Et utløp fra meg

[Gjest blahh]

*langt*

Jeg er så utrolig lei av å være deprimert. Har vært det i så mange år nå.. 8 år eller noe. Begynte på antidepressiva for ca 5 år siden og depresjonen har enda ikke gått bort. Det er blitt en del av meg, det har utformet den jeg er i dag og jeg trives ikke. Jeg er bare slik, deprimert. Ved nærmere ettertanke kan jeg se for meg hvordan jeg er som fornøyd og glad i livet, men veien dit virker umulig for meg. Det er så mye jeg må gjennom for å oppnå dette, og jeg vet at depresjonen vil legge en stopper for dette. Det er en så stor bit av meg at det bare er sånn, den skal stoppe meg fra for å bli lykkeligere.

Føler meg også veldig ensom, har lyst på noen å være glad i. Men vet at med depresjonen så er dette praktisk talt umulig. Jeg har angst for å bli kjent med mennesker, det er et ork for meg. Det har gått så langt at jeg tenker å ikke prøve på å få kjæreste noe mer. Er redd for at ingen vil ha meg.. jeg er så uinterresant. Sammen med andre folk er jeg som oftest stille og har ikke noe interesse av å snakke om småting med personer jeg ikke kjenner så godt. Det er bare så gørrkjedelig å småsnakke med andre mennesker. Føler meg ikke som en "rund" person som alle kan snakke med og det er et problem når jeg prøver å snakke med andre mennesker. Derfor ser jeg heller ikke for meg at jeg noen ganger kan få meg kjæreste.

Jeg synes alt er kjedelig for tida, det er ingenting som motiverer meg. Jeg foretar meg aktiveter som ikke krever noen tanker, aktiviter som gjør meg til en maskin.. mest sannsynlig underbevisst, for å glemme hvor vondt jeg har det. Eks: hvis vi i kameratgjengen tar oss en pause fra for eks. et PC-spill og bare sitter der, så har jeg særdeles lite å bidra til samtaler. Har ikke noen motivasjon for å delta og synes som regel det er helt uinteressante samtaler. Jeg hater å småsnakke.. det er så kjedelig! Men det er også så vondt, jeg har så lyst til å være med i samtaler for å bli bedre kjent med andre og føle meg interessant.

Alt har bare blitt så kjedelig og uinteressant. Jeg bryr meg ikke om noe nå mer. Har ingen gnist og vet ikke hvordan jeg skal få oppleve dette. Noen vil kanskje si at jeg kan prøve å reise til andre steder for å oppleve noe annet, men jeg vil ikke forlate det trygge sanktumet jeg har bygget her hjemme. Hobby har jeg også.. er utrolig glad i musikk. Jeg spiller gitar og har veldig lyst til å lage mine egne sanger med mitt personlige syn i, men mangler motivasjonen og lidenskapen. Det ville vært så godt å få utløp for mine følelser i musikk og delt det med andre slik at de ville fått en følelse av hvordan jeg har det inni meg.

Har dere noen tanker om dette?

[Gjest blahh]

Det var faktisk veldig godt å få ut dette, føler meg roligere