Jeg har hatt et hardt år...

[Gjest anonym, om det går...]

Jeg vet ikke hvordan dette kommer til å høres ut, men jeg har lyst til å dele tankene mine med noen...

Det begynte med at min far ble syk. Vi trodde at han kom til å få i alle fall noen år til, men han ble etter hvert veldig dårlig. Han døde i februar fjor.

Min mor har problemer med "nervene". For noen år tilbake møtte hun "veggen" som det kalles, men klarte seg bra, mest fordi hun hadde min far til å støtte seg. Jeg bor i en annen by, en dagsreise unna, for å studere, så det er ikke bare-bare å reise hjem heller. Det var derfor veldig hardt å ikke være der når jeg så hvordan min mor forfalt etter min far gikk bort. Hun spiste ikke og var bare negativ når hun snakket med meg. Jeg klarte ikke å sørge skikkelig, for jeg var bare bekymret for henne. Og hver gang jeg følte for å si noe om hvordan jeg hadde det, så overtok hun helt med sin sorg som er mye mer intens.

Jeg hadde noe å glede meg til, jeg skulle bli tante! Men dessverre fødte hun dødfødt. Og det ble enda en begravelse på ca 1/2 år.

I fjor høst gikk min farmor bort, og jeg var helt ødelagt. Jeg er bekymret for min farfar, som har mistet så mye på så kort tid. Jeg er bekymret for min mor, for hvordan det skal gå med henne. Og det var trist at neste gang jeg skulle se familien igjen, var i enda en begravelse.

Og nærmere jul mistet jeg plutselig en onkel. Han var skilt fra tanten min (min fars søster), men likevel var han jo onkelen min da jeg var liten...

For en uke siden mistet vi min kjære mormor. Det kom plutselig, selv om hun var gammel. Min mor ventet med å fortelle meg at hun ble syk siden jeg holdt på å gjøre ferdig masteroppgaven min. Jeg skulle levere den inn på mandagen, min mormor ble syk på lørdagen og døde tidlig søndags morgen. De fortalte det til meg søndags kveld.

Så jeg måtte hjem i enda en begravelse, og det er tungt. Spesielt for min mor. Hun sover ikke mer enn 3 timer natten og er stresset ang alt papirarbeidet hun har fremfor seg. Det var så mye etter min far. Vi er enda ikke ferdig med det, siden selvangivelsen må leveres også...

Egentlig så er det utrolig at jeg har klart å fullføre en mastergrad dette siste året. Og egentlig så føler jeg at jeg burde FØLT mer! Men jeg tror at kroppen min reagerer med å stenge det inne... Jeg lurer på hvordan det blir når alt kommer ut! Og jeg er utrolig bekymret for min mor. Hun var den som tok seg mest av mormor, da de andre søskenene bor lengre borte. Hva kommer til å skje nå?

Huff, jeg trenger litt sympati tror jeg. Takk til den som leste...

[Gjest Smoking Furious]

Og su fortjener sympati etter alt du har vært gjennom.

Varme tanker fra meg

[Gjest bipolarII jeg...visst]

Gratulerer med ferdig master:)

Unn deg en hyggekveld der du bare tenker på deg selv! Det fortjener du i hvert fall!

Utrolig mye død og begravelse i din familie da. Selvsagt er slike tap av nære mennesker veldig tøft. Likevel: det er _ikke_ du som skal være din mors bærebjelke i livet. Din oppgave er først og fremst å ta vare på deg selv slik at du bevarer så mye du kan av din fysiske og psykiske helse.

Moren din klager sikkert mye til deg. Det kan påvirke deg veldig negativt, fordi hennes tankegang kan "smitte" over på deg. Altså på den måten at når hun forteller om bare sorg, død, sykdom og menneskelig lidelse og tragedie, så begynner du selv også å overfokusere på nettopp dette. Det som er viktig er å ikke bli brukt som "søpledunken" til andre der de bare kan "spy" ut alle sine bekymringer, grublerier og negative tanker og pessimistiske livssyn. For at du selv ikke skal gå helt tom og møte veggen, er det helt nødvendig, tror jeg, at du får hentet deg noe mer inn ved å koble av og oppleve livets også hyggelige sider. For livet har jo veldig mye positivt ved seg også