Vedvarende depresjon

[Gjest fortvilet forvirret]

Hva er neste skritt når man etter langvarig bruk av SSRI (Cipralex 20 mg) fortsatt ikke ser noe lys i enden av tunnelen?

Funksjonsnivået er periodevis kraftig forbedret, sammenbruddene kommer sjeldnere og jeg har fått en langt bedre innsikt i hvordan jeg reagerer i perioder med stress og andre påkjenninger, slik at jeg også er langt bedre forberedt når de virkelige tunge periodene kommer (det siste takket være ukentlige timer med fornuftig psykiater).

Hvorfor ønsker jeg da bare å dø? Jeg har virkelig forsøkt å endre tankemønstrene mine, tenke positivt, engasjere meg for andre i stedet for å degge for egne depressive tanker. Men jeg klarer ikke å overkomme tankene om at livet er et totalt absurd prosjekt hvor det eneste poenget er å sørge for å videreføre genene sine.

Jeg skulle klart å leve med det absurde hvis jeg hadde hatt noe glede av livet, men det gjør jo bare *vondt*. Jeg ønsker ikke å utsette mine nærmeste for den belastningen det ville være om jeg tok livet av meg, men det er jo også en belastning å forholde seg til sytingen min. Kanskje er jeg bare et håpløst tilfelle som forsøker å medisinere bort en eller annen medfødt livsudyktighet? At jeg ikke "har" en depresjon, men at det som er satt som diagnose egentlig er personligheten min. Det skremmer meg at fortsettelsen av den tankerekken bare har en logisk konklusjon.

[Gjest Truxal]

Hei

Du sier jo selv at du har blitt bedre enn du var, så det er nok ikke personligheten din som er problemet.

Jeg trener en time hver dag, og det hjelper meg. Mye tiltak i en tung hverdag, men det er verdt det.

Hvis du ikke allerede er flink til å trene, kan du jo begynne i det små og evt dele det opp i økter ut over dagen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Et naturlig videre skritt er enten å øke dosen Cipralex, eller å legge til nok et AD som feks Remeron.

[Gjest fortvilet forvirret]

Et naturlig videre skritt er enten å øke dosen Cipralex, eller å legge til nok et AD som feks Remeron.

Takk for svar. Mulig dette er et merkelig tilleggsspørsmål, men jeg har tenkt mye på det i det siste: I hvilken grad kan man forvente at medisiner skal hjelpe mot nedstemthet som følger av grubling over eksistensielle spørsmål?

Jeg ser selvfølgelig, og har også opplevd, at ved å gi mer ork, bedre søvnkvalitet, mindre angst og tankekjør, har antidepressiva en klar positiv virking på livskvaliteten. Men de grunnleggende spørsmålene om meningen med tilværelsen ligger jo der uansett, og de subjektive svarene og løsningene på de eksistensielle problemstillingene endres vel ikke med medisiner?

Mulig jeg bare har glemt hvordan det er å ikke være deprimert.

[Gjest fortvilet forvirret]

Hei

Du sier jo selv at du har blitt bedre enn du var, så det er nok ikke personligheten din som er problemet.

Jeg trener en time hver dag, og det hjelper meg. Mye tiltak i en tung hverdag, men det er verdt det.

Hvis du ikke allerede er flink til å trene, kan du jo begynne i det små og evt dele det opp i økter ut over dagen.

Jeg fungerer bedre, men jeg føler meg ikke noe bedre i hverdagen. Hm.

Takk for råd, forresten - jeg trener vanligvis jevnlig, men har brukt været som en unnskyldning de siste dagene.

Lykke til videre!

[Gjest Det absurde mennesket]

Interessant det du skriver om absurditet. Kanskje litteratur av Camus hadde vært noe.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar. Mulig dette er et merkelig tilleggsspørsmål, men jeg har tenkt mye på det i det siste: I hvilken grad kan man forvente at medisiner skal hjelpe mot nedstemthet som følger av grubling over eksistensielle spørsmål?

Jeg ser selvfølgelig, og har også opplevd, at ved å gi mer ork, bedre søvnkvalitet, mindre angst og tankekjør, har antidepressiva en klar positiv virking på livskvaliteten. Men de grunnleggende spørsmålene om meningen med tilværelsen ligger jo der uansett, og de subjektive svarene og løsningene på de eksistensielle problemstillingene endres vel ikke med medisiner?

Mulig jeg bare har glemt hvordan det er å ikke være deprimert.

"I hvilken grad kan man forvente at medisiner skal hjelpe mot nedstemthet som følger av grubling over eksistensielle spørsmål?"

Sprsmålet blir om "grubling over eksistensielle spørsmål" er årsak til eller en følge av depresjonen.

[Gjest fortvilet forvirret]

"I hvilken grad kan man forvente at medisiner skal hjelpe mot nedstemthet som følger av grubling over eksistensielle spørsmål?"

Sprsmålet blir om "grubling over eksistensielle spørsmål" er årsak til eller en følge av depresjonen.

Ser poenget - men det er vel sjelden snakk om enten eller når det gjelder årsaksretning. Det viktigste er kanskje å finne ut hva som skyldes en naturlig tendens til å grave seg ned i denslags og hva som heller bør betraktes som en konsekvens av depresjonen - sånn at man kan ha realistiske forventninger til hvilken forbedring man faktisk kan vente av antidepressiva.

Det jeg håper, er at jeg med antidepressiva skal oppnå en balanse som det er mulig å leve med.

[Gjest fortvilet forvirret]

Interessant det du skriver om absurditet. Kanskje litteratur av Camus hadde vært noe.

Leste noen romaner av ham for en del år siden, kanskje jeg skulle plukke dem opp dersom konsentrasjonsevnen tillater det. Takker for tipset.

[lof]

Hei

Vi er i samme båt. Har nå vært sykemeldt i to måneder, og gått på 'max' dose Seroxat i snart 4 uker, men klarer ikke å komme på høyden igjen. I løpet av de to månedene har jeg blitt pappa for andre gang, men i steden for å glede meg over det nye barnet blir jeg bare bekymret for hvordan jeg skal greie å ta meg av det. Skal til nettverkssamtale på jobben i morgen og er like nervøs som foran bryllupstalen min. Sitter på jobb nå, bare for å føle på hvordan det er å være her, men klarer ikke å finne roen. Skal til gruppeterapi for første gang på tirsdag, og er nervøs også for det. Skal til legen på onsdag og vet ikke om jeg håper på en ny 100% sykemelding eller om jeg håper på å få en 80% sykemelding. Er nervøs for å møte kollegaer etter to måneders fravær. Er nervøs for det aller meste akkurat nå. Sitter bare og håper på at Seroxatvirkningen skal slå til for fullt, men er jo klar over at det meste er opp til meg selv. Har gått lange turer nesten hver dag de siste to månedene, uten at det tydeligvis har hjelpt nevneverdig. Jeg må åbare få skrevet ned alt dette, slik at jeg har det dokumentert til en annen gang. Gleder meg til at jeg kan lese dette innlegget og smile av det en gang i fremtiden. Jeg har også gått på skøyter nesten hver dag i det siste. Kjenner at dette er god terapi der og da, men er like angstfylt og nervøs når jeg er ferdig. I tillegg har jeg begynt på Tolvon, som også skal hjelpe mot depresjon, men det er vel angsten som er den værste akkurat nå. Hodesus har jeg også, men jeg regner med det er en bivirkning av en av medisinene og at den skal gi seg etter hvert. Du skal mao vite at du ikke er alene om problemene. Klarer du å ta deg av familien? Er du sykemeldt? ser du lyset i tunnellen?

[Gjest Det absurte mennesket]

Takk for svar. Mulig dette er et merkelig tilleggsspørsmål, men jeg har tenkt mye på det i det siste: I hvilken grad kan man forvente at medisiner skal hjelpe mot nedstemthet som følger av grubling over eksistensielle spørsmål?

Jeg ser selvfølgelig, og har også opplevd, at ved å gi mer ork, bedre søvnkvalitet, mindre angst og tankekjør, har antidepressiva en klar positiv virking på livskvaliteten. Men de grunnleggende spørsmålene om meningen med tilværelsen ligger jo der uansett, og de subjektive svarene og løsningene på de eksistensielle problemstillingene endres vel ikke med medisiner?

Mulig jeg bare har glemt hvordan det er å ikke være deprimert.

I følge NHD er spørsmålet hva som er årsaken til depresjonen.

Personlig mener jeg, at det kanskje ikke spiller så stor rolle hva som kommer sist. Man kan starte med å gruble over eksistensielle spørsmål. I begynnelsen, kan denne grublingen være nokså uskyldig, men man kan gruble så mye at man blir deprimert. Og depresjonen kan vedlikeholden denne grublingen. Depresjonen påvirker måten vi tenker på, slik at den blir mer og mer negativ, det meste virker mer og mer meningsløst og håpløst. Hvis du tenker at "ingenting har mening", og "jeg kommer meg aldri ut av denne tilstanden", så er det depresjonen sin stemme du hører. Depresjonen kan manipulere en. Den kan gi seg ut for å være god, idet den påberoper seg å fortelle deg sannheten, men etterhvert viser den seg å skape mange problemer.

Du kommer inn i en vond sirkel. Samme hvordan grublingen starter. Er man deprimert, grubler man mer, og jo mer man grubler, jo mer deprimert blir man. Et sted må man bryte denne sirkelen.

Jeg tenker, at grubler man først så mye at man blir deprimert, så er det allerede noe "galt". Medisiner eller andre behandlinger mot depresjon hjelper.

Man trenger ikke forandre livssyn totalt for å bli mindre deprimert. Når depresjonen letter, kan man, tror jeg, lettere godta at "ok, der er ingen overordnet mening", men likevel synes det er greit å leve. Jeg tenker at hver og en må finne ting i sitt liv, som gir en mening. Hver og en må finne sitt mål. Det kan være å gjøre livet så bra som mulig for seg selv og sine medmennesker. Når tanker om meningsløshten nå streifer meg, så klarer jeg å holde grublingen på avstand. Når man er deprimert, tenker man gjerne om og om igjen på det samme, og kommer stadig fram til negative og triste svar. Nå kan jeg lettere si til meg selv at "det gagner ingen om jeg grubler mer på dette. Jeg får bare gjøre det beste utav det"

Fotuen medisiner, anbefaler jeg kognitiv terapi. Ikke nødvendigvis ren kognitiv terapi, men jeg tror vi har mye å hente på å jobbe med måten vi tenker på.

[Gjest håpløst forvirret]

I følge NHD er spørsmålet hva som er årsaken til depresjonen.

Personlig mener jeg, at det kanskje ikke spiller så stor rolle hva som kommer sist. Man kan starte med å gruble over eksistensielle spørsmål. I begynnelsen, kan denne grublingen være nokså uskyldig, men man kan gruble så mye at man blir deprimert. Og depresjonen kan vedlikeholden denne grublingen. Depresjonen påvirker måten vi tenker på, slik at den blir mer og mer negativ, det meste virker mer og mer meningsløst og håpløst. Hvis du tenker at "ingenting har mening", og "jeg kommer meg aldri ut av denne tilstanden", så er det depresjonen sin stemme du hører. Depresjonen kan manipulere en. Den kan gi seg ut for å være god, idet den påberoper seg å fortelle deg sannheten, men etterhvert viser den seg å skape mange problemer.

Du kommer inn i en vond sirkel. Samme hvordan grublingen starter. Er man deprimert, grubler man mer, og jo mer man grubler, jo mer deprimert blir man. Et sted må man bryte denne sirkelen.

Jeg tenker, at grubler man først så mye at man blir deprimert, så er det allerede noe "galt". Medisiner eller andre behandlinger mot depresjon hjelper.

Man trenger ikke forandre livssyn totalt for å bli mindre deprimert. Når depresjonen letter, kan man, tror jeg, lettere godta at "ok, der er ingen overordnet mening", men likevel synes det er greit å leve. Jeg tenker at hver og en må finne ting i sitt liv, som gir en mening. Hver og en må finne sitt mål. Det kan være å gjøre livet så bra som mulig for seg selv og sine medmennesker. Når tanker om meningsløshten nå streifer meg, så klarer jeg å holde grublingen på avstand. Når man er deprimert, tenker man gjerne om og om igjen på det samme, og kommer stadig fram til negative og triste svar. Nå kan jeg lettere si til meg selv at "det gagner ingen om jeg grubler mer på dette. Jeg får bare gjøre det beste utav det"

Fotuen medisiner, anbefaler jeg kognitiv terapi. Ikke nødvendigvis ren kognitiv terapi, men jeg tror vi har mye å hente på å jobbe med måten vi tenker på.

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive et så langt svar. I gode perioder innser jeg jo alt det der, men det er vanskelig å tro på det om dagen, og da trenger jeg å bli minnet på det.

Jeg får kognitiv terapi, men merker det er vanskelig å følge det opp når jeg er såpass på tur som jeg er nå.

[Gjest håpløst forvirret]

Hei

Vi er i samme båt. Har nå vært sykemeldt i to måneder, og gått på 'max' dose Seroxat i snart 4 uker, men klarer ikke å komme på høyden igjen. I løpet av de to månedene har jeg blitt pappa for andre gang, men i steden for å glede meg over det nye barnet blir jeg bare bekymret for hvordan jeg skal greie å ta meg av det. Skal til nettverkssamtale på jobben i morgen og er like nervøs som foran bryllupstalen min. Sitter på jobb nå, bare for å føle på hvordan det er å være her, men klarer ikke å finne roen. Skal til gruppeterapi for første gang på tirsdag, og er nervøs også for det. Skal til legen på onsdag og vet ikke om jeg håper på en ny 100% sykemelding eller om jeg håper på å få en 80% sykemelding. Er nervøs for å møte kollegaer etter to måneders fravær. Er nervøs for det aller meste akkurat nå. Sitter bare og håper på at Seroxatvirkningen skal slå til for fullt, men er jo klar over at det meste er opp til meg selv. Har gått lange turer nesten hver dag de siste to månedene, uten at det tydeligvis har hjelpt nevneverdig. Jeg må åbare få skrevet ned alt dette, slik at jeg har det dokumentert til en annen gang. Gleder meg til at jeg kan lese dette innlegget og smile av det en gang i fremtiden. Jeg har også gått på skøyter nesten hver dag i det siste. Kjenner at dette er god terapi der og da, men er like angstfylt og nervøs når jeg er ferdig. I tillegg har jeg begynt på Tolvon, som også skal hjelpe mot depresjon, men det er vel angsten som er den værste akkurat nå. Hodesus har jeg også, men jeg regner med det er en bivirkning av en av medisinene og at den skal gi seg etter hvert. Du skal mao vite at du ikke er alene om problemene. Klarer du å ta deg av familien? Er du sykemeldt? ser du lyset i tunnellen?

Håper jobbsamtalen din gikk bra Det virker som om du har tatt grep om situasjonen din til tross for både angst og depresjon, og det står det respekt av!

Jeg pleier å gå lange turer selv, det er ikke alltid jeg føler det har noen effekt, men det er i hvert fall en slags pause i hverdagen.

Lykke til med familien. Jeg har barn selv, og vet det er fortvilende når bekymringene hindrer en i å glede seg over dem.

Jeg driver for meg selv og har muligheten til å tilpasse jobbingen til situasjonen, så jeg er ikke sykemeldt, og jeg klarer heldigvis å ta vare på dem rundt meg, om enn ikke i den grad jeg skulle ønske.

Ønsker deg alt godt for fremtiden.

[lof]

Håper jobbsamtalen din gikk bra Det virker som om du har tatt grep om situasjonen din til tross for både angst og depresjon, og det står det respekt av!

Jeg pleier å gå lange turer selv, det er ikke alltid jeg føler det har noen effekt, men det er i hvert fall en slags pause i hverdagen.

Lykke til med familien. Jeg har barn selv, og vet det er fortvilende når bekymringene hindrer en i å glede seg over dem.

Jeg driver for meg selv og har muligheten til å tilpasse jobbingen til situasjonen, så jeg er ikke sykemeldt, og jeg klarer heldigvis å ta vare på dem rundt meg, om enn ikke i den grad jeg skulle ønske.

Ønsker deg alt godt for fremtiden.

Takk for omtanken. Møtet på mandag gikk veldig fint. Var til legen i dag og ble 80% sykemeldt fra og med i morgen. Satser på at jeg skal klare to halve dager i uka.