Klage innlegg.. sorry.."gørr" som trenger lufting..

[Angstus]

Tusen takk for kjempegod støtte. Jeg skal fokusere så godt jeg kan på det positive, og at dette er viktig for mine barn.

Ville bare gi deg en klem jeg,og ønske deg en god fremtid.

[Gjest Jente31]

Ville bare gi deg en klem jeg,og ønske deg en god fremtid.

Tusen takk for det..

[Gjest Jente31]

Føler bare behov for å skrive litt. Jeg tror egentlig ikke at jeg synes synd på mannen min. Jeg tror nok at det bare er en reaksjon fra min side og det at det er så mye som skjer, og at han kansje ikke forstår alvoret i dette.

Jeg har idag undersøkt om hus, jeg er heldig som har en bror som stiller seg disponibelt om det blir akutt. Og det er flere til leie.

Jeg fikk en kraftig reaksjon etter å ha vært hos legen min i går, for jeg tror kansje jeg har undervurdert min datter og hennes reaksjoner.

Hun har det tydeligvis vondt. Og det sier jeg ikke noe på.

Jeg har ikke snakket med henne ang ekteskapet og ting rundt det. Men jeg spurte henne i går om hvorfor hun hele tiden sier at hun vil flytte fra pappan sin. Og da kom det ganske mye fra henne. Hun er sliten, og bærer på mye sinne og frustrasjon. Jeg trodde ikke det var så ille..

Idag sa hun at hun ville snakke med noen.

Nå kjenner jeg bare et enorm sinne ovenfor min mann.. og er kvalm, skjelver og er lealøs i hele kroppen. Nå er vi i gang..

[Gjest Wita]

Føler bare behov for å skrive litt. Jeg tror egentlig ikke at jeg synes synd på mannen min. Jeg tror nok at det bare er en reaksjon fra min side og det at det er så mye som skjer, og at han kansje ikke forstår alvoret i dette.

Jeg har idag undersøkt om hus, jeg er heldig som har en bror som stiller seg disponibelt om det blir akutt. Og det er flere til leie.

Jeg fikk en kraftig reaksjon etter å ha vært hos legen min i går, for jeg tror kansje jeg har undervurdert min datter og hennes reaksjoner.

Hun har det tydeligvis vondt. Og det sier jeg ikke noe på.

Jeg har ikke snakket med henne ang ekteskapet og ting rundt det. Men jeg spurte henne i går om hvorfor hun hele tiden sier at hun vil flytte fra pappan sin. Og da kom det ganske mye fra henne. Hun er sliten, og bærer på mye sinne og frustrasjon. Jeg trodde ikke det var så ille..

Idag sa hun at hun ville snakke med noen.

Nå kjenner jeg bare et enorm sinne ovenfor min mann.. og er kvalm, skjelver og er lealøs i hele kroppen. Nå er vi i gang..

Det er bra at du er sint. Da blir du mer handlekraftig.

Nå er det deg selv og ungene du skal fokusere på.

Mannen din er voksen og får rydde opp i livet sitt selv. Han er ikke ditt ansvar.

[kaffepiken]

Føler bare behov for å skrive litt. Jeg tror egentlig ikke at jeg synes synd på mannen min. Jeg tror nok at det bare er en reaksjon fra min side og det at det er så mye som skjer, og at han kansje ikke forstår alvoret i dette.

Jeg har idag undersøkt om hus, jeg er heldig som har en bror som stiller seg disponibelt om det blir akutt. Og det er flere til leie.

Jeg fikk en kraftig reaksjon etter å ha vært hos legen min i går, for jeg tror kansje jeg har undervurdert min datter og hennes reaksjoner.

Hun har det tydeligvis vondt. Og det sier jeg ikke noe på.

Jeg har ikke snakket med henne ang ekteskapet og ting rundt det. Men jeg spurte henne i går om hvorfor hun hele tiden sier at hun vil flytte fra pappan sin. Og da kom det ganske mye fra henne. Hun er sliten, og bærer på mye sinne og frustrasjon. Jeg trodde ikke det var så ille..

Idag sa hun at hun ville snakke med noen.

Nå kjenner jeg bare et enorm sinne ovenfor min mann.. og er kvalm, skjelver og er lealøs i hele kroppen. Nå er vi i gang..

Ville bare sende deg et lite støtteinnlegg ) Høres ut som du har hatt mye å slite med! Flott at du tar noen grep nå og kommer deg unna denne mannen!

[Gjest Jente31]

Ville bare sende deg et lite støtteinnlegg ) Høres ut som du har hatt mye å slite med! Flott at du tar noen grep nå og kommer deg unna denne mannen!

Tusen takk )

[Gjest Jente31]

Det er bra at du er sint. Da blir du mer handlekraftig.

Nå er det deg selv og ungene du skal fokusere på.

Mannen din er voksen og får rydde opp i livet sitt selv. Han er ikke ditt ansvar.

Tror det hjelper å bli sint ja, og ikke ha medlidenhet for det han har påført oss.

Jeg ble nok litt små redd i morges da jeg var skjelven, lealøs og bare ville besvime. Det har vel skjedd for mye på en gang tenker jeg..

Men! Det gikk over. Dette skal nok gå bra. Har akkurat bestilt separasjonspapirer. Men skal forsøke å roe det litt ned. Han slår jo ikke hver dag, kansje en/to gang i mnd. Men han kjefter og kritiserer hver dag.

Så det er ingen akutt situasjon liksom. Legen min skremte meg kansje litt der. Men jeg er iallefall på god vei! :-)

[Lotte :o)]

Føler bare behov for å skrive litt. Jeg tror egentlig ikke at jeg synes synd på mannen min. Jeg tror nok at det bare er en reaksjon fra min side og det at det er så mye som skjer, og at han kansje ikke forstår alvoret i dette.

Jeg har idag undersøkt om hus, jeg er heldig som har en bror som stiller seg disponibelt om det blir akutt. Og det er flere til leie.

Jeg fikk en kraftig reaksjon etter å ha vært hos legen min i går, for jeg tror kansje jeg har undervurdert min datter og hennes reaksjoner.

Hun har det tydeligvis vondt. Og det sier jeg ikke noe på.

Jeg har ikke snakket med henne ang ekteskapet og ting rundt det. Men jeg spurte henne i går om hvorfor hun hele tiden sier at hun vil flytte fra pappan sin. Og da kom det ganske mye fra henne. Hun er sliten, og bærer på mye sinne og frustrasjon. Jeg trodde ikke det var så ille..

Idag sa hun at hun ville snakke med noen.

Nå kjenner jeg bare et enorm sinne ovenfor min mann.. og er kvalm, skjelver og er lealøs i hele kroppen. Nå er vi i gang..

Det er bra at du føler at du er i gang. Du er i gang med den viktigste beslutning for resten av ditt, og ditt barns liv. Dere vil få det langt bedre uten denne tyrannen.

Husk at du ikke er ansvarlig for hans liv. Du skal gjøre det beste for deg og dattara di. *puffer deg i riktig retning*

[Gjest Jente31]

[quote name=Lotte )' timestamp='1172747372' post='3551991]

Det er bra at du føler at du er i gang. Du er i gang med den viktigste beslutning for resten av ditt, og ditt barns liv. Dere vil få det langt bedre uten denne tyrannen.

Husk at du ikke er ansvarlig for hans liv. Du skal gjøre det beste for deg og dattara di. *puffer deg i riktig retning*

Hei, ja, dette er et ekstremt viktig valg. Mulig mitt vanskeligste. Det er vel derfor det er så tøft også. Men! Jeg har heldigvis mye støtte rundt meg, og det hjelper masse.. Takk til deg og:)

*er på vei, i riktig retning*

[Gjest Multippel]

Tror det hjelper å bli sint ja, og ikke ha medlidenhet for det han har påført oss.

Jeg ble nok litt små redd i morges da jeg var skjelven, lealøs og bare ville besvime. Det har vel skjedd for mye på en gang tenker jeg..

Men! Det gikk over. Dette skal nok gå bra. Har akkurat bestilt separasjonspapirer. Men skal forsøke å roe det litt ned. Han slår jo ikke hver dag, kansje en/to gang i mnd. Men han kjefter og kritiserer hver dag.

Så det er ingen akutt situasjon liksom. Legen min skremte meg kansje litt der. Men jeg er iallefall på god vei! :-)

Du må jo gjøre ting så raskt som du klarer. Det tror jeg er viktig!

Jeg ville tatt en prat igjen med helsesøster på hvordan du skal møte dattera di.

Selv om hun ønsker å flytte nå, så er det kjempeviktig at hun ikke får følelsen tror jeg at det er hun som setter dette igang. Det kan skape masse skyldfølelse.

Psykisk trakasereing er ikke noe mindre alvorlig enn å bli slått, syns nå jeg.

Sender deg masse tanker!!!

Syns du er råtøff!! Godt du har en bror som stiller for deg!

klem

[Gjest Jente31]

Du må jo gjøre ting så raskt som du klarer. Det tror jeg er viktig!

Jeg ville tatt en prat igjen med helsesøster på hvordan du skal møte dattera di.

Selv om hun ønsker å flytte nå, så er det kjempeviktig at hun ikke får følelsen tror jeg at det er hun som setter dette igang. Det kan skape masse skyldfølelse.

Psykisk trakasereing er ikke noe mindre alvorlig enn å bli slått, syns nå jeg.

Sender deg masse tanker!!!

Syns du er råtøff!! Godt du har en bror som stiller for deg!

klem

Hei, det er nok kjempeviktig at dattern min ikke får bestemme noe i dette. Det kan bli helt feil.

Hun får nå litt "akutt" hjelp av helsesøster og lærer på skolen. Det trenger hun. For hun er sliten.

Vi har blitt enige om å ta en pause på ubestemt tid. Min datter og jeg flytter neste uke inn til min bror.

Mannen min har for første gang på 15 år åpnet litt opp for sine tanker, og fortalt meg at han har dårlig selvtillit, at han tenker mye men ikke får satt ord på det han tenker (og det gjør han ikke), at han ikke ønkser å ha det slik osv. Og at han ønsker hjelp. Det får han.

Men det er ikke dermed sagt at han får tilbake meg. Mine følelser for han er for lengst borte pga hans oppførsel mm. Tiden får vise hva som skjer. Og hvor motivert for endring, han er. Mye er altså opp til han. Og dette er noe han nå må ta ansvar for selv. Jeg har nok med meg selv og barna. Vi får kjempegod hjelp nå ) og bare det gir meg en trygghet..

[Gjest Jente31]

Hei, det er nok kjempeviktig at dattern min ikke får bestemme noe i dette. Det kan bli helt feil.

Hun får nå litt "akutt" hjelp av helsesøster og lærer på skolen. Det trenger hun. For hun er sliten.

Vi har blitt enige om å ta en pause på ubestemt tid. Min datter og jeg flytter neste uke inn til min bror.

Mannen min har for første gang på 15 år åpnet litt opp for sine tanker, og fortalt meg at han har dårlig selvtillit, at han tenker mye men ikke får satt ord på det han tenker (og det gjør han ikke), at han ikke ønkser å ha det slik osv. Og at han ønsker hjelp. Det får han.

Men det er ikke dermed sagt at han får tilbake meg. Mine følelser for han er for lengst borte pga hans oppførsel mm. Tiden får vise hva som skjer. Og hvor motivert for endring, han er. Mye er altså opp til han. Og dette er noe han nå må ta ansvar for selv. Jeg har nok med meg selv og barna. Vi får kjempegod hjelp nå ) og bare det gir meg en trygghet..

Jeg blir litt oppi det her jeg nå Og jeg mener helt klart, at psykisk trakkasering er minst like ille som fysisk vold.

Iallefall så kan det kansje høres ut som jeg nå er litt naiv og dum.. Og som kansje tar han inn inn i varmen igjen, og går på nok en unnskyldning.

Men!! Det kommer jeg _ikke_ til å gjøre. For meg har det toget gått. Han skal ikke få lure meg til å tro at han ikke vil oppnå endring kun for å holde på oss.

Dette er opp til han å bevise. Over tid. Men om han oppnår endring også, så er det ikke sikkert han får meg tilbake. Dette har jeg forberedt han på.

For meg er dette en fin løsning, for på denne måten får jeg tenke litt klarere selv også. Jeg får dessuten hvilt meg. For jeg er gjennom sliten.

Og viser det seg at ting utvikler seg i negativ retning så er det definitivt slutt, og jeg kjøper meg ny leilighet osv.. Jeg får også mer tid på meg til å ordne ting og tang.

Om utviklingen er positiv, så er dette noe jeg må bruke tid på.

Tusen takk til alle som har støttet meg i dette, det har vært kjempe tøft. Men nå går det bedre.

[Gjest Multippel]

Hei, det er nok kjempeviktig at dattern min ikke får bestemme noe i dette. Det kan bli helt feil.

Hun får nå litt "akutt" hjelp av helsesøster og lærer på skolen. Det trenger hun. For hun er sliten.

Vi har blitt enige om å ta en pause på ubestemt tid. Min datter og jeg flytter neste uke inn til min bror.

Mannen min har for første gang på 15 år åpnet litt opp for sine tanker, og fortalt meg at han har dårlig selvtillit, at han tenker mye men ikke får satt ord på det han tenker (og det gjør han ikke), at han ikke ønkser å ha det slik osv. Og at han ønsker hjelp. Det får han.

Men det er ikke dermed sagt at han får tilbake meg. Mine følelser for han er for lengst borte pga hans oppførsel mm. Tiden får vise hva som skjer. Og hvor motivert for endring, han er. Mye er altså opp til han. Og dette er noe han nå må ta ansvar for selv. Jeg har nok med meg selv og barna. Vi får kjempegod hjelp nå ) og bare det gir meg en trygghet..

Hei Jente 31

Se etter på hotmailpostkassa.

Litt viktig informasjon der.

[trissie]

Jeg blir litt oppi det her jeg nå Og jeg mener helt klart, at psykisk trakkasering er minst like ille som fysisk vold.

Iallefall så kan det kansje høres ut som jeg nå er litt naiv og dum.. Og som kansje tar han inn inn i varmen igjen, og går på nok en unnskyldning.

Men!! Det kommer jeg _ikke_ til å gjøre. For meg har det toget gått. Han skal ikke få lure meg til å tro at han ikke vil oppnå endring kun for å holde på oss.

Dette er opp til han å bevise. Over tid. Men om han oppnår endring også, så er det ikke sikkert han får meg tilbake. Dette har jeg forberedt han på.

For meg er dette en fin løsning, for på denne måten får jeg tenke litt klarere selv også. Jeg får dessuten hvilt meg. For jeg er gjennom sliten.

Og viser det seg at ting utvikler seg i negativ retning så er det definitivt slutt, og jeg kjøper meg ny leilighet osv.. Jeg får også mer tid på meg til å ordne ting og tang.

Om utviklingen er positiv, så er dette noe jeg må bruke tid på.

Tusen takk til alle som har støttet meg i dette, det har vært kjempe tøft. Men nå går det bedre.

Det høres ut som om du er i ferd med å lande, og det er godt. Følelser kommer og går, men gjerne i forhold til hvordan man tenker.

Du har en oppfattning av virkeligheten, han kanskje en annen? Det er positivt når han innrømmer at selvtilliten er et element i det hele.

Men jeg vil råde deg til å tenke over noe spesielt midt i det du står i nå.

Din rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for deg som kvinne å innse hans engasjement som like sterkt.

Men det kan godt hende at han en gang i tiden ønsket å ha en viss rolle i hjemmet som en avlastende farsfigur? En som ville ta deg, barnet og hele pakka som fulgte med, ansvarsmessig.

Men dette er ikke lett. Det vil si at mange kvinner ofte vurderer sine egne omsorgsfølelser og avgjørelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende. Jeg kan godt ta et eksempel som jeg kjenner.

De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere.

Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed. I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra hans avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en mann som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som ansvarsfull omsorgsperson.

Og han følte da naturlig nok at han ble fratatt betydning som dette.

Dessverre gjorde han kanskje som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen.

Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna.

Og hun "reddet" dem. Hans rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle han nå avtale med henne om hver avgjørelse han ønsket å ta? Han følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at hans avgjørelser ble strengere og strengere, for han BRYDDE seg jo virkelig om barna og ØNSKET en pappa/omsorgsrolle.

Men det ble jo så helt galt. Og han får en kraftigere og kraftigere svekking av selvtilliten, det går litt over styr og han får ikke til å sette ord på det.

Det er jo helt klart at han skulle ha satt seg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte hans rolle som pappahjelper på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde hans rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til han ble ubetydelig for dem alle. Hans avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Hva kan han stille opp med når følelser og alt blir ødelagt, og ingen egentlig kan plassere skylden?

Det er nesten alltid to om en utvikling, men det er også to om å rette opp!

Jeg håper du kan tenke litt over dette.

Det er fullt mulig å snakke sammen for å avklare om bildet kan være mer nyansert. Og det ville jeg gjort for å ikke måtte tenke over resten av livet OM det kan ha vært slik.

[Gjest Jente31]

Hei Jente 31

Se etter på hotmailpostkassa.

Litt viktig informasjon der.

Hei multippel. Svar er sendt deg:-)

[Gjest Jente31]

Det høres ut som om du er i ferd med å lande, og det er godt. Følelser kommer og går, men gjerne i forhold til hvordan man tenker.

Du har en oppfattning av virkeligheten, han kanskje en annen? Det er positivt når han innrømmer at selvtilliten er et element i det hele.

Men jeg vil råde deg til å tenke over noe spesielt midt i det du står i nå.

Din rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for deg som kvinne å innse hans engasjement som like sterkt.

Men det kan godt hende at han en gang i tiden ønsket å ha en viss rolle i hjemmet som en avlastende farsfigur? En som ville ta deg, barnet og hele pakka som fulgte med, ansvarsmessig.

Men dette er ikke lett. Det vil si at mange kvinner ofte vurderer sine egne omsorgsfølelser og avgjørelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende. Jeg kan godt ta et eksempel som jeg kjenner.

De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere.

Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed. I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra hans avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en mann som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som ansvarsfull omsorgsperson.

Og han følte da naturlig nok at han ble fratatt betydning som dette.

Dessverre gjorde han kanskje som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen.

Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna.

Og hun "reddet" dem. Hans rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle han nå avtale med henne om hver avgjørelse han ønsket å ta? Han følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at hans avgjørelser ble strengere og strengere, for han BRYDDE seg jo virkelig om barna og ØNSKET en pappa/omsorgsrolle.

Men det ble jo så helt galt. Og han får en kraftigere og kraftigere svekking av selvtilliten, det går litt over styr og han får ikke til å sette ord på det.

Det er jo helt klart at han skulle ha satt seg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte hans rolle som pappahjelper på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde hans rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til han ble ubetydelig for dem alle. Hans avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Hva kan han stille opp med når følelser og alt blir ødelagt, og ingen egentlig kan plassere skylden?

Det er nesten alltid to om en utvikling, men det er også to om å rette opp!

Jeg håper du kan tenke litt over dette.

Det er fullt mulig å snakke sammen for å avklare om bildet kan være mer nyansert. Og det ville jeg gjort for å ikke måtte tenke over resten av livet OM det kan ha vært slik.

Hei, og tusen takk for et langt, klokt og objektivt innlegg.

Barneoppdragelse er ikke enkelt, og det er alltid to sider i en sak. Men for å få de to sidene til å fungere er det svært viktig at man snakker sammen, men det har vi aldri gjort.

Han har problemer. Jeg har gjort det jeg kan for å få han til å snakke osv, kjempet i mange år for det. Vi har gått på foreldre kurs, men han var ikke motivert. Og jeg har foreslått fam.terapi. Men han vil ikke. Han sier dette bare er tull osv.

Jeg forstår at du vil at jeg skal se det fra hans side/virkelighet/syn,og hans side som far. Og at jeg kan tenke over om han kan føle seg overkjørt. Eller tar jeg feil?

Er enig med deg i at en mors instikt kan gjøre at hun føler at det _hun_ gjør, er det som er riktig. Du har et godt poeng.

Men jeg har vært opptatt av rettferdighet, og gjort alt for dette og for at hans side og hans rolle som far skal ha kommet frem. Jeg har kjempet i mange år for dette, altså vært villig til å møte han på halveien.

Jeg har spurt han rett ut; hva gjør jeg feil? Er han misfornøyd med noe? Hva er det som gjør at han er som han er? Er han lei? Føler han seg overkjørt? osv..

Men jeg får ikke noe annet svar enn at jeg sover for lenge om morgenen når jeg har fri, og at det ikke blir noe pån når han vil..

Han er totalt lukket. Barnslig, umoden. Og han er mer opptatt av sine behov enn av noe annet/andres/barnas behov. Alltid vært sånn.

Men i går fikk jeg altså stukket litt "hull på byllen". Det er som en betongmur i hans hode, som ingen kommer gjennom. Og det var han enig i.

Og jeg er sjokkert, over at han kunne fortelle meg dette i går. Så det er helt klart en begynnelse..

Jeg har vært sammen med han i 15 år, men kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kjenner han, siden jeg aldri har nådd inn til han. Det har ingen gjort.

Nå er han i midlertid så redd for å miste oss, at han er villig til å forsøke å endre seg og motta terapi. Jeg er usikker på om dette vil ha noe for seg, siden det på en måte blir et middel for å få oss til å bli. Men om ikke annet er det positivt for hans del, for han vil alltid være barnas far. Og jeg ønsker at han skal få ta del i deres liv og oppdragelse.

Men jeg er kommet dithen at jeg føler at jeg har lov til å gi opp også.. Så vi får med tiden se hva som skjer.

[Veronika28]

Føler bare behov for å skrive litt. Jeg tror egentlig ikke at jeg synes synd på mannen min. Jeg tror nok at det bare er en reaksjon fra min side og det at det er så mye som skjer, og at han kansje ikke forstår alvoret i dette.

Jeg har idag undersøkt om hus, jeg er heldig som har en bror som stiller seg disponibelt om det blir akutt. Og det er flere til leie.

Jeg fikk en kraftig reaksjon etter å ha vært hos legen min i går, for jeg tror kansje jeg har undervurdert min datter og hennes reaksjoner.

Hun har det tydeligvis vondt. Og det sier jeg ikke noe på.

Jeg har ikke snakket med henne ang ekteskapet og ting rundt det. Men jeg spurte henne i går om hvorfor hun hele tiden sier at hun vil flytte fra pappan sin. Og da kom det ganske mye fra henne. Hun er sliten, og bærer på mye sinne og frustrasjon. Jeg trodde ikke det var så ille..

Idag sa hun at hun ville snakke med noen.

Nå kjenner jeg bare et enorm sinne ovenfor min mann.. og er kvalm, skjelver og er lealøs i hele kroppen. Nå er vi i gang..

Hei jente31.

Jeg tror også du har tatt en fornuftig avgjørelse med å gå. Fysisk og psykisk mishandling over så lang tid setter nok dype indre spor. Etter 15 år er det vanskelig å gå/ og å bli forlatt. Men igjen tenk på deg selv og ungene.

Gikk selv for 3 mnder siden etter 10 år.(Ble ikke mishandlet, men levde med en egoist som fikk alt i nevene og kom å gikk som han ville). Har ikke angret ett sekund. Ble friskmeldt av lege og psykolog pga angst da jeg sa jeg skulle gå å kvitte meg med alle negative elementer rundt meg. Psyken er nå som før og det er deilig!!!

Selvtilliten din vil komme tilbake, tror jeg. dessuten er du bare 31, den rette snille mannen for deg har du gjerne ike møtt enda? Du er fremdeles ung. Den dårlige erfaringen vil forhåpentligvis gjøre deg mer kresen!

Ønskerdeg all lykke til i framtiden. Stå på!!

[Gjest Wita]

Det høres ut som om du er i ferd med å lande, og det er godt. Følelser kommer og går, men gjerne i forhold til hvordan man tenker.

Du har en oppfattning av virkeligheten, han kanskje en annen? Det er positivt når han innrømmer at selvtilliten er et element i det hele.

Men jeg vil råde deg til å tenke over noe spesielt midt i det du står i nå.

Din rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for deg som kvinne å innse hans engasjement som like sterkt.

Men det kan godt hende at han en gang i tiden ønsket å ha en viss rolle i hjemmet som en avlastende farsfigur? En som ville ta deg, barnet og hele pakka som fulgte med, ansvarsmessig.

Men dette er ikke lett. Det vil si at mange kvinner ofte vurderer sine egne omsorgsfølelser og avgjørelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende. Jeg kan godt ta et eksempel som jeg kjenner.

De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere.

Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed. I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra hans avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en mann som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som ansvarsfull omsorgsperson.

Og han følte da naturlig nok at han ble fratatt betydning som dette.

Dessverre gjorde han kanskje som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen.

Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna.

Og hun "reddet" dem. Hans rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle han nå avtale med henne om hver avgjørelse han ønsket å ta? Han følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at hans avgjørelser ble strengere og strengere, for han BRYDDE seg jo virkelig om barna og ØNSKET en pappa/omsorgsrolle.

Men det ble jo så helt galt. Og han får en kraftigere og kraftigere svekking av selvtilliten, det går litt over styr og han får ikke til å sette ord på det.

Det er jo helt klart at han skulle ha satt seg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte hans rolle som pappahjelper på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde hans rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til han ble ubetydelig for dem alle. Hans avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Hva kan han stille opp med når følelser og alt blir ødelagt, og ingen egentlig kan plassere skylden?

Det er nesten alltid to om en utvikling, men det er også to om å rette opp!

Jeg håper du kan tenke litt over dette.

Det er fullt mulig å snakke sammen for å avklare om bildet kan være mer nyansert. Og det ville jeg gjort for å ikke måtte tenke over resten av livet OM det kan ha vært slik.

Jeg synes det er flott at du taler mannens sak og du har så mange slike flotte innlegg.

Jeg er bare veldig usikker på om det er riktig å gjøre i dette tilfellet, etter å ha lest mange av Jente31`s innlegg.

Hva om det er en psykopat, som absolutt ikke skal ha flere sjangser til å innynde seg?

Vel, jeg vet ikke.

[Gjest Jente31]

Hei jente31.

Jeg tror også du har tatt en fornuftig avgjørelse med å gå. Fysisk og psykisk mishandling over så lang tid setter nok dype indre spor. Etter 15 år er det vanskelig å gå/ og å bli forlatt. Men igjen tenk på deg selv og ungene.

Gikk selv for 3 mnder siden etter 10 år.(Ble ikke mishandlet, men levde med en egoist som fikk alt i nevene og kom å gikk som han ville). Har ikke angret ett sekund. Ble friskmeldt av lege og psykolog pga angst da jeg sa jeg skulle gå å kvitte meg med alle negative elementer rundt meg. Psyken er nå som før og det er deilig!!!

Selvtilliten din vil komme tilbake, tror jeg. dessuten er du bare 31, den rette snille mannen for deg har du gjerne ike møtt enda? Du er fremdeles ung. Den dårlige erfaringen vil forhåpentligvis gjøre deg mer kresen!

Ønskerdeg all lykke til i framtiden. Stå på!!

Hei, takk for at du ville dele din erfaring med meg. Det er absolutt nyttig!

Jeg tror heller ikke at jeg får det bra før jeg har kommet meg vekk fra dette destruktive forholdet. Det er helt klart mye som spiller inn. Det gjør ikke saken bedre at jeg ikke har noen "riktige" følelser igjen for han.

Men jeg er uansett på vei. Over helgen så flytter jeg og dattern min inn hos brodern.

Vi er blitt enige om en pause. Det tror jeg er nyttig. Da får vi tid til å "rydde" litt opp i ting og tang også.

For barnas skyld håper jeg han får god hjelp for sitt sinne. Men jeg tror ikke det blir noen enkel jobb! Uansett er ikke dette min oppgave, denne får han klare sjøl. Nå skal jeg konsentrere meg om barna og meg. Takk for støtten:-)

[Gjest Jente31]

Jeg synes det er flott at du taler mannens sak og du har så mange slike flotte innlegg.

Jeg er bare veldig usikker på om det er riktig å gjøre i dette tilfellet, etter å ha lest mange av Jente31`s innlegg.

Hva om det er en psykopat, som absolutt ikke skal ha flere sjangser til å innynde seg?

Vel, jeg vet ikke.

Hei wita, jeg vil bare si at jeg er enig med deg, og at mannen min har fått alt for mange sjanser. Han fortjener egentlig ikke flere. Den pausen vi nå tar, er bra for meg, sånn at jeg får "planlagt" ting litt bedre og komme meg litt vekk og få hvilt ut.

Jeg tror ikke han er psykopat. Men jeg tror nok han har noen psykopatiske trekk. Han er bl.a egoistisk, og tar ikke hensyn til andres behov. Alle andre har feil, og ikke han. HAn har en stahet som ikke ligner grisen.

Mulig lurer han meg, når han nå sier han vil motta behandling. Mulig dette bare er et middel han bruker, for å holde på oss.

Men uansett er det bra han vil motta behandling, for barnas del.

Jeg er meget bestemt på dette. Og jeg skal være sterk. Jeg har egentlig stor tro på at jeg klarer det. Jeg har et godt nettverk rundt meg, som støtter meg i dette :-)