litium,hypo/mani

[Gjest Sandra_Elene]

Hallo.

Da jeg var 15 år så tror jeg kanskje jeg hadde en hypomani. Jeg hadde så mye positiv energi at jeg forbedret karakterne mine fordi jeg satt og skrev av lærebøkene og leste gjennom. Har ikke hatt overskudd til slik i ettertid dessverre. Jeg hadde så mange positive tanker, tenkte jeg skulle bli en berømt forfatter.

Da jeg var 17 år, kan jeg ha hatt en hypo/mani da også? Jeg hadde alltid hatt et godt forhold til vennene mine. Men det skoleåret mistet jeg bestevenninnene mine. Jeg var irritabel og så ned på dem, jeg var mye bedre enn dem, kranglet hele tiden.

Jeg gjorde ikke noe skolearbeid, men jeg hadde så mye overskudd at jeg trente 1-2 timer 5-6 ganger i uken og følte meg jævlig bra ang. det.

Også kunne jeg være så pratesjuk at når jeg satt på bussen så lata jeg som jeg snakka i mobilen bare for å få prate...

Og da jeg var 19, kan jeg ha hatt en hypomani da også. Jeg hadde overskudd til å vaske leiligheten min hele tia og var så hyper at jeg var heiagjeng når vi så basket og er flau i ettertid, for skrek og prata sånn. Og vaska når vi kom hjem. Sov så lite at jeg bare fniste når jeg var på skolen og en på skolen sa jeg burde ha meg på haukåsen. Samt jeg var så sosial at jeg leide ut to soverom til venner, har 3 soverom. Og foreslo jeg kunne leie ut til en til, at han kunne sove i stua så kjøpte vi skillevegg osv, slike forslag som ikke er så gjennomførbare. Han bare så dumt på meg for å si det sånn.

Og jeg lurer på om jeg kanskje hadde en hypo/mani da jeg var 12 (!), var sykelig forelska og tulleringte han hele tia, ALLE der jeg bodde visste jeg var forelska i han, skrev navnet hans på buksa mi og gikk i sykt oppklipt antrekk på diskoteket.

Jeg føler jeg blamerte meg så jævlig at jeg var pinlig berørt og flau pga den perioden gjennom hele ungdomsskolen og skulle ønske jeg kunne flytte eller skru tiden tilbake.

Eller er det normal forelskelse når man er i puberteten, det å dra det så langt? Aldri hatt så sterke følelser for et menneske i ettertid og det selv om jeg har vært så glad i en gutt at jeg vet jeg ikke hadde behøvd å røre annet mann resten av mitt liv om vi hadde vært sammen osv...

Så bruker jeg nå to medisiner, lamictal og litium. Når jeg dropper lamictal noen dager, men likevel tar litium så blir jeg irritabel og deprimert etter kort tid. Så jeg føler det kanskje ikke er noe poeng i å ta litium, at bare lamictalen hjelper meg? Og holde meg til den?

Eller er dem episodene jeg beskrev over nok til at det er like greit å bare fortsette på litium i tillegg.

Eller er dem normale varianter når man vokser opp osv.

[Gjest ij]

Hei på deg!

Høres ut som om du har en klar

bipolar lidelse, ja. Jeg vil anbefale deg å fortsette med både litium og Lamictal som før, fordi de virker forskjellig og utfyllende på hverandre. Litium virker ofte bra på manier, mens Lamictal virker grovt sett veldig godt på depresjonsforebygging.

Så mitt råd er: Fortsett der du er!

Klem