Utbrent?

[dij]

Nå er jeg 19 år, jobber som lærling, har en utrolig samboer og klarer meg sånn tålig greit økonomisk.. For nå snart 6 år siden møtte jeg 'veggen'. Høres rart ut? Ja, jeg var 13 år og slet med familie problemer. Orket ikke noenting.. begynte å skulke skolen, fordi jeg hadde hodeverk, og pga konsentrasjonsvansker. Mamma og pappa skilte seg, og dette var hardt for meg. Har en lillesøster som måtte skjermes fra dette mente mor. Så jeg fikk ansvaret for å passe på henne, som 13 åring. Jeg ble sint uansett hva folk sa til meg, uansett hvem som snakket til meg. Jeg ble sendt fra sykehus til sykehus, leger på leger kikket på meg, tok de scannet hodet mitt, for å se om de kunne finne noe der som gjorde at jeg hele tiden hadde hodeverk. Til slutt etter utallige penicillin kurer og andre antibiotika kurer fant de ut at det var psykisk stress på hjernen, hva enn det måtte være. De sa at jeg ble fort stresset, og da reagerte med hodeverk og sinne. Min mor har hele tiden vært ustabil om jeg kan kalle det det, psykisk syk, deprimert og har en utrolig evne til å få folk til å gjøre som hun vil.

Dette klarte hun også da med meg, da jeg gikk mitt 9ende år på grunnskole. Jeg ble fritatt fra alle aktiviteter pga det psykiske stresset jeg hadde.

Det jeg skal frem til nå er at jeg har vært lærling i ett år nå snart, på en kjempe plass! Trives med det jeg gjør, og liker de utfordringene jeg får..

Så til jul nå som var, sluttet to av de øverste sjefene. Da ble jeg sittende igjen med en utrolig hyggelig kollega, og en ikke fullt så hyggelig. Han har nesten torturert meg siden jeg begynte her, jeg er jente i en bedrift som egentlig ikke er for jenter da, for å si det sånn. Han snakker til meg som om jeg ikke skjønner noenting, han prøver å psyke meg ut ved å skjelle meg ut foran kunder, leverandører og andre som han måtte snakke med. Denne personen som gjør dette har nå fått delt daglig leder stilling med han hyggelige kollegaen min. Dette gjorde alt verre. Fordi da kan han som ikke er hyggelig bestemme utrolig mye mer over meg, enn det han ellers kan. Greit nok at jeg må tåle dritt jobbene siden jeg er lærling, men nå har det gått så langt at jeg ikke får sove om nettene, jeg gråter meg i søvn når jeg først får sove. Da jeg slutter på jobb for dagen, begynner jeg å grue meg igjen til neste dag,, Hva skal jeg gjøre? Sykemelde meg, og isåfall hvor lang tid er det snakk om at går an? Please hjelp meg noen.. Jeg er totalt utslitt

[Gjest Angela25]

Heisann. Jeg skjonner godt at du er sliten og lei. Den situasjonen du er i naa (kombinert med din fortid),kan bli uutholdbar, og det tapper deg for energi og livslyst.

Naa er ikke jeg en fagperson, men har en del livserfaring selv...Hva med aa "ta tyren ved hornene", spor denne personen face to face hvorfor han gjor dette med deg? Vet det er toft, men det er kanskje toffere aa gaa slik som du gjor naa? Han vil nok bli forbauset over deg om du spor han rett ut,ja kanskje litt redd! Han forventer det ikke av deg, og saa sitter han der aa maa gi deg ett svar.

Det kan nok ogsaa tenkes at han har en del problemer med seg selv, og lar derfor dette gaa utover andre. Du er garantert ikke den forste han er slik mot!!

Om du synes det blir for toft aa sporre han, saa kanskje du kunne snakket med den andre som er hyggelig, og han kunne ha hjulpet deg? Jeg vet ikke hvilket tillittsforhold du har med vedkommende, men det er jo en mulighet i allefall...

Onsker deg lykke til, og haaper at alt ordner seg for deg!

[Gjest Rrose]

Jeg syns du skal bestille en legetime. Fortell legen om hvordan du har det. Dette høres helt uholdbart ut. Få hjelp til å få sortert i dette, for slik jeg leser det du skriver så kobler du ditt forhold til din mor og ditt forhold til din nye sjef.

Det kan jo være du har lært deg noen overlevelsesstrategier som ikke er særlig lure lenger?

[dij]

Heisann. Jeg skjonner godt at du er sliten og lei. Den situasjonen du er i naa (kombinert med din fortid),kan bli uutholdbar, og det tapper deg for energi og livslyst.

Naa er ikke jeg en fagperson, men har en del livserfaring selv...Hva med aa "ta tyren ved hornene", spor denne personen face to face hvorfor han gjor dette med deg? Vet det er toft, men det er kanskje toffere aa gaa slik som du gjor naa? Han vil nok bli forbauset over deg om du spor han rett ut,ja kanskje litt redd! Han forventer det ikke av deg, og saa sitter han der aa maa gi deg ett svar.

Det kan nok ogsaa tenkes at han har en del problemer med seg selv, og lar derfor dette gaa utover andre. Du er garantert ikke den forste han er slik mot!!

Om du synes det blir for toft aa sporre han, saa kanskje du kunne snakket med den andre som er hyggelig, og han kunne ha hjulpet deg? Jeg vet ikke hvilket tillittsforhold du har med vedkommende, men det er jo en mulighet i allefall...

Onsker deg lykke til, og haaper at alt ordner seg for deg!

Ja, jeg har et veldig godt forhold med han andre, men jeg har prøvd å snakke med han, så sier han bare at han tror det er for seint, at kanskje han vi ikke liker har allerede smisket så vanvittig med sjefen at han ikke vil tro på oss. Sånn skal det jo ikke være.

Jeg har gått å tenkt på dette lenge nå, og endelig fått avtalt møte med opplæringskontoret som jeg skal forholde meg til. Håper vi finner ut av noe som alle kan komme godt ut av.

Tusen takk for hjelpen!

[dij]

Jeg syns du skal bestille en legetime. Fortell legen om hvordan du har det. Dette høres helt uholdbart ut. Få hjelp til å få sortert i dette, for slik jeg leser det du skriver så kobler du ditt forhold til din mor og ditt forhold til din nye sjef.

Det kan jo være du har lært deg noen overlevelsesstrategier som ikke er særlig lure lenger?

Ja, jeg har tenkt på det, jeg har tenkt på å slutte i jobben, kanskje sykemelde meg til jeg finner noe nytt. Men så om jeg da finner noe nytt, får et intervju, så hva skal jeg si da? Hva driver du med nå spør de, Jeg er sykemeldt fra jobb fordi jeg er utslitt. Det høres ikke bra ut, så skal de ha referanser fra lærlingplassen min, og da sier vel de at hum sykemeldte seg i et par måneder, så kom hun tilbake og ga sin oppsigelse. Ikke akkurat gode referanser. Og jeg er bare 19, har forhåpentligvis hele livet foran meg.. Kanskje jeg bare må bite i det sure eplet å leve med det i halvannet år til. I allefall til jeg har fått fagbrevet.Jeg skal i et møte til fredag med opplæringskontoret og få høre om det er noe kanskje de kan hjelpe meg med, Kanskje flytte meg til en annen plass! Takk for hjelpen! Hjelper en del å bare få høre noe fra andre hva jeg kan gjøre! =)