerende" å måtte brette ut vårt privatliv til person etter person, uten at denne personen(e) skal ha noe videre med oss å gjøre. Jeg hadde en god opplevelse med en ass.lege, og en vond. Den vonde var veldig vond, og det fikk meg til å bli skeptisk til ordningen. Det burde heller vært sånn at pasienten fikk spørsmål om det var i orden av de var med, eller ikke. Det verste var at psykiateren kjørte på med både en og to ass.leger uten og engang spør. -Er det ikke normal respekt å spør om man som pasient ønsker å være med på noe sånt? " JO! Absolutt! Jeg forstår deg svært godt, det er normal folkeskikk å spørre pasienten først.

Det er jo i orden, dersom dette fungerer, men skaden er desto større, dersom man møter folk med fordommer og negative holdinger, som jeg gjorde. Det gjore jo bare vondt verre, og jeg mener at dette systemet i høyeste grad mer forsvarer en fordel for de som jobber der, enn for pasienten selv. Hva skal man med haugevis av behandlere? I steden for at det kommer 2-3 stykker til hver samtale, kan ikke disse 3 legene bli plassert på forskjellige pasienter? Må disse 2-3 legene være behandlere for absolutt ALLE på avdelingen? Jeg mener, har man ikke rett til å bli skjermet, i en såpass sensivitiv situasjon? Jo, det bør vises hensyn. Og det skal vises hensyn. Men, noen av disse var sikkert studenter, pleiere ha i tankene at et sted må de også begynne. Men som sagt over, man skal spørre - for som du sier trår man feil her gjør man faktisk stor skade.

"Ja, klage kan man, men hvem tror du blir trodd? Og er man sterk nok til å tåle å gå gjennom sånt? Altså; det eneste som kan beskytte pasienter er pasientombudet? Med andre ord: finnes det ikke noen annen måte å beskytte folk som er i en ekstremt sårbar situasjon, enn at de må klage i etterkant?" Jo man kan snakke med sin primærsykepleier eller sin behandler. Uendelig mye som kan løses bare ved å våge si noe om hva som plager en :-)

"Nei, og med det så skjønner du kanskje hvor forskjellige vi er. Du kunne ikke se at det foregikk noe vondt, men for meg så var dette vanskelig. Og i akkurat det ligger poenget mitt: Psykiatrien i Norge bør følge etter skolens eksempel: Respektere individuelle forskjeller, i stedet for å trampe dem i hjel." Ja vondt kan jeg selvsagt se at det var, men jeg snakket om konkrete feil. Det burde ikke skje, pyskiatrien burde gå inn å se deg som et helt menneske og ikke en case. Men dette gjelder ikke bare innen psykiatri, somatikken har samme problemet. Desverre.

-Jepp, og jeg er enig i det. Har selv vært pasient også i somatikken, og det er ikke til å undre seg over at de fleste pasienter vil ut fortere enn svint.

23. februar 2007

I utgangspunktet skal pasientene ha anledning til å bruke sin egen mobiltelefon.

Vi ønkser ikke at den skal brukes i fellesrom, og den skal selvsagt ikke være med i behandlingssituasjoner. Ellers ber vi pasientene ikke bruke telefonen mellom 23.00 og 07.30. Dette både av hensyn til andre pasienter og fordi vi ønkser at det skal være ro om natten. Ved helt spesielle behov for telefonering får pasientene låne telefon i dette tidsrommet.

Om pasientene ikke greier å tilpasse seg dette, kan vi for tvangsinnlagte fatte vedtak om begrensning av telefonbrukern etter §4-5 i PHVL

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-062-004.html#4-5

For frivillig innlagte er det en forutsetning for å få være innlagt at de følger disse husordensreglene.

23. februar 2007

Hjelpe meg !

Er det virkelig sant?Mennesker/pasienter kan ikke behandles sånn.

23. februar 2007

I utgangspunktet skal pasientene ha anledning til å bruke sin egen mobiltelefon.

Vi ønkser ikke at den skal brukes i fellesrom, og den skal selvsagt ikke være med i behandlingssituasjoner. Ellers ber vi pasientene ikke bruke telefonen mellom 23.00 og 07.30. Dette både av hensyn til andre pasienter og fordi vi ønkser at det skal være ro om natten. Ved helt spesielle behov for telefonering får pasientene låne telefon i dette tidsrommet.

Om pasientene ikke greier å tilpasse seg dette, kan vi for tvangsinnlagte fatte vedtak om begrensning av telefonbrukern etter §4-5 i PHVL

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-062-004.html#4-5

For frivillig innlagte er det en forutsetning for å få være innlagt at de følger disse husordensreglene.

På mottaksposten på Ullevål (vet ikke om det var den det var referert til her, selvsagt), så er det veldig mye "rare" regler ute og går, tror jeg.

Man blir fratatt mobiltelefonen, om man er heldig får man lov til å sende en SMS på betingelse av at en pleier får se hva man skriver. (Frivillig innleggelse, men ville blitt holdt igjen på nødrett om vedkommende ville skrive seg ut).

Og så var det jo den avkledningen de begynte med for en god stund siden. Alle, både frivillige og tvangsinnlagt måtte kle av seg hver minste bit av klær når de skulle legges inn. Ei jeg vet om satt i fosterstilling og gråt et helt døgn etterpå.

Det har forøvrig blitt slutt på denne avkledningsrutinen nå. Det har vel vært noen som har oppdaget overgrepene.

Noen kommer inn med en forhistorie med voldtekt, misbruk, incest, you name it. "Hjelpe deg? Klart vi skal. Her skal du få komme inn i varmen. Så snart vi har kledd deg naken og sett litt på deg."

23. februar 2007

På mottaksposten på Ullevål (vet ikke om det var den det var referert til her, selvsagt), så er det veldig mye "rare" regler ute og går, tror jeg.

Man blir fratatt mobiltelefonen, om man er heldig får man lov til å sende en SMS på betingelse av at en pleier får se hva man skriver. (Frivillig innleggelse, men ville blitt holdt igjen på nødrett om vedkommende ville skrive seg ut).

Og så var det jo den avkledningen de begynte med for en god stund siden. Alle, både frivillige og tvangsinnlagt måtte kle av seg hver minste bit av klær når de skulle legges inn. Ei jeg vet om satt i fosterstilling og gråt et helt døgn etterpå.

Det har forøvrig blitt slutt på denne avkledningsrutinen nå. Det har vel vært noen som har oppdaget overgrepene.

Noen kommer inn med en forhistorie med voldtekt, misbruk, incest, you name it. "Hjelpe deg? Klart vi skal. Her skal du få komme inn i varmen. Så snart vi har kledd deg naken og sett litt på deg."

Sånt er virkelig forkastelig, det er ikke et snev av respekt i slike handlinger.

23. februar 2007

Sånt er virkelig forkastelig, det er ikke et snev av respekt i slike handlinger.

Nei...men sånn er (var) det likevel. Og som pasient på akuttpost i psykiatrien har du ikke mye du skulle sagt.

Forøvrig har jeg selv så godt som utelukkende positive opplevelser i mine møter med psykiatrien. Selvsagt er det noen pleiere man misliker, men sånn er det jo med andre folk også. Men generelt fikk jeg veldig gode tilbud da jeg var psyk. Og jeg ble jo frisk. Tror ikke jeg ville blitt noe særlig raskere frisk ved å måtte bli nedverdighet på alle slags måter på psykiatrisk.

Trusler om belteseng om man ikke samarbeider, f.eks. Når man er frivillig innlagt, og ikke har vist tegn til "opprør". Men bare sånn for at man skal være advart, liksom. Totalt unødvendig.

23. februar 2007

Nei...men sånn er (var) det likevel. Og som pasient på akuttpost i psykiatrien har du ikke mye du skulle sagt.

Forøvrig har jeg selv så godt som utelukkende positive opplevelser i mine møter med psykiatrien. Selvsagt er det noen pleiere man misliker, men sånn er det jo med andre folk også. Men generelt fikk jeg veldig gode tilbud da jeg var psyk. Og jeg ble jo frisk. Tror ikke jeg ville blitt noe særlig raskere frisk ved å måtte bli nedverdighet på alle slags måter på psykiatrisk.

Trusler om belteseng om man ikke samarbeider, f.eks. Når man er frivillig innlagt, og ikke har vist tegn til "opprør". Men bare sånn for at man skal være advart, liksom. Totalt unødvendig.

ja, og fullstendig overtramp og absolutt ikke akseptabelt.

23. februar 2007

Jo, men nå er jo mine argumenter nettopp det at det må fordres å møte pasienter med individuell behandling, enn å generealisere. Hva er likeheten mellom en som er scizofren og manisk i ft mobilbruk? Bare for å ta et eksempel.Skal man stappe alle sammen inn på en avdeling? Er det rett og slett for slitsomt for pleiere å forholde seg til at folk er ulike, og det finnes vanvittige mange diagnoser og personligheter? Bør ikke de samme kravene som i dag stilles til lærere, også stilles til psyk.pleiere? Og i tilfelle - hvorfor ikke? Er psyk.pas ikke personligheter, er det "Casus"?" Det er jeg selvsagt med deg på. Men klarer du å se at når man er innlagt så bør man bruke avdelingens personale, ikke ringe rundt til venner. Telefonen utlevers når det er behov for flere kan selvsagt ha den på rommet. Men inntil innkomst er gjort og alt det viktigste i den første fasen er over så blir gjerne mobilen tatt vekk. På flere lukkede poster blir den bevart på vaktrommet, pasienten kan selvsagt låne den og ringe/melde med, men den skal ikke oppbevares på rommet. Dette er faktisk ikke for å være en pain in the ass men for å hjelpe vedkommende selv.

-Det er sikkert ikke en pain in the ass, men når du tar fra pasientenes deres egne eiendeler så er det jo det samme som å si at "du kan ikke ta vare på deg selv". Det synes jeg er krenkende. Dessuten, når du blir møtt med sånne holdninger som jeg gjorde, så hadde jeg stort behov for å snakke med venner og familie. Når jeg da i tillegg ikke fikk låne tlf, følte jeg meg veldig isolert der inne, i og med at personalet den dagen var mildt sagt ubrukelige.

"Joda, det ER nok ildsjeler overalt, men de har jeg i alle fall ikke opplevd mange av. Jeg har også hørt fra venner som jobber som sykepleiere, at de har en god del "kollegaer" som trekker seg tilbake til psykiatrien for å ha en roligere og lettere jobb, når det blir for fysisk utfordrende å feks jobbe på en medisinsk avdeling." En jobb ved psykiatrisk avdeling er langt mindre fysisk krevende, vel det kan diskuteres. Det avhenger av om man er på lukket eller åpen post. At jobben i seg selv er enklere er grundig feil. For uerfarne og for pasienter uten særlig fartstid innenfor dørene kan det virke som om pleiere bare sitter der. Det er feil.

-Og hvordan vet du at det er feil? Går det ikke an å snakke med pasientene, prøve å lage et ok miljø og stemning, i stedet for å glane på tv og lese, mener du?

". "Samme erfaring hadde jeg da jeg var innlagt på psyk.avd i jula. Jeg møtte studenter på førståret, 20-åringer, som absolutt ikke kunne hjulpet meg med erfarne og kloke innspill i en alvorlig krisesituasjon som jeg var. Jeg vurderte å ta livet mitt, og var langt nede, men mennesker som var stødige var livsviktige for meg. -Hvordan kunne disse studentente spille en sånn rolle for meg i en slik situasjon?" Umulig å være uenig med deg. Men igjen er det et spørsmål om økonomi. Dessutem må helsepersonell også ha ferie en gang i blant..(!) (at alle på død og liv skal legge den på likt er en annen sak)

-Burde økonomi spilt en stor rolle av ansettelser innen psykiatrien?

"Det er nå engang sånn at helsetilsynet for et par år siden tilrådde almenlegene å "først og fremst" bruke AD som behandling for deprimerte pasienter som oppsøkte legene. Dette pga mangel på psykologer i Norge. Jeg er en av de heldige som har fått dyktige behandlere, men jeg ser jo stadig vekk "skjebner" som ikke får samtaleterapi. Medisiner er klart en veldig stor del av behandlingen dersom du har en fysiologisk/biologisk sykdom. Det er verre for sånne som meg, som rett og slett ikke kan medisinere bort personligheten sin, og problemene sine. Og det er her poenget ligger." Jeg snakket ikke om depresjon, jeg snakket om feks psykoser, bipolare. Medisin kan være livsviktig. Samtaler er en selvfølge så langt det går, uten tvil. Men igjen -det handler ofte om tid, og tid= penger, desverre. Det er en tragedie at mennesker blir satt på AD uten samtaleterapi.

-Jeg snakket også om feks psykoser. Det jeg kritiserer er at alle og envher blir satt på medisiner i stedet for å få samtalehjelp.

"Men en del av oss føler jo det faktisk rett og slett "blamerende" å måtte brette ut vårt privatliv til person etter person, uten at denne personen(e) skal ha noe videre med oss å gjøre. Jeg hadde en god opplevelse med en ass.lege, og en vond. Den vonde var veldig vond, og det fikk meg til å bli skeptisk til ordningen. Det burde heller vært sånn at pasienten fikk spørsmål om det var i orden av de var med, eller ikke. Det verste var at psykiateren kjørte på med både en og to ass.leger uten og engang spør. -Er det ikke normal respekt å spør om man som pasient ønsker å være med på noe sånt? " JO! Absolutt! Jeg forstår deg svært godt, det er normal folkeskikk å spørre pasienten først.

Det er jo i orden, dersom dette fungerer, men skaden er desto større, dersom man møter folk med fordommer og negative holdinger, som jeg gjorde. Det gjore jo bare vondt verre, og jeg mener at dette systemet i høyeste grad mer forsvarer en fordel for de som jobber der, enn for pasienten selv. Hva skal man med haugevis av behandlere? I steden for at det kommer 2-3 stykker til hver samtale, kan ikke disse 3 legene bli plassert på forskjellige pasienter? Må disse 2-3 legene være behandlere for absolutt ALLE på avdelingen? Jeg mener, har man ikke rett til å bli skjermet, i en såpass sensivitiv situasjon? Jo, det bør vises hensyn. Og det skal vises hensyn. Men, noen av disse var sikkert studenter, pleiere ha i tankene at et sted må de også begynne. Men som sagt over, man skal spørre - for som du sier trår man feil her gjør man faktisk stor skade.

"Ja, klage kan man, men hvem tror du blir trodd? Og er man sterk nok til å tåle å gå gjennom sånt? Altså; det eneste som kan beskytte pasienter er pasientombudet? Med andre ord: finnes det ikke noen annen måte å beskytte folk som er i en ekstremt sårbar situasjon, enn at de må klage i etterkant?" Jo man kan snakke med sin primærsykepleier eller sin behandler. Uendelig mye som kan løses bare ved å våge si noe om hva som plager en :-)

"Nei, og med det så skjønner du kanskje hvor forskjellige vi er. Du kunne ikke se at det foregikk noe vondt, men for meg så var dette vanskelig. Og i akkurat det ligger poenget mitt: Psykiatrien i Norge bør følge etter skolens eksempel: Respektere individuelle forskjeller, i stedet for å trampe dem i hjel." Ja vondt kan jeg selvsagt se at det var, men jeg snakket om konkrete feil. Det burde ikke skje, pyskiatrien burde gå inn å se deg som et helt menneske og ikke en case. Men dette gjelder ikke bare innen psykiatri, somatikken har samme problemet. Desverre.

-Jepp, og jeg er enig i det. Har selv vært pasient også i somatikken, og det er ikke til å undre seg over at de fleste pasienter vil ut fortere enn svint.

Jeg forstår at du reagerer og føler deg overkjørt. Det jeg reagerte på er at du skriver "de fleste", som om dette var akseptabelt og vanlig. Det er det ikke. Der finnes så absolutt mennesker blant helsepersonell som aldri noensinne burde vært i yrket, slik det er i de fleste andre yrker også. Mye kan bli bedre, veldig mye. Men ikke glem at det faktisk finnes mennesker som brenner for sine jobber og som er uhyre dyktige på det de gjør.

24. februar 2007

Men altså, seriøst, burde folk som har fordommer mot psykiske lidelser få jobbe sånne plasser?" - Nei, men slike mennesker vil du treffe overalt. Mobiltelefon blir ofte inndratt fordi man ønsker at pasienten skal bruke avdelingen og ikke ventilerer til venner, men ja -jeg skjønner din reaksjon utmerket. Jeg hadde aldri godtatt noe sånt.

Jo, men nå er jo mine argumenter nettopp det at det må fordres å møte pasienter med individuell behandling, enn å generealisere. Hva er likeheten mellom en som er scizofren og manisk i ft mobilbruk? Bare for å ta et eksempel.Skal man stappe alle sammen inn på en avdeling? Er det rett og slett for slitsomt for pleiere å forholde seg til at folk er ulike, og det finnes vanvittige mange diagnoser og personligheter? Bør ikke de samme kravene som i dag stilles til lærere, også stilles til psyk.pleiere? Og i tilfelle - hvorfor ikke? Er psyk.pas ikke personligheter, er det "Casus"?

"Virker på meg som om psykiatriske avdelinger er en "gylden mulighet" for utslitte sykepleiere og uerfarne studenter." Det er som i psykiatrien som alle andre steder, noen bryr seg og noen gjør det desverre ikke. Ildsjeler finnes her også, uten tvil.

Joda, det ER nok ildsjeler overalt, men de har jeg i alle fall ikke opplevd mange av. Jeg har også hørt fra venner som jobber som sykepleiere, at de har en god del "kollegaer" som trekker seg tilbake til psykiatrien for å ha en roligere og lettere jobb, når det blir for fysisk utfordrende å feks jobbe på en medisinsk avdeling.

"Har en følelse av at det å jobbe i psykiatrien er forbundet med "lav-status", samtidig som det er lett-tjente penger for enkelte helsearbeidere." Lett-tjente penger er det definitivt ikke, jeg ser tankegangen din men det å oppholde seg på fellesrom med pasienter er faktisk en jobb det også. ( er selvsagt helt enig at man skal være tilstede med sine pasienter og!)

Så klart er det en jobb, men når man (som jeg) opplever at de fleste pleiere ikke engang gidder å forholde seg personlig til pasienter, men heller trekker seg tilbake til tven eller en bok, så er jo det logisk at man får sine betenkeligeheter. Ikke minst er det ubehagelig å bli stappet i piller når man sitter og har munnen full av mat. Jeg kunne like godt vært på et pleiehjem for eldre. Det var krenkende.

"Jeg mener, jeg har jo selv jobbet som ufaglært i en rusklinikk, og jeg var alene med disse rusmisbrukerne en lørdagskveld. Er det forsvarlig?" Det er jo avhengig av deres tilstand. Dessuten koster det penger med økt personale, og penger flommer dte jo ikke akkurat over av på slike klinikker.

Det er absolutt ikke forsvarlig. En del pasienter fikk naturligvis trang til å ruse seg og feste, i og med at det var lørdagskveld. Jeg hadde et helvete den kvelden, og jeg var 23 år og uten erfaring. Samme erfaring hadde jeg da jeg var innlagt på psyk.avd i jula. Jeg møtte studenter på førståret, 20-åringer, som absolutt ikke kunne hjulpet meg med erfarne og kloke innspill i en alvorlig krisesituasjon som jeg var. Jeg vurderte å ta livet mitt, og var langt nede, men mennesker som var stødige var livsviktige for meg.
-Hvordan kunne disse studentente spille en sånn rolle for meg i en slik situasjon?

"Nattevaktene på en psyk.avd, de fleste av dem er jo mest opptatt av å putte sovepiller i pasientene, slik at de får strikke eller se tv i fred. Eller slipper "trøbbel"." Nei, dette kan du rett og slett ikke si. Du har kanskje vært maks uheldig, men du kan ikke si dette gjelder de "fleste". Dyktige pleiere finnes så absolutt i psykiatrien.

Det er nå engang sånn at helsetilsynet for et par år siden tilrådde almenlegene å "først og fremst" bruke AD som behandling for deprimerte pasienter som oppsøkte legene. Dette pga mangel på psykologer i Norge. Jeg er en av de heldige som har fått dyktige behandlere, men jeg ser jo stadig vekk "skjebner" som ikke får samtaleterapi. Medisiner er klart en veldig stor del av behandlingen dersom du har en fysiologisk/biologisk sykdom. Det er verre for sånne som meg, som rett og slett ikke kan medisinere bort personligheten sin, og problemene sine. Og det er her poenget ligger.

"Jeg mener, det er jo altfor få psykiatere og psykologer og de færreste psyk.pasienter får jo samtaleterapi når de er innlagt. Samtidig får de ikke ha kontakt med sin ordinære terapeut når de er innlagt. Hva er logikken i det???" Det e rjeg enig med deg i, her burde det være enkelt å legge til rette for et sammarbeid. Du skal tross alt utskrives og vedkommende behandler skal hjelpe deg videre på utsiden.

"Og hva er logikken i at psykiateren skal ha med seg en ung og uerfaren ass.lege? Greit at det skal være flere om behandlingen, men hvorfor kan de ikke trekke inn folk med litt erfaring? Dette er tross alt snakk om folk er er i alvorligel livskriser." Fordi de unge ass.legene også skal lære. Gudene skal vite at de trenger praksis, og den beste måten å lære på er sammen med pasienter. Og treffer man kun ass.leger så må man ha en dose overbærenhet, penger til erfarne behandlere strekker ikke alltid til.

Men en del av oss føler jo det faktisk rett og slett "blamerende" å måtte brette ut vårt privatliv til person etter person, uten at denne personen(e) skal ha noe videre med oss å gjøre. Jeg hadde en god opplevelse med en ass.lege, og en vond. Den vonde var veldig vond, og det fikk meg til å bli skeptisk til ordningen. Det burde heller vært sånn at pasienten fikk spørsmål om det var i orden av de var med, eller ikke. Det verste var at psykiateren kjørte på med både en og to ass.leger uten og engang spør. -Er det ikke normal respekt å spør om man som pasient ønsker å være med på noe sånt?

"Jeg syntes det var ubehagelig at psykiateren kom med et helt halefølge på visitten. Mennesker som jeg verken før, eller siden skulle ha noe med å gjøre. Hvorfor skulle de få vite min høyst private livs-histore? Følte på en måte at jeg ble "plukket" fra hverandre." Forstålig. Men dette kan du også bare si ifra om. Egentlig burde du blitt spurt om dette var ok for deg, men tenk at det du gjør er viktig; gjennom dine uttalelser vil de kunne lære. Det er tross alt umulig å bli en dyktig behandler uten å treffe en eneste pasient. Men dette vedhenget består av ditt team, sykepleiere, leger, psykologer.. alle som skal hjelpe deg til å komme deg på bena. Informasjon kan feiltolkes og "glemmes", ved at samtlige er tilstede reduseres risken for dette. Pluss at du slipper å gjenta hva du akkurat sa til 5 andre, det blir videreført til neste vakt via rapporter.

Det er jo i orden, dersom dette fungerer, men skaden er desto større, dersom man møter folk med fordommer og negative holdinger, som jeg gjorde. Det gjore jo bare vondt verre, og jeg mener at dette systemet i høyeste grad mer forsvarer en fordel for de som jobber der, enn for pasienten selv. Hva skal man med haugevis av behandlere? I steden for at det kommer 2-3 stykker til hver samtale, kan ikke disse 3 legene bli plassert på forskjellige pasienter? Må disse 2-3 legene være behandlere for absolutt ALLE på avdelingen? Jeg mener, har man ikke rett til å bli skjermet, i en såpass sensivitiv situasjon?

"Og hvem var "de" som skulle vurdere meg? Unge ass.leger, med like mye, eller mindre utdannelse og erfaring enn meg selv. Att på til yngre enn meg, selv om jeg kun er 32 år. Hvilken nytte skulle det ha for meg, personlig, utenom at avdelingen har sine "rutiner"?" Fordi et sted må man begynne. En ung ass.lege må også lære et sted. Vedkommende vil alltid ha en baktvakt, en erfaren lege, i bakhånd og for drøfting ang innleggelser osv.

-Ja, en plass på de lære, det er bare så synd at det gjøres overtramp og brølere mot pasienter. Og verre er det for de som ikke klarer å si fra. Finnes det ikke noen andre måter de kan lære på?

For å ta et eksempel: I skolen, i dagens samfunn, så har lærere og pedagoger en plikt til å tilpasse seg elevene ut i fra individuelle forutsetninger. Hvorfor er plutselig dette et fremmedord med en gang noen havner på en psykiatrisk avdeling og blir definert som psyk? -Er det virkelig sånn at pasientene skal tilpasse seg systemet, men systemet kan ikke tilpasse seg pasientene? Eksisterer (legitimerer) pasiente for systemet sin del, eller skal systemet eksistere for pasientene sin del? Er det forskjeller her mellom ideal og gjennomføring? Og hvorfor endre noe som "tilsynelatende" fungerer?

"Dersom jeg var veldig "psyk", så kunne jeg ikke hatt mulighet til å protestere, eller si i fra om jeg følte meg krenket." Nei, men du kan klage til kk senere.

-Ja, klage kan man, men hvem tror du blir trodd? Og er man sterk nok til å tåle å gå gjennom sånt? Altså; det eneste som kan beskytte pasienter er pasientombudet? Med andre ord: finnes det ikke noen annen måte å beskytte folk som er i en ekstremt sårbar situasjon, enn at de må klage i etterkant?

"Det var jo ille nok, å oppleve det jeg gjorde, selv om jeg er såkalt oppegående selv." Jeg kan ikke se at noe galt foregikk her. Selvsagt er mer penger til personell, mer erfarne behandlere ønsket og en oppstrammer til sløve pleiere på sin plass. Uten tvil. Det er endel regler av typen "fordi det bare er sånn" ute å går i psykiatrien som andre steder. Spesielt er dette tydelig på langtidsposter.

- Nei, og med det så skjønner du kanskje hvor forskjellige vi er. Du kunne ikke se at det foregikk noe vondt, men for meg så var dette vanskelig. Og i akkurat det ligger poenget mitt: Psykiatrien i Norge bør følge etter skolens eksempel: Respektere individuelle forskjeller, i stedet for å trampe dem i hjel.

Jeg kjenner jeg blir sint. På systemet. Mye er bra, men mye er ille også. Har opplevd noe av det samme. Jeg tror det er enklest å ha samme regler for alle pasientene. Enklest for personalet. Noen ganger virker det som regler er der for reglenes egen skyld.

Jeg har tenkt mye. Og jeg har lurt på om det er bare jeg som krever for individuell behandling eller noe. Nå har jeg lest en kjempebra bok. Den er til og med skrevet av ansatte i psykiatrien.

Der kan du kanskje finne svar på noen av dine spørsmål om hvorfor ting er som de er. "Mot en mer menneskelig psykiatri. Fra autoritet og kontroll til dialog og deltakelse" av Tore dag Bøe og Arne Thomassen.

Noen ganger tror jeg ansatte ser seg blind på regler. De blir så redde for å bli manipulert og miste kontrollen, eller noe.

24. februar 2007

Begynn å jobb som ekstravakt på psyk. Kanskje man må være på personalsiden for å ha sjans til å påvirke. Du vil vel ikke da heller kunne påvirke de som har grodd fast i sine forestillinger om at makt, kontroll, dehumanisering osv. er gode saker, men du vil i alle fall selv kunne møte pasientene med den respekt som du synes de fortjener

24. februar 2007

Til psykiatriske akuttavdelinger/mottak kommer et meget blandet klientell som har det til felles at de har alvorlig psykiatrisk sykdom.

Blant disse er det narkomane, antisosiale, voldsforbrytere og andre kriminelle.

Avdelingen har plikt til å ivareta medpasienters og ansattes sikkerhet. Derfor må en starte med ganske strenge og rigide regler som gjelder for alle. Sammelign det gjerne med sikkehetskontrollen på en flyplass. Der er det heller ikke rom for individuell vurdering.

Det tar litt tid å bli kjent med og vurdere det enkelte menneske. Etterhvert som dette skjer kan behandlingsopplegget individualiseres.

PS. Jeg har prøvd meg på flere flyplasser med argumentet at jeg som trønder er snill og ærlig og dermed utelukket som terrorist. Hittil har jeg ikke nådd frem til individuell behandling, tross argumentets fortreffelighet. DS.

24. februar 2007

Jeg kjenner jeg blir sint. På systemet. Mye er bra, men mye er ille også. Har opplevd noe av det samme. Jeg tror det er enklest å ha samme regler for alle pasientene. Enklest for personalet. Noen ganger virker det som regler er der for reglenes egen skyld.

Jeg har tenkt mye. Og jeg har lurt på om det er bare jeg som krever for individuell behandling eller noe. Nå har jeg lest en kjempebra bok. Den er til og med skrevet av ansatte i psykiatrien.

Der kan du kanskje finne svar på noen av dine spørsmål om hvorfor ting er som de er. "Mot en mer menneskelig psykiatri. Fra autoritet og kontroll til dialog og deltakelse" av Tore dag Bøe og Arne Thomassen.

Noen ganger tror jeg ansatte ser seg blind på regler. De blir så redde for å bli manipulert og miste kontrollen, eller noe.

Godt poeng!!

24. februar 2007

Jeg forstår at du reagerer og føler deg overkjørt. Det jeg reagerte på er at du skriver "de fleste", som om dette var akseptabelt og vanlig. Det er det ikke. Der finnes så absolutt mennesker blant helsepersonell som aldri noensinne burde vært i yrket, slik det er i de fleste andre yrker også. Mye kan bli bedre, veldig mye. Men ikke glem at det faktisk finnes mennesker som brenner for sine jobber og som er uhyre dyktige på det de gjør.

Det er helt klart mange som brenner for sine yrker, men jeg tror det er lett å brenne seg ut i psykiatrien.

Nå er det ikke først og fremst menneskene jeg kritiserer, selv om jeg ble behandlet helt på trynet der jeg var. (to innleggelser var sånn). Det er systemet jeg kritiserer, og jeg får en følelse av at dette systemet er laget for de ansattes skyld, og ikke pasientene. At makt og kontroll skal være en del av psykiatrien i VISSE tilfeller, kan være greit. Men jeg synes ikke noe om den generaliseringen som foregår. Jeg oppfordrer til meg dialog og forståelse - dermed vil kanskje færre bli krenket?

Jeg har som sagt opplevd ildsjeler, og har vært heldig med mine behandlere, men jeg har svært negative opplevelser fra mine to siste innleggelser,. Og det får meg til å stille spørsmål om systemets legimitet. Det må nødvendigvis være noe politikk i dette også, og mange mørketall.

24. februar 2007

I utgangspunktet skal pasientene ha anledning til å bruke sin egen mobiltelefon.

Vi ønkser ikke at den skal brukes i fellesrom, og den skal selvsagt ikke være med i behandlingssituasjoner. Ellers ber vi pasientene ikke bruke telefonen mellom 23.00 og 07.30. Dette både av hensyn til andre pasienter og fordi vi ønkser at det skal være ro om natten. Ved helt spesielle behov for telefonering får pasientene låne telefon i dette tidsrommet.

Om pasientene ikke greier å tilpasse seg dette, kan vi for tvangsinnlagte fatte vedtak om begrensning av telefonbrukern etter §4-5 i PHVL

http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-062-004.html#4-5

For frivillig innlagte er det en forutsetning for å få være innlagt at de følger disse husordensreglene.

Jeg forstår at man bør ha strenge regler dersom klientene er antisosiale, kriminelle voldelige og rusmisbrukere. Men det var ikke mange av dem da jeg var der i alle fall.

Jeg fikk bruke telefonen første dagen, for da hadde jeg en grei kontaktperson. Men den andre dagen fikk jeg nesten ikke bruke min mobil, og da jeg først fikk låne den (for en gangs skyld), så fikk jeg beskjed om at jeg måtte gi den tilbake før jeg engang hadde skrevet en viktig sms ferdig. Det nektet jeg på og sa at tlf er min. Og da kom kontaktpersonen min dragsenes på en svær muskelbunt med flippskjegg og ring i øret.

Han bustet seg opp og virket aggressiv. Han sa at ingen hadde noen gang blitt frisk av å skrive en melding, og sa at han skulle ha tlf NU. Jeg spurte dem og hvilken terapeutisk nytte verdi det er å oppføre seg sånn mot en pasient (meg) som aldri har vært voldelig eller utagerende. De svarte bare med at det var regler. Jeg opplevde at min kontaktperson hadde veldig negative holdinger mot meg. Dette syntes jeg var svært vanskelig, da jeg nettopp sliter med selvbildet. Jeg var ute av meg fra før og langt nede, og dette gjorde det da bare verre.

Det var flere ubehagelige situasjoner, hvor personalet bjeffet til meg, fordi jeg var så uheldig at noen ringte meg og jeg satt og pratet på røykerommet. De kom inn, og jeg fikk ikke engang avslutte samtalen med min terapeut.

Følte jeg var i et fengsel, selv om jeg ble frivillig innlagt. Dessuten så fikk jeg ikke gå på sykehuskafeen med en vennine i fred engang. Ble fotfulgt og en pleier satt i en krok av kafeen og passet på oss. Likedan var det da bare skulle utenfor og snakke med mamma. Ei jente fulgte etter meg og sto og fulgte med når jeg snakka med mamma.

Altså, poenget er: OK, jeg er innlagt på en mottaksavdeling. Men jeg gjorde det klart for dem at jeg ikke var noen trussel mot meg selv. Jeg var frivillig innlagt. Og de VET at jeg ikke er en trussel mot andre. Jeg er ikke voldelig, jeg har ikke rusproblemer, jeg er ikke en farlig psykopat.

Var det ikke da en ide at jeg slapp den fotfølgingen, i og med at det faktisk er svært krenkende. Og kunne det ikke være en ide at jeg fikk ha mobiltelefonen min på rommet i det minste. Jeg forklarte dem at jeg sårt trenge å ha kontakt med min mor, som står meg svært nær, og en nær vennine.

Og sist, men ikke minst: Kunne det ikke vært en ide og ikke dømme meg på forhånd, som et kasus, eller bare en diagnose. Da jeg satt på møtet, og denne assistent legen og kontaktpersonen min satt og smilte til hverandre og vekslet blikk under møtet, så følte jeg meg svært krenket. Og nei, jeg er ikke paranoid.

Poenget mitt er at selv om reglene er strenge, så går det faktisk an å se av vi er forskjellige, og vi blir ikke friskere av å bli behandlet som en stor bunt av problemer og diagnoser. Og jeg blir i alle fall ikke noe bedre av å måtte fortelle min historie til ørten personer som jeg aldri har møtt og vil møte igjen. Det synes jeg er ydmykende.

Og disse såkalte miljøterapeutene - har ikke disse et ansvar for å lage et ok miljø i avdelingen. De satt der bare, snakket med hverandre, leste aviser, U name it.

Det er også krenkende at de kommer og skal ha i deg piller, når du sitter og spiser frokost i halvørska av trøtthet med munnen full av mat.

Jeg fikk heller ikke svar på spørmålet mitt: Er systemet til for pasientene, eller er pasientene (legimiterer) systemet?

Har dette noe med evidens-basert behandling og politikk?

Jeg får assosiasjoner til Gjøkeredet faktisk. Han ble lobotomert til slutt, for han skapte for mye "trøbbel" det var for mye liv i han. Til slutt ble han lobotomert. Slik kuet psykiatrien han og han var ikke lenger et "problem".

Og det var det jeg sa til min kontaktperson også: At hun burde seg Gjøkeredet og gå i tenkeboksen etterpå.

Og jeg sa også i fra hva jeg mente til psykiater og lege. Og at jeg kom til å skrive meg ut her og nå.

Til sist så vil jeg si at jeg nekter ikke på at noen trenger så strenge regler. Men for andre er systemet direkte skadelig. På en måte så føler jeg at systemet skaper negative holdninger.

Og det verste er jo at de tar inn folk rett fra gata, som liksom skal være pleiere.

Jeg fikk i alle fall ikke noen hjelp i en uerfaren 20-åring med psykologi grunnfag...

Logg inn

Dårlige erfaringer-gå videre med det?

Anbefalte innlegg

Gjest Gud hjelpe meg, 1849, eller 2007??

Videoannonse

Gjest figa

Gjest Gud hjelpe meg, 1849, eller 2007??

Gjest bella - (tb)

Gjest Gud hjelpe meg, 1849, eller 2007??

Gjest bella - (tb)

Gjest Gud hjelpe meg, 1849, eller 2007??

Nils Håvard Dahl, psykiater

Gjest nicole41

Caloni Makaroni

Gjest bella - (tb)

Caloni Makaroni

Gjest bella - (tb)

Gjest bella - (tb)

Gjest blæh

Gjest Gå inn bakveien!

Nils Håvard Dahl, psykiater

Gjest Gud hjelpe meg, 1849, eller 2007??

Gjest Gud hjelpe meg, 1849, eller 2007??

Gjest Gud hjelpe meg, 1849, eller 2007??

Bli med i samtalen

Vi foreslår også

Siste tråder i samme kategori

Psykiatri eller kardiologi?

Ble misforstått - Formulerte jeg meg dårlig her og hva kunne jeg heller sagt i stedet?

Når tanker utvikler seg

Ingen tiltak på kriseplan

Kan man "vokse av seg" bipolar diagnose med alderen?

Meny