Barnet mitt skal treffe far for første gang(8år)

[Gjest forvirret mamma]

Sorgen over å ikke kjenne sin far har til tider vært tung å bære for mitt barn.

Vi har hatt uendelige mange samtaler rundt dette(i flere år)

Men nå er far funnet å står klar med åpene armer.

Reaksjonene til barnet er ikke som forventet(heller fraværende)

Vil ikke snakke om det,gir meg beskjed om å ikke mase.

Jeg Vil ha tankene for meg selv er beskjeden jeg får.

Vil så gjerne ha h"n i tale,men når ikke inn.

Må jeg respektere mitt barns ønske om å være i fred?

Ønsker å bære mitt barn igjennom dette men får ikke lov.

[Nellie]

Jeg synes du skal la barnet få tenke litt først jeg. Jeg vet litt om hva barnet tenker på, (uten at jeg har tenkt å fortelle bakgrunnen for det her) og når barnet bare er 8 år, så vil du nesten garantert få ta del i tankene etterhvert.

Det er endel ting som skal fordøyes, og det er nok en stor spenning knyttet til dette møtet for barnet.

La bare barnet vite at du er der, og er interessert i hva det tenker, uten å presse for mye på.

Jeg håper det går bra, og at far og barn finner en fin tone. Mye vil selvsagt også stå på deg og din håndtering av barnefaren videre.

Lykke til

[hidi, the scorpion]

Her må du la barnet selv få bestemme alt! Ikke press barnet til å prate om det, det vil naturlig komme av seg selv...H'n har fått et lite sjokk og trenger tid til å bestemme seg for hva H'n skal mene om hele saken.

Alt du kan gjøre nå er å være klar til å ta imot barnet, når tiden er inne. Ikke la noen presse åtte-åringen.

Ønsker dere masse lykke til!

[Gjest Rrose]

Jeg er enig med hidi, the scorpion.

Håper endelig at denne pappan har bestemt seg helt på ordentlig!

Lykke til!

[Elis31]

Kanskje det er best å ikke hause opp stemningen. Hvis barnefaren ikke har vært der på 8 år, er det jo vansekelig å vite hvordan det blir i fremtiden. Først må man kanskje bare ta det for det er et møte...

[PieLill]

Selvfølgelig må du respektere ditt barns ønske om å få ha tankene sine i fred. Ellers risikerer du at barnet lukker seg for deg for lang tid fremover.

Er det mulig at barnet føler et forventningspress til å reagere og føle på en bestemt måte? Er det mulig at barnet føler at du er skuffet over at h*n ikke har reagert med den glede og entusiasme som h*n tror du forventer?

Er det mulig at barnet føler at en eventuell samtale vil gå ut på å korrigere hans/hennes "feile" følelser i forhold til dette?

Kan du ha kommet i skade for å si eller gjøre ting som barnet opplever som kritikk av sine følelser og reaksjoner?

Er det mulig barnet føler en prestasjonsangst i forhold til en entusiastisk far?

Kan det hende at du trenger å tydeliggjøre den frihet du gir barnet i forhold til dette?

For det første at du er der for å lytte når barnet vil, men at h*n har full firhet til å ha tankene sine for seg selv.

For det andre (hvis relevant) beklage og ta tilbake ting du eventuelt har sagt som barnet kan ha oppfattet som kritikk av sine følelser. "Du trenger ikke svare på dette, men jeg vil du skal vite at når jeg sa...."

For det tredje fortell barnet at alle måter å tenke, føle og reagere på er like bra og riktige. Det være seg sint, redd, usikkker, tom, glad, uinteressert, spent osv. Legg også dette fram på en slik måte at barnet ikke føler seg trengt opp i et hjørne mhp å måtte tilkjennegi hva h*n selv føler.

Gi barnet en tydelig opplevelse av at hans/hennes reaksjon ikke er et problem _for_deg_, men tvert imot helt legitim hvordan den enn måtte være. Men du er der for han/henne med det h*n evt. skulle ønske å snakke om eller trenge hjelp med.

Svært mange blir langt mer åpne etter en opplevelse av at deres åpenhet er helt frivillig.

mvh