Sutreinnlegg....

[Angstus]

Ja, nå lurer jeg på hva som skjer med meg.gått på cipramil 6 mnd og følt meg skikkelig sterk og at denne gangen skal jeg klare å nå målene mine, men så plutselig føler jeg meg så mislykka, teit og dum. Ikke får jeg til noe, ikke har jeg jobb, ikke klarer jeg å være sosial. Hater å være psykisk syk, at folk skal se meg som et mislykka prosjekt. Har alltid hatt lyst å fremståå som perfekt, men nå tror jeg snart hele verden kan se å misslykka jeg er!Masse skrivefeil har jeg å , gidder ikke rette...skjønner ikke hvorfor jeg har slike følelser nå, etter 6 mnd med cipramil, kan det ha noe med at jeg skal inn i et jobbtilbud for psykisk syke, så jeg er nødt å innrømme for omgivelsene at jeg er en deppa angstfull person? Har bare lyst å grine jeg...

[Gjest ferri]

Uff... har ikke no smart og si jeg altså.. synes du er sterk som kommer igang med noe men. Kanskje det bare er litt mye som skjer for tiden, og du "får ikke" god nok tid til og sende det gjennom prosessoren ?

Musikk, musikk, musikk!

Jack Johnson, gir meg mye om dagen..

[Gjest agnostikeren]

Jeg tror det er naturlig med en reaksjon når du skal ut på upløyd mark. Føler med deg!!!

[Angstus]

Uff... har ikke no smart og si jeg altså.. synes du er sterk som kommer igang med noe men. Kanskje det bare er litt mye som skjer for tiden, og du "får ikke" god nok tid til og sende det gjennom prosessoren ?

Musikk, musikk, musikk!

Jack Johnson, gir meg mye om dagen..

Takk for svar dere to. Ja, får slenge noe musikk i øra og ta meg en tur! hadde nok en nedtur i går, da jeg måtte innse at jeg ikke er det perfekte glansbildet som jeg har ønsket å være. men hvem er vel det? Så nå får jeg bare benytte meg av muligheten her jeg står langt nede på stigen av min yrkeskarriere og heldigvis vet at det kun er en vei nå og det er opp...(får vi håpe da.., he he)

[sheba]

Blir mye bedre når du inrømmer dine problemer:) har hatt angst i snart 15 år, har forsøkt medikamenter, terapi osv, men for min egen del hjalp det mest og lese om temaet sammen med "ufarlige" medikamenter som de du går på... du må forvente nedturer og heldigvis vil jeg si, for om medisinene ikke trengte og justeres ville de være usunne, poenget er vel at vi som lider av en psykisk sykdom bør etterhvert lære oss og møte motgang og fremgang UTEN medisiner, eller iallfall takle at livet forandrer seg..

summen av alt dette er vel det vi alle ønsker, og leve et "normalt liv"!? men da er det oppturer og nedturer på samme lasset, det er faktisk livet vårt det, men uansett er det vel godt og kjenne på det?

Det kommer alltid en vår.. klem til alle dere som sliter, jeg har vært der i mange år, men velger og se de positive tingene sammen med resten:)