Jeg er skyldig

[Gjest Jeg ser ingen vei ut]

Jeg er delvis ufør. Har mange utgifter, jobber delvis. Tjener dårlig og har nesten aldri penger. Måtte bruke sosialkontoret siste ukene, men har lang reisevei til jobb og av og til har jeg bare ikke bensinpenger. Må derfor spør foreldrene mine om bensinpenger og de skjuler ikke at jeg har blitt en belastning.

Pappa har blitt syk. Mamma sier at det vil gå bra om alt går bra med meg og jeg snart klarer å jobbe mer. Jeg bor i en leilighet hvor jeg betaler husleie og min mor lånet, som er på ca 1/3. De betaler også veiavgift på bilen min i år, siden jeg ikke klarer det selv.

Er veldig klar over at jeg burde klare meg selv. Men så sent som i forrige uke forsøkte jeg å jobbe fem timer mer og det endte med en sykemelding på fire dager. Jeg har aldri vært den som har gitt meg over, jeg har bitt tennene sammen og presset og presset. For å gjøre forledrene mine fornøyde. For å ikke være en belastning. For å vise at jeg ikke er "lat". Men etter en uke så skjedde det noe underlig med meg. Jeg ble rar og veik i kroppen, og jeg rett og slett forsvant på jobb, skrev bare beskjed på en lapp at jeg ikke følte meg bra.

Jeg måtte si til sjefen at jeg ikke kunne fortsette å ta på meg det ekstra-vikariatet. Hun spurte hvorfor, jeg løy. Min mor prøvde å overtale meg til å fortsette. Jeg føler meg skyldig, lat, og mindreverdig. Dette var et nederlag. Føler min verdi blir målt i prestasjon, utseende osv.

Min far sier de har kjempedårlig råd nå. Jeg har 30 kr å klare meg på til den 26. Har heldigvis fylt litt bensin på bilen. Mat for jeg heller spare på. I forrige uke var jeg konstant sulten i over tre dager, for jeg ikke hadde penger. Jeg er ikke sulten mer, mat har blitt uviktig.

Jeg har en veileder i forhold til jobb og sånne ting.

Jeg føler jeg ikke har annet valg enn å jobbe 100%. Jeg må be denne personen om hjelp, for jeg må klare å finne et arbeid der jeg klarer å jobbe full tid. Jeg jobber nå med det jeg har utdannet meg til, men det er en tøff jobb som krever mye av meg. Kanskje jeg må finne meg i å ha en mindre krevende jobb som jeg er overkvalifisert til for å klare meg. Men har opplevd det som belastende også - får man ikke brukt evnene sine, så er sjansen like stor for å bli utbrent.

Tror jeg har prøvd det meste og har jobbet med veldig mye rart.

Kunne ønske jeg kunne trylle, at jeg plutselig var frisk nok til å jobbe. Jeg tror at dersom jeg hadde hatt kreft, så ville jeg ikke blitt så mistenkeliggjort. Føler meg som samfunnets underdog, føler meg så utilstrekkelig og verdiløs forid jeg ikke klarer å jobbe mer enn 40%.

Foreldrene mine vet ikke at jeg bare blir sykere av å høre på dem. Samtidig så har jeg ikke noe annet valg enn å ha kontakt med dem siden de hjelper meg. Jeg vurderer å selge leiligheta, avskilte bilen og skaffe meg en hybel og en enkel jobb. Jeg har i utgangspunktet ikke råd til noe som helst. Og selv om jeg eier en del ting, så har jeg ikke et rødt øre. Jeg har derimot et stort lån og lånekasse presser på.

Jeg angrer dypt og inderlig på at jeg tok en seks års utdannelse som ikke fører til noen ting. Men jeg ville bare så mye. Men det skjer ikke.

Følelse av skyld og skam, følelse av å ikke ha noen verdi, følelsen av å være ansvarlig for at foreldrene mine har det bra, følelsen av å gå på nåler gjennom hele oppveksten for å ikke gjøre dem opprørt..aldri ha noen "betrodde" da jeg vokste opp og ble mobba, følelsen av fremmedgjøring. av å miste seg selv, av en angst så stor og hvit at jeg blir oppslukt av den. Redselen for å bli forlatt, latterliggjort.

Hver gang jeg er ute og kjører bil så vurderer å kjøre inn i en bergvegg. Jeg klarer ikke mer. Kroppen min som før var laget av stål, har blitt seig og skjør. Føttene under meg svikter og føles så geleaktige. Jeg blir svimmel og kvalm. Jeg vil bare ligge i senga og stenge verden ute. Jeg gruer meg til hver dag pga økonomiske bekymringer, pga jeg skal bli latterliggjort, og få en smell på trynet, som jeg har fått så mange ganger.. Angsten som gjør meg fysisk syk, slik at jeg ikke føler at jeg har en kropp lenger, drømmen om å flykte opp på en hvit sky, bli i ett med himmelen og havet, slippe, slippe å leve i dette fengselet, og bli FRI..

Er så fortvila, og jeg ser meg selv dø i mitt eget spy, i min egen seng, det er som tiden bare tikker og tikker mot det uungåelige, hvor jeg blir slukt av mørket.

[Gjest learning to fly]

Til.....

Når du nærmer deg grensen

der lyset tar slutt

og tar steget ut

i det ukjente mørket

må du tro på en av to ting;

at det finnes noe du kan stå på

eller at noen lærer deg å fly.

[Gjest ferri]

Skulle så inderlig ønske jeg kunne gi deg noen gode råd nå, men er ikke akuratt kvalifisert til det!! Tenkte at du kanskje ikke fikk I deg nok næring til daglig, at det var derfor du ble syk når du prøvde og ta på deg litt flere oppgaver, kanskje et kost-tillskudd ville gitt deg litt mere energi? ...men det er vel andre ting du ikke nevner også som spiller inn. Men du MÅ gjøre alt du kan for og få i deg næring altså, man kan jo bli helt tullerusk av og ikke spise nok !

Uansett..Synes det er ille at du ikke har nok penger og leve for ut månden nå. Har du kanskje en venn som ville bryte litt brød med deg? Kanskje om du er ærlig og legger kortene på bordet for ham/hun så ville hun bare være glad for og hjelpe deg litt nå gjennom denne vannskelige perioden?

Håper du får noen kloke tilbakemeldinger her! hold ut!

[Gjest håpe håpe!]

Kjære søte du. Nå skal du i morgen den dag ringe din fastlege å få time raskt. Si at du ikke takler å jobbe,få deg sykemelding og få han til å skrive et skriv du kan ta med deg. Dette går du til sosialkontoret med og ber om å få gjeldssanering. Det er ingen skam, det er egeninnsats for veien mot et bedre liv. Det vil bli igjen en viss sum til livsopphold. Det er verdt et forsøk!

Om du ikke har psylolog så be om å få en. Du har mye i deg som skulle vært tømt ut, slik at du kan se hvilken fantastisk god person du egentlig er. Når/hvis du får orden på gjelden så vil ting falle fra dine skuldre. Og får du også snakket av deg litt, så skal du se at du virkelig føler at du lever godt. Det finnes håp om at du da kan takle å få til jobben din. Vær stolt av din utdannelse, ta time out en stund. Det gjør selv den beste. Ting tar tid, ta ting tidlig./ttt,ttt -er det noe som heter. Kontakt legen i morgen, eller prøv å høre med sosialkontoret hva du kan gjøre. Ønsker deg alt godt og lykke til!

[Gjest Jeg ser ingen vei ut]

Til.....

Når du nærmer deg grensen

der lyset tar slutt

og tar steget ut

i det ukjente mørket

må du tro på en av to ting;

at det finnes noe du kan stå på

eller at noen lærer deg å fly.

I hurt myself today

To see if I still feel

I focus on the pain

The only thing that's real

The needle tears a hole

The old familiar sting

Try to kill it all away

But I remember everything

What have I become?

My sweetest friend

Everyone I know

Goes away in the end

And you could have it all

My empire of dirt

I will let you down

I will make you hurt

I wear this crown of thorns

Upon my liar's chair

Full of broken thoughts

I cannot repair

Beneath the stains of time

The feeling disappears

You are someone else

I am still right here

What have I become?

My sweetest friend

Everyone I know

Goes away in the end

And you could have it all

My empire of dirt

I will let you down

I will make you hurt

If I could start again

A million miles away

I would keep myself

I would find a way

---

Johnny Cash

---

[Gjest Jeg ser ingen vei ut]

Skulle så inderlig ønske jeg kunne gi deg noen gode råd nå, men er ikke akuratt kvalifisert til det!! Tenkte at du kanskje ikke fikk I deg nok næring til daglig, at det var derfor du ble syk når du prøvde og ta på deg litt flere oppgaver, kanskje et kost-tillskudd ville gitt deg litt mere energi? ...men det er vel andre ting du ikke nevner også som spiller inn. Men du MÅ gjøre alt du kan for og få i deg næring altså, man kan jo bli helt tullerusk av og ikke spise nok !

Uansett..Synes det er ille at du ikke har nok penger og leve for ut månden nå. Har du kanskje en venn som ville bryte litt brød med deg? Kanskje om du er ærlig og legger kortene på bordet for ham/hun så ville hun bare være glad for og hjelpe deg litt nå gjennom denne vannskelige perioden?

Håper du får noen kloke tilbakemeldinger her! hold ut!

En gang forsvant en som betydde alt for meg. Og hver dag ser jeg i dødsannonsene om han er død. For jeg vet ingenting, og har heller ikke rett på å vite.

Jeg vil fly, etter han, og jeg er blitt for gammel nå. i sjela. Nok er nok, jeg klarer ikke mer, ikke kjempe mot systemet, jeg vil fly, jeg også.

Takk for gode tanker.

[Gjest value]

Føler med deg.Du må bare vurdere hva som er viktigst.Foreldrene dine vil nok fortsette å komme med kommentarer de føler de er berettiet siden de gir deg penger.Totalt teit.En ting vil være å få hjelp fra andre,sosialen , bo billigere etc. De kjenner ikke deg og kan ikke og bør ikke ha meninger om hvor mye du skal jobbe etc.Du er voksen og i samråd med legene vet hvor mye du kan klare.Dessverre er det mange foreldre som tror at fordi de hjelper barna økonomiisk ellers har de noen slags rett til å kritisere og komme med meninger.Det har de egentlig ikke.Uavhengig om de hjelper til økonomisk.Vil faktisk tro du får bedre behandling på sosialen i og med at de har et regelverk å følge og skal IKKE moralisere etc.Lykke til

[songbirdy]

Hei.

Vet ikke om dette er det riktige rådet å gi, men du velger jo selv om det er noe for deg å høre på..

Jeg syns det er TULLETE å la penger styre din lykke og trivsel så til de grader, selv om jeg skjønner at problemstillingen stikker dypere enn som så. Men, du har jobb, hus/leil og bil. Du har mange ting men ikke et rødt øre. Ikke en krone til å _leve_ for!

Hva er da vitsen, spør du deg? Ja, det kan du jaggu lure på!! Det er jo NÅ livet er, ikke senere, når alt har ordnet seg! Det høres kanskje krasst og ufølsomt ut, men jeg syns du bør vurdere om du virkelig TRENGER leiligheten din. Ved å kvitte deg med størsteparten av gjelden din (og den tyngende forpliktelsen) kan kanskje skuldrene føles ganske mange kilo lettere.

Jeg som skriver er på ingen måte noen bedreviter uten erfaring med problemer selv. Jeg har vært svært langt nede, både økonomisk og psykisk. Og jeg VET; Ingenting tynger på psyken så som økonomiske problemer!! Det er derfor jeg sier; Kvitt deg med gjelda og se etter løsningene.

Jeg har nå vært sykmeldt i en eller annen grad i over 1 år. Det er IKKE NOE NEDERLAG! Det er et resultat av at jeg har presset meg selv og NEKTET å høre på kroppens signaler. Nektet å tenke at det kan finnes en annen måte å leve på enn med hodet _akkurat_ over "overflaten". Helt til det smalt, og jeg sank under. Husker nesten ikke noe av de første 6 mnd. Det er et svart hull. Strever fremdeles med hukommelsen og konsentrasjon. Men psykisk er jeg mer trygg på meg selv enn noensinne.

Kanskje må du dit du også, for å kunne jobbe deg gjennom de vanskelige tingene og komme ut i andre enden som et sterkere og mer levende menneske? Jeg håper ikke det er nødvendig, for det kan bli en tøff tur. Det er nok mye som skal bearbeides (tenker på dine stikkord ang. oppvekst, foreldre osv).

Du snakker om en venn som har fløyet - en kjæreste? Eller en nær venn kanskje? Ikke vet jeg, men poenget mitt er; Det er INGEN som kan leve livet ditt for deg, det kan bare DU! Om DU vil være FRI, så gjør du deg FRI. Om DU vil selge leiligheten og heller kjøpe en BÅT og bo der? Ja, så gjør det da vel? Om DU heller vil reise jorden rundt i 1 år - ja, så gjør det da vel! Hvem stopper deg, annet enn deg selv? Prøv å se løsninger i stedet for problemene. Det er så mye mer konstruktivt! Ta noen sjanser, og se hva livet har å by på!

Det bare for kjiipt å sitte på gamlehjemmet som 70-80åring og angre på det man ikke gjorde. For det er NÅ du må gjøre det. Men det er aldri for "sent"..

Jeg har en strofe jeg ofte minner meg selv på når jeg sitter og sturer over det kjedelige livet mitt. Den minner meg om at det bare er JEG som kan gjøre noe med livet mitt, og at livet er NÅ;

... "life is what happens to you while you're busy planning it" (John Lennon)

Så minner jeg meg selv på de små gledene jeg liker; grave i jorda, plante vårplanter, en enkel latte med litt karamell, rusle langs sjøen, snuse inn vårlukter, kjøpe påskeliljer, plukke gåsunger, ferske boller, gå på kino, ta en skitur osv osv.

Husk; Det er alltid lys i enden av tunnellen! Det ordner seg alltid, prøv bare å gjøre det beste ut av situasjonen, og gå i deg selv. HVA vil du egentlig med livet ditt? Hva er dine drømmer og ønsker? Og hvorfor ikke oppfylle noen av dem i stedet for å bare drømme? Det kan være litt skummelt, men det vil GARANTERT gi deg glede. Og glede vokser vi på.

Håper du finner ut av det!!

Stor klem fra meg!

[songbirdy]

Hei.

Vet ikke om dette er det riktige rådet å gi, men du velger jo selv om det er noe for deg å høre på..

Jeg syns det er TULLETE å la penger styre din lykke og trivsel så til de grader, selv om jeg skjønner at problemstillingen stikker dypere enn som så. Men, du har jobb, hus/leil og bil. Du har mange ting men ikke et rødt øre. Ikke en krone til å _leve_ for!

Hva er da vitsen, spør du deg? Ja, det kan du jaggu lure på!! Det er jo NÅ livet er, ikke senere, når alt har ordnet seg! Det høres kanskje krasst og ufølsomt ut, men jeg syns du bør vurdere om du virkelig TRENGER leiligheten din. Ved å kvitte deg med størsteparten av gjelden din (og den tyngende forpliktelsen) kan kanskje skuldrene føles ganske mange kilo lettere.

Jeg som skriver er på ingen måte noen bedreviter uten erfaring med problemer selv. Jeg har vært svært langt nede, både økonomisk og psykisk. Og jeg VET; Ingenting tynger på psyken så som økonomiske problemer!! Det er derfor jeg sier; Kvitt deg med gjelda og se etter løsningene.

Jeg har nå vært sykmeldt i en eller annen grad i over 1 år. Det er IKKE NOE NEDERLAG! Det er et resultat av at jeg har presset meg selv og NEKTET å høre på kroppens signaler. Nektet å tenke at det kan finnes en annen måte å leve på enn med hodet _akkurat_ over "overflaten". Helt til det smalt, og jeg sank under. Husker nesten ikke noe av de første 6 mnd. Det er et svart hull. Strever fremdeles med hukommelsen og konsentrasjon. Men psykisk er jeg mer trygg på meg selv enn noensinne.

Kanskje må du dit du også, for å kunne jobbe deg gjennom de vanskelige tingene og komme ut i andre enden som et sterkere og mer levende menneske? Jeg håper ikke det er nødvendig, for det kan bli en tøff tur. Det er nok mye som skal bearbeides (tenker på dine stikkord ang. oppvekst, foreldre osv).

Du snakker om en venn som har fløyet - en kjæreste? Eller en nær venn kanskje? Ikke vet jeg, men poenget mitt er; Det er INGEN som kan leve livet ditt for deg, det kan bare DU! Om DU vil være FRI, så gjør du deg FRI. Om DU vil selge leiligheten og heller kjøpe en BÅT og bo der? Ja, så gjør det da vel? Om DU heller vil reise jorden rundt i 1 år - ja, så gjør det da vel! Hvem stopper deg, annet enn deg selv? Prøv å se løsninger i stedet for problemene. Det er så mye mer konstruktivt! Ta noen sjanser, og se hva livet har å by på!

Det bare for kjiipt å sitte på gamlehjemmet som 70-80åring og angre på det man ikke gjorde. For det er NÅ du må gjøre det. Men det er aldri for "sent"..

Jeg har en strofe jeg ofte minner meg selv på når jeg sitter og sturer over det kjedelige livet mitt. Den minner meg om at det bare er JEG som kan gjøre noe med livet mitt, og at livet er NÅ;

... "life is what happens to you while you're busy planning it" (John Lennon)

Så minner jeg meg selv på de små gledene jeg liker; grave i jorda, plante vårplanter, en enkel latte med litt karamell, rusle langs sjøen, snuse inn vårlukter, kjøpe påskeliljer, plukke gåsunger, ferske boller, gå på kino, ta en skitur osv osv.

Husk; Det er alltid lys i enden av tunnellen! Det ordner seg alltid, prøv bare å gjøre det beste ut av situasjonen, og gå i deg selv. HVA vil du egentlig med livet ditt? Hva er dine drømmer og ønsker? Og hvorfor ikke oppfylle noen av dem i stedet for å bare drømme? Det kan være litt skummelt, men det vil GARANTERT gi deg glede. Og glede vokser vi på.

Håper du finner ut av det!!

Stor klem fra meg!

Hei igjen. Beklager, jeg leste nok ikke innlegget ditt ordentlig, og så ikke hvilket forum det lå i før jeg buste ut med mine bastante uttalelser (litt forvirra pga ny layout).

Mine opplevelser i livet har vært tunge også, og jeg vet at det ikke bare er å knipse, så forsvinner alt. Har selv gått i terapi en gang i uka i et år. Håper du har en psykolog du går til, hvis ikke må du få en henvisning og sette deg på venteliste umiddelbart. Det er tungt, men man trenger noen utenforstående som er objektiv og som ikke har NOEN annen agenda enn ditt beste, og å få deg frisk og velfungerende.

At foreldrene dine "herser" med deg, har nok mange årsaker. Det er dumt at du er avhengig av hjelp fra dem. Det var bla. derfor jeg mente du bør kvitte deg med noe av gjelden, slik at du ikke får dette avhengighetsforholdet til dem. Du er voksen nå, men så lenge de fremdeles hjelper deg, vil de føle at de har "rett" til å kommentere dine valg i livet. Du må bryte ut, både for deres og ikke minst din egen del.

Håper det ordner seg.

Hilsen meg.