Når man tror noen har borderline...

[Mellomsøster]

Jeg hadde aldri hørt om borderline før for en måneds tid siden. Da kom jeg over en engelsk/amerikansk side som beskrev denne personlighetsfortyrrelsen, og det var virkelig så jeg fikk en aha-opplevelse. Det var som om det som stod der var skrevet om min slektning.Nå lurer jeg på hva jeg kan gjøre for å få denne personen til å oppsøke hjelp. Hun lider i tillegg av angst og hypokondri, og innrømmer angsten, men er overbevist om at hun er alvorlig syk, noe hun har vært de siste tredve årene. Det er veldig vanskelig for oss som er i nær familie med henne fordi hun manipulerer, setter folk opp mot hverandre og bruker sykdommen for å presse andre og få ting slik hun ønsker. Jeg har barn og er redd for at hun skal begynne å bruke deres følelser på samme måte som hun gjør med andre i familien. Jeg har sett hvor psykisk tungt det har vært for andre i familien å være hennes offer, og jeg ønsker å beskytte dem. Hva kan jeg gjøre for å få henne til å innse problemene sine og oppsøke hjelp?

[PieLill]

Hva med å oppfordre henne til å søke hjelp for det hun innrømmer hun har problemer med, angsten. Så kan man håpe at andre ting også blir tatt tak i etter hvert. Om dette har pågått i mer enn 30 år er det vel lite sannsynlig at hun vil forandre seg noe særlig.

Selv velger jeg å ha svært begrenset/ingen kontakt med personer som oppfører seg slik du beskriver, familie eller ikke. Særlig viktig er det om familien/omgangskretsen ikke makter å gjøre felles front og lar seg manipulere.

Jeg skjermer konsekvent barna mine fra slike personer. Skulle slektsmessige pliktrunder være nødvendig ville jeg begrenset dem til et minimum og aldri latt barna være alene med vedkommende.

Etter som barna ble store nok til å forstå, ville jeg rett og slett forklart dem situasjonen og anbefalt dem og holde seg langt unna vedkommende. Men i utgangspunktet ville jeg forsøkt å unngå et det ble bygget noen relasjon i det hele tatt.

mvh

[Gjest Psyk av alt]

Hva med å oppfordre henne til å søke hjelp for det hun innrømmer hun har problemer med, angsten. Så kan man håpe at andre ting også blir tatt tak i etter hvert. Om dette har pågått i mer enn 30 år er det vel lite sannsynlig at hun vil forandre seg noe særlig.

Selv velger jeg å ha svært begrenset/ingen kontakt med personer som oppfører seg slik du beskriver, familie eller ikke. Særlig viktig er det om familien/omgangskretsen ikke makter å gjøre felles front og lar seg manipulere.

Jeg skjermer konsekvent barna mine fra slike personer. Skulle slektsmessige pliktrunder være nødvendig ville jeg begrenset dem til et minimum og aldri latt barna være alene med vedkommende.

Etter som barna ble store nok til å forstå, ville jeg rett og slett forklart dem situasjonen og anbefalt dem og holde seg langt unna vedkommende. Men i utgangspunktet ville jeg forsøkt å unngå et det ble bygget noen relasjon i det hele tatt.

mvh

Herreminhatt! Jeg har Borderline diagnose, en type pf, og jeg kan da jammen ikke tro at jeg er så ille at folk må skjermes fra meg.

Men det finnes muligens forskjellige grader.

Og noe jeg lurer på, er det mulig å kun være et slemt menneske, eller er dette da en diagnose???

[PieLill]

Herreminhatt! Jeg har Borderline diagnose, en type pf, og jeg kan da jammen ikke tro at jeg er så ille at folk må skjermes fra meg.

Men det finnes muligens forskjellige grader.

Og noe jeg lurer på, er det mulig å kun være et slemt menneske, eller er dette da en diagnose???

Jeg skrev ikke ut fra et diagnosesynspunkt, men ut fra den beskrivelsen av adferd som fremgikk. Jeg beklager at ikke dette kom tydelig fram av det første innlegget.

Det jeg særlig la vekt på var at denne personen, i henhold til hovedinnlegget, har manipulert mange over mange år.

Jeg velger å skjerme mine barn (og meg selv i den grad det er mulig) mot folk som manipulerer og spiller ping-pong med andres følelser. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om diagnoser og merkelapper i den sammenhengen, bare hva de _gjør_ mot andre mennesker. Det er særlig alarmerende om de i tillegg klarer å skape intriger og spille folk ut mot hverandre.

Jo lengre noen har drevet med manipulasjon og intrigemakeri, jo mindre er sjansen for at de kommer til å forandre seg. Og jo lengre en slekt, familie, arbeidsplass, vennegjeng etc. har latt slike personer fått styre på, jo mindre er sjansen for at de noen gang som gruppe skal stå rakrygget i forhold til det.

Jeg forbeholder meg retten til å velge bort personer som tapper meg for krefter uten å selv bli tilført noe positivt, og langt mindre tilføre andre noe positivt. Men det handler altså ikke om diagnose, men adferd.

Om noen av de konkrete personene jeg har valgt bort skulle ha en diagnose har jeg rett og slett ingen formening om. For meg er det heller ikke så interessant, fordi jeg ikke tror en diagnose fra eller til ville forandre på noe som helst for akkurat de menneskene.

I andre sammenhenger kan (psykiatriske) diagnoser være nyttige forklaringsmodeller og arbeidsredskap.

mvh

[Gjest Psyk av alt]

Jeg skrev ikke ut fra et diagnosesynspunkt, men ut fra den beskrivelsen av adferd som fremgikk. Jeg beklager at ikke dette kom tydelig fram av det første innlegget.

Det jeg særlig la vekt på var at denne personen, i henhold til hovedinnlegget, har manipulert mange over mange år.

Jeg velger å skjerme mine barn (og meg selv i den grad det er mulig) mot folk som manipulerer og spiller ping-pong med andres følelser. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om diagnoser og merkelapper i den sammenhengen, bare hva de _gjør_ mot andre mennesker. Det er særlig alarmerende om de i tillegg klarer å skape intriger og spille folk ut mot hverandre.

Jo lengre noen har drevet med manipulasjon og intrigemakeri, jo mindre er sjansen for at de kommer til å forandre seg. Og jo lengre en slekt, familie, arbeidsplass, vennegjeng etc. har latt slike personer fått styre på, jo mindre er sjansen for at de noen gang som gruppe skal stå rakrygget i forhold til det.

Jeg forbeholder meg retten til å velge bort personer som tapper meg for krefter uten å selv bli tilført noe positivt, og langt mindre tilføre andre noe positivt. Men det handler altså ikke om diagnose, men adferd.

Om noen av de konkrete personene jeg har valgt bort skulle ha en diagnose har jeg rett og slett ingen formening om. For meg er det heller ikke så interessant, fordi jeg ikke tror en diagnose fra eller til ville forandre på noe som helst for akkurat de menneskene.

I andre sammenhenger kan (psykiatriske) diagnoser være nyttige forklaringsmodeller og arbeidsredskap.

mvh

Se på overskriften innlegget har.....

[PieLill]

Se på overskriften innlegget har.....

Jeg finner det naturligvis mest relevant å svare i forhold til det jeg oppfatter som det totale innholdet av innlegget, ikke bare overskriften.

Så får Mellomsøster, som svaret var rettet til, se hvilket utbytte hun har av det.

Jeg tror ikke nødvendigvis det som kan hjelpe Mellomsøster mest er om personen hun beskriver får behandling og evt. en diagnose.

Slik jeg forsto av innlegget har dette pågått over så lang tid at tiden er overmoden for å sette grenser og skjerme seg selv og ikke minst sine barn.

Du har fått en forklaring på at jeg ikke har tatt stilling til diagnoser, men til å skjerme seg mot destruktiv adferd hva nå enn årsaken er.

Om du velger å fortsette å være missfornøyd med dette, kan jeg ikke gjøre noe med det.

mvh

[Gjest Psyk av alt]

Jeg finner det naturligvis mest relevant å svare i forhold til det jeg oppfatter som det totale innholdet av innlegget, ikke bare overskriften.

Så får Mellomsøster, som svaret var rettet til, se hvilket utbytte hun har av det.

Jeg tror ikke nødvendigvis det som kan hjelpe Mellomsøster mest er om personen hun beskriver får behandling og evt. en diagnose.

Slik jeg forsto av innlegget har dette pågått over så lang tid at tiden er overmoden for å sette grenser og skjerme seg selv og ikke minst sine barn.

Du har fått en forklaring på at jeg ikke har tatt stilling til diagnoser, men til å skjerme seg mot destruktiv adferd hva nå enn årsaken er.

Om du velger å fortsette å være missfornøyd med dette, kan jeg ikke gjøre noe med det.

mvh

Selvsagt reagerer jeg på at ufyselige personer automatisk blir misstenkt for å ha en Borderline diagnose!

Også sett i sammenheng med at jeg selv har lidelsen.

Slik oppfattes innlegget i noen grad, for meg, kanskje ikke alle.

Og det må du kanskje bare respektere....?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selvsagt reagerer jeg på at ufyselige personer automatisk blir misstenkt for å ha en Borderline diagnose!

Også sett i sammenheng med at jeg selv har lidelsen.

Slik oppfattes innlegget i noen grad, for meg, kanskje ikke alle.

Og det må du kanskje bare respektere....?

Trådstarteren skriver i sitt innlegg at tanken om borderline kom etter lesing av et fagtidsskrift der hun syntes symptomene passet. Da må det være fornuftig at en etterspør mer kunnskap om dette emne.

Om du føler deg støtt av det, kan ikke være trådstarters problem..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vil støtte de som sier at dette sannsynligvis ikke lar seg behandle/endre hos en såpass voksen person. Unntaket er om vedkommende har stor selvinnsikt og betydelig endringsvilje.

Jeg støtter også det råd at avstand og vennlige, men bestemte grenser er tingen.

[Gjest Psyk av alt]

Trådstarteren skriver i sitt innlegg at tanken om borderline kom etter lesing av et fagtidsskrift der hun syntes symptomene passet. Da må det være fornuftig at en etterspør mer kunnskap om dette emne.

Om du føler deg støtt av det, kan ikke være trådstarters problem..

Neida, det er Pie Lill som provoserte meg.

[Gjest Ellinna]

Neida, det er Pie Lill som provoserte meg.

Hei. Jeg skriver ikke dette som noe kritikk av trådstarter eller PieLill (da hun ikke nevnte diagnose men oppførsel), men jeg vil bare si at jeg forstår deg ganske godt at du føler deg litt tråkket på når diagnosen borderline så ofte skal knyttes opp mot manipulerende og vanskelige mennesker. Det er veldig mange måter å ha borderline på, og jeg har venninner med den diagnosen som overhodet ikke fins manipulerende eller vanskelige mot andre. :-)

(Mens det fins andre med samme diagnose som er det igjen)

Men jeg har tenkt tanken mange ganger, at det må være ganske sårende og ekkelt for de som har diagnosen borderline å lese her i vendinger når personer med diagnosen beskrives som slike manipulerende og vanskelige mennesker en bør holde seg unna osv...

For det betyr jo ikke at en selv er slik.

Selv har jeg en bipolar lidelse, og kan se en manisk person beskrives som helt gal og sinnssyk, som vandrer rundt i gata naken og roper osv, og ikke kan ta vare på barna sine, folk blir flaue over dem etc. Det betyr jo ikke at jeg noen sinne har vært slik.

Støtte klem fra meg om du vil ha:)

[Gjest Psyk av alt]

Hei. Jeg skriver ikke dette som noe kritikk av trådstarter eller PieLill (da hun ikke nevnte diagnose men oppførsel), men jeg vil bare si at jeg forstår deg ganske godt at du føler deg litt tråkket på når diagnosen borderline så ofte skal knyttes opp mot manipulerende og vanskelige mennesker. Det er veldig mange måter å ha borderline på, og jeg har venninner med den diagnosen som overhodet ikke fins manipulerende eller vanskelige mot andre. :-)

(Mens det fins andre med samme diagnose som er det igjen)

Men jeg har tenkt tanken mange ganger, at det må være ganske sårende og ekkelt for de som har diagnosen borderline å lese her i vendinger når personer med diagnosen beskrives som slike manipulerende og vanskelige mennesker en bør holde seg unna osv...

For det betyr jo ikke at en selv er slik.

Selv har jeg en bipolar lidelse, og kan se en manisk person beskrives som helt gal og sinnssyk, som vandrer rundt i gata naken og roper osv, og ikke kan ta vare på barna sine, folk blir flaue over dem etc. Det betyr jo ikke at jeg noen sinne har vært slik.

Støtte klem fra meg om du vil ha:)

Takk!

[Mellomsøster]

Jeg vil støtte de som sier at dette sannsynligvis ikke lar seg behandle/endre hos en såpass voksen person. Unntaket er om vedkommende har stor selvinnsikt og betydelig endringsvilje.

Jeg støtter også det råd at avstand og vennlige, men bestemte grenser er tingen.

Tusen takk for svaret. Er veldig usikker på hvordan jeg skal klare å håndheve vennlige men bestemte grenser. Av innlegget mitt kunne man kanskje få inntrykk av at jeg synes denne personen er bare vanskelig å ha med å gjøre, men som alle andre jeg kjenner har hun både gode og dårlige sider. Jeg vet at barna mine betyr mye for henne, og det er vanskelig å nekte henne å være sammen med dem. Problemet er bare at hun ikke kan sette grenser for seg selv i forhold til dem hun er nær, og jeg vet ikke om det er helt sundt. Jeg har ikke lyst til å ødelegge det som er fint mellom henne og barna mine samtidig som jeg ønsker å beskytte dem. Er det sånn at jeg ikke kan få i pose og sekk?

[PieLill]

Tusen takk for svaret. Er veldig usikker på hvordan jeg skal klare å håndheve vennlige men bestemte grenser. Av innlegget mitt kunne man kanskje få inntrykk av at jeg synes denne personen er bare vanskelig å ha med å gjøre, men som alle andre jeg kjenner har hun både gode og dårlige sider. Jeg vet at barna mine betyr mye for henne, og det er vanskelig å nekte henne å være sammen med dem. Problemet er bare at hun ikke kan sette grenser for seg selv i forhold til dem hun er nær, og jeg vet ikke om det er helt sundt. Jeg har ikke lyst til å ødelegge det som er fint mellom henne og barna mine samtidig som jeg ønsker å beskytte dem. Er det sånn at jeg ikke kan få i pose og sekk?

Jeg drister meg til å svare.

Jeg tror det er svært vanskelig og få både i pose og sekk. Du beskriver en komplisert situasjon.

Det kommer an på flere ting:

Hvor gamle barna dine er. Hvordan de er utrustet til å takle slike situasjoner fra naturens side. Og hvilken "trening" de har i å gjøre det i praksiss. (Det er ikke alltid like lett å vite slikt på forhånd.)

Det neste er hvor godt du tror du kan hjelpe barna dine hvis situasjoner skulle oppstå. Hvordan takler du selv "krumspringene" fra denne personen? Legger du deg under, flykter du eller har du solide ignoreringsmuskler?

Hvordan tror du barna dine ville reagere på at du "grep inn" i relasjonen deres med dette menneske som de setter pris på? Ville de forsått og lytte til deg, eller ville du bli store, stygge, kalde ulven?

Er det mulig å trene/forberede barna på de situasjonene som kan oppstå uten å samtidig lage et monsterbilde av vedkommende?

Hva er "slektsmønsteret" i forhold til denne personens manipulerende og utnyttende sider? Er det å synes synd på og støtte? Er det å misslike adferden, men likevel gi etter? Er det å forsøke å gå store omveier rundt? Er det vennlige, men bestemte grenser?

Kan det oppstå et kollektivt press i slekta til å bøye av for dette, eller til å indirekte bøye av ved å hjelpe dem som bøyer av?

Om du tenker deg det verste senariet. At vedkommende kjører ut det aller verste av sine verste sider mot et eller flere av dine barn: Ville barna dine likevel kunne hatt så mye glede av det positive ved relasjonen at det var verdt det?

Om du udramatisk og gradvis tonet ned og barnas kontakt med vedkommende: Tror du barna dine ville bebreide deg siden? Trenger de rett og slett å gjøre sine egne erfaringer på godt og vondt i forhold til dette?

Noen mennesker er nesten imune mot manipulasjon som går på spill på medfølelse, skyld og lojalitet. For andre er slikt nesten umulig å takle. Hvilken nærhet eller distanse man bør ha til en person som tross sine gode sider også kan være svært destruktivt, bør vurderes ut fra en nøktern vurdering av ens eget "imunforsvar".

mvh