Å, jeg vet ikke..nærvøs..

[Gjest ferri]

legetime igjen 12. Tror ikke jeg klarer det, er redd for og ikke klare det allerede nå..

har lege kontor smak i munnen, og får det ikke bort. puster rart, har bare lyst til og og stikke av... Kommer aldri til og gåå!!

unnskyldninger jeg kan bruke flyr igjennom hodet mitt.. Men jeg trenger dem ikke lenger.

Jeg kan være ærlig nå. Jeg kan si at jeg ikke har sovet på 30 timer fordi jeg er så nærvøs om det skulle komme til det. Men det er fortsatt flaut..

jeg vil klare dette!!!! tror jeg..... heh, uff, jeg er en jojo..

Alt pleier jo og gå så bra når jeg først er der, hvorfor kan ikke alt gå bra på veien til noe også.. brrrrr...

god morgen alle sammen forresten ! tror vintern er "over nå"... tror jeg gruer meg litt, vet ikke..

jo, jeg gruer meg...

[Gjest ferri]

sorry, sorry.. kan slette dette selvsagt. Finne meg en bro

[frosken]

Du klarer det hvis du bestemmer deg for å klare det.

Kanskje kan det motivere deg å fokusere på hvor kjip følelse du får i etterkant hvis du ikke møter.

Du etterlyser mer "action" fra behandlingssystemet i forhold til deg (i det innlegget du skrev for noen dager siden). Jeg er enig i at ting går altfor sakte, men regner med at bakgrunnen for at det blir slik, er at de som forsøker å hjelpe deg antar at du ikke vil gjennomføre eventuelle tiltak som settes i gang. De prøver å gi deg nok tid til å klare å gjennomføre, men som du selv sier så skjer ting altfor langsomt (for det er vel nesten så man kan lure på om det skjer noe som helst...).

Kom deg av gårde til legetimen din !

[Gjest Rrose]

sorry, sorry.. kan slette dette selvsagt. Finne meg en bro

Jeg krysser fingre og tær. Bare pust dypt og gjennomfør..hehe jeg skal ta en telefon til legen min nå...føler meg nesten utenfor meg selv.

Jeg hater å gå til legen. Men det er ingen utvei om en vil at noe skal skje.

Sender deg en varm tanke og en god klem;-)

[Gjest ferri]

Jeg krysser fingre og tær. Bare pust dypt og gjennomfør..hehe jeg skal ta en telefon til legen min nå...føler meg nesten utenfor meg selv.

Jeg hater å gå til legen. Men det er ingen utvei om en vil at noe skal skje.

Sender deg en varm tanke og en god klem;-)

Var altså datoen 12' jeg skal til legen, ble kanskje litt feil når jeg skrev

Men jeg...

*hopper opp med håv og soper inn de varme tankene + klemmen, stapper dem ned i lomma og skal ta dem frem 12'* mmm, takk

Hvordan gikk det og prate med legen din? Livredd for dem her

Tror legen min er utrolig rett på sak, også smilte han ikke nok syntes jeg, tok alt veldig alvorlig!! Men det er kanskje bra

[Gjest ferri]

Du klarer det hvis du bestemmer deg for å klare det.

Kanskje kan det motivere deg å fokusere på hvor kjip følelse du får i etterkant hvis du ikke møter.

Du etterlyser mer "action" fra behandlingssystemet i forhold til deg (i det innlegget du skrev for noen dager siden). Jeg er enig i at ting går altfor sakte, men regner med at bakgrunnen for at det blir slik, er at de som forsøker å hjelpe deg antar at du ikke vil gjennomføre eventuelle tiltak som settes i gang. De prøver å gi deg nok tid til å klare å gjennomføre, men som du selv sier så skjer ting altfor langsomt (for det er vel nesten så man kan lure på om det skjer noe som helst...).

Kom deg av gårde til legetimen din !

Hei Frosken!

glad i deg ass

Skjønner godt om du ikke orker og lese alt dette altså!!

Lurte på om jeg kunne sende deg en email, vet ikke om du har mye peiling på dette, men ville gjerne spørre deg om stedet som psyk.sykepleieren jobber er det "rette stedet".

Det heter nemmlig ikke DPS, sånn som jeg har fått inntrykk av her at de fleste andre går til. emailen min var [email protected]. Helt greit om du ikke kan, skal ikke "plage deg" ellers altså!

Det virker jo ut som at jeg er på det riktige stedet for meg, offentlig helsetjeneste og greier, men er bare ordet DPS som mangler fra hele saken..så jeg vet ikke helt.

Jeg vet ikke helt om jeg er så flink til og bestemme meg sånn for ting. Skal prøve..

Det går kanskje en liten stund hvor jeg nesten blir sur på megselv over en sånn "filleting" som og gå til legen, men så kommer tankene om at jeg ikke kommer til og klare det dundrene.

Og jeg blir så usikker, snart etter blir jeg sittende og si til megselv at det aldri kommer til og gå, og klumpen i magen og halsen kommer, mens hjerte slagene slår i magen. Blir så fort at jeg "gir opp"...

Men jeg MÅ jo til legen, kan ikke lage unnskyldninger til megselv hele tia.. Det er vel det det er, unnskyldninger. At jeg blir syk må jeg jo klare og presse meg igjennom, burte jo klare det.

Du har rett, det var helt jævlig etter den gangen jeg ikke klarte og møte opp. Jeg sa ifra og alt da, og det var de glade for at jeg fikk gjort.

De var ikke sure på meg og "forstod" meg veldig godt, men likevel, det var ikke no gøy og ikke klare det, skal prøve ha det i bakhodet!

Ble faktiskt utrolig lettet over reaksjonen hennes(psyk.sykepleier) da, at det ikke var verdens undergang at jeg ikke klarte og møte opp

Jeg må vel ærlig innrømme at jeg tror jeg hadde hatt problemer med og møte opp på for eksempel et treffsted med andre som har "litt problemer". Er livredd for det egentlig.. alt med andre folk som jeg må forholde meg til. Hva om de ikke liker meg.. hva om jeg ikke får kontakt med noen..etc..etc..

De har ikke foreslått det, men det er vel netopp sånne ting jeg burte gjøre, og skulle ønske at de dyttet meg inn i. Sånn at jeg kanskje kunne få kontakt med andre, og komme meg ut litt oftere. Men er livredd for det.

Jeg spurte psyk.sykepleier for en stund siden i en email om det kanskje var mulig for meg og bli med på aktivitetene til et sted hvor folk var på en typ "avdeling", at jeg liksom "bare kunne bli" med dem når de gjorde ting. Men jeg fikk ikke no svar på det.

Har også spurt over email om jeg kunne bli innlagt, men jeg får liksom ikke noe svar, og har ikke turt og spørre når vi har hatt samtaler.

Jeg klarer ikke starte opp det jeg trenger alene, trening til og være rundt folk.

Jeg er bare så redd for folk. Det er ekkelt og bruke det ordet, redd, men det er vel den beste måten og forklare det på. Dere skremmer meg på liksom.. og jeg er så usikker på dere

Iblandt undrer jeg på om det er mulig og få hjelp i det heletatt, om det finnes muligheter for at jeg kan dyttes litt ut i ting jeg ikke "liker".. men så tenker jeg også at det kanskje er noe jeg gjør feil.

At det er meningen at jeg skal spørre og komme med masse forslag, noe som jeg da føler som mas om jeg gjør.. og klarer da ikke helt spørre om det.

Håper du har rett, at de bare er forsiktige med meg og tar ting sakte.

Hun er jo veldig possitiv, og sier at jeg skal klare mye i år.

Var godt og høre at du var litt enig med meg, at ting gikk litt sakte her. Vet ikke hva jeg skal si til henne uten og virke frekk..om det er frekt. Hun er jo veldig opptatt også.

Det er jo endel vi har klart sammen.

1. idkort/konto (måtte jo møte opp på postkontor!!) hehe

2. økonomisk bistand (måtte jo møte på sosialkontoret!!!) skremmandes

3. Klarer komme meg til sammtaletimer (Må jo opp en gruful trang trapp, og det er folk overalt, langt unna ikke minst!!

4. Har hatt en veldig kort legetime, hvor vi pratet litt!!

4 "store" ting på litt over 1 år.. men hverdagen er jo lik.. og det er ordentlig frustrerende at jeg sitter fast her hjemme når jeg vil så veldig gjerne bort!!

Jeg vil bort hjemmenifra, så fort som mulig, for det føles ut som at jeg ikke får gjort noe her, og jeg er bare flau over og bo hjemme fortsatt. Utrolig bekymret hver dag over at noen skal vite at jeg er her..

De har sagt at om jeg finner meg en leilighet så kunne de hjelpe med økonomien, men jeg klarer jo ikke skaffe meg en leilighet alene sånn og det burte de vel vite?

Sorry, mye og lese dette.. Kanskje det blir bedre snart, etter at jeg har vært hoss legen igjen, kanskje det da går litt fortere, men er redd jeg ikke klarer og forklare meg hoss legen heller. Vet ikke helt hva det er meningen at jeg skal si til ham heller, uten og føle at jeg går bak ryggen på psyk.sykepleier på en måte. har jo fortalt henne alt også.

Men jeg får kanskje prøve og fortelle litt om at jeg tror jeg trenger noe og gjøre på dagtid, og se hva som skjer.

[Gjest ferri]

Du klarer det hvis du bestemmer deg for å klare det.

Kanskje kan det motivere deg å fokusere på hvor kjip følelse du får i etterkant hvis du ikke møter.

Du etterlyser mer "action" fra behandlingssystemet i forhold til deg (i det innlegget du skrev for noen dager siden). Jeg er enig i at ting går altfor sakte, men regner med at bakgrunnen for at det blir slik, er at de som forsøker å hjelpe deg antar at du ikke vil gjennomføre eventuelle tiltak som settes i gang. De prøver å gi deg nok tid til å klare å gjennomføre, men som du selv sier så skjer ting altfor langsomt (for det er vel nesten så man kan lure på om det skjer noe som helst...).

Kom deg av gårde til legetimen din !

Sendte en email til Psyk.sykepleier nå og luftet dette litt for henne.. *spent*

Jøss, klart og lage min egen spenning!!! hehe, vel du hjalp da..

og pielill!!

++++

[Gjest Rrose]

Var altså datoen 12' jeg skal til legen, ble kanskje litt feil når jeg skrev

Men jeg...

*hopper opp med håv og soper inn de varme tankene + klemmen, stapper dem ned i lomma og skal ta dem frem 12'* mmm, takk

Hvordan gikk det og prate med legen din? Livredd for dem her

Tror legen min er utrolig rett på sak, også smilte han ikke nok syntes jeg, tok alt veldig alvorlig!! Men det er kanskje bra

Jeg har endelig bestilt time nå. En dobbelt time.

Jeg har gått lenge og tenkt at...er det virkelig så ille...ja det er det...frem og til bake liksom noenganger blir jeg sjokkert over at det kan gå ukesvis og jeg ikke får gjort noe....Det er ILLE. Men jeg får gjort noe jeg har tre unger...men uten min samboer så hadde det ikkegått og slik skal det ikke være...jeg er nødt til å begynne å funke jeg også. Så da skal jeg gjøre mitt.

Men jeg liker best å virke sterk og klar og sånn...hehe det er vist slik jeg virker på andre. Sannheten er en helt annen.

Så jeg Gruer meg masse til å snakke med den legen. Jeg kjenner han ikke. Men det er bare å legge saken på bordet og håpe på at noe positivt kommer ut av dette.

[Gjest ferri]

Jeg har endelig bestilt time nå. En dobbelt time.

Jeg har gått lenge og tenkt at...er det virkelig så ille...ja det er det...frem og til bake liksom noenganger blir jeg sjokkert over at det kan gå ukesvis og jeg ikke får gjort noe....Det er ILLE. Men jeg får gjort noe jeg har tre unger...men uten min samboer så hadde det ikkegått og slik skal det ikke være...jeg er nødt til å begynne å funke jeg også. Så da skal jeg gjøre mitt.

Men jeg liker best å virke sterk og klar og sånn...hehe det er vist slik jeg virker på andre. Sannheten er en helt annen.

Så jeg Gruer meg masse til å snakke med den legen. Jeg kjenner han ikke. Men det er bare å legge saken på bordet og håpe på at noe positivt kommer ut av dette.

Grattulerer

Håper det ikke er alt for lenge til timen!

Jeg er også kjempe nærvøs for og snakke med legen, men heldigvis har han en bunke med papirer som jeg har skrevet, og gammel journal. Så det er kanskje ikke så mye jeg trenger og snakke om , ikke på den psykiske delen kanskje! Som psyk.sykeplerier jeg har kontaktmed kanskje har orndet litt...

De vet i allefall EN GOD DEL om meg, så der har jeg det litt lettere en deg kan jeg tenke meg

Kanskje du nå finner ut at ting ikke er SÅÅ ille, at en del av det bare er tankespinn. Det ville vel vært fint?

Du virker i allefall veldig oppegående!! Kanskje det er en ekstra styrke maske du har lagt på for og holde det gående med barn og familien. "SOM MÅ HOLDES IGANG"

Nei, jeg vet ikke altså.. jeg kan ikke så mye

Masse lykke til med lege timen !!!

[Gjest Rrose]

Grattulerer

Håper det ikke er alt for lenge til timen!

Jeg er også kjempe nærvøs for og snakke med legen, men heldigvis har han en bunke med papirer som jeg har skrevet, og gammel journal. Så det er kanskje ikke så mye jeg trenger og snakke om , ikke på den psykiske delen kanskje! Som psyk.sykeplerier jeg har kontaktmed kanskje har orndet litt...

De vet i allefall EN GOD DEL om meg, så der har jeg det litt lettere en deg kan jeg tenke meg

Kanskje du nå finner ut at ting ikke er SÅÅ ille, at en del av det bare er tankespinn. Det ville vel vært fint?

Du virker i allefall veldig oppegående!! Kanskje det er en ekstra styrke maske du har lagt på for og holde det gående med barn og familien. "SOM MÅ HOLDES IGANG"

Nei, jeg vet ikke altså.. jeg kan ikke så mye

Masse lykke til med lege timen !!!

Tusen tusen takk

Jeg skal nok finne ut av tingene. Nei jeg er nok ikke kjempe kjempe syk...men jeg har problemer nok til at jeg ikke får gjort det jeg skal. Går som en Zombie gjennom dagen. Hadde samboeren mitt gått fra meg...noe han ikke gjør...så hadde jeg vært riktig ille ute som omsorgsperson. For jeg bruker all min enegrgi på barna...tjene penger i tillegg hadde jeg ikke klart...så noe er ikke rett her..:-)

Kanskje r det bare en depresjon og det er næimen ikke rart heller.

Vi får se hva legen sier. Jeg kan jo ikke bare se at livet blir borte for meg heller:-)

Takk for gode ord!