hjelp meg..!!

[Gjest frustrertj19]

Hei.Jeg er en jente på 19 år som driver med selvskading.Det har jeg holdt på med i snart 5 år. Jeg har alltid vært en som har tatt inn til meg alt jeg har fått slengt i trynet. En dag var den grensen nådd og jeg brast ut i gråt en kveld. Jeg hadde hørt om selvskading og på en eller annen måte fristet det meg til å prøve det den kvelden. Jeg var på bunnen,aldri vært så langt nede som den gangen,skjønte ikke hva jeg egentlig gjorde.Jeg var som en robot.Jeg fant frem høvelen og begynte. Det var en herlig følelse,det fikk alt det vonde bort fra hjertet og til armen. Det var digg å se blodet renne,det var godt å se meg selv ha det vondt.Lide.Blø.Det lettet alt det vondet jeg hadde innvendig. Jeg har ikke hatt et ille liv,jeg har et fint hjem,familie og en jobb. Ingen traumer fra tiden som ung. Men jeg har en talefeil og har blitt mobbet mye pga det. Jeg har blitt kalt stygg å feit selv om jeg egentlig var for tynn for høyden min på den tiden.Det har satt sine spor i meg.Jeg har lav selvtillit og har sex i mørket og er helt på jordet. Jeg føler at jeg syter nå,jeg er ikke en av de som sier så mye om problemene mine. Jeg prater aldri med noen,jeg holder det inne.Jeg veit at det er mange der ute som har blitt mobbet mer enn meg som ikke driver med slike ting. Men nå må jeg få ting ut. Jo det begynte så smått med høvelen. Jeg vil ikke lage store arr for resten av livet så alle kan se hva jeg har drevet med,bare se det blø og få vondt.Det går greit når jeg har en kjæreste,men med an gang vi kranglet,føltes det ut som om jeg var på bunnen og begynte å kutte meg.Det skal så lite til før jeg føler meg langt nede igjen. Dette hadde da hodlt på et år,jeg begynte på videregående og der ble det en slags "trend" å kutte seg. De satt å gjorde det i timen for gøy.Det vare bare en kort periode..Så når folk oppdaget at jeg dreiv med det sa dem at jeg gjorde det for å få oppmerksomhet. Det var noe som også gikk rett inn på meg.Jeg holdt kjeft og lot som ingen ting. Og lot livet gå videre. Jeg holdt på litt etter det,ikke no stort nå heller,bare når jeg følte meg ensom. Så tilbake til kjærester.Jeg fant meg en type sommerferien til 2 klasse. Jeg ahdde det strålende med han og kommer ikke på at jeg kuttet meg hvertfall de første månedene når jeg var sammen med han.S hadde vi får første krangel,jeg nådde bunnen og kuttet meg.Denne gangen så ille at jeg ikke kunne knytte neven på en god stund.Tror jeg burde sydd men gadd ikke.Jeg skal pine meg selv mest mulig.Så gikk det greit i ca 7-8 mnd.Vi ble forlovet og alt mulig. Vi kranglet litt,men jeg greide å kontrollere meg.Det ble slutt en uke før 1,5 års dagen. Dette var i slutten av november.Vi kranglet voldsomt den siste tia og da vare pån igjen.Og jeg har ikke vært meg selv etter at vi slo opp,jeg ga faen i han de første ukene,var ikke lei meg i det hele tatt. Vi hadde kontakten,ble sammen en dag,krangla,slo opp igjen og hadde kontakt igjen. Jeg gikk på byen hele romjula og fant meg en kar. Jeg skulle ha en ny en med en gang. Fant ut at exen hadde vært utro og ga derfor faen igjen. Jeg var sammen med han nye i en uke så han har ikek no viktig rolle i dette..Ikke no kutting på tiden frem til da,gikk greit et par uker etter nyttår,ennå vare det tlf kontakt og kranglig med exforloveden.Ikke sikker på om det var akkurat i den rekkefølgen men er ikke det som er problemet.Jeg gikk ut på bursdagen min som er i slutten av januar.Kuttet meg dagen før,forbokstaven i navnet til exen. Fikk bare lyst.Så jeg gikk altså ut den dagen og fant meg en koslig gutt. Jeg var visst bare bestemt på å finne meg en ny en med en gang etter at det ble slutt,glemme han andre. Så jeg fant meg da en,han virket hyggelig og koselig,Vi rota samme kveld og vi er sammen ennå. Jeg har nå denne uka havnet i noen småkrangler med han og blitt litt ensom til tider. Dette har vært noe som har dratt meg ned i det svarte hullet igjen. så har vært ille på kuttefronten.Tenkt mye på exen,som sagt så har jeg jo vært en robot og blokkert alle følelsene mine frem til jeg å han nye begynte å krangle. alt bare kom rett i trynet på meg,det føles ut som om jeg fikk et tog midt i trynet. Og har vært langt nede i 2 uker nå.Jeg er flink til å skjule det emd humor,ingen som tror jeg er depressiv eller har det sånn. Jeg griner hele tia nå noen jeg sjeldent gjorde før,hisser meg opp for småting og er skikklig frustrert. Veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg tror det er det at jeg savner exen,vil ikke miste han nye og blir bare lei meg av å krangle med folk generelt. Jeg liker at folk er venner. Så hjelper jo ikke at jeg er hissig. Dette var godt og få sagt,ingen som skjønner meg og ingen som veit så mye om selvskading så tror de unngår å snakke om det. Jeg trenger noen som fortsår meg nå,før det går en dag jeg ikke sitter her lenger. Nå har det begynt å gå på hele kroppen,ikke bare armene,jeg vil dø,men veit hva jeg etterlater meg,jeg tror ingen kommer til å bli lei seg når jeg dør,men seff er jo sikkert noen. Men så er det også noe som sier meg at jeg bare skal skade meg,ikke dø. Men bare gjøre den stygge kroppen min vondt. Blø,jeg begynner å bli avhengig,jeg føler ikke at kniven skjærer seg gjennom huden,det er som en slags rus. Nå har jeg begynt med arbeidskniver,tapetkniver,spikkekniv,skalpeller og barberblader. Jeg begynenr å bli sinnsyk,føler meg som den eneste som har det sånn her på jorda. Jeg orker ikke skjule det lenger. Jeg orker ikke gå i terapi,det har jeg ikke tid til. Jeg sitter å synes synd på meg selv,jeg er et null.Jeg føler bare at alle hater meg. Hjelp..!! Jeg spiller instrumenter og får veldig mye trøst i det,men trenger hjelp. Svar meg,er jeg gal,hva skal jeg gjøre??

[vanilje]

Tja, hva vil du ha til svar på dette?

Jeg er ikke sånn som diller med folk og synes synd på dem, det tror jeg ikke får dem fremover. Derfor får du en haug med spm fra meg :-)

Hva ligger bak kuttinga? Alt du skriver er en nedovergående destruktiv spiral, men hva ligger bak den aller første kuttinga?

Hva med kuttinga hjelper? Blod? Å se at du lever? Sårene? Smerten?

Er det noe du kan sette i stedet for, som gir samme virkning som kutting?

Hvorfor har du ikke tid til å gå i terapi?

Så, en liten advarsel til slutt... Kjenner folk som har skadet seg så ille at de har mistet funksjoneevnen i hendene / armene. Du skrev at du en gang hadde problemer med hånden etterpå..OG at du spiller instrumenter?

Hva vil konsekvensene bli den dagen du skader deg så alvorlig at du ikke kan spille lengre?

[frosken]

Synes du har litt merkelige prioriteringer. Ikke tid til å gå i terapi? Hvordan forestiller du deg at noen skal kunne hjelpe deg dersom du holder deg unna de som har spesialisert seg i å hjelpe i forhold til denne type problemer?

Synes forøvrig at du, av hensyn til andre brukere her, skal være litt mindre detaljert i dine beskrivelser av selvskadingen i fremtiden.

Foreslår at du oppsøker fastlegen din og ber om henvisning til utredning og behandling.

[Gjest Jente31]

Hei, jeg skjønner at du har det vondt. Men for å få det bedre må du være villig til å gjøre noe med problemene dine selv, også om det innebærer terapi.

Det er ikke for å være stygg jeg sier dette; men jeg synes det er en dårlig unnskyldning at du ikke har tid til terapi.

Jeg tror ikke det finnes en enkel løsning på dette, men at du må være villig til å ofre litt av deg selv for å oppnå bedring.

Det er livet ditt det handler om, og det må du ta deg tid til..

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen din og legge frem det hele slik du har gjort her. H*n er der for å hjelpe deg. Jeg håper av hele mitt hjerte at du gjør det, og ønsker deg masse lykke til! mvh

[desperatj19]

Synes du har litt merkelige prioriteringer. Ikke tid til å gå i terapi? Hvordan forestiller du deg at noen skal kunne hjelpe deg dersom du holder deg unna de som har spesialisert seg i å hjelpe i forhold til denne type problemer?

Synes forøvrig at du, av hensyn til andre brukere her, skal være litt mindre detaljert i dine beskrivelser av selvskadingen i fremtiden.

Foreslår at du oppsøker fastlegen din og ber om henvisning til utredning og behandling.

Jeg burde vel det. Men måtte få ting ut,forklare alt. Jeg har svært få å prate om med dette. Det er jo opp til enhver om de vil lese innlegget mitt eller ikke. De kan jo slutte å lese hvis de synes det blir for ekkelt! Og er vel ikke så mange småbarn her inne så synes det blir feil å sensurere innleggene mine når det er noe jeg gjerne vil få ut.og få svar på. Og nei,jeg har faktisk ikke tid til å oppsøke hjelp. Jeg jobber ganske mye og går på skolen på dagtid. Jeg skal greie meg gjennom dette selv,men måtte bare få svar på om jeg er helt tulling eller om det finnes noen der ute som føler det samme.

[desperatj19]

Hei, jeg skjønner at du har det vondt. Men for å få det bedre må du være villig til å gjøre noe med problemene dine selv, også om det innebærer terapi.

Det er ikke for å være stygg jeg sier dette; men jeg synes det er en dårlig unnskyldning at du ikke har tid til terapi.

Jeg tror ikke det finnes en enkel løsning på dette, men at du må være villig til å ofre litt av deg selv for å oppnå bedring.

Det er livet ditt det handler om, og det må du ta deg tid til..

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen din og legge frem det hele slik du har gjort her. H*n er der for å hjelpe deg. Jeg håper av hele mitt hjerte at du gjør det, og ønsker deg masse lykke til! mvh

Takk for svar. Jeg vet det handler om livet mitt og jeg burde ha tid til å oppsøke hjelp. Jeg går på skole på dagtid,jobber på kveldstid noen ganger i uka og har kjæreste. Jeg har rett og slett ikke tid. Siden jeg også fortsatt bor hjemme kan jeg ikke bare dra til legen uten å innvolvere foreldrene mine på noe vis. Jeg vil absolutt ikke at de skal vite det,ellers blir de helt hysteriske og kommer til å skjekke kroppen min daglig etter nye kutt. Fjerne alt som er skarpt i dette huset. Orker ikke sånt mas,og overvåking over meg. Siden jobben min innvolverer en liten kartongkniv kommer det også til å bli nevnt. Og må jo fortelle dem hvis jeg går i terapi. Jeg har ikke et så nært forhold at jeg prater med de om dette problemet. Så derfor må jeg ty til hjelp på nettet.

[frosken]

Jeg burde vel det. Men måtte få ting ut,forklare alt. Jeg har svært få å prate om med dette. Det er jo opp til enhver om de vil lese innlegget mitt eller ikke. De kan jo slutte å lese hvis de synes det blir for ekkelt! Og er vel ikke så mange småbarn her inne så synes det blir feil å sensurere innleggene mine når det er noe jeg gjerne vil få ut.og få svar på. Og nei,jeg har faktisk ikke tid til å oppsøke hjelp. Jeg jobber ganske mye og går på skolen på dagtid. Jeg skal greie meg gjennom dette selv,men måtte bare få svar på om jeg er helt tulling eller om det finnes noen der ute som føler det samme.

Kan ikke se at dine beskrivelser av selvskadingen handler om at du ønsker svar på noe. Etter min mening grenser dine detaljerte beskrivelser til en form for utagering her i forum. Det er ok å skrive om selvskading hvis hensikten er konstruktiv, men hvis det derimot er en del av den samme utageringstendensen som selvskadingen også er, så har slik beskrivelser ingen positiv virkning for deg - og så avgjort ikke for andre.

Det er selvfølgelig ditt valg om du vil fortsette med utagering eller sørge for å få behandling slik at utageringen på sikt kan stoppe.

[desperatj19]

Tja, hva vil du ha til svar på dette?

Jeg er ikke sånn som diller med folk og synes synd på dem, det tror jeg ikke får dem fremover. Derfor får du en haug med spm fra meg :-)

Hva ligger bak kuttinga? Alt du skriver er en nedovergående destruktiv spiral, men hva ligger bak den aller første kuttinga?

Hva med kuttinga hjelper? Blod? Å se at du lever? Sårene? Smerten?

Er det noe du kan sette i stedet for, som gir samme virkning som kutting?

Hvorfor har du ikke tid til å gå i terapi?

Så, en liten advarsel til slutt... Kjenner folk som har skadet seg så ille at de har mistet funksjoneevnen i hendene / armene. Du skrev at du en gang hadde problemer med hånden etterpå..OG at du spiller instrumenter?

Hva vil konsekvensene bli den dagen du skader deg så alvorlig at du ikke kan spille lengre?

Takk for svar. Jeg vil heller ikke at folk skal synes synd på meg. Det er det så absolutt ikke.Men her er svarene på spm du spør meg om.

Det som ligger bak er vel alle årene med mobbing. Og dermed dårlig selvtillit. Og jeg hadde 2 gode venner. Men følte at det ikke var nok. Siden alle andre hadde mange fler enn meg.Jeg har aldri vært god på skolen og har alltid sliti. Jeg hadde store konsentrajonsproblemer noe som nå i i en alder av 18 år fikk diagnosen ADHD. Veldig seint.Jeg var en av de som var veldig stille og innesluttet. Jge følte meg som et null. Derfor begynte jeg,grensen min var nådd.Jeg haded tatt så mye til meg av mobbinga, at en dag var det nok. Og jeg begynte.

Ja, kuttingen hjelper på alle de punktene du snakker om. Blodet, å se at jeg lever, sårene og smerten.

Ja,det eneste som ikke får meg til å kutte meg er når jeg har det greit med kjæresten. Jeg må føle kjærlighet før det skal gå over.

Grunnen til at jeg ikke har tid til å gå i terapi er at på dagtid går jeg på skole og på kveldstid 3 ganger i uka jobber jeg og jeg har kjæreste som jeg skal vie litt tid til. Jeg har ikke tid til å trene engang.

Jeg kunne ikke knytte neven de første dagene etter kuttinga,men merker ikke no unormalt nå.Tror det leget seg ganske godt selv. Nå er den like fin igjen. Så instrument spillinga går fint nå.

Om jeg kutter meg så alvorlig at jeg ikke kan spille lengre får jeg takke meg selv for når den dagen kommer. Men som sagt,nå er det ikke så mye kutting av armene lenger. Er andre kroppsdeler.Så det skal nok gå greit.

[desperatj19]

Kan ikke se at dine beskrivelser av selvskadingen handler om at du ønsker svar på noe. Etter min mening grenser dine detaljerte beskrivelser til en form for utagering her i forum. Det er ok å skrive om selvskading hvis hensikten er konstruktiv, men hvis det derimot er en del av den samme utageringstendensen som selvskadingen også er, så har slik beskrivelser ingen positiv virkning for deg - og så avgjort ikke for andre.

Det er selvfølgelig ditt valg om du vil fortsette med utagering eller sørge for å få behandling slik at utageringen på sikt kan stoppe.

Jeg skal få hjelp.Men bor hjemme og vil derfor ikke oppsøke hjelp så de her hjemme får vite det.Men trengte å fortelle noen bare hva jeg hadde på hjertet. For å være helt ærlig veit jeg ikke hva jeg ville med å skrive inn her. Men ville hvertfall ikke ha kritikk for å snakke om hva jeg føler.Denne siden er jo for å hjelpe,derfor sendte jeg inn.

[frosken]

Jeg skal få hjelp.Men bor hjemme og vil derfor ikke oppsøke hjelp så de her hjemme får vite det.Men trengte å fortelle noen bare hva jeg hadde på hjertet. For å være helt ærlig veit jeg ikke hva jeg ville med å skrive inn her. Men ville hvertfall ikke ha kritikk for å snakke om hva jeg føler.Denne siden er jo for å hjelpe,derfor sendte jeg inn.

Dine foreldre trenger ikke å få vite at du oppsøker hjelp. Du er så gammel at fastlegen normalt ikke vil informere dine foreldre. Hvis jeg forstår deg rett så fikk du en adhd diagnose for relativt kort tid siden, så dermed bør det være lett for fastlegen å henvise deg til spesialist for videre oppfølgning.

Siden du jobber har du vel også muligheten til å betale egenandlene til lege uten å måtte be om hjelp fra dine foreldre?

Du virker frustrert og ganske sint. For noen er det lettere å utagere (dvs. f.eks. skade seg selv) enn å kjenne på følelser, Selvskading kan være like avhengighetsskapende som dop, og kan ødelegge livet i like stor grad på sikt.

Forhåpentligvis klarer du å velge mer konstruktivt etter hvert.

[Mistrale]

Takk for svar. Jeg vet det handler om livet mitt og jeg burde ha tid til å oppsøke hjelp. Jeg går på skole på dagtid,jobber på kveldstid noen ganger i uka og har kjæreste. Jeg har rett og slett ikke tid. Siden jeg også fortsatt bor hjemme kan jeg ikke bare dra til legen uten å innvolvere foreldrene mine på noe vis. Jeg vil absolutt ikke at de skal vite det,ellers blir de helt hysteriske og kommer til å skjekke kroppen min daglig etter nye kutt. Fjerne alt som er skarpt i dette huset. Orker ikke sånt mas,og overvåking over meg. Siden jobben min innvolverer en liten kartongkniv kommer det også til å bli nevnt. Og må jo fortelle dem hvis jeg går i terapi. Jeg har ikke et så nært forhold at jeg prater med de om dette problemet. Så derfor må jeg ty til hjelp på nettet.

Hei.

Har ikke så mange svar på det du lurer på, men jeg tenkte hvertfall jeg skulle si til deg at det er fullt mulig å bo hjemme og gå til legen eller terapi uten at foreldrene dine veit noe om det. Jeg gjorde det både som 16-åring, og etter at jeg ble myndig. Så ikke la det være noe hinder! Hvis du virkelig vil, så får du det til!