Plutselig omsorgsbehov

[Gjest leah maria]

Jeg har - i hele mitt 17-årige liv - vridd meg unna all form for fysisk kontakt og nærhet til andre mennesker. Jeg vet ikke hvorfor, det har alltid bare vært sånn. Også da jeg som svært liten var lei meg og hadde det vondt, viste jeg ikke det til folk rundt meg og søkte ikke trøst.

Men nå i det siste har jeg plutselig fått en stor lengsel etter å bli sett av "voksenpersoner". I og med at jeg går på internatskole i år så har jeg jo endel kontakt med lærere og ansatte også etter skoletid. Og jeg har spesielt fått et godt og nært forhold til kontaktlæreren min.

Hun kommer ofte og spør om hvordan jeg har det og om det er noe jeg vil prate om. Jeg har tidligere slitt litt med anoreksi og hun er den eneste jeg har turt å prate med det om. Og for første gang synes jeg det er fantastisk og godt at noen viser omsorg for meg. Det er godt å få en klem, det er godt når noen stryker meg over håret og det er trygt når hun holder rundt meg når jeg er redd.

Men samtidig synes jeg det er så sårt. Å erkjenne at jeg har behov for omsorg er ikke bare lett. Det er så ofte jeg ønsker at noen bare kan ta på meg (ikke seksuelt) og det gjør så mye med meg.

Hva kan jeg gjøre med dette? Går det over? Jeg er jo blitt for gammel til å få omsorg så det er ganske plagsomt at jeg allikevel ønsker det så sterkt..

[Gjest Ellipse]

Alle trenger omsorg, kjære deg. Det behovet er ikke noe en vokser av seg. Berøring er faktisk kjempeviktig for helsen/psyken uansett uansett om en er ung eller gammel!

Jeg har hatt, og har det, også slik at jeg holder mye av tankene og følelsene mine for meg selv. Har knapt tillatt meg selv å føle, liksom. Det har gjort at jeg har endt opp veldig forvirret, og vet ikke lenger hva det er jeg føler og hvorfor jeg føler slik. Så det anbefales ikke...

Hvis du har folk rundt deg, som du kan snakke om dine grublerier med, så gjør det, er mitt råd. Ikke bær rundt på alt alene. Det er ikke sunt.

Min psykolog sier at det er viktig å erkjenne for seg selv i det minste, de følelsene som dukker opp. Hva en så gjør med dem, er en annen sak, men steg 1. er å våge å føle, og deretter godta følelsene sine. Så bra at du våget å lufte dem her inne.

Husk på at en følelse aldri er "rett eller feil".

[Gjest *klemme*]

Man blir aldri for gammel til å få omsorg. Kanskje det er et positivt skritt du har tatt, å se at du har behov for nærhet.

Hvem vet?

Kanskje du kan snakke om dette også med læreren som du har god kontakt med?