Er jeg ei pingle? NHD / andre

[Gjest ICI]

Ei venninne kaller meg pingle fordi jeg ikke tør snakke helt åpent til min psykiater om alt.

Det er godt ment, hun vil se meg frisk igjen.

Men er jeg ei pingle da? Skal jeg godta å bli kalt det?

Slik jeg ser det så har jeg tillit til min psykiater, han er bare kjempeflink! MEN, jeg er jo ikke hos ham hele døgnet, og etter at man har snakket om vanskelige ting, så blir det på en måte litt rotete i hodet. Hos meg i allefall. Og da har jeg jo ingen å dele dette med etterpå.

Da kommer selvmordstanker og annet piss..

Skjønner? Ergo, jeg kan godt snakke hos psykiateren, det er å takle oppgulp fra fortiden etterpå - alene - som er vanskelig!!

Så, er pingle egentlig det rette ordet på meg i denne sammenheng??

[frosken]

Mange vil si at det er ikke det som skjer de 45 minuttene du snakker med psykiateren hver uke som er det viktigste i en terapi, men derimot det som foregår de resterende 7 døgnene (minus 45 minutter) mellom hver terapitime.

Det er rimelig å forvente psykisk ubehag i etterkant av at man har snakket om vanskelige temaer i en terapitime, akkurat som man kan oppleve mye sårhet i muskulaturen etter en hard treningstime.

Jeg er av de som nok ville kunne ha utfordret deg ved å kalle deg en pingle dersom du unnlater å ta opp de viktigste temaene i terapitimene. (Med unntak av helt i begynnelsen av en terapi, det tar litt tid å forstå dynamikken i det hele.)

[Gjest ICI]

Mange vil si at det er ikke det som skjer de 45 minuttene du snakker med psykiateren hver uke som er det viktigste i en terapi, men derimot det som foregår de resterende 7 døgnene (minus 45 minutter) mellom hver terapitime.

Det er rimelig å forvente psykisk ubehag i etterkant av at man har snakket om vanskelige temaer i en terapitime, akkurat som man kan oppleve mye sårhet i muskulaturen etter en hard treningstime.

Jeg er av de som nok ville kunne ha utfordret deg ved å kalle deg en pingle dersom du unnlater å ta opp de viktigste temaene i terapitimene. (Med unntak av helt i begynnelsen av en terapi, det tar litt tid å forstå dynamikken i det hele.)

Takk for svar Frosken- håpet du ville ta deg tid til å svare!!

Du ga meg faktisk et puff nå, dere har sikkert rett både du og min venninne.

Men du? Hva gjør man da, når man er helt alene med tankene sine etter en slik disputt hos psykiateren? Man kan jo ikke drive å rispe seg på armene, hive seg i bilen å kjøre i fjellveggen ol, overspise og spy osv. Det er jo bare dumt!

Men hva gjør man som er konstruktivt? Kjenner på smerten, går inn i smerten, lever med den litt, også går det over av seg selv?

Spør fordi jeg ikke vet hvordan det gjøres.

[frosken]

Takk for svar Frosken- håpet du ville ta deg tid til å svare!!

Du ga meg faktisk et puff nå, dere har sikkert rett både du og min venninne.

Men du? Hva gjør man da, når man er helt alene med tankene sine etter en slik disputt hos psykiateren? Man kan jo ikke drive å rispe seg på armene, hive seg i bilen å kjøre i fjellveggen ol, overspise og spy osv. Det er jo bare dumt!

Men hva gjør man som er konstruktivt? Kjenner på smerten, går inn i smerten, lever med den litt, også går det over av seg selv?

Spør fordi jeg ikke vet hvordan det gjøres.

Smerten varer ikke evig, og når du kommer så langt at du ikke blir redd for den psykiske smerten fordi du vet at den også vil blekne, så blir det mye lettere å takle smerten.

Jeg tror at første skritt er å ta en bestemmelse om å ikke utagere destruktivt. Det er ikke noen vits i å være "tøff" i terapitimene for så å gå hjem og kutte seg selv. Dersom man har tatt en bestemmelse om ikke å utagere destruktivt (og her finnes det selvfølgelig grensetilfeller, etter min mening er kutting så avgjort selvdestruktivt, men om man trøstespiser litt i en overgangsperiode, så får det heller være ok slik jeg ser det).

Etter at man har tatt bestemmelsen om ikke å utagere, så tenker jeg at smerten kan takles på noe ulikt vis. En strategi er å godta at den er der og bare huske på at den vil blekne etterhvert. En annen strategi er ulike former for avledning, f.eks. fysisk trening, kino, se på tv godt innpakket i et pledd osv.

Etter at man har klart å bestemme seg for å avstå fra selvskading, synes jeg det må være lov i en periode å gjøre det som oppleves som "best mulig" slik at at man ikke overveldes av smerten og angsten for denne.

Dette er forøvrig et minst like viktig tema i terapi som andre "vesentlige temaer" som det kan være fristende å unngå. Samtaler om hva som er vanskelig ved å gå i terapi, hvordan takle virkningene av terapien samt relasjonen til terapeuten, bør drøftes i mer langvarige terapier.

[Gjest ICI]

Smerten varer ikke evig, og når du kommer så langt at du ikke blir redd for den psykiske smerten fordi du vet at den også vil blekne, så blir det mye lettere å takle smerten.

Jeg tror at første skritt er å ta en bestemmelse om å ikke utagere destruktivt. Det er ikke noen vits i å være "tøff" i terapitimene for så å gå hjem og kutte seg selv. Dersom man har tatt en bestemmelse om ikke å utagere destruktivt (og her finnes det selvfølgelig grensetilfeller, etter min mening er kutting så avgjort selvdestruktivt, men om man trøstespiser litt i en overgangsperiode, så får det heller være ok slik jeg ser det).

Etter at man har tatt bestemmelsen om ikke å utagere, så tenker jeg at smerten kan takles på noe ulikt vis. En strategi er å godta at den er der og bare huske på at den vil blekne etterhvert. En annen strategi er ulike former for avledning, f.eks. fysisk trening, kino, se på tv godt innpakket i et pledd osv.

Etter at man har klart å bestemme seg for å avstå fra selvskading, synes jeg det må være lov i en periode å gjøre det som oppleves som "best mulig" slik at at man ikke overveldes av smerten og angsten for denne.

Dette er forøvrig et minst like viktig tema i terapi som andre "vesentlige temaer" som det kan være fristende å unngå. Samtaler om hva som er vanskelig ved å gå i terapi, hvordan takle virkningene av terapien samt relasjonen til terapeuten, bør drøftes i mer langvarige terapier.

Du er jammen klok!! Tusen takk for nok et flott innlegg!

Og det beste av alt er at du har jo rett også.

Skal jammen meg skjerpe meg jeg. Skal til psykiateren i morgen

Men, det med selvskading.. jeg kutter meg ikke altså, det har jeg vokst fra for lenge siden - heldigvis.

Tusen takk, kjære Frosk, for de ordene du skrev!!

Hilsen pingle ICI

[frosken]

Du er jammen klok!! Tusen takk for nok et flott innlegg!

Og det beste av alt er at du har jo rett også.

Skal jammen meg skjerpe meg jeg. Skal til psykiateren i morgen

Men, det med selvskading.. jeg kutter meg ikke altså, det har jeg vokst fra for lenge siden - heldigvis.

Tusen takk, kjære Frosk, for de ordene du skrev!!

Hilsen pingle ICI

Lykke til:-)

Alltid kult med folk som tar en utfordring uten å surne!

[Gjest ICI]

Lykke til:-)

Alltid kult med folk som tar en utfordring uten å surne!

Jeg er egentlig veldig kul ser du, det er bare når det kommer til det mest private at jeg pingler..

[Gjest pingle-skal]

Min strategi når det gjelder sånt er å være åpen på at det er ting jeg ikke fikser å si, enda.

Så bruker vi tid til å finne ut av hva jeg er redd for, bl a å bli veldig dårlig som du sier. Og så finne måter å håndtere det på, sammen.

Har fått sagt mye på den måten, er midt i neste kneik, så håper taktikken virker denne gangen og..

Lykke til, hilsen

[Gjest ICI]

Min strategi når det gjelder sånt er å være åpen på at det er ting jeg ikke fikser å si, enda.

Så bruker vi tid til å finne ut av hva jeg er redd for, bl a å bli veldig dårlig som du sier. Og så finne måter å håndtere det på, sammen.

Har fått sagt mye på den måten, er midt i neste kneik, så håper taktikken virker denne gangen og..

Lykke til, hilsen

Takk for det!

Må vel kunne klare å snakke jeg også når så mange andre klarer det. Må snakke med psykiateren ang mestringsmetoder i morgen tror jeg, jeg kan ikke gå å bite meg selv i halen lengre nå..