Mulig PSTD diagnose

[Gjest maaureen]

http://www.doktoronline.no/section/nosection/?action=showNews&DocumentId=31126085

Hva er vitsen med denne behandlingen? Hvordan kan man noengang forsone seg med noe sånt.

For meg er det nå mareritt å gå enkelte steder i Oslo og jeg skvetter til og er det virker som jeg har fått endel av de symptomene.

Så om jeg gjenomgår selve hendelsen med en terapeut så skal det liksom gjøre at jeg da blir mer avslappet og slutter å drømme om det eller få bilder i hodet midt under forelesning etc.

Ville det være like hensiktsmessig i forhold til vanlig angst.Som feks om jeg fortsetter å oppsøke de situasjonene som er vanskelig for meg.Og når det ikke skjer noe så vil jeg kanskje slutte å være redd og engstelig i de situasjonene .Min angst dreier seg stort sett om lignende ting.Altså irasjonelt som at nå blir jeg knivstukket eller skutt .Det å feks ligge på magen er umulig selv i min egen seng fordi da kan noen liksom drepe meg bakfra uten at jeg ser det.

Egentlig har det gått greit men sånn nå i ettertid så har jeg fått helt nervesammenbrudd over 2 år etter.Feks at jeg nesten kjenner tårene presser seg på når jeg er sammen med andre og egentlig har det bra fordi jeg plutselig begynner å tenke på det og får de følelsene jeg kanskje hadde da. Er tåpelig. Siden jeg har hatt relativt alvorlige psykiske problemer før er jeg redd for å oppsøke psyskiatrien igjen. Jeg tenker at de er lei av meg og mine "nevroser" for å si det basalt.Men dette er blitt et stort problem i ettertid og å late som det ikke skjer eller å døyve med alkohol for å få pause av og til funker ikke lenger.

Men så er det ikke så lett å få hjelp.Vet du sier all hjelpsøking starter hos fastlegen.Men jeg vet ikke om hva slags behandling det er , og om det er noen behandling.

Egentlig har jeg synes jeg har taklet det veldig bra til tider . .Frem til spesielt de siste ukene hvor jeg har fått nye vanskelige symptomer

[Gjest skal]

Er ingen ekspert, men vil bare si at ja, det virker å gjøre det man er redd for.

Vel å merke i ikke for store doser og med redskper til å håndtere redselen/angsten.

Når man oppdager at det går bra nok ganger, så slipper det litt taket. Har bare fikset det så langt med en del ting, laaangt igjen. Men har (dessverre) tro på det.

Er ingen enkel vei, men utrolig god følelse når det virker. Kan nesten alltid ligge med ryggen mot døren nå, det klarte jeg ikke før!

[Melba1365380968]

Hei,

du spør hva vitsen er med denne behandlingen. Jeg går selv til terapi for å kunne leve med PTSD, og psykologen min bruker eksponeringsterapi endel. Det er beinhard jobbing for min del, og jeg har stort sett aldri lyst til å gjøre det. Men etter å ha blitt eksponert for små deler av mitt traume i fantasien, og ved hjelp av mye mye støtte fra psykologen, så har jeg klart å se disse små porsjonene fra mitt traume på nye måter, og jeg har også fått lov til å skrive om "slutten" på historien i fantasien.

Dette har hjulpet meg masse, og når jeg nå får flashbacks, så kan jeg på en måte flette inn min alternative slutt istedenfor det som egentlig skjedde. Dette gjør det enklere å leve med det som skjedde.

Jeg har altså påbegynt prosessen med å se sammenhengen mellom hvilke ressurser jeg hadde da traumet skjedde, og hvordan jeg handlet ut ifra dem. Det er veldig viktig at man husker på hvilke ressurser man hadde tilgjengelig, fordi de stemmer ikke overens med de ressursene man kanskje har i ettertid. Man kan derfor ikke sitte i etterpåklokskapen og gi seg selv mer skyld for det som skjedde, gitt de begrensede ressursene man ofte har når noe overveldende, uhåndterbart og uventet traumatisk skjer.

Jeg ser for meg at måten jeg kan forsone meg med hva som skjedde med meg, er at jeg "tilgir" meg selv for å ha handlet på den måten jeg gjorde, i ytterste desperasjon, håpløshet og livsfare. For å si det sånn: jeg overlevde jo, så noe må jeg ha gjort riktig...

Det handler om å ikke knytte all den frykten og redselen man en gang forbandt med en traumatisk hendelse, til alt som skjer i nåtid. Man må rett og slett "omprogrammere" hjernen til å skjønne at man ikke trenger å gå rundt i konstant beredskap og være redd den dag i dag fordi man ser/føler noe som minner om fortidens traume. Man må bli til stede her og nå!

Dette er som sagt beinhard jobbing, verre enn noe jeg noengang har gitt meg ut på. Men det er livsnødvendig...

Jeg synes ikke du skal være redd for å oppsøke hjelp igjen, selv om du tidligere har vært i systemet. Hvis du har slike PTSD symptomer er det svært sjelden de går over av seg selv. Tiden heler ikke alle sår. Det at du har taklet det fram til nå kan skyldes at du har en stor forsvarsmekanisme i deg, som på en eller annen måte har skjermet deg bevisst fra å reagere på det du en gang har opplevd.

Mitt råd er: søk hjelp!

Vennlig hilsen