Tanta mi har blitt sammen med han som voldtok meg

[litensliten]

Hei, nå trenger jeg virkelig noen gode råd. Lang og komplisert historie, men jeg prøver å forklare så godt jeg kan.

For litt over ett år siden mistet jeg onkelen min i kreft. Hans enke er gift inn i familien, men vi har et veldig godt forhold, og vi har feks feiret jul sammen de to siste julene etter at onkel døde.

I kveld ringte mamma og fortalte at tante hadde fått seg kjæreste. Jeg ble først veldig glad på hennes vegne, for hun er jo bare 33 år og fortjener absolutt å få oppleve kjærligheten igjen. Så spurte jeg hvem det var, og fra og med det øyeblikket har livet mitt vært et jævla kaos. Hun har nemlig blitt sammen med han som voldtok meg når jeg var 16 år. Han var bestekameraten til onkelen min, og 25 år eldre enn meg. Vi var fulle begge to. Jeg har slitt veldig etter at dette skjedde, og gått til sosionom for å "rydde opp" i følelsene, spesielt ettersom at jeg ikke kjempet imot. (Noe jeg ikke hadde mulighet til ettersom at jeg var så full. For vel tre år siden hadde vi mye kontakt på telefon, og han var til og med på besøk til meg en kveld. Da hadde jeg frivillig sex med ham. Da hadde han en annen dame enn han hadde da han voldtok meg. Han har altså vært utro med meg mot to forskjellige damer, og nå er han sammen med tanta mi som jeg er så glad i, og som jeg synes så synd på.

Jeg har aldri sagt dette til familien min, av flere grunner. Jeg har følt meg veldig skamfull - både fordi jeg flørtet med ham på forhånd, fordi jeg ikke kjempet mot, og fordi jeg har truffet ham etter det. Jeg har også vært redd for å ikke bli trodd. Dette er jo en bekjent av familien (i aller høyeste grad), og det vil jo bare bli ord mot ord.

Nå i kveld når mamma ringte ble jeg bare sittende å skjelve. Jeg klarte å holde det inne og ba om å få snakke med lillesøsteren min. Jeg knakk sammen og fortalte det til henne. Har brukt litt tid på å snakke med henne og samboeren min om det, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Skal jeg si det til mamma/tante (mamma og tante er "bestiser" og sier alt til hverandre) og ta fra henne muligheten til et "lykkelig" forhold, eller skal jeg bare droppe å si det og rissikere å feire konfirmasjoner, fødselsdager, ferier osv med han som gjorde meg så vondt...

Nå mens jeg sitter og skriver dette har han prøvd å ringe meg to ganger, sikkert for å "forklare", og for å overtale meg til å ikke fortelle noe, men jeg tar i alle fall ikke telefonen...

Ååå... what to do... håper alle ikke har lagt seg, må få svar..

[vanilje]

Har tenkt mye på dette innlegget og situasjonen din, men har egentlig ikke så mange svar...

Men hva sier magefølelsen? Du ville ikke ta tlf...kanskje det sier noe om hva du egentlig tenker? Hadde han ringt deg akkurat når du nettopp hadde fått vite om forholdet om hans samvittighet var/er helt ren?

Å fortelle om overgrep er vanskelig, man stiller seg åpen for hugg, dessverre, fordi det for noen er viktigere "å holde på fasaden", enn å ta ansvar. Så om du forteller, så kan det hende noen i familien din vil velge å avvise deg, eller, du kan bli møtt og tatt vare på og drittsekken vil få som fortjent...

noen tanker fra

[litensliten]

Har tenkt mye på dette innlegget og situasjonen din, men har egentlig ikke så mange svar...

Men hva sier magefølelsen? Du ville ikke ta tlf...kanskje det sier noe om hva du egentlig tenker? Hadde han ringt deg akkurat når du nettopp hadde fått vite om forholdet om hans samvittighet var/er helt ren?

Å fortelle om overgrep er vanskelig, man stiller seg åpen for hugg, dessverre, fordi det for noen er viktigere "å holde på fasaden", enn å ta ansvar. Så om du forteller, så kan det hende noen i familien din vil velge å avvise deg, eller, du kan bli møtt og tatt vare på og drittsekken vil få som fortjent...

noen tanker fra

Jeg valgte å rive av plasteret og hoppe i det. Så fredag ringte jeg pappa og ba ham om hjelp. Etter litt grubling frem og tilbake ble vi enige om å si det til mamma, og i neste omgang si det til tante. Heldigvis for min del gikk det over all forventning - de kunne ikke vært mer støttende, og nå VET jeg at de tror på meg, og at alle disse årene har det faktisk vært jeg som har vært offeret. Jeg vet også at han har blitt konfrontert med det, og at han er en "angrende synder." Nå er det han som er langt nede, mens jeg egentlig bare føler meg lettet. Alt er ikke som det var for seks år siden, men jeg kjenner at jeg har fått en slags avslutning. Det har vært tungt for meg å spekulere på hvordan foreldrene mine stillte seg til det - om de dømte meg eller ham, men nå vet jeg. (Selv om jeg fremdeles må minne meg selv på hvem sin skyld det var.)

Vanilje, jeg har sett av innleggene her at du ikke har hatt det bare greit du heller. Håper det ordner seg for deg også. Du fortjener det.

[Gjest en annen sliten leser]

Jeg valgte å rive av plasteret og hoppe i det. Så fredag ringte jeg pappa og ba ham om hjelp. Etter litt grubling frem og tilbake ble vi enige om å si det til mamma, og i neste omgang si det til tante. Heldigvis for min del gikk det over all forventning - de kunne ikke vært mer støttende, og nå VET jeg at de tror på meg, og at alle disse årene har det faktisk vært jeg som har vært offeret. Jeg vet også at han har blitt konfrontert med det, og at han er en "angrende synder." Nå er det han som er langt nede, mens jeg egentlig bare føler meg lettet. Alt er ikke som det var for seks år siden, men jeg kjenner at jeg har fått en slags avslutning. Det har vært tungt for meg å spekulere på hvordan foreldrene mine stillte seg til det - om de dømte meg eller ham, men nå vet jeg. (Selv om jeg fremdeles må minne meg selv på hvem sin skyld det var.)

Vanilje, jeg har sett av innleggene her at du ikke har hatt det bare greit du heller. Håper det ordner seg for deg også. Du fortjener det.

Ville bare si at jeg ble veldig glad for at du klarte å fortelle sannheten, og at familien din støtter deg 100 %

[litensliten]

obs.. ser at jeg har valgt et litt uheldig nick ettersom at det allerede er noen i tråden som kaller seg litenogsliten.

Men, det at vi velger så like nick sier vel litt om hvordan vi føler oss.. for jeg er virkelig både liten og sliten.. og jeg er så lei av det.

[hidi, the scorpion]

Må bare si at jeg ikke skjønner historien din helt...

Du flørtet, lå med han frivillig og du var 16 år (visste han at du var så full?, deretter tar dere kontakt igjen og du ligger med han, som du beskriver som voldtektsmann!

Mulig jeg er komplett idiot, men noe skurrer i mine ører.

Bare du vet helt hva som hendte, så jeg dømmer deg overhodet ikke, bare lurer...

[litensliten]

Må bare si at jeg ikke skjønner historien din helt...

Du flørtet, lå med han frivillig og du var 16 år (visste han at du var så full?, deretter tar dere kontakt igjen og du ligger med han, som du beskriver som voldtektsmann!

Mulig jeg er komplett idiot, men noe skurrer i mine ører.

Bare du vet helt hva som hendte, så jeg dømmer deg overhodet ikke, bare lurer...

jeg flørtet med ham, jeg var full, han skulle følge meg hjem, han ville ha sex, jeg sa nei, han sa jo, jeg sa nei, han trakk ned buksa mi, bøyde meg framover og...

jeg fortrengte det, men han tok kontakt med meg på telefon etter ca halvt år. han var bekymret for meg og beklaget det han hadde gjort. Jeg husker ikke min reaksjon på denne telefonsamtalen. Etter ett års tid ringte han igjen og uten at jeg kan forklare hvordan og hvorfor begynte jeg etterhvert å sette pris på telefonsamtalene hans. Han sa han elsket meg, og i en fase i livet hvor jeg ellers følte meg totalt uelsket føltes det fantastisk å ha en som stadig ga meg komplimenter. For to år siden lot jeg ham derfor komme på besøk og da hadde jeg frivillig sex med ham. Etter at dette skjedde og han fremdeles ringte meg (oftere og oftere) tok jeg kontakt med en god venn av meg som jeg hadde snakket med tidligere om dette. Han kunne ikke forstå hvorfor jeg valgte å ha frivillig sex med denne mannen etter det som hadde skjedd. Jeg kunne ikke svare på det selv heller, og kan det heller ikke i dag. Det var på grunn av dette jeg til slutt valgte å oppsøke profesjonell hjelp.

Jeg ble bedt om å fortelle hva som hadde skjedd, og det gjorde jeg. Jeg ble spurt om hva jeg ville kalle det, men jeg hadde ikke peiling. Sosionomen min sa hun ikke var i tvil, og at det var voldtekt (altså den første gangen). Jeg har fremdeles litt problemer med å kalle det det, spesielt fordi at jeg tidligere forbandt begrepet voldtekt med noe som innebar fysisk vold. Jeg ønsker ikke at noen som har blitt utsatt for en slik overfallsvoldtekt skal føle at jeg misbruker begrepet når jeg kaller ham voldtektsmann. Når jeg tidligere har konfrontert ham på telefon og sagt at "jeg vil ikke snakke mer med deg, jeg får profesjonell hjelp nå og har innsett at du voldtok meg", sier han selvfølgelig "nei, jeg er ingen voldtektsmann". Når jeg så sier "men jeg sa nei..." sier han ".........ja"

Uansett hvordan man snur og vender på det, og hva man kaller det har jeg hatt det shitty pga ham og det som skjedde. Er ikke meningen å gå veldig i forsvar her, men innlegget ditt skremte meg litt fordi din reaksjon er den jeg har vært redd for, og jeg ser altfor godt hvorfor du stiller de spørsmålene du gjør.

[hidi, the scorpion]

jeg flørtet med ham, jeg var full, han skulle følge meg hjem, han ville ha sex, jeg sa nei, han sa jo, jeg sa nei, han trakk ned buksa mi, bøyde meg framover og...

jeg fortrengte det, men han tok kontakt med meg på telefon etter ca halvt år. han var bekymret for meg og beklaget det han hadde gjort. Jeg husker ikke min reaksjon på denne telefonsamtalen. Etter ett års tid ringte han igjen og uten at jeg kan forklare hvordan og hvorfor begynte jeg etterhvert å sette pris på telefonsamtalene hans. Han sa han elsket meg, og i en fase i livet hvor jeg ellers følte meg totalt uelsket føltes det fantastisk å ha en som stadig ga meg komplimenter. For to år siden lot jeg ham derfor komme på besøk og da hadde jeg frivillig sex med ham. Etter at dette skjedde og han fremdeles ringte meg (oftere og oftere) tok jeg kontakt med en god venn av meg som jeg hadde snakket med tidligere om dette. Han kunne ikke forstå hvorfor jeg valgte å ha frivillig sex med denne mannen etter det som hadde skjedd. Jeg kunne ikke svare på det selv heller, og kan det heller ikke i dag. Det var på grunn av dette jeg til slutt valgte å oppsøke profesjonell hjelp.

Jeg ble bedt om å fortelle hva som hadde skjedd, og det gjorde jeg. Jeg ble spurt om hva jeg ville kalle det, men jeg hadde ikke peiling. Sosionomen min sa hun ikke var i tvil, og at det var voldtekt (altså den første gangen). Jeg har fremdeles litt problemer med å kalle det det, spesielt fordi at jeg tidligere forbandt begrepet voldtekt med noe som innebar fysisk vold. Jeg ønsker ikke at noen som har blitt utsatt for en slik overfallsvoldtekt skal føle at jeg misbruker begrepet når jeg kaller ham voldtektsmann. Når jeg tidligere har konfrontert ham på telefon og sagt at "jeg vil ikke snakke mer med deg, jeg får profesjonell hjelp nå og har innsett at du voldtok meg", sier han selvfølgelig "nei, jeg er ingen voldtektsmann". Når jeg så sier "men jeg sa nei..." sier han ".........ja"

Uansett hvordan man snur og vender på det, og hva man kaller det har jeg hatt det shitty pga ham og det som skjedde. Er ikke meningen å gå veldig i forsvar her, men innlegget ditt skremte meg litt fordi din reaksjon er den jeg har vært redd for, og jeg ser altfor godt hvorfor du stiller de spørsmålene du gjør.

Du nevnte ikke i første innlegg at du sa nei, og det forandrer jo saken totalt!

Et nei er et nei, og når det ikke respekteres, så er det voldtekt, enkelt og greit!

Det var ikke meningen å gjøre deg oppskaket, og takker deg for at du svarte!

Det ble lettere å se situasjonen i en helhet, og mange brikker falt på plass!

Du har vært utsatt for voldtekt, og det er godt du får fin støtte fra familien din. Hadde jeg vært din tante, hadde jeg satt pris på å høre sannheten om denne mannen.

Alt det beste til deg!

[litensliten]

Du nevnte ikke i første innlegg at du sa nei, og det forandrer jo saken totalt!

Et nei er et nei, og når det ikke respekteres, så er det voldtekt, enkelt og greit!

Det var ikke meningen å gjøre deg oppskaket, og takker deg for at du svarte!

Det ble lettere å se situasjonen i en helhet, og mange brikker falt på plass!

Du har vært utsatt for voldtekt, og det er godt du får fin støtte fra familien din. Hadde jeg vært din tante, hadde jeg satt pris på å høre sannheten om denne mannen.

Alt det beste til deg!

jeg er litt tynnhudet for tiden så skal ikke så mye til for å skake meg opp heller da... fort gjort å bli hysterisk. Også vanskelig å huske at den som leser innlegget mitt ikke har fått med seg hele historien.

[vanilje]

Jeg valgte å rive av plasteret og hoppe i det. Så fredag ringte jeg pappa og ba ham om hjelp. Etter litt grubling frem og tilbake ble vi enige om å si det til mamma, og i neste omgang si det til tante. Heldigvis for min del gikk det over all forventning - de kunne ikke vært mer støttende, og nå VET jeg at de tror på meg, og at alle disse årene har det faktisk vært jeg som har vært offeret. Jeg vet også at han har blitt konfrontert med det, og at han er en "angrende synder." Nå er det han som er langt nede, mens jeg egentlig bare føler meg lettet. Alt er ikke som det var for seks år siden, men jeg kjenner at jeg har fått en slags avslutning. Det har vært tungt for meg å spekulere på hvordan foreldrene mine stillte seg til det - om de dømte meg eller ham, men nå vet jeg. (Selv om jeg fremdeles må minne meg selv på hvem sin skyld det var.)

Vanilje, jeg har sett av innleggene her at du ikke har hatt det bare greit du heller. Håper det ordner seg for deg også. Du fortjener det.

Veldig enig med innlegget under her, utrolig bra at du sa i fra og at de støtter deg. Finnes ikke noe som er bedre enn det i en sånn situasjon.

[Ugga Bugga]

Jeg leser lengre ned i tråden at du nå har snakket med familien din om dette. Det er sikkert bra.

Jeg vil bare legge til at det ikke er sikkert at han er noe "monster". Han var jo tross alt full han også da dette skjedde, så det er ikke sikkert det var så lett for ham å lese alle signaler. I tillegg skriver du selv at du flørtet med ham.

Jeg sier ikke at du har skyld i det som skjedde, men jeg sier at han kanskje ikke mente å gjøre deg noe vont. Det kan godt hende han vil bli en god kjæreste for din tante.