Lurer..

[bortevekk1365380398]

Det er mye bråk rundt meg nå, inni meg og utenfor. krangla med pappa på tlf i går, jeg ble så sint, jeg tok sjalet mitt, og gjorde en dustete ting, noe som resulterte at de tok det fra meg og at jeg måtte ha "fotfølging" resten av kvelden, og at nattevaktene sjekket til meg hvert 10. minutt. I dag er sinnet borte, jeg og pappa har snakket sammen, så på den fronten er det rolig.

Avdelingen pusses opp, masse borring og bråk, men det blir jo til det bedre da (får prøve å se det positive i det).

Lurer på hvorfor jeg har mer tankekjør nå enn for en uke siden, hodet spinner rundt seg selv, jeg forvirrer meg selv. I dag satt jeg med hette på, det var en lilla-dag, nå er det en rød-dag, og rødt betyr STOPP. Hetten gjør at folk ikke kan se tankene mine, at de ikke kan plante inn tanker som ikke er mine. Så jeg tok av hetten etter 4 timer, tenkte javel se tankene mine da vel. Ingen sa noe til meg, jeg fikk bare enda fler tanker, tanker som make non sense to me. De er ikke mine. De som jobber her må ha plantet de i meg, for det var rare, ikke ekle tanker. Jeg spurte om de gjorde det, fikk et rart blikk, litt snakking personalet i mellom, før den ene spurte om jeg ville ha 200mg nozinan og llitt alopam. Hallo?!? Det er jo bare beviset på at det dem som gjør det. Så nå velger jeg å ta hetten på igjen. Og prøve å la hodet mitt være i fred.

Angst. Jeg har angst, det ligger som en knute i magen min, føles ut som om jeg skal begynne å grine hele tiden, jeg vandrer. Jeg kaller meg selv en vandrer. Jeg er urolig, forvirra. Jeg har til og med sagt opp jobben min. Jeg angrer men får ikke gjort noe med det nå.. Det er forsent. Men psyk sa at jeg søkes på midlertidlig uføretrygd..

Jeg lurer så på hvorfor dette skjer nå. Jeg tar jo alle medisinene mine, lenge siden jeg spyttet dem ut nå. Kanskje ingen har svaret, og jeg vil ikke spørre psykosøstrene her om noe, da bare dytter de i meg flere medisiner som ødelegger hjernen min enda mer.

Beklager et langt og uvesentlig innlegg.

[Gjest sjøstjerna]

Kjære deg.

Du minner meg om ei kjær venn av meg. Heldigvis fikk min venn god hjelp- og tok alle sine medisiner. Det tok noen uker/mnd - men så var min venn helt slik jeg kjenner han.

Fatt mot. Hold ut. Det blir bedre. Bare sørg for å ta medisinene du blir anbefalt og vær så åpen du kan med dine behandlere. De vil ditt beste.

Beste ønsker til deg, fra