Klage innlegg.. sorry.."gørr" som trenger lufting..

[Gjest Veronika27]

Hei, takk for at du ville dele din erfaring med meg. Det er absolutt nyttig!

Jeg tror heller ikke at jeg får det bra før jeg har kommet meg vekk fra dette destruktive forholdet. Det er helt klart mye som spiller inn. Det gjør ikke saken bedre at jeg ikke har noen "riktige" følelser igjen for han.

Men jeg er uansett på vei. Over helgen så flytter jeg og dattern min inn hos brodern.

Vi er blitt enige om en pause. Det tror jeg er nyttig. Da får vi tid til å "rydde" litt opp i ting og tang også.

For barnas skyld håper jeg han får god hjelp for sitt sinne. Men jeg tror ikke det blir noen enkel jobb! Uansett er ikke dette min oppgave, denne får han klare sjøl. Nå skal jeg konsentrere meg om barna og meg. Takk for støtten:-)

Hei igjen

Fint å høre. Håper alt ordner seg for deg. Tror han må gjennom lang terapi for å bli "normal". Sannsynligvis noe fra fortiden som har gjort han sånn. Dette må han gå gjennom selv siden han ikke har innsett problemet før nå. Ofte vet en ikke hva en har før en mister det.

Masse lykke til.

[Gjest Jente31]

Hei igjen

Fint å høre. Håper alt ordner seg for deg. Tror han må gjennom lang terapi for å bli "normal". Sannsynligvis noe fra fortiden som har gjort han sånn. Dette må han gå gjennom selv siden han ikke har innsett problemet før nå. Ofte vet en ikke hva en har før en mister det.

Masse lykke til.

Takk for det :-)

Og ja, jeg tror også han må igjennom en laaaang terapi... For dette er en svært hard nøtt å knekke..

[Gjest Wita]

Hei wita, jeg vil bare si at jeg er enig med deg, og at mannen min har fått alt for mange sjanser. Han fortjener egentlig ikke flere. Den pausen vi nå tar, er bra for meg, sånn at jeg får "planlagt" ting litt bedre og komme meg litt vekk og få hvilt ut.

Jeg tror ikke han er psykopat. Men jeg tror nok han har noen psykopatiske trekk. Han er bl.a egoistisk, og tar ikke hensyn til andres behov. Alle andre har feil, og ikke han. HAn har en stahet som ikke ligner grisen.

Mulig lurer han meg, når han nå sier han vil motta behandling. Mulig dette bare er et middel han bruker, for å holde på oss.

Men uansett er det bra han vil motta behandling, for barnas del.

Jeg er meget bestemt på dette. Og jeg skal være sterk. Jeg har egentlig stor tro på at jeg klarer det. Jeg har et godt nettverk rundt meg, som støtter meg i dette :-)

Jeg er veldig skeptisk til hvor mye en behandling kan hjelpe på en voksen mann, men jeg vet ikke.

Han må bevise over lang tid at behandlingen hjelper før du tar han tilbake. Imellomtiden håper jeg at du har fått smaken på ditt nye liv:)

[Gjest Jente31]

Jeg er veldig skeptisk til hvor mye en behandling kan hjelpe på en voksen mann, men jeg vet ikke.

Han må bevise over lang tid at behandlingen hjelper før du tar han tilbake. Imellomtiden håper jeg at du har fått smaken på ditt nye liv:)

Jeg er skeptisk selv. Han er jo 43 år.. Dessuten er han ikke "min type". Dette fant jeg ut for lenge siden. Det er et under at jeg i hele tatt har holdt ut så lenge. Men han har på en måte hatt makt over meg. De 10 første årene torde jeg ikke si han imot, og han var voldelig, både fysisk og psykisk. VAr redd han..

Etter 10 år fikk jeg selvtillit, og begynte å si fra. Han har siden da hatt respekt for meg. Og det har funka bra. For han har merket at jeg ikke har følelser for han.

Men jeg har derimot lagt merke til at han i stedet begynte å la det gå utover dattern vår: nok et "uskyldig offer", om man kan si det slik.

Grunnen til at jeg ikke har tatt dette alvorlig før nå, er at jeg vokste opp i et hjem hvor forholdene var 10 ganger verre, og jeg har derfor ment at jeg ikke hadde noe å klage over...Jeg har også vært livredd for barnevernet.

Men uansett; nå er hjelpen dratt i gang, og jeg har ikke lagt skjul på noe. Jeg har lagt fram både positive og negative sider hos oss begge, og har fått full støtte hos både helsesøster og lege samt de jeg har snakket med, rundt meg.

Jeg er mao ikke ute etter å sverte han, eller gi han skylden på noen måte. Men han er voksen, og må begynne å ta litt ansvar for seg selv og sine handlinger.

[Gjest Wita]

Jeg er skeptisk selv. Han er jo 43 år.. Dessuten er han ikke "min type". Dette fant jeg ut for lenge siden. Det er et under at jeg i hele tatt har holdt ut så lenge. Men han har på en måte hatt makt over meg. De 10 første årene torde jeg ikke si han imot, og han var voldelig, både fysisk og psykisk. VAr redd han..

Etter 10 år fikk jeg selvtillit, og begynte å si fra. Han har siden da hatt respekt for meg. Og det har funka bra. For han har merket at jeg ikke har følelser for han.

Men jeg har derimot lagt merke til at han i stedet begynte å la det gå utover dattern vår: nok et "uskyldig offer", om man kan si det slik.

Grunnen til at jeg ikke har tatt dette alvorlig før nå, er at jeg vokste opp i et hjem hvor forholdene var 10 ganger verre, og jeg har derfor ment at jeg ikke hadde noe å klage over...Jeg har også vært livredd for barnevernet.

Men uansett; nå er hjelpen dratt i gang, og jeg har ikke lagt skjul på noe. Jeg har lagt fram både positive og negative sider hos oss begge, og har fått full støtte hos både helsesøster og lege samt de jeg har snakket med, rundt meg.

Jeg er mao ikke ute etter å sverte han, eller gi han skylden på noen måte. Men han er voksen, og må begynne å ta litt ansvar for seg selv og sine handlinger.

Barnevernet bryter ikke inn ved at du forsøker å hjelpe din datter. Skjønner ikke hvorfor du er redd dem.

Det kan hende det settes inn tiltak rundt din datter og det er bare fint og noe du sikkert er positv til.

[Gjest Jente31]

Barnevernet bryter ikke inn ved at du forsøker å hjelpe din datter. Skjønner ikke hvorfor du er redd dem.

Det kan hende det settes inn tiltak rundt din datter og det er bare fint og noe du sikkert er positv til.

Jeg er ikke redd de lenger. Jeg var det før.. hørte så mange skrekk eksempler, og visste ikke hva de egentlig gjorde osv. Dessuten håpet jeg på en forandring fra hans side.

Jeg burde helt klart grepet fatt i dette før.

Nå tenker jeg at det får briste eller bære!For uansett om de i verste fall skulle ta henne fra meg,noe jeg tviler på, så vet jeg at jeg gjør det eneste riktige for hennes skyld.

[Gjest Wita]

Jeg er ikke redd de lenger. Jeg var det før.. hørte så mange skrekk eksempler, og visste ikke hva de egentlig gjorde osv. Dessuten håpet jeg på en forandring fra hans side.

Jeg burde helt klart grepet fatt i dette før.

Nå tenker jeg at det får briste eller bære!For uansett om de i verste fall skulle ta henne fra meg,noe jeg tviler på, så vet jeg at jeg gjør det eneste riktige for hennes skyld.

Nei, selvsagt tar de henne ikke fra deg.

Du har da ikke gjort noe galt.

Når du nå flytter til broren din håper jeg at du tar ut seperasjon samtidig (hvis dere er gift), slik at du raskere kan starte prossesen med å finne et sted å bo.

Jeg synes du virker litt for snill med mannen din, når du sier at du bare vil ta en pause hos broren, selv om du har sagt at du muligens ikke kommer tilbake.

Jeg synes du skal gi inntrykk av at bruddet er endelig og være beinhard, selv om han nå prøver å gi deg inntrykk av at det er han det er synd på, fordi han har dårlig selvtillit og bla bla.

Vel, som du skjønner er jeg litt skeptisk. Har han ikke fått mange nok år av ditt liv?

[Gjest Jente31]

Nei, selvsagt tar de henne ikke fra deg.

Du har da ikke gjort noe galt.

Når du nå flytter til broren din håper jeg at du tar ut seperasjon samtidig (hvis dere er gift), slik at du raskere kan starte prossesen med å finne et sted å bo.

Jeg synes du virker litt for snill med mannen din, når du sier at du bare vil ta en pause hos broren, selv om du har sagt at du muligens ikke kommer tilbake.

Jeg synes du skal gi inntrykk av at bruddet er endelig og være beinhard, selv om han nå prøver å gi deg inntrykk av at det er han det er synd på, fordi han har dårlig selvtillit og bla bla.

Vel, som du skjønner er jeg litt skeptisk. Har han ikke fått mange nok år av ditt liv?

Tusen takk for din ærlighet og oppriktighet. Det setter jeg kjempestor pris på! Det hjelper meg.

Jeg er nok for snill mht mannen min.. Alle sier at jeg er alt for god for han. Jeg håper og tror at jeg vil få bedre selvtillit med behandling.

Du tror meg ikke på at jeg går, før du får "se" det du!:-) Jeg skal skrive en melding til deg, den dagen det skjer. Lover;)

Jeg ønsker jo meg et normalt liv. Det er mitt mål og ønske for livet. Og jeg når ikke det målet før jeg har kommet meg vekk fra han..såpass har jeg skjønt.

Seperasjonspapirene er også på vei. Regner med de er i postkassen i morgen

[Gjest Wita]

Tusen takk for din ærlighet og oppriktighet. Det setter jeg kjempestor pris på! Det hjelper meg.

Jeg er nok for snill mht mannen min.. Alle sier at jeg er alt for god for han. Jeg håper og tror at jeg vil få bedre selvtillit med behandling.

Du tror meg ikke på at jeg går, før du får "se" det du!:-) Jeg skal skrive en melding til deg, den dagen det skjer. Lover;)

Jeg ønsker jo meg et normalt liv. Det er mitt mål og ønske for livet. Og jeg når ikke det målet før jeg har kommet meg vekk fra han..såpass har jeg skjønt.

Seperasjonspapirene er også på vei. Regner med de er i postkassen i morgen

Da ringer du og bestiller time til mekling.

Jeg har selv fått høre at jeg er for tålmodig og det er vel noe med at på seg selv, kjenner man andre:)

Lettere å gi andre råd enn å råde seg selv.

Har en mann som ikke er helt enkel jeg heller, uten at jeg skal sammenligne situasjonen på noen måte.

Men jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, sta, bråsinne i perioder, egoismen, men her er det ikke vold med i bildet.Han har rett, alle andre har feil og jeg liker ikke holdningen hans til mennesker som ikke er lik han selv.

Har tenkt å dra mange ganger, men er for glad i han og så har jeg nok en enormt sterk vilje til å ville være en hel familie for ungenes skyld.

For det er nok ikke slik her at vi har det så ille at ungene ville hatt det bedre etter en skilsmisse.

Jeg har lest innleggene dine og skjønt at du har hatt det tøft og min situasjon er ikke som din.

[Gjest Jente31]

Da ringer du og bestiller time til mekling.

Jeg har selv fått høre at jeg er for tålmodig og det er vel noe med at på seg selv, kjenner man andre:)

Lettere å gi andre råd enn å råde seg selv.

Har en mann som ikke er helt enkel jeg heller, uten at jeg skal sammenligne situasjonen på noen måte.

Men jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, sta, bråsinne i perioder, egoismen, men her er det ikke vold med i bildet.Han har rett, alle andre har feil og jeg liker ikke holdningen hans til mennesker som ikke er lik han selv.

Har tenkt å dra mange ganger, men er for glad i han og så har jeg nok en enormt sterk vilje til å ville være en hel familie for ungenes skyld.

For det er nok ikke slik her at vi har det så ille at ungene ville hatt det bedre etter en skilsmisse.

Jeg har lest innleggene dine og skjønt at du har hatt det tøft og min situasjon er ikke som din.

Hei igjen!

Jeg må bare si at jeg har forsøkt å tenke litt over det du har skrevet til meg i denne tråden, idag.

Og jeg må bare si, at det ikke er normalt, det jeg har opplevd. Men som jeg også sa til legen min: jeg hadde det 10 ganger verre i oppveksten, og har derfor ment at jeg ikke har noe å klage over.

Men jeg har alltid unnskyldt han!! "Kansje er det min feil at han er sånn og sånn".. "kansje kunne jeg oppført meg annerledes, og alt vært bedre "osv.

Jeg må bare si: jeg spekulerer på om han kan være en psykopat, og om jeg rett og slett er blind, som ikke tar det "alvorlig nok". Mamma sier det. Hun er redd for meg, sier hun..vært det lenge. Dette skremte meg litt.For så alvorlig har ikke jeg sett på det.

Kansje er han ikke så dum som jeg tror, likevel..For det er så rart.. lurer han meg trill rundt, ved "spille" en slags offerolle?

Og ja, når jeg tenker etter, så har jeg vært redd han mange ganger. Sist på torsdag, da jeg fortalte han at det var slutt. Da lynte det i hans øyne, han var sint og peste. Jeg sto på vei til å løpe ut i tilfelle han gjorde meg noe. Men han kjørte ut i fullt sinne.

Og han har også sagt ting som skremmer meg, når jeg tenker etter. Men jeg har trodd, at dette mener han ikke. Han sier det bare for at han er frustrert osv.

Men det er grove ting det er snakk om. Og jeg tenker, enn om han blir så frustrert, at han gjør alvor av det? Man leser jo om så mye rart i media. Fam.tragedier osv.. Kan hende disse ofrene har tenkt likedan som meg..

vet ikke... *tenker høyt* og takker for støtte..

[Gjest Wita]

Hei igjen!

Jeg må bare si at jeg har forsøkt å tenke litt over det du har skrevet til meg i denne tråden, idag.

Og jeg må bare si, at det ikke er normalt, det jeg har opplevd. Men som jeg også sa til legen min: jeg hadde det 10 ganger verre i oppveksten, og har derfor ment at jeg ikke har noe å klage over.

Men jeg har alltid unnskyldt han!! "Kansje er det min feil at han er sånn og sånn".. "kansje kunne jeg oppført meg annerledes, og alt vært bedre "osv.

Jeg må bare si: jeg spekulerer på om han kan være en psykopat, og om jeg rett og slett er blind, som ikke tar det "alvorlig nok". Mamma sier det. Hun er redd for meg, sier hun..vært det lenge. Dette skremte meg litt.For så alvorlig har ikke jeg sett på det.

Kansje er han ikke så dum som jeg tror, likevel..For det er så rart.. lurer han meg trill rundt, ved "spille" en slags offerolle?

Og ja, når jeg tenker etter, så har jeg vært redd han mange ganger. Sist på torsdag, da jeg fortalte han at det var slutt. Da lynte det i hans øyne, han var sint og peste. Jeg sto på vei til å løpe ut i tilfelle han gjorde meg noe. Men han kjørte ut i fullt sinne.

Og han har også sagt ting som skremmer meg, når jeg tenker etter. Men jeg har trodd, at dette mener han ikke. Han sier det bare for at han er frustrert osv.

Men det er grove ting det er snakk om. Og jeg tenker, enn om han blir så frustrert, at han gjør alvor av det? Man leser jo om så mye rart i media. Fam.tragedier osv.. Kan hende disse ofrene har tenkt likedan som meg..

vet ikke... *tenker høyt* og takker for støtte..

Du sier at han kanskje lurer deg trill rundt ved å spille en slags offerrolle.

Er det ikke det som kjennetegner psykopater da tro?

Jeg aner ikke om han kan være psykopat, men har du truet med å flytte før og hvordan har han reagert tidligere?

Har han spilt denne offerrollen før?

Jeg har veldig liten tro på at mannen kan bli noe annerledes nå etter at dere har vært sammen så lenge. Blir du nå, er det tilbake til samme leksa.

Jeg skjønner at det er en liten flik av deg som fremdeles har lyst til å prøve. Ingen har bare negative sider.

Har lest at din mor også har problemer med sin mann og ikke kommer seg vekk fordi hun føler seg for gammel. Skal historien gjenta seg, eller skal du begynne på et nytt liv?

Jeg tror ikke det blir lett for deg i starten å bryte ut, men prøv å se for deg livet ditt om en 2-3 år. Hvor vil du helst være?

[Gjest Jente31]

Du sier at han kanskje lurer deg trill rundt ved å spille en slags offerrolle.

Er det ikke det som kjennetegner psykopater da tro?

Jeg aner ikke om han kan være psykopat, men har du truet med å flytte før og hvordan har han reagert tidligere?

Har han spilt denne offerrollen før?

Jeg har veldig liten tro på at mannen kan bli noe annerledes nå etter at dere har vært sammen så lenge. Blir du nå, er det tilbake til samme leksa.

Jeg skjønner at det er en liten flik av deg som fremdeles har lyst til å prøve. Ingen har bare negative sider.

Har lest at din mor også har problemer med sin mann og ikke kommer seg vekk fordi hun føler seg for gammel. Skal historien gjenta seg, eller skal du begynne på et nytt liv?

Jeg tror ikke det blir lett for deg i starten å bryte ut, men prøv å se for deg livet ditt om en 2-3 år. Hvor vil du helst være?

Jeg tror du har mye rett i det du skriver. Jeg har trua før, da har det endt likedan. Han har vært med til lege, fått tabletter og tilbud om hjelp. Noe _jeg_ har ordnet for han, som med alt annet..

Jeg begynner å lure på om han rett og slett bare er utspekulert og triller meg rundt lillefingerern.

Jeg har dessuten startet en ny tråd jeg håper å få fagsvar på. Er jo mye lettere å komme seg vekk om dette stemmer.

Separasjonspapirene kom i dag! Dette skal jeg klare.. om ikke annet for barnas skyld.. Dette er ikke noe liv uansett.

[bouenas]

Hei på deg

Jeg har lest igjennom det meste av denne tråden din, og noen av de andre. Mye av det du skriver kunne jeg ha skrevet selv. Det er nesten litt nifst. '

Jeg forstår så inderlig godt dine tanker om at hans liv blir ruinert, at han kan få hjelp, at ting kan endre seg, at dere tross alt er glade i hverandre, og at du nå kun tar en pause fra ham i første omgang. Du virker til å ha (som meg), en beskyttende rolle ovenfor ham. Har du hørt om "Stockholm-syndromet"? Der ofrene/gislene fikk full sympati med gisseltakerene? Det rammet meg i full styrke, det ser jeg i ettertid. Jeg har en fornemmelse av at det kan ha rammet deg også..?

Det _er_ ikke lett å se når en står midt oppe i det, for de bånd en bygger sammen, opprettholdes gjerne i full styrke i sånne situasjoner, der det hadde vært enklest at de totalt uteble. Rart, i grunnen, men jeg tror det ofte er slik.

Jeg prøvde alt. Sinne, diverse ultimatum, krav om behandling, osv.

Innimellom var jeg kjempesterk, og kastet ham regelrett ut. (men han kom gråtende tilbake, med alle slags lovnader). Andre ganger hadde jeg 1000 "unnskyldninger" på lager for å (bort)forklare alle hans (min eks-mann) overgrep. Dvs, som oftest var det han som kom med forklaringene, men når han ofte ikke gadd å komme med den biten, så måtte jeg finne årsaker selv, for å mestre hverdagen. Han hadde hatt en vanskelig barndom, så jeg forstod han. Forstod ham faktisk nesten ihjel. For plutselig var det nesten for sent for mitt vedkommende. Det var en millimeter fra å ende med drap. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan jeg kom til bevissthet igjen, og klarte å rømme. Vi måtte altså rømme fra denne tyrannen.

Det endte heldigvis med et _endelig_ brudd. Fremdeles, 5 år senere, er han den samme. Han kommer aldri til å forandre seg, men jeg lar ham aldri slippe innpå meg. Han får ikke komme inn i vårt (mitt og barnas) hus, og de ytterst få samtalene vi har, dreier seg utelukkende om barna. Det høres kanskje brutalt ut, men det må være slik. Jeg har prøvd å være "mykere", men da tror han det er "oss" igjen med det samme. Og helvetet er løst igjen. Han fikk etterhvert besøksforbud, fordi han laget så uendelig mye trøbbel i etterkant også. Det ble stadig fornyet, da han ikke klarte å forholde seg til normal adferd. Og langt ifra det også. Politiet gav meg voldsalarm, og etterhvert anbefalte de meg å ta med barna langt bort, og leve på kode. Vi levde på hemmelig adresse i lang tid, men så plutselig, etter lang tid i redsel for at han skulle dukke opp, dukket monsteret i meg opp Ikke faen om han skulle få ødlegge et sekund mere av vårt liv. Vi flyttet hjem (altså ikke til ham, men til hjemstedet vårt, i nytt hus), og jeg var hardere enn noen gang. Med full støtte fra Politiet. De "truet" han, så mye at han forhodt seg noenlunde rolig.

Jaja, dette var litt av min "versjon", og det jeg vil si er at jeg tror ikke mannen din forbedrer seg. Du skriver også at du han gitt ham så mange sjanser. Du skriver at han har flere psykopatiske trekk, og at han muligens er psykopat. Min eks var/er det, han ble tvangsinnlagt flere ganger, og behandlerene brøt sin taushetsplikt for å advare meg mot denne farlige mannen. De forsikret meg om at han aldri ville kunne fungere i et forhold.

Jeg håper du tar med deg begge barna og flytter fra ham. For godt. Jeg leser gjennom linjene at din sønn blir boende hos ham? Vil du virkelig det, selv om gutten er glad i faren sin? Tar du sjansen på det? Tenk om han lar sin frustrasjon/sinne gå ut over ham? Og vil din eks-mann kunne gi sønnen det han trenger av menneskelig stimuli, når han er som han er? Tenk om sønnen din ender opp som faren? Og vil du "skille" søskenene i denne vanskelige prossessen?

Beklager hard kost, men det er bare godt ment. Jeg ønsker bare at du tenker nøye igjennom hva du gjør.

Når det er sagt, så synes jeg du er kjempeflink, og tøff. Få aner hva det koster, som ikke har vært i situasjonen selv.

Skulle ønske jeg hadde oppdaget DOL for lenge siden, jeg hadde heller ikke sagt noe til noen, men hadde også trengt noen å støtte meg til gjennom prossessen. Det jeg mener å si med dette, er at du er kjempeheldig som kan diskutere dette så nært og varmt, men likevel noenlunde anonymt. Jeg unner deg dette av hele meg, og er glad, på dine, mine og alles vegner at for at DOL finnes

Videre ønsker jeg deg og dine barn alt godt for fremtiden. Og jeg ønsker at du får styrke nok til å se at denne mannen ikke er verdt flere sjanser. Du og dine barn kommer til å få det så uendelig mye bedre uten denne mannen som ødlegger så mye.

Lykke til, og klem fra

[Gjest Jente31]

Hei på deg

Jeg har lest igjennom det meste av denne tråden din, og noen av de andre. Mye av det du skriver kunne jeg ha skrevet selv. Det er nesten litt nifst. '

Jeg forstår så inderlig godt dine tanker om at hans liv blir ruinert, at han kan få hjelp, at ting kan endre seg, at dere tross alt er glade i hverandre, og at du nå kun tar en pause fra ham i første omgang. Du virker til å ha (som meg), en beskyttende rolle ovenfor ham. Har du hørt om "Stockholm-syndromet"? Der ofrene/gislene fikk full sympati med gisseltakerene? Det rammet meg i full styrke, det ser jeg i ettertid. Jeg har en fornemmelse av at det kan ha rammet deg også..?

Det _er_ ikke lett å se når en står midt oppe i det, for de bånd en bygger sammen, opprettholdes gjerne i full styrke i sånne situasjoner, der det hadde vært enklest at de totalt uteble. Rart, i grunnen, men jeg tror det ofte er slik.

Jeg prøvde alt. Sinne, diverse ultimatum, krav om behandling, osv.

Innimellom var jeg kjempesterk, og kastet ham regelrett ut. (men han kom gråtende tilbake, med alle slags lovnader). Andre ganger hadde jeg 1000 "unnskyldninger" på lager for å (bort)forklare alle hans (min eks-mann) overgrep. Dvs, som oftest var det han som kom med forklaringene, men når han ofte ikke gadd å komme med den biten, så måtte jeg finne årsaker selv, for å mestre hverdagen. Han hadde hatt en vanskelig barndom, så jeg forstod han. Forstod ham faktisk nesten ihjel. For plutselig var det nesten for sent for mitt vedkommende. Det var en millimeter fra å ende med drap. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan jeg kom til bevissthet igjen, og klarte å rømme. Vi måtte altså rømme fra denne tyrannen.

Det endte heldigvis med et _endelig_ brudd. Fremdeles, 5 år senere, er han den samme. Han kommer aldri til å forandre seg, men jeg lar ham aldri slippe innpå meg. Han får ikke komme inn i vårt (mitt og barnas) hus, og de ytterst få samtalene vi har, dreier seg utelukkende om barna. Det høres kanskje brutalt ut, men det må være slik. Jeg har prøvd å være "mykere", men da tror han det er "oss" igjen med det samme. Og helvetet er løst igjen. Han fikk etterhvert besøksforbud, fordi han laget så uendelig mye trøbbel i etterkant også. Det ble stadig fornyet, da han ikke klarte å forholde seg til normal adferd. Og langt ifra det også. Politiet gav meg voldsalarm, og etterhvert anbefalte de meg å ta med barna langt bort, og leve på kode. Vi levde på hemmelig adresse i lang tid, men så plutselig, etter lang tid i redsel for at han skulle dukke opp, dukket monsteret i meg opp Ikke faen om han skulle få ødlegge et sekund mere av vårt liv. Vi flyttet hjem (altså ikke til ham, men til hjemstedet vårt, i nytt hus), og jeg var hardere enn noen gang. Med full støtte fra Politiet. De "truet" han, så mye at han forhodt seg noenlunde rolig.

Jaja, dette var litt av min "versjon", og det jeg vil si er at jeg tror ikke mannen din forbedrer seg. Du skriver også at du han gitt ham så mange sjanser. Du skriver at han har flere psykopatiske trekk, og at han muligens er psykopat. Min eks var/er det, han ble tvangsinnlagt flere ganger, og behandlerene brøt sin taushetsplikt for å advare meg mot denne farlige mannen. De forsikret meg om at han aldri ville kunne fungere i et forhold.

Jeg håper du tar med deg begge barna og flytter fra ham. For godt. Jeg leser gjennom linjene at din sønn blir boende hos ham? Vil du virkelig det, selv om gutten er glad i faren sin? Tar du sjansen på det? Tenk om han lar sin frustrasjon/sinne gå ut over ham? Og vil din eks-mann kunne gi sønnen det han trenger av menneskelig stimuli, når han er som han er? Tenk om sønnen din ender opp som faren? Og vil du "skille" søskenene i denne vanskelige prossessen?

Beklager hard kost, men det er bare godt ment. Jeg ønsker bare at du tenker nøye igjennom hva du gjør.

Når det er sagt, så synes jeg du er kjempeflink, og tøff. Få aner hva det koster, som ikke har vært i situasjonen selv.

Skulle ønske jeg hadde oppdaget DOL for lenge siden, jeg hadde heller ikke sagt noe til noen, men hadde også trengt noen å støtte meg til gjennom prossessen. Det jeg mener å si med dette, er at du er kjempeheldig som kan diskutere dette så nært og varmt, men likevel noenlunde anonymt. Jeg unner deg dette av hele meg, og er glad, på dine, mine og alles vegner at for at DOL finnes

Videre ønsker jeg deg og dine barn alt godt for fremtiden. Og jeg ønsker at du får styrke nok til å se at denne mannen ikke er verdt flere sjanser. Du og dine barn kommer til å få det så uendelig mye bedre uten denne mannen som ødlegger så mye.

Lykke til, og klem fra

Hei og tusen takk for et kjempebra innlegg. Og takk for at du er så ærlig. Det hjelper meg veldig. Jeg klarer ikke å "se" at han er så ille.. Men jeg forstår at det er alvorlig nok. Jeg har derfor tatt kontakt med hjelpeapparatet.

Du kommer med mange gode poeng. Og jeg har vært klar over at jeg skulle ha gjort noe for lenge siden. Jeg har vært alt for tålmodig og snill. Kansje ike så rart jeg er gjennomsliten. Selv om han ikke oppleves SÅ ille, er det ille nok å se hva dette gjør med barna.

Jeg har derfor kommet så langt at jeg setter deres behov foran alt. Var derfor jeg kontaktet helsevesenet også. Og nå er snøballlen begynt å rulle.

Det er klart at jeg ikke har tenkt på mine egne behov. Hans har alltid gått foran. Men nå jobber jeg virklig med meg selv. Jeg har gitt han klar beskjed om at han må begynne å ta ansvar for seg selv og sine handlinger. Det har han aldri gjort..

Jeg er usikker når det gjelder sønnen min. Han vil så gjerne være hos pappan sin. Men jeg skal snakke med legen min om dette, tenkte jeg. I morgen.

For ja, han kan være skadelig for han. Men han er også veldig flink med han. han har tålmod med han, for han er så rolig.

Skal forsøke å svare deg i den andre tråden også. og tusen takk for at du ville dele din erfaring. Det betyr kjempe mye for meg. Man blir gjerne blind når man står oppe i det. klem..