Sinne

[Katie36]

Det er ikke lett å måtte fortelle at man ofte er sint. Jeg er sint, inni meg. Jeg ser på meg selv som tålmodig, en som person som har godt humør og som alltid har sett positivt på livet. Har ikke vært redd for å vise følelser hverken på godt eller vondt. De gangene jeg har hatt behov for å lette på trykket har jeg gjort det med å vise mine følelser og så har det hele vært over. I dag gjør jeg ikke det. Jeg har en mann som klikker hvis jeg kommer med irritasjon eller sinne. Han mener jeg kritiserer han og siden han som barn har vært mobbet får jeg ikke lov å komme med mine utbrudd eller noen form for kritikk. Jeg lar meg ikke styre så dermed har vi konflikter. Om det er han eller min livssituasjon vet jeg ikke men jeg er sint, inni meg. Jeg kan ikke fordra han og klarer ikke å ha sex med han. Jeg klarer heller ikke kvitte meg med han for vi har et barn sammen. Jeg har ikke familie her til å avlaste meg så jeg må fortsette å bo med han. Jeg kan ikke fordra det. Jeg er så utrolig sliten, av å ikke gjøre noe. Det som bekymrer meg mest er at jeg har for kort lunte når det gjelder barnet vårt. Det er ikke snakk om fyskisk vold men heller en sammenbitt grusom stemme som velter ut av meg noen ganger. Min far brukte denne på meg titt og ofte da jeg var barn og jeg vil ikke bruke den på mitt barn. Er det fordi jeg er så sliten at lunta er så kort? Er det fordi jeg ikke liker mannen min eller fordi jeg ikke har jobb og dermed ikke så mye å rutte med. Er det fordi han kun hjelper til med barnet vårt etter kl 18.00 eller kanskje fordi han ikke gjør stort her hjemme? Jeg tenker og tenker og får ikke sove. Dermed blir jeg mer sliten og får kortere lunte. Kanskje er det andre grunner jeg ikke vet svaret på men jeg vet at jeg ikke vil ha det slik så hva f.. gjør jeg? Jeg føler meg så låst.

[Gjest ferri]

Nå kan ikke jeg så mye da, men høres jo ut som at det er mange årsaker for at du glefser til barnet ditt iblandt. Og at du er litt sur og sint for tiden. Tror du er inne på det jeg altså, at det er mange små ting som hoper seg opp, også får du ikke ut agresjonen, så du går rundt og er litt små sur konstant.

Mannen din høres litt ut som faren min, tåler ikke kritikk i det heletatt. Pappa har ikke forrandret seg så lenge jeg har kjent ham på dette området.

Kanskje en famile terapaut hadde vært tingen? En som kan bryte opp litt så dere kan skrike litt til hverandre i et sikkert miljø uten at barna hører det.

Kanskje finner dere ut at dere må ha en pause fra hverandre?

Det er jo mange som separerer seg og barna dems klarer seg jo fint de? Kanskje familie terapauten vil snakke litt med barna dine også!

Det er i allefall utorlig irriterende(og kanskje skadelig på det psykiske plan) og vokse opp i et hjem hvor foreldre hakker på hverandre hele tiden. Og ikke klarer og kommunisere.

Barn merker vel fort om noe ikke er som det skal være, også går man og tenker og grubbler på dette i bakhodet gjennom hele barndommen. Etterhvert så blir man kanskje likegyldig til mange ting?

Jeg er ingen psykolog eller noe altså, bare skrev litt!!

Det høres for meg i allefall ikke direkte sundt ut for noen av dere!!