Noen vil hate meg for at jeg forlater en psyk person..

[Gjest Jente31]

For de skjønner jo ikke at han oppfører seg som han gjør. Det vises jo ikke utenpå/fra. Jeg har virkelig forsøkt å få han til behandling.. men har gitt opp. Dessuten har jeg anmeldt han for fys./psyk. mishandling mot meg og mine barn. Dattern min bærer trolig preg av det, og er henvist til akutt hjelp på BUP. Alt dette vet han. Men vil andre forstå det ??

Mitt fokus er på barna. Men denne problemstillingen vil jeg garantert møte. Takk for evt råd..

[Ugga Bugga]

Hvis han har mishandlet deg og ditt barn, så er det helt klart riktig å forlate ham, uansett om han er psyk eller ikke.

Hva andre folk mener er mindre viktig.

[Gjest Jente31]

Hvis han har mishandlet deg og ditt barn, så er det helt klart riktig å forlate ham, uansett om han er psyk eller ikke.

Hva andre folk mener er mindre viktig.

Takker;) Du har veldig rett. Men jeg vil ikke opplyse alle om hva som er grunnen heller.. og de vil garantert spørre..

[bouenas]

Hei, Jente31!

Godt at du er litt forberedet på at det _kan_ skje. Jeg var det nemlig ikke. Av en eller annen merkverdig grunn, trodde jeg at ihvertfall de som hadde sett ham i harnisk på forskjellige utesteder osv, ville forstå. Men neida. Sjokk nr. 2 for meg var at flere av mine gamle "venner" vendte meg ryggen.

På én måte kan jeg nesten forstå det. Dvs, ikke _forstå_ det, men jeg tror jeg vet forklaringen. Og det er nok den du er inne på.

Personer med psykopatiske trekk, eller diagnosen psykopat, viser seg nesten uten unntak som sjarmerende fløtepuser utad. Så snart de er innenfor husets 4 vegger, med bare nærmeste familie tilstede, -da kommer tyrannen frem. Ganske rart, og nesten (men bare nesten) imponerende, at de kan skifte så totalt personlighet på bare noen få sekunder. De kunne sikkert ha gjort det stort som skuespillere..

Tilbake til det du skrev, at du frykter du vil bli hatet og misforstått. Ja, det er mulig. Av noen. Men hva sier det egentlig om de som personer, kontra deg selv? Om ikke de evner, og kanskje ikke engang _vil forsøke_ å forstå, ja - så er de heller ikke mye å samle på som venner. Etter min mening. Det var en fæl fase, og se at "venner" forsvant som dugg fra solen. Jeg hadde ikke annet valg enn å forsøke å tenke at det var positivt for min del. For hvem trenger venner som gir en dårlig energi? De vennene jeg har igjen, og det er faktisk et bra antall gode venner, er gode mennesker med gode sosiale antenner. Den dag i dag håper jeg faktisk at de som bastant avviste meg pga at vi måtte flykte fra en farlig voldelig mann - er en smule flaue over seg selv. Ja, så slem er jeg, at jeg håper de ikke har det helt godt langt der inni seg selv, for vi var faktisk gode, nære venner. Trodde jeg da.

"Forspåranget" ditt er at du er forberedt på det, og lettere kan "luke ut" de som eventuelt mistror deg sterkt. Gi litt blaffen, du er sterkere uten dem anyway!

[Gjest melmøll]

Det er vel mulig at hans familie og venner kanskje vil hate deg for at du forlater han, dersom de ikke kjenner han godt. Men husk at om det skulle være noen som "hater deg" så er det jo fordi de ikke vet årsaken.

Jeg går utifra at du vil snakke åpent med dine nærmeste om det? Og dersom andre spør om årsaken, så synes jeg det er utidig, og du behøver ikke forsvare ditt valg.

[Gemini]

Takker;) Du har veldig rett. Men jeg vil ikke opplyse alle om hva som er grunnen heller.. og de vil garantert spørre..

Det at noen spør, betyr ikke at du trenger gi dem et svar!

Jeg vet at det er vanskelig, men prøver å jobbe litt med det sjøl hvis folk blir for nærgående.

Det hjelper ofte å prøve å komme opp med et svar på forhånd, et som enten er krasst, eller som bare signaliserer med all tydelighet at dette har du ikke lyst til å snakke om. Evt. også gjøre dem litt flaue over at de graver i noe de opplagt burde skjønne at de ikke har noe med, men den er vanskeligere.

Hva med noe sånt som "Jeg har mine grunner, men det er ikke noe jeg ønsker å legge ut om", eller noe i den stilen?

[PieLill]

I nøden lærer man sine venner å kjenne.

Som andre sier er det godt du er forberedt på dette. Du kan oppleve både støtte og fordømmelse fra hold du aller minst ventet det.

Generelt sett går folk fra hverandre av alskens gode og dårlige grunner uten at det nødvedigvis lages så mye (u)vesen av det.

Kanskje greit å tenke gjennom på forhånd hvor mye du vil fortelle/forklare i ulike sammenhenger og til ulike personer.

En annen ting som kan være lurt å tenke litt på er hvordan du skal unngå å la deg lokke utpå i situasjoner der det blir svært fristende å komme med forsvarstaler eller i lange diskusjoner der du må forsvare deg selv. Slike situasjoner kan fort gjøre deg mer sårbar enn hva som godt er. Dessuten kan du ende opp med å utlevere deg selv, langt mer enn du setter pris på i ettertid.

Ofte fungerer slik-er-det-punkt-slutt-strategier langt bedre. Begynner noen å kritisere og argumentere hit og dit, kan det være best å ha et fokus på å stoppe diskusjonen, om nødvendig hele samtalen og samværet, framfor å kjempe for forståelse og aksept.

Du sier du ikke vil fortelle om årsaken. På generelt grunnlag tror jeg dette er lurt. Men jeg håper du har noen du kan betro deg til slik at du ikke blir aldeles ensom.

Man trenger ikke så veldig mange som forstår og støtter for å veie opp for de som eventuelt ikke gjør det.

Lykke til!

mvh

[Gjest Psyk av alt]

Tja...man kan desverre ikke gå igjennom livet og garantert være elsket av alt og alle.

[Gjest Jente31]

Tja...man kan desverre ikke gå igjennom livet og garantert være elsket av alt og alle.

Joda, du har veldig rett i det.. en kan ikke bli likt av alle.

Mulig overskriften blei litt feil her, burde vel stått hva jeg skal si, eller noe sånt. Men tusen takk for innspill, det er jo en tankevekker

[Gjest Jente31]

Det er vel mulig at hans familie og venner kanskje vil hate deg for at du forlater han, dersom de ikke kjenner han godt. Men husk at om det skulle være noen som "hater deg" så er det jo fordi de ikke vet årsaken.

Jeg går utifra at du vil snakke åpent med dine nærmeste om det? Og dersom andre spør om årsaken, så synes jeg det er utidig, og du behøver ikke forsvare ditt valg.

Har snakket med noen få om det. De aller nærmeste.

Det er vel ingen som har krav på å vite hva som ligger bak, i utgangspunktet. Men man må jo nesten ha et støtteapparat rundt seg også. Iallefall trenger jeg det. Om han trenger det vet jeg ikke,for han er en veldig lukket type, som aldri har sluppet noen inn på seg.

Jeg vil heller ikke at folk skal svartmale han, eller gå rundt å synes synd på meg/barna. For uansett må livet fortsette så normalt som mulig for alle parter. Jeg vet ikke, men sånn tenker jeg akkurat nå, iallefall.

Takk for råd! :-)

[Gjest Jente31]

I nøden lærer man sine venner å kjenne.

Som andre sier er det godt du er forberedt på dette. Du kan oppleve både støtte og fordømmelse fra hold du aller minst ventet det.

Generelt sett går folk fra hverandre av alskens gode og dårlige grunner uten at det nødvedigvis lages så mye (u)vesen av det.

Kanskje greit å tenke gjennom på forhånd hvor mye du vil fortelle/forklare i ulike sammenhenger og til ulike personer.

En annen ting som kan være lurt å tenke litt på er hvordan du skal unngå å la deg lokke utpå i situasjoner der det blir svært fristende å komme med forsvarstaler eller i lange diskusjoner der du må forsvare deg selv. Slike situasjoner kan fort gjøre deg mer sårbar enn hva som godt er. Dessuten kan du ende opp med å utlevere deg selv, langt mer enn du setter pris på i ettertid.

Ofte fungerer slik-er-det-punkt-slutt-strategier langt bedre. Begynner noen å kritisere og argumentere hit og dit, kan det være best å ha et fokus på å stoppe diskusjonen, om nødvendig hele samtalen og samværet, framfor å kjempe for forståelse og aksept.

Du sier du ikke vil fortelle om årsaken. På generelt grunnlag tror jeg dette er lurt. Men jeg håper du har noen du kan betro deg til slik at du ikke blir aldeles ensom.

Man trenger ikke så veldig mange som forstår og støtter for å veie opp for de som eventuelt ikke gjør det.

Lykke til!

mvh

Jo, du har veldig rett. Og takk for gode tankevekkere.

Jeg har ikke lyst til å komme i situasjoner hvor det blir "skittkasting" hverken av den ene eller den andre. Jeg tror ikke at han er sånn.

Men om så skjønt så tenker jeg det er bedre å ikke si noe; hverken forsvare meg eller gå til motangrep.

Om andre begynner med det, så får de bare være sånn. Og, ja, jeg vil vel snart merke hvem som er mine venner.. TAkk, Pielill :-)

[Gjest Wita]

I nøden lærer man sine venner å kjenne.

Som andre sier er det godt du er forberedt på dette. Du kan oppleve både støtte og fordømmelse fra hold du aller minst ventet det.

Generelt sett går folk fra hverandre av alskens gode og dårlige grunner uten at det nødvedigvis lages så mye (u)vesen av det.

Kanskje greit å tenke gjennom på forhånd hvor mye du vil fortelle/forklare i ulike sammenhenger og til ulike personer.

En annen ting som kan være lurt å tenke litt på er hvordan du skal unngå å la deg lokke utpå i situasjoner der det blir svært fristende å komme med forsvarstaler eller i lange diskusjoner der du må forsvare deg selv. Slike situasjoner kan fort gjøre deg mer sårbar enn hva som godt er. Dessuten kan du ende opp med å utlevere deg selv, langt mer enn du setter pris på i ettertid.

Ofte fungerer slik-er-det-punkt-slutt-strategier langt bedre. Begynner noen å kritisere og argumentere hit og dit, kan det være best å ha et fokus på å stoppe diskusjonen, om nødvendig hele samtalen og samværet, framfor å kjempe for forståelse og aksept.

Du sier du ikke vil fortelle om årsaken. På generelt grunnlag tror jeg dette er lurt. Men jeg håper du har noen du kan betro deg til slik at du ikke blir aldeles ensom.

Man trenger ikke så veldig mange som forstår og støtter for å veie opp for de som eventuelt ikke gjør det.

Lykke til!

mvh

Du imponerer meg stadig vekk med dine svar.

Du er veldig flink til å komme med de rette svarene:)

[Gjest Rrose]

Jeg syns det er undelig om noen er så lite ydmyke at de vil dømme deg for skilsmisse!

Her er det i tillegg en masse gode grunner.

Men det er irrelevant egentlig.

Jeg tror de fleste anstendige mennesker forstår at det å ha sterke meninger om noe de ikke har greie på, det har man bare ikke.

Jeg forstår om dette blir belastende for deg, om du tror at noen vil bli sint på deg...

Men det er absurd!

Altså å bli sint på deg.

Du får bare skyve slike mennesker ut av hodet og ikke ett sekund tro at dette har noe med deg selv å gjøre.

Dette har noe med de å gjøre og det får de styre med selv!

Men det kan jo være at dette er bare noe du innbilder deg også?

Hold ut! Jente31. :-)

Klem

[Gjest Jente31]

Hei, Jente31!

Godt at du er litt forberedet på at det _kan_ skje. Jeg var det nemlig ikke. Av en eller annen merkverdig grunn, trodde jeg at ihvertfall de som hadde sett ham i harnisk på forskjellige utesteder osv, ville forstå. Men neida. Sjokk nr. 2 for meg var at flere av mine gamle "venner" vendte meg ryggen.

På én måte kan jeg nesten forstå det. Dvs, ikke _forstå_ det, men jeg tror jeg vet forklaringen. Og det er nok den du er inne på.

Personer med psykopatiske trekk, eller diagnosen psykopat, viser seg nesten uten unntak som sjarmerende fløtepuser utad. Så snart de er innenfor husets 4 vegger, med bare nærmeste familie tilstede, -da kommer tyrannen frem. Ganske rart, og nesten (men bare nesten) imponerende, at de kan skifte så totalt personlighet på bare noen få sekunder. De kunne sikkert ha gjort det stort som skuespillere..

Tilbake til det du skrev, at du frykter du vil bli hatet og misforstått. Ja, det er mulig. Av noen. Men hva sier det egentlig om de som personer, kontra deg selv? Om ikke de evner, og kanskje ikke engang _vil forsøke_ å forstå, ja - så er de heller ikke mye å samle på som venner. Etter min mening. Det var en fæl fase, og se at "venner" forsvant som dugg fra solen. Jeg hadde ikke annet valg enn å forsøke å tenke at det var positivt for min del. For hvem trenger venner som gir en dårlig energi? De vennene jeg har igjen, og det er faktisk et bra antall gode venner, er gode mennesker med gode sosiale antenner. Den dag i dag håper jeg faktisk at de som bastant avviste meg pga at vi måtte flykte fra en farlig voldelig mann - er en smule flaue over seg selv. Ja, så slem er jeg, at jeg håper de ikke har det helt godt langt der inni seg selv, for vi var faktisk gode, nære venner. Trodde jeg da.

"Forspåranget" ditt er at du er forberedt på det, og lettere kan "luke ut" de som eventuelt mistror deg sterkt. Gi litt blaffen, du er sterkere uten dem anyway!

Hei igjen :-)

Takk for ditt bidrag. Det hjelper det! Det beviser ganske mye.Jeg kan faktisk se meg selv i din situasjon. Jeg tenker likedan..

Og du har veldig rett. Man trenger ikke de som gir en dårlig energi, det er iallefall sikkert og visst!! Merker vel det fort, tenker jeg Men godt å være litt forberedt..

Håper du har det bra nå, iallefall. Men du var fortsatt sliten, 5 år etter?

Jeg syntes ikke det var noe morsomt å ta med jenta til legen i går da.. hvor hun ble spurt, og sa "pappa er slem".. sterke ord.. Men nå får hun iallefall god hjelp. Sønnen min også, etter hvert. For han har nok sine preg han også.

Så for meg er dette mitt viktigste fokus: at barna får hjelp.

Jeg har forresten begynt å tenke at kansje har han en ustabil pf, men samme det, ille nok er det likevel. Jeg fikk den andre tråden slettet pga overskriften;)

Klem,

[Gjest Jente31]

Det at noen spør, betyr ikke at du trenger gi dem et svar!

Jeg vet at det er vanskelig, men prøver å jobbe litt med det sjøl hvis folk blir for nærgående.

Det hjelper ofte å prøve å komme opp med et svar på forhånd, et som enten er krasst, eller som bare signaliserer med all tydelighet at dette har du ikke lyst til å snakke om. Evt. også gjøre dem litt flaue over at de graver i noe de opplagt burde skjønne at de ikke har noe med, men den er vanskeligere.

Hva med noe sånt som "Jeg har mine grunner, men det er ikke noe jeg ønsker å legge ut om", eller noe i den stilen?

Hei igjen, ja du har veldig rett. Jeg skal tenke på dette. Klem,

[Gjest Jente31]

Jeg syns det er undelig om noen er så lite ydmyke at de vil dømme deg for skilsmisse!

Her er det i tillegg en masse gode grunner.

Men det er irrelevant egentlig.

Jeg tror de fleste anstendige mennesker forstår at det å ha sterke meninger om noe de ikke har greie på, det har man bare ikke.

Jeg forstår om dette blir belastende for deg, om du tror at noen vil bli sint på deg...

Men det er absurd!

Altså å bli sint på deg.

Du får bare skyve slike mennesker ut av hodet og ikke ett sekund tro at dette har noe med deg selv å gjøre.

Dette har noe med de å gjøre og det får de styre med selv!

Men det kan jo være at dette er bare noe du innbilder deg også?

Hold ut! Jente31. :-)

Klem

Hei ijen, du er inne på mye vesentlig du også.

Kansje har det noe med selvtilliten å gjøre, at jeg tenker på det også. Men den skal bli bedre etter hvert.

En venninne sa også til meg; drit i de som ikke forstår.. Dessuten er det ingen som har noe med grunnen til at jeg går. Så jeg vil ikke gi gud og hvermann en forklaring på det.

Germini ga meg et bra tips her.. "snakkes", blir snart, Rrose :-)

[PieLill]

Jo, du har veldig rett. Og takk for gode tankevekkere.

Jeg har ikke lyst til å komme i situasjoner hvor det blir "skittkasting" hverken av den ene eller den andre. Jeg tror ikke at han er sånn.

Men om så skjønt så tenker jeg det er bedre å ikke si noe; hverken forsvare meg eller gå til motangrep.

Om andre begynner med det, så får de bare være sånn. Og, ja, jeg vil vel snart merke hvem som er mine venner.. TAkk, Pielill :-)

Fristelsen til å gå i forsvar kan i gitte situasjoner bli enorm.

Du får i så fall væpne deg med tanken på at de som krever en inngående forklaring for å akseptere og respektere ditt valg, mest sannsynlig ikke vil godta forklaringen din samme hvor god den er.

Igjen lykke til!

mvh

[Gjest siiv]

kjenner meg igjen. det samme har skjedd her, bare at denne personen var min stefar(manisk depressiv).. Min mor har ennå ikke fått han ut av livet sitt og skubbet meg unna istedet.. Han er gift for alle barna sine, min mor, og meg.. Bup var til god hjelp=) Gjør det du må, det du syns er rett.. Og er enig i at det du vil gjør hadde vært riktig for mamma

[Gjest Jente31]

kjenner meg igjen. det samme har skjedd her, bare at denne personen var min stefar(manisk depressiv).. Min mor har ennå ikke fått han ut av livet sitt og skubbet meg unna istedet.. Han er gift for alle barna sine, min mor, og meg.. Bup var til god hjelp=) Gjør det du må, det du syns er rett.. Og er enig i at det du vil gjør hadde vært riktig for mamma

Oi.. tusen hjertelig takk for at du ville dele din erfaring med meg, blei litt rørt på din vegne jeg nå c",)

Moren min klarte heller ikke å dra fra faren min.. så jeg skjønner hva du mener ja..

Godt at BUP hjalp deg :-)

Får håpet at moren din innser med tiden, hva hun utsetter deg for. Klem

[Gjest Jente31]

Fristelsen til å gå i forsvar kan i gitte situasjoner bli enorm.

Du får i så fall væpne deg med tanken på at de som krever en inngående forklaring for å akseptere og respektere ditt valg, mest sannsynlig ikke vil godta forklaringen din samme hvor god den er.

Igjen lykke til!

mvh

Ja, den tanken har jeg tenkt masse på :-)