Samarbeid med pårørende/NHD og andre :)

[Gjest Bissniss2]

Sist gang jeg var innlagt var behandleren på sykehuset så bekymret for meg da jeg valgte å skrive meg ut at han sa at han ville kontakte mine pårørende for å si fra at jeg skulle bli skrevet ut og be dem om å passe godt på meg. Jeg var innlagt frivillig og har ingen alvorlig sinnslidelse, "bare" suicidal og jeg er 28... Jeg sa at jeg ikke ville at han skulle ringe mine pårørende (foreldrene mine) og sa at jeg syntes at han da brøt taushetsplikten sin. Foreldrene mine bor såpass langt borte at de kan ikke passe på meg og de er heller ikke i stand til å gjøre det så jeg vil ikke at de skal bli blandet inn og bare få dårlig samvittighet.

Jeg følte at legen bare ønsket å overføre ansvaret over på mine pårørende fordi han følte at han selv ikke kunne gjøre stort fordi jeg var frivillig innlagt og han ikke hadde grunnlag for å sette meg over på tvang. Han sa at han som lege hadde en plikt til å samarbeide med pårørende og at pårørende har rett til å vite om behandlingen av meg. Derfor ville han ringe dem uten mitt samtykke. Jeg nektet fremdeles fordi jeg er tross alt er myndig og oppegående. Han ga seg til slutt, men sa at det står i loven at han kan gjøre det.

Hva mener du om dette NHD? Har han rett? Jeg har prøvd å lese i psykisk helsevernloven, men har ikke funnet noe om at pårørende har rett til å få vite noe som helst. Jeg synes dette er brudd på taushetsplikten og det kan føre til at jeg kanskje ikke tør å søke hjelp neste gang. I så fall må jeg ha med meg noe som beviser at han ikke har rett til dette! Hjelp!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I utgangspunktet er taushetsplikten absolutt når du klart har sagt fra om det.

Dersom en pasient skirver seg ut, ikke kan tilbakeholdes på tvang, og det er overhengende fare for at pasienten kan begå selvmord, kan legen fravike taushetsplikten for å hindre tap av liv.

Spørsmålet er komplisert og krever nøye overveielse hver gang.

[Gjest Bissniss2]

I utgangspunktet er taushetsplikten absolutt når du klart har sagt fra om det.

Dersom en pasient skirver seg ut, ikke kan tilbakeholdes på tvang, og det er overhengende fare for at pasienten kan begå selvmord, kan legen fravike taushetsplikten for å hindre tap av liv.

Spørsmålet er komplisert og krever nøye overveielse hver gang.

Takk for svar! Jeg er ikke så veldig glad i sånne "synse"-regler for da er det opp til legen og da kan man ikke føle seg helt trygg med hensyn til taushetsplikt... Den tar mer hensyn til legen enn pasienten synes jeg. Følte at han forsøkte å dytte ansvaret bort fra seg selv.

Når en pasient er voksen og bor for seg selv er det i utgangspunktet ikke så mye pårørende kan få gjort dersom pasienten ikke ønsker hjelp. For meg ville det ha skapt en uheldig situasjon for både meg selv og mine foreldre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar! Jeg er ikke så veldig glad i sånne "synse"-regler for da er det opp til legen og da kan man ikke føle seg helt trygg med hensyn til taushetsplikt... Den tar mer hensyn til legen enn pasienten synes jeg. Følte at han forsøkte å dytte ansvaret bort fra seg selv.

Når en pasient er voksen og bor for seg selv er det i utgangspunktet ikke så mye pårørende kan få gjort dersom pasienten ikke ønsker hjelp. For meg ville det ha skapt en uheldig situasjon for både meg selv og mine foreldre.

Det vil nok alltid være slik at enkelte ting må avgjøres med skjønn. En kan ikke lage ufravikelige regler for alt.

Prøv å sett deg i motsatt situasjon: Den som betyr mest for deg (kjæreste, venninne, egne barn ol) er i stor fare for å dø. Noen vet om det, og du kunne hindret det om du fikk kunnskap om det....

[Gjest Bissniss2]

Det vil nok alltid være slik at enkelte ting må avgjøres med skjønn. En kan ikke lage ufravikelige regler for alt.

Prøv å sett deg i motsatt situasjon: Den som betyr mest for deg (kjæreste, venninne, egne barn ol) er i stor fare for å dø. Noen vet om det, og du kunne hindret det om du fikk kunnskap om det....

Ja, jeg har forståelse for det og jeg har forsøkt å sette meg inn i den situasjonen. Det kan absolutt forsvares, men på en annen måte så overføres altfor mye av ansvaret til de pårørende. Jeg er redd for at de pårørende vil slite med større skyldfølelse etter et eventuelt selvmord. Men det er vanskelig dette her...