er dette vanlig ved sosial angst?

[Gjest melmøll]

Dette med å ha venner, og å føle seg inkludert i et miljø har vært et savn i flere år. Jeg har forsøkt å gjøre noe med det, men det er jo ikke alltid så enkelt når man har angst.

Likevel, jeg har fått noen få bekjente/venner som jeg godt kan prøve å være sammen med.

Men, det som er saken er at jeg har ikke lyst til å være sammen med dem. Jeg føler meg ikke vel, føler meg underlegen og for dum, kjedelig og rar når jeg er sammen med dem. Jeg går med en konstant følelse av at jeg burde forandre meg for å være bra nok for dem.

Med alle disse tankene er det bare blitt en belastning å være sammen med folk. Jeg har det derfor bedre med meg selv om jeg er alene.

Men, så er det jo slik at man kan ikke gå igjennom livet alene heller. Jeg må forholde meg til kolleger, familie, osv...Det er ikke lett dette her. Noen andre som kjener seg igjen?

[Gjest loopy]

Akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Har ingen venner, bare bekjente i forb. med jobb etc. På den ene siden vil jeg gjerne ha venner, men på den andre siden har jeg det bedre i mitt eget selskap. Føler meg dum, at jeg er kjedelig og at ingen derfor vil være venn med meg. Og det er derfor ikke vits i å prøve å bli kjent med noen, for etterhvert vil de jo finne ut hvordan jeg egentlig er.

[Gjest melmøll]

Akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Har ingen venner, bare bekjente i forb. med jobb etc. På den ene siden vil jeg gjerne ha venner, men på den andre siden har jeg det bedre i mitt eget selskap. Føler meg dum, at jeg er kjedelig og at ingen derfor vil være venn med meg. Og det er derfor ikke vits i å prøve å bli kjent med noen, for etterhvert vil de jo finne ut hvordan jeg egentlig er.

Jeg går utifra at vi kanskje vil kunne se annerledes på det hvis vi hadde selvfølelse til å være oss selv sammen med andre, og klarte å slappe av i andres selskap.

Hvordan kommer man dit? Det skal jo være så bra å eksponere seg for angstsituasjonen, men jeg har drevet med det hele livet føler jeg, og negative opplevelser i forbindelse med sosiale situasjoner hoper seg opp og gjør meg enda mindre lysten på å prøve.

Er vi nødt til å tvinge oss til å være sosiale da? Hvor lenge er det meningen at dette skal føles mer som tvang enn som lyst?

[Sarah Elizabeth]

Jeg går utifra at vi kanskje vil kunne se annerledes på det hvis vi hadde selvfølelse til å være oss selv sammen med andre, og klarte å slappe av i andres selskap.

Hvordan kommer man dit? Det skal jo være så bra å eksponere seg for angstsituasjonen, men jeg har drevet med det hele livet føler jeg, og negative opplevelser i forbindelse med sosiale situasjoner hoper seg opp og gjør meg enda mindre lysten på å prøve.

Er vi nødt til å tvinge oss til å være sosiale da? Hvor lenge er det meningen at dette skal føles mer som tvang enn som lyst?

Du stiller de samme spørsmålene som jeg har stilt meg selv i årevis. Jeg har, takket være at jeg har fungert godt i skolesammenheng, mange venner som jeg har beholdt også etter at vi ble ferdige på skolen. Jeg har dermed eksponert meg selv for situasjoner som skaper angst sammen med disse og da mener jeg også sosiale situasjoner utenfor skole. Dette har imidlertid føltes så ubehagelig og slitsomt at jeg bare får mindre og mindre lyst til å være sammen med folk. Da jeg var barn, nektet jeg å være annerledes enn andre. Jeg hadde, om jeg kan få si det selv, sterk vilje til å gjøre det jeg var redd for. Allikevel har min sosiale angst bare utviklet seg mer og mer med årene og jeg orker snart ikke å kjempe mer.

Jeg kan ikke forstå bæret av dette. Jeg har eksponert meg selv for angsten, men det blir ikke bedre. Tvert om. Det føles som tvang som du sier og jeg trives veldig mye bedre alene. Jeg har vært på fester hvor jeg vet selv at jeg har oppført meg upåfallende. Jeg sliter egentlig ikke med å bli kjent med folk og jeg greier å prate med andre. Allikevel er det bare så utrolig slitsomt for meg og det oppleves som så ubehagelig at neste gang jeg skal på fest, er angsten enda litt sterkere enn den var forrige gang. Det skal jo liksom bli lettere..

Hele livet dreier seg om angstmestring. Når skal det ta slutt?

[Gjest melmøll]

Du stiller de samme spørsmålene som jeg har stilt meg selv i årevis. Jeg har, takket være at jeg har fungert godt i skolesammenheng, mange venner som jeg har beholdt også etter at vi ble ferdige på skolen. Jeg har dermed eksponert meg selv for situasjoner som skaper angst sammen med disse og da mener jeg også sosiale situasjoner utenfor skole. Dette har imidlertid føltes så ubehagelig og slitsomt at jeg bare får mindre og mindre lyst til å være sammen med folk. Da jeg var barn, nektet jeg å være annerledes enn andre. Jeg hadde, om jeg kan få si det selv, sterk vilje til å gjøre det jeg var redd for. Allikevel har min sosiale angst bare utviklet seg mer og mer med årene og jeg orker snart ikke å kjempe mer.

Jeg kan ikke forstå bæret av dette. Jeg har eksponert meg selv for angsten, men det blir ikke bedre. Tvert om. Det føles som tvang som du sier og jeg trives veldig mye bedre alene. Jeg har vært på fester hvor jeg vet selv at jeg har oppført meg upåfallende. Jeg sliter egentlig ikke med å bli kjent med folk og jeg greier å prate med andre. Allikevel er det bare så utrolig slitsomt for meg og det oppleves som så ubehagelig at neste gang jeg skal på fest, er angsten enda litt sterkere enn den var forrige gang. Det skal jo liksom bli lettere..

Hele livet dreier seg om angstmestring. Når skal det ta slutt?

Jeg har liksom min egen teori om at jeg ikke har sosial angst, men at jeg må ha lav sosial intelligens eller noe.

Jeg har hatt tre _gode_ venninner gjennom barn/ungdomstida, men de mista jeg etterhvert. Allerede i barnehagen trakk jeg meg unna de andre, husker jeg sto og så på dem.

Jeg gråt hver eneste gang jeg skulle på fritidsaktiviteter, men jeg ble sendt avgårde og måtte trosse frykten.

På ungdomskolen og videregående gikk friminuttene med på å vente på neste time.

Jeg synes at jeg har vært aktiv i starten når jeg kommer på et nytt sted. Jeg forsøker å være hyggelig og snakke med folk. Jeg går på fester. Men etterhvert blir de andre venner, og jeg blir utenfor.

På høyskolen tvang jeg meg til å sitte i kantina i 1 1/2 år. Men tilslutt orket jeg ikke hva var vitsen? Jeg følte meg såå ensom!

Tror du legen og psykologen ville gitt meg behandling for angst hvis det som egentlig er problemet er at jeg er mindre intelligent sosialt sett? Ville jeg blitt gitt "opplæring i sosial omgang" i stedet?