aktiviteter.. nesten alvorlig..

[Gjest ferri]

Du.. Mister Dahl..

Fett om du kunne svare meg her, eller om noen andre vil også

Ja, sorry det ble langt denne gangen også... håper på svar uansett jeg men..

Kommer de til og gi meg noe tilbud om aktiviteter eller noe snart tror du?

Jeg sitter jo bare her fortsatt og tvinner tommeltotter på en måte.

Det høres jo så dumt ut, men det er jo sant, jeg gjør jo nesten ingenting for og bli bedre føles det ut som..

selv om jeg er utrolig sliten av alt detta, så vil jeg jo at de skal presse meg mere, for det er veldig få ting jeg klarer selv..

Er det min feil? er jeg feig?

Med unntakt av rundt 2-3 dager i månden hvor jeg har samtale time med psyk.sykepleier, så er dagene helt like som de har vært i de siste ørten åra.

jeg står opp, jeg rydder eller hjelper forreldrene mine med whatever..

også sitter 16+ timer forran pcen(som jeg hater) før jeg kollapser og går og legger meg.

hver eneste dag; samme sirkelen i 8-10 år nå..

Nå er det jo over 1 år siden jeg klarte og ta kontakt med noen for og få hjelp.

Det er jo mye jeg har klart, men det føles fortsatt ut som om ingenting er forrandret.

Når jeg tok kontakt - så håpte jeg jo og håper fortsatt: at de skulle gi meg tilbud og sparke meg litt i rævva..

Nå var det noen humper på starten, for jeg kunne jo nesten ikke bevise at jeg eksisterte på starten.

Men etter det ordnet seg så håpte jeg jo at det og "få hjelp" til og bli "frisk" og komme igang med livet mitt skulle gå litt fortere.

Det har vært mye snakk om fremtidige ting, at jeg kan få støtte kontakt, at jeg kan bli innlagt, at jeg kan få hjelp til og skaffe leilighet og komme meg bort fra detta "hjemmet" men det skjer jo liksom ingenting.

Er det meningen at jeg må spørre om noe spessielt?

Får meg jo til og undre om det er noe jeg gjør galt her, eller om det bare er sånn dette er..

Synes du prosessen med meg her høres "normal" ut? :

Jeg sitter i total isolasjon i mange år. Noe som egentlig startet fra tidlig ungdomstid..

Jeg får kontakt med helsetjenesten og yttrer ønsker om og få hjelp til og komme meg tilbake til livet, for jeg klarer det ikke selv.

Jeg stiller opp på så og si alt de vil ha meg med på, men så sitter jeg her fortsatt etter 1 år?

Er det virkelig vanlig at dette kommer til og ta så lang tid?

Nå har jeg ny legetime snart, men da skal vi ha en helsesjekk.. Jeg vet virkelig ikke hva som skjer fremmover etter det.. Og blir bare mere og mere frustrert her.

Synes ikke synd på megselv, men jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne finne en mening med livet her.

Skulle så gjerne få hjelp til og hjelpe meg selv, men jeg vet ikke hvordan alt dette henger sammen.

Skjønner du hva jeg mener her?

jeg sitter fast, og kommer meg ikke ut alene.. frustrert over og ikke ha noen, og ikke kunne gjøre noe. Og "ingenting" skjer selv etter 1 år...

hmmr... blir vel alt for rotette og langt for nhd igjen.. hvordan klarer dere og skrive KORT??

[Gjest ferri]

tenkte på og skrive dette også, men glemte det mens jeg skrev:

(kanskje dere andre kunne svare meg her også? dere som "får hjelp"..)

Jeg leser om andre som sliter: de blir innlagt, de har støttekontakter, psykologer etc..

Er det ikke så viktig med meg da, siden jeg ikke har fått noe tilbud om noe? Eller er det ikke sånn det fungerer?

Føler meg egoistisk her... bare hold kjeft ferri, du forlanger for mye?

Har dere kanskje vært hvor jeg er idag, måtte dere som idag er innlagt eller går til psykologer etc.. måtte dere også vente godt over 1 år, eller lenger?

pokker at jeg ikke vet hvordan verden henger sammen !

[PieLill]

Flott at du vil noe og begynner å bli utålmodig! Det er et sunnhetstegn.

Passivitet er tung og bryte. Det kan hjelpe med noen spark bak, men det du har aller størst utbytte av er de tingene du selv tar inisiativ til og ansvar for.

Du trenger ikke først og fremst noen som tar ansvar for livet ditt. Du trenger å ta det ansvaret selv.

Hva kan du gjøre mens du venter på at hjelpeapparatet kan hoste opp mer?

Om du sitter så mye på PC-en kan du kanskje ta et eller annet nettstudie/kurs?

Er det noen naboer eller andre du/dine foreldre kjenner som også kunne trenge en håndsrekning? Noen som trenger snømåking? Hva med å kontakte frivillighets-entralen? Ingen medisin er som å gjøre noe for andre.

Finn noe enkelt og overkommelig som du selv kan ta kontroll over uavhengig av hjelpeapparatet. Det viktigste er ikke nøyaktig hva det er så lenge det er meningsfullt. Det viktige er at du kommer i gang.

Be også om mer hjelp til å få noen spark bak. Men vær litt mer konkret på hva du vil ha hjelp til. Hva ønsker du å gjøre sammen med en eventuell støttekontakt? Kino, fjelltur, svømmehall, gå på treskjæringskurs? Det er mye lettere å hjelpe deg når du vet konkret hva du vil ha hjelp med.

Lag deg gjerne en liste over ulike mål og ambisjoner du har. Gå så gjennom listen og prioriter fra mest til minst viktig. Gå så igjennom listen på nytt og lag noen realistiske kortsiktige mål, gjerne sammen med lege eller annen behandler.

Bit for bit ta kontroll over ditt eget liv. Ikke overlat denne kontrollen til hjelpeapparatet. Ikke deliger inisiativet i livet ditt til dem. Ikke erstatt en type pasivitet med en annen. Ikke vent på at andre skal tenke ut idéene for deg. Det du gjør selv, kan du styre selv.

Selvgjort er velgjort.

Lykke til!

mvh

[PieLill]

Flott at du vil noe og begynner å bli utålmodig! Det er et sunnhetstegn.

Passivitet er tung og bryte. Det kan hjelpe med noen spark bak, men det du har aller størst utbytte av er de tingene du selv tar inisiativ til og ansvar for.

Du trenger ikke først og fremst noen som tar ansvar for livet ditt. Du trenger å ta det ansvaret selv.

Hva kan du gjøre mens du venter på at hjelpeapparatet kan hoste opp mer?

Om du sitter så mye på PC-en kan du kanskje ta et eller annet nettstudie/kurs?

Er det noen naboer eller andre du/dine foreldre kjenner som også kunne trenge en håndsrekning? Noen som trenger snømåking? Hva med å kontakte frivillighets-entralen? Ingen medisin er som å gjøre noe for andre.

Finn noe enkelt og overkommelig som du selv kan ta kontroll over uavhengig av hjelpeapparatet. Det viktigste er ikke nøyaktig hva det er så lenge det er meningsfullt. Det viktige er at du kommer i gang.

Be også om mer hjelp til å få noen spark bak. Men vær litt mer konkret på hva du vil ha hjelp til. Hva ønsker du å gjøre sammen med en eventuell støttekontakt? Kino, fjelltur, svømmehall, gå på treskjæringskurs? Det er mye lettere å hjelpe deg når du vet konkret hva du vil ha hjelp med.

Lag deg gjerne en liste over ulike mål og ambisjoner du har. Gå så gjennom listen og prioriter fra mest til minst viktig. Gå så igjennom listen på nytt og lag noen realistiske kortsiktige mål, gjerne sammen med lege eller annen behandler.

Bit for bit ta kontroll over ditt eget liv. Ikke overlat denne kontrollen til hjelpeapparatet. Ikke deliger inisiativet i livet ditt til dem. Ikke erstatt en type pasivitet med en annen. Ikke vent på at andre skal tenke ut idéene for deg. Det du gjør selv, kan du styre selv.

Selvgjort er velgjort.

Lykke til!

mvh

Mange steder finnes det ulike typer av mer brukerstyrte grupper/senter som går på meningsfulle gjøremål i stedet for behandling.

Sjekk hva som finnes der du bor!

Mental helse kan sikkert gi deg gode tips.

mvh

[Gjest ferri]

Mange steder finnes det ulike typer av mer brukerstyrte grupper/senter som går på meningsfulle gjøremål i stedet for behandling.

Sjekk hva som finnes der du bor!

Mental helse kan sikkert gi deg gode tips.

mvh

Hei Pielill, tusen takk for et flott svar!

Føles litt som om jeg bortforklarer meg her, føler meg så feig, og jeg vet virkelig ikke hva jeg klarer eller ikke klarer så godt egentlig, for jeg er så redd for og prøve.

Bare det og tenke på og være i nærheten av folk setter en klump i halsen min, og når jeg først er ute så, ja, det er bare helt forjævlig iblandt, så jeg aner ikke åssen jeg skulle klare dette. Det høres vel dumt ut, men jeg føler meg som en freak, at jeg er så annderledes at jeg ikke passer inn. Som f.eks om noen ler, så får jeg det til og bli at de ler av meg, også krasjlander jeg selv om dagen kanskje har vært ok.

Du har så utrolig mange fine forslag, takk igjen. Men jeg er så "redd" for alt på en måte. Ser ikke åssen jeg kan klare noe som helst.

jeg burte virkelig ta no netstudier.. Er bare så redd for at jeg ikke skal klare det, falt helt ut av skolen i 6' klasse, og er bare store hull. har ikke penger til dette heller.

Dette med støttekontakt er jeg også usikker på, og være sammen med noen som får betalt for og være sammen med meg.. æsj.. men jeg skal jo gjøre det om jeg får no tilbud om sånt da, og jeg har spurt og de har nevnt lignende også.

Vet virkelig ikke hva jeg skulle hatt lyst til og gjøre med noen, har ikke gjort noe på så veldig lenge, og har vel ingen forslag egentlig på hva jeg kunne likt og gjøre heller. For jeg vet ikke hva jeg ville likt. Alt er bare.. ja, jeg vet ingenting om megselv på en måte, og jeg vet ingenting om hvordan det er og ha kontakt med folk lenger egentlig. Bare skremmer meg.. og klarer det liksom ikke alene. Føler meg så rar, er så tungt og bare gå ut av døra. Verden hvor jeg tror alle synes jeg er rar.

uff, jeg ville ikke bare bortforklare alt altså, og jeg fikk med poenget om at jeg må ta litt mere ansvar selv, men jeg vet liksom ikke hva det er og leve.. vet ikke hva jeg vil, og hvordan jeg kunne finne ut det. Også er jeg redd, for jeg ser ikke åssen jeg kunne bli akseptert av noen. Nei, finner ikke helt ordene..

Det er noe jeg føler som jeg ikke klarer og utrykke med ord, vet ikke helt.. Kanskje, det er vil jeg virkelig leve "der ute?" Kanskje det er det som er med på og holde meg tilbake. At jeg ikke vet om jeg virkelig vil leve normalt, men jeg vet ikke hva det vil si heller......hmmmmm

Det gjør godt og skrive i allefall. Kommer til og tenke mye på det du skrev sikkert. Var kjempe flott skrevet, tusen takk igjen!

[PieLill]

Hei Pielill, tusen takk for et flott svar!

Føles litt som om jeg bortforklarer meg her, føler meg så feig, og jeg vet virkelig ikke hva jeg klarer eller ikke klarer så godt egentlig, for jeg er så redd for og prøve.

Bare det og tenke på og være i nærheten av folk setter en klump i halsen min, og når jeg først er ute så, ja, det er bare helt forjævlig iblandt, så jeg aner ikke åssen jeg skulle klare dette. Det høres vel dumt ut, men jeg føler meg som en freak, at jeg er så annderledes at jeg ikke passer inn. Som f.eks om noen ler, så får jeg det til og bli at de ler av meg, også krasjlander jeg selv om dagen kanskje har vært ok.

Du har så utrolig mange fine forslag, takk igjen. Men jeg er så "redd" for alt på en måte. Ser ikke åssen jeg kan klare noe som helst.

jeg burte virkelig ta no netstudier.. Er bare så redd for at jeg ikke skal klare det, falt helt ut av skolen i 6' klasse, og er bare store hull. har ikke penger til dette heller.

Dette med støttekontakt er jeg også usikker på, og være sammen med noen som får betalt for og være sammen med meg.. æsj.. men jeg skal jo gjøre det om jeg får no tilbud om sånt da, og jeg har spurt og de har nevnt lignende også.

Vet virkelig ikke hva jeg skulle hatt lyst til og gjøre med noen, har ikke gjort noe på så veldig lenge, og har vel ingen forslag egentlig på hva jeg kunne likt og gjøre heller. For jeg vet ikke hva jeg ville likt. Alt er bare.. ja, jeg vet ingenting om megselv på en måte, og jeg vet ingenting om hvordan det er og ha kontakt med folk lenger egentlig. Bare skremmer meg.. og klarer det liksom ikke alene. Føler meg så rar, er så tungt og bare gå ut av døra. Verden hvor jeg tror alle synes jeg er rar.

uff, jeg ville ikke bare bortforklare alt altså, og jeg fikk med poenget om at jeg må ta litt mere ansvar selv, men jeg vet liksom ikke hva det er og leve.. vet ikke hva jeg vil, og hvordan jeg kunne finne ut det. Også er jeg redd, for jeg ser ikke åssen jeg kunne bli akseptert av noen. Nei, finner ikke helt ordene..

Det er noe jeg føler som jeg ikke klarer og utrykke med ord, vet ikke helt.. Kanskje, det er vil jeg virkelig leve "der ute?" Kanskje det er det som er med på og holde meg tilbake. At jeg ikke vet om jeg virkelig vil leve normalt, men jeg vet ikke hva det vil si heller......hmmmmm

Det gjør godt og skrive i allefall. Kommer til og tenke mye på det du skrev sikkert. Var kjempe flott skrevet, tusen takk igjen!

Du trenger ikke å gripe tak i alt på en gang. Faktisk tror jeg ingen noen gang makter å gripe tak i alt. - Hva nå 'alt' måtte være.

Men det er ofte slik at om man tar tak i en liten bit, kommer man etter hvert på noe annet man også vil ta tak i. Handler om å starte en liten god sirkel og la den vokse seg større.

Kommer du på noe du likte å gjøre før?

mvh

[Gjest ferri]

Du trenger ikke å gripe tak i alt på en gang. Faktisk tror jeg ingen noen gang makter å gripe tak i alt. - Hva nå 'alt' måtte være.

Men det er ofte slik at om man tar tak i en liten bit, kommer man etter hvert på noe annet man også vil ta tak i. Handler om å starte en liten god sirkel og la den vokse seg større.

Kommer du på noe du likte å gjøre før?

mvh

Ja, kanskje 1 ting, lyst til og svømme.. men! ja... men alt føles så nytteløst ut. vet ikke hvorfor jeg gjøre noe jeg lenger..

sorry, jeg bare babbler ...