NHD: Vil behandling hjelpe på en som blir "dyttet" dit?

[Gjest Jente31]

Jeg ønsker så gjerne at mannen min skal få hjelp/behandling for sitt sinne/temperament; for barnas skyld.

Samme hva han har gjort, er de glad i han.. Jeg har litt problemer med akkurat dette.. Det er nok med at de må oppleve et brudd, om de ikke må oppleve å "miste" han også.

Han er en veldig lukket person. Men han kan prate om noen "drar" ord ut av han. Jeg har over tid klart å fått han til å endre seg litt, med dette. Han er i bunnen snill..

Men kansje noen profesjonelle kunne hjulpet han mer? Jeg vet at jeg kan påvirke han til å motta hjelp. Eller er dette bortkastet energi fra min side?

Hva er din erfaring? Takk om du svarer!

[Gjest Smoking Furious]

Han må i alle fall ville ha hjelp selv,det er jo første betingelse...at han ser at han selv har et problem og vil gjøre noe med det

[Gjest pigini]

Det spørs vel også hvor mye energi du har å rutte med? Skal du "bruke deg opp" på han, eller kanskje trenger du overskudd til deg selv og barna.

Mannen din er jo voksen og må ta ansvar for seg selv. Når han får påpekt feil og ikke vil gjøre noe med dem, så er det hans valg. Det er, etter min mening, ikke ditt ansvar hvordan han velger å leve livet sitt. Håper du greier å frigjøre deg fra denne mannen som jeg nok tror har endel makt over deg og som du føler er ditt ansvar. Prøv å dytt dette ansvaret over på han istedet og bruk energien på ditt eget liv, med god samvittighet! Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Slik du har beskrevet din exmann, mener jeg at et SSRI ville ha hjulpet han måe mot irritasjon og bråsinne.

Psykoterapi på umotiverte er fåfengt.

[Gjest Jente31]

Slik du har beskrevet din exmann, mener jeg at et SSRI ville ha hjulpet han måe mot irritasjon og bråsinne.

Psykoterapi på umotiverte er fåfengt.

Ok takk for at du svarte.

Da er det ingen vits i å tenke mer på det. Du har jo sagt det tidligere også, at for å oppnå endring, må en være motivert. Og det er han desverre ikke..

Han bruker ssri på min oppfordring.

[Gjest Jente31]

Det spørs vel også hvor mye energi du har å rutte med? Skal du "bruke deg opp" på han, eller kanskje trenger du overskudd til deg selv og barna.

Mannen din er jo voksen og må ta ansvar for seg selv. Når han får påpekt feil og ikke vil gjøre noe med dem, så er det hans valg. Det er, etter min mening, ikke ditt ansvar hvordan han velger å leve livet sitt. Håper du greier å frigjøre deg fra denne mannen som jeg nok tror har endel makt over deg og som du føler er ditt ansvar. Prøv å dytt dette ansvaret over på han istedet og bruk energien på ditt eget liv, med god samvittighet! Lykke til!

Du har mange gode poeng. Andre har sagt det også, men det er altfor lett å glemme. Føler jeg blir litt "desperat" på barnas vegne. Hadde vi ikke hatt barn, tror jeg ikke dette hadde vært noe problem..vet ikke, men tror det iallefall.

[Gjest Jente31]

Han må i alle fall ville ha hjelp selv,det er jo første betingelse...at han ser at han selv har et problem og vil gjøre noe med det

Du har så rett, så rett.. ingen oppnår endring uten motivasjon. Sånn er det vel med det meste her i livet..

[Gjest Jente31]

Slik du har beskrevet din exmann, mener jeg at et SSRI ville ha hjulpet han måe mot irritasjon og bråsinne.

Psykoterapi på umotiverte er fåfengt.

Jeg vet ikke om du ser dette siden det er en eldre tråd. "Exn" søker nå hjelp. Men samtidig innrømmer han at han gjør dette kun for å få oss tilbake. Det er jo trangt i psykiatrien fra før,om ikke en umotivert skal "ta opp" en plass, om du skjønner hva jeg mener?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vet ikke om du ser dette siden det er en eldre tråd. "Exn" søker nå hjelp. Men samtidig innrømmer han at han gjør dette kun for å få oss tilbake. Det er jo trangt i psykiatrien fra før,om ikke en umotivert skal "ta opp" en plass, om du skjønner hva jeg mener?

Tenk ikke så mye på det med å ta opp plass for andre. Det er vårt ansvar.

Poenget med hans terapi må være om han gjør det og faktisk endrer seg eller ikke. Da er motivet underordnet.

[Gjest Jente31]

Tenk ikke så mye på det med å ta opp plass for andre. Det er vårt ansvar.

Poenget med hans terapi må være om han gjør det og faktisk endrer seg eller ikke. Da er motivet underordnet.

ok:)

[Gjest Jente31]

Tenk ikke så mye på det med å ta opp plass for andre. Det er vårt ansvar.

Poenget med hans terapi må være om han gjør det og faktisk endrer seg eller ikke. Da er motivet underordnet.

Du.. jeg har tenkt masse på hva du mener med:

"da er motivet underordnet"

Forstår ikke helt hva du mener med det. Finnes det et lite håp om bedring (for barnas skyld) er det det du mener?

Tusen takk om du vil forklare

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du.. jeg har tenkt masse på hva du mener med:

"da er motivet underordnet"

Forstår ikke helt hva du mener med det. Finnes det et lite håp om bedring (for barnas skyld) er det det du mener?

Tusen takk om du vil forklare

Her ser jeg minst to mulige motiv:

1. Få tilbake kone og barn

2. Jeg ønsker å endre min personlighet, er ikke fornøyd med å være en passiv, sur, aggressiv barnemishandler.

Jeg synes begge motiv er prisverdige.

Uansett må det være resultatet som teller.

Ikke gå tilbake i troen på et resultat/endring.

Vent med evt å vurdere dette til resultatet er på plass og varig. Det tar minst et år.

[Gjest Jente31]

Her ser jeg minst to mulige motiv:

1. Få tilbake kone og barn

2. Jeg ønsker å endre min personlighet, er ikke fornøyd med å være en passiv, sur, aggressiv barnemishandler.

Jeg synes begge motiv er prisverdige.

Uansett må det være resultatet som teller.

Ikke gå tilbake i troen på et resultat/endring.

Vent med evt å vurdere dette til resultatet er på plass og varig. Det tar minst et år.

Tusen takk. Da forstår jeg;)

Jeg kommer _ikke_ til å forhaste meg i forhold til dette. Både barna og jeg har det mye bedre og er roligere nå som vi er borte. Læreren til dattern min har merket hun er gladere på skolen også.

Jeg vil se at han mottar behandling og at at han endrer seg. At det vil ta tid er ikke vanskelig å forstå. Så får tiden vise hva som skjer..

[Gjest Jente31]

Her ser jeg minst to mulige motiv:

1. Få tilbake kone og barn

2. Jeg ønsker å endre min personlighet, er ikke fornøyd med å være en passiv, sur, aggressiv barnemishandler.

Jeg synes begge motiv er prisverdige.

Uansett må det være resultatet som teller.

Ikke gå tilbake i troen på et resultat/endring.

Vent med evt å vurdere dette til resultatet er på plass og varig. Det tar minst et år.

Har no`n spm til ift dette jeg.. om du vil svare..

Har du noen formening om hvorfor han er sånn? Vil behandlerne merke det, om han bløffer dem? Vi var hos familieterapeut, og han var en helt annen der.. Han imponerte meg med sin ærlighet, han innrømmet/bekreftet ting jeg hadde fortalt helsesøster på forhånd. Hun var der også. Men siden jeg ikke "kjenner" han, vet jeg ikke om jeg kan stole på dette. For jeg vet ikke om jeg bare har vært naiv i disse 15 årne.

Jeg fikk "sjokk" da det gikk opp for meg hvor ille det egentlig er/har vært. Jeg har jo tross alt bodd sammen med, og godtatt, en barnemishandler.. Klandrer meg selv en del for dette, for at jeg ikke har tatt det alvorlig nok og vært så blind etc, jeg visste jo at noe var galt men ikke _så_ galt liksom..

Men jeg forsøker å fokusere på det som er bra; at jeg nå har tatt tak i alt og kontaktet hjelpeapparatet. Det hjelper. Det hjelper meg også å tenke på at man i utgangspunktet gjør alt for å holde familien samlet. Men, det er vondt å tenke på hva barna har vært gjennom, og jeg føler meg som en dårlig mor.

Kan han få fengselstraff for barnemishandling? Uansett hva som skjer, håper jeg selvfølgelig på rettferdighet.

Jjeg trenger noen å snakke med. Jeg er lovet behandling hos psykiater innen august. Bør jeg bare smøre meg med tålmodighet, og holde ut?

Føler jeg maser litt på deg her.. Har liksom "klamret" meg fast litt her.. Men det har vært til stor hjelp for meg, og dol har vært en kjempe støtte.

Tusen hjertelig takk om du vil/har tid til å svare på dette, og ha en god helg!