Falske minner NHD

[Gjest gammeldol'er som er litt overrasket :)]

Heisann hoppsann.

Jeg følger debatten rundt Betania Malvik og traumetilbudet der. Stusser litt på en ting i forbindelse med ditt og andres utsagn både i denne sammenhengen og tidligere, hva er egentlig faren med "falske minner" i denne sammenhengen?

Jeg stiller spørsmålet med et behandlingsmessig utgangspunkt, altså ikke strafferettslig, da vil det stilles i et litt annet lys. Selvsagt vil det kanskje være vanskelig å skille disse da evt behandlere muligens vil uttale seg som fagpersonell i slike saker også. Altså, se vekk i fra den strafferettslige biten...

Kjapt og enkelt, dropper å legge ut i det vide og det brede, er det nødvendigvis krise om en noen ytterst få mot formodning skulle danne falske minner i en slik behandlingsform? Vil ikke dette uansett være en gjenganger innenfor psykiatrien? I allefall når det tydeligvis hjelper så mange i utstrakt grad?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg skal svare deg mer utfyllende senere.

I mellomtiden kan du jo tenke på om det kom noe negativt ut av Bjugn-saken.

[Gjest gammeldol'er som er litt overrasket :)]

Jeg skal svare deg mer utfyllende senere.

I mellomtiden kan du jo tenke på om det kom noe negativt ut av Bjugn-saken.

Å si at det ikke kom noe negativt ut av Bjugn-saken vil jo være hårreisende. Men er da interessert i hva som er sammenligningsgrunnlaget med falske minner hos voksne. Eller er det evt den fellesnevneren mellom både Bjugn-saken og nevnte traumetilbud som bidrar til å rope varsku? Det er vel antageligvis ikke noe du kan svare på her uansett. Persondebatten synes meg forholdsvis lite interessant, men klart at om samme praksis fremdeles opprettholdes så kan det være skummelt ja.

Jeg er som sagt selv noe kritisk eller kanskje mer spørrende til opplegget men jeg har selv sett flere tidligere pasienter der som har hatt stort utbytte av behandlingen.

Fremdeles interessert i det med falske minner og voksne, forstår godt skadevirkningen på barn og ser forsåvidt fare hos voksne også men er interessert i hva du har å si om saken

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å si at det ikke kom noe negativt ut av Bjugn-saken vil jo være hårreisende. Men er da interessert i hva som er sammenligningsgrunnlaget med falske minner hos voksne. Eller er det evt den fellesnevneren mellom både Bjugn-saken og nevnte traumetilbud som bidrar til å rope varsku? Det er vel antageligvis ikke noe du kan svare på her uansett. Persondebatten synes meg forholdsvis lite interessant, men klart at om samme praksis fremdeles opprettholdes så kan det være skummelt ja.

Jeg er som sagt selv noe kritisk eller kanskje mer spørrende til opplegget men jeg har selv sett flere tidligere pasienter der som har hatt stort utbytte av behandlingen.

Fremdeles interessert i det med falske minner og voksne, forstår godt skadevirkningen på barn og ser forsåvidt fare hos voksne også men er interessert i hva du har å si om saken

Når du ber meg se bort fra det juridiske, mener du da at jeg kun skal belyse konsekvensene for den overgrepsutsatte, eller skal jeg også ta med de menneskelige (helsemessige, sosiale og økonomiske) konsekvensene for alle som blir berørt av falske minner?

[Gjest gammeldol'er som er litt overrasket :)]

Når du ber meg se bort fra det juridiske, mener du da at jeg kun skal belyse konsekvensene for den overgrepsutsatte, eller skal jeg også ta med de menneskelige (helsemessige, sosiale og økonomiske) konsekvensene for alle som blir berørt av falske minner?

Når du ber meg se bort fra det juridiske, mener du da at jeg kun skal belyse konsekvensene for den overgrepsutsatte, eller skal jeg også ta med de menneskelige (helsemessige, sosiale og økonomiske) konsekvensene for alle som blir berørt av falske minner?

Nja, vet at dette blir innviklet. Men jeg skiller litt mellom å behandle "falske minner" og å plassere falske minner. Antar forsåvidt at det er plasseringa du sikter til?

Hmm... jeg ser nå i allefall at det kommer flere ut derifra med stort utbytte av behandlingen uten at de har fått endret oppfatning om hva som har skjedd

Går kritikken og skepsisen din ut på at det raskt kan bli en mer eller mindre systematisk dannelse av falske minner gjennom et slikt behandlingsopplegg? I såfall så er det jo viktig at det granskes. Men at det er enkelte som utvilkler falske minner er vel ikke å komme bort i fra selv under andre typer behandlingsopplegg?

hmm mye rot dette her, jeg skal nå uansett ikke inn der men ser mange andre som både vil inn og kommer ut igjen, det opptar meg

[Gjest gammeldol'er som er litt overrasket :)]

Når du ber meg se bort fra det juridiske, mener du da at jeg kun skal belyse konsekvensene for den overgrepsutsatte, eller skal jeg også ta med de menneskelige (helsemessige, sosiale og økonomiske) konsekvensene for alle som blir berørt av falske minner?

Nja, vet at dette blir innviklet. Men jeg skiller litt mellom å behandle "falske minner" og å plassere falske minner. Antar forsåvidt at det er plasseringa du sikter til?

Hmm... jeg ser nå i allefall at det kommer flere ut derifra med stort utbytte av behandlingen uten at de har fått endret oppfatning om hva som har skjedd

Går kritikken og skepsisen din ut på at det raskt kan bli en mer eller mindre systematisk dannelse av falske minner gjennom et slikt behandlingsopplegg? I såfall så er det jo viktig at det granskes. Men at det er enkelte som utvilkler falske minner er vel ikke å komme bort i fra selv under andre typer behandlingsopplegg?

hmm mye rot dette her, jeg skal nå uansett ikke inn der men ser mange andre som både vil inn og kommer ut igjen, det opptar meg

begynnelsen på innlegget er som sikkert observert en copy-paste av det jeg svarte på "" skulle i det minste vært tilstede (skulle ikke vært der i det hele tatt da men..)

[Gjest Rrose]

begynnelsen på innlegget er som sikkert observert en copy-paste av det jeg svarte på "" skulle i det minste vært tilstede (skulle ikke vært der i det hele tatt da men..)

"hmm er du og gammeldoler en og samme person?

Det jeg syns er så rart med disse fortrengte traume minnene er at jeg syns de ligner på hverandre og alle er hinsides groteske. (kanskje det er derfor de er fortrengte...) Men likheten har slått meg...

Om en terapeut fikk meg til å huske noe jeg hadde glemt for siden å finne ut at det jeg husket aldri hadde skjedd hadde jeg blitt så forvirra at jeg kanskje hadde slutta og tro på meg selv og min egen hukommelse og sanser.

Jeg har ikke tatt noe standpunkt til noe jeg. Dette kan jeg jo ingenting om. Jeg bare kjenner jeg blir skeptisk."

[Gjest gammeldol'er som er litt overrasket :)]

"hmm er du og gammeldoler en og samme person?

Det jeg syns er så rart med disse fortrengte traume minnene er at jeg syns de ligner på hverandre og alle er hinsides groteske. (kanskje det er derfor de er fortrengte...) Men likheten har slått meg...

Om en terapeut fikk meg til å huske noe jeg hadde glemt for siden å finne ut at det jeg husket aldri hadde skjedd hadde jeg blitt så forvirra at jeg kanskje hadde slutta og tro på meg selv og min egen hukommelse og sanser.

Jeg har ikke tatt noe standpunkt til noe jeg. Dette kan jeg jo ingenting om. Jeg bare kjenner jeg blir skeptisk."

Ja, jeg er også skeptisk Men jeg er litt skeptisk begge veier, forundret.

[Gjest Jente31]

"hmm er du og gammeldoler en og samme person?

Det jeg syns er så rart med disse fortrengte traume minnene er at jeg syns de ligner på hverandre og alle er hinsides groteske. (kanskje det er derfor de er fortrengte...) Men likheten har slått meg...

Om en terapeut fikk meg til å huske noe jeg hadde glemt for siden å finne ut at det jeg husket aldri hadde skjedd hadde jeg blitt så forvirra at jeg kanskje hadde slutta og tro på meg selv og min egen hukommelse og sanser.

Jeg har ikke tatt noe standpunkt til noe jeg. Dette kan jeg jo ingenting om. Jeg bare kjenner jeg blir skeptisk."

Jeg vil skrive under her, Rrose. Jeg hadde også blitt veldig skeptisk. Jeg husker Bjugn saken godt.

[Gjest miaajjjee]

kjenner ei som er henvist dit, men hun vet jo at hun er traumatisert og ikke har falske minner, for det som skjedde, skjedde. Er ingen tvil. Hun er henvist til Malvik fordi behandleren føler hun ikke greier hjelpe henne! Er saken at Malvik kommer til å få henne til å få enda flere minner da, som er enda mer groteske, og som er falske?

Trodde de drev behandling mot traumene, slik at en lærer komme seg videre. Livet hennes har vært et helvete i mange år.

[pingla]

Ja, jeg er også skeptisk Men jeg er litt skeptisk begge veier, forundret.

Litt skremt her i grunn jeg..

Mange her som snakker uten og vite om hva de faktisk driver med på Betania..

Uten å vite hva d går ut på..

Kjenner flere som har vært der oppe.

Og har selv vært der (ikke i den gruppa som de driver med, men i forhold til overgrep),

og d jeg kan si ut fra egne erfaring, og d jeg har snakka me andre om..

Er at de de gjør der oppe.. er at behandlerene legger seg på brukerene sitt nivå.. de sitter ikke over og ser ned.. De kommer inn på brukerene på het helt annet vis enn mange andre gjør.. og samtidig er de veldig bevisst på hva de gjør..!

De setter spm me mange ting.. Ting som de fleste andre behandlere lar gå seg husforbi.. små hint... de tar tak i mange av de små tinga..

Behandlinga der oppe er knalltøff... 40psykolog timer på 10 uker+ gruppeterapi.. og div..

Så d jeg kan være enig i..

Er at denne behandlingsforma passer ikke for alle..

En må være klar for d..

Ikke alle kan takle den..

Men de aller aller fleste som kommer derifra.. vokser på d.. og er flere som har meldt seg tilbake igjen etter å ha vært der en gang..!

En ska ha et lite tankekors i at d vi overgrepsuttsatte forteller.. er ofte d vi tror motparten kan takle høre..

Forteller sjelden om de aller værste overgrepa....

Vi kan si vi gjør d.. men er ofte langt fra sannheten..

[Gjest Rrose]

Litt skremt her i grunn jeg..

Mange her som snakker uten og vite om hva de faktisk driver med på Betania..

Uten å vite hva d går ut på..

Kjenner flere som har vært der oppe.

Og har selv vært der (ikke i den gruppa som de driver med, men i forhold til overgrep),

og d jeg kan si ut fra egne erfaring, og d jeg har snakka me andre om..

Er at de de gjør der oppe.. er at behandlerene legger seg på brukerene sitt nivå.. de sitter ikke over og ser ned.. De kommer inn på brukerene på het helt annet vis enn mange andre gjør.. og samtidig er de veldig bevisst på hva de gjør..!

De setter spm me mange ting.. Ting som de fleste andre behandlere lar gå seg husforbi.. små hint... de tar tak i mange av de små tinga..

Behandlinga der oppe er knalltøff... 40psykolog timer på 10 uker+ gruppeterapi.. og div..

Så d jeg kan være enig i..

Er at denne behandlingsforma passer ikke for alle..

En må være klar for d..

Ikke alle kan takle den..

Men de aller aller fleste som kommer derifra.. vokser på d.. og er flere som har meldt seg tilbake igjen etter å ha vært der en gang..!

En ska ha et lite tankekors i at d vi overgrepsuttsatte forteller.. er ofte d vi tror motparten kan takle høre..

Forteller sjelden om de aller værste overgrepa....

Vi kan si vi gjør d.. men er ofte langt fra sannheten..

..Jeg har absolutt respekt for erfaringer du forteller om her. Jeg har heller ikke sagt noe om terapiformen på det stedet du forteller om for det er som jeg har sagt noe jeg vet ingenting om. Jeg referte til det jeg har lest om falske minner og bare registrer at disse minnene er så like....det betyr ikke at jeg bastant påstår at fortrengte minner ikke har sin rot i en virklig oplevd virkelighet.

Det ble spurt lengere oppe i tråden om det var så farlig om de hadde eksistert eller ei bare man ble bedre.

For min del slik jeg tenker det vil jeg syns det hadde vært helt jævlig om jeg begynte å huske noe som ikke hadde skjedd!

Om det er dyktige terapeuter på dette stedet du referete til. Det har jeg ikke uttalt meg om.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Når du ber meg se bort fra det juridiske, mener du da at jeg kun skal belyse konsekvensene for den overgrepsutsatte, eller skal jeg også ta med de menneskelige (helsemessige, sosiale og økonomiske) konsekvensene for alle som blir berørt av falske minner?

Nja, vet at dette blir innviklet. Men jeg skiller litt mellom å behandle "falske minner" og å plassere falske minner. Antar forsåvidt at det er plasseringa du sikter til?

Hmm... jeg ser nå i allefall at det kommer flere ut derifra med stort utbytte av behandlingen uten at de har fått endret oppfatning om hva som har skjedd

Går kritikken og skepsisen din ut på at det raskt kan bli en mer eller mindre systematisk dannelse av falske minner gjennom et slikt behandlingsopplegg? I såfall så er det jo viktig at det granskes. Men at det er enkelte som utvilkler falske minner er vel ikke å komme bort i fra selv under andre typer behandlingsopplegg?

hmm mye rot dette her, jeg skal nå uansett ikke inn der men ser mange andre som både vil inn og kommer ut igjen, det opptar meg

Jeg legger ved en link om falske minner fra Wikipedia. Slik jeg ser det, er det nettopp i slike "lukkede" miljøer med idealister mer enn vitenskapsorieterte, kritiske behandlere at slikt kan forekomme. Bruk av gruppeterapi og spesielt psykodrama inneholder meget sterke sugesive komponenter.

http://en.wikipedia.org/wiki/False_memory

Så noen av de negative konsekvenser:

En bygger sin eksistens på falsk/uriktig bakgrunn.

En støter hele sit nettverk bort fra seg, enten fordi de er påståtte overgripere eller fordi de ikke 100% tror på påstandene og tar avstand fra de påståtte overgripere.

En bygger sin identitet som overgrepsutsatt og bygger hele sitt nettverk rundt likesinnede.

Det kan ikke være uproblematisk å leve med at en kanskje har sendt uskyldige i fengsel, brutt opp familier, ødelagt barndommen for deres barn og relasjonen mellom voksne og barn.

Til slutt: Jeg har aldri kritisert og kommer aldri til å kritisere de som startet Bjugn-saken. Alle må dømmes ut fra den tid de levde i og den kunnskap en hadde den gang. Derimot må jeg advare sterkt mot å glemme de feil vi har gjort og ikke lære av dem. Overgrepsindustrien må stoppes. De traumatiserte må få bedre tilbud fra vitenskapelig skolerte terapauter med kritsik sans.

[Gjest pigini]

kjenner ei som er henvist dit, men hun vet jo at hun er traumatisert og ikke har falske minner, for det som skjedde, skjedde. Er ingen tvil. Hun er henvist til Malvik fordi behandleren føler hun ikke greier hjelpe henne! Er saken at Malvik kommer til å få henne til å få enda flere minner da, som er enda mer groteske, og som er falske?

Trodde de drev behandling mot traumene, slik at en lærer komme seg videre. Livet hennes har vært et helvete i mange år.

Jeg tror at den overgrepsutsatte må ha det rolig rundt seg og ville fortelle om dette selv. Da er det sikkert bra og "få det ut". Jeg husker første gangen jeg fortalte om overgrepene til mannen min. Da hadde vi vært sammen i 4 år og jeg hadde kviet meg lenge for å fortelle dette. Det var for meg som å slippe en "bombe"(følte det som om jeg hadde vært utro mot han) og jeg regnet med at han ville reise ifra meg.

Men dette skjedde ikke, han reagerte på disse personene som hadde gjordt dette og ikke på meg.

Siden gikk livet videre, helt til jeg fikk en kraftig depresjon og i tillegg mottok drapstrusler og hadde veldig stort press rundt meg. Da jeg kom til lege var det ikke dette han tok fatt i, men overgrepene som jeg ble utsatt for som barn. De måtte ha skylden for at jeg var så syk mente h#n. Da jeg hadde fortalt mitt, ble jeg fortalt at det måtte ha vært noe mere siden jeg var så syk. Fikk en behandler til som også hjalp meg til å "huske." Ble grundig utspurt i forhold til alle slektninger, venner jeg hadde på den tiden, rett og slett en gransking av fortiden min for å finne overgripere.

Til slutt var jeg paranoid, nær-psykotisk og begynte og "se" ting. Måtte få anti-psykotiske medisiner, var sterkt suicidal og ble uføretrygdet.

Nå har det godt 5 år av mitt liv. Jeg må fortsatt bruke AP ellers mister jeg "fortfestet".

De falske minnene hos meg kom som skygger da jeg ble veldig syk. Jeg trodde i tillegg i en periode at det var bare "djevler" i rundt meg, spes. på heimplassen min.

De ekte minnene fikk jeg også mere problemer med. Jeg var egentlig ganske så ferdig med dem, hadde lagret dem på et trygt "sted." Når de ble tatt fram igjen og endevendt, så ble jeg like syk igjen som jeg var etter at de skjedde. Ble også mye mere redd overgriperne enn jeg hadde vært før, fordi det kom nærmere igjen.

Hadde jeg kommet til kompetente behandlere så hadde sikkert dette ikke skjedd. Jeg lurer egentlig på hvordan behandlerne mine kunne tore slippe meg ut etter en slik time med "avhør" når de så hvor syk jeg var (kastet opp og holdt på å besvime flere ganger). Husker jeg måtte stoppe bilen på tur hjem, fordi jeg var for syk til å kjøre. Ingen fortalte meg hvordan jeg skulle klare å leve videre med alle disse overgriperne på "nakken". Jeg tenkte å kjøre meg rett i bergveggen, men det at jeg har barn reddet meg.

Nå har jeg klaget på behandlingen jeg fikk, om jeg får medhold vet jeg ikke, men jeg antar det kan komme flere etter meg og at dette da kan være med på å hjelpe dem.

[cathlin]

Jeg tror hvis man kommer inn i et miljø med mange overgrepsutsatte sammen, er det fare for at kulturen blir at man vil konkurrere om hvem som har det verst, samt at mange som jobber på slike steder ikke er profesjonelle nok. For eksempel i type selv-hjelp situasjoner, der de som driver stedene selv er overgrepsutsatte, er det mange som ikke har blitt tilstrekkelig friske. Det kan få negative konsekvenser for brukere som er i en sårbar situasjon.

Jeg ville ungått slike former for "hjelp" i det lengste.

[Gjest pigini]

Jeg legger ved en link om falske minner fra Wikipedia. Slik jeg ser det, er det nettopp i slike "lukkede" miljøer med idealister mer enn vitenskapsorieterte, kritiske behandlere at slikt kan forekomme. Bruk av gruppeterapi og spesielt psykodrama inneholder meget sterke sugesive komponenter.

http://en.wikipedia.org/wiki/False_memory

Så noen av de negative konsekvenser:

En bygger sin eksistens på falsk/uriktig bakgrunn.

En støter hele sit nettverk bort fra seg, enten fordi de er påståtte overgripere eller fordi de ikke 100% tror på påstandene og tar avstand fra de påståtte overgripere.

En bygger sin identitet som overgrepsutsatt og bygger hele sitt nettverk rundt likesinnede.

Det kan ikke være uproblematisk å leve med at en kanskje har sendt uskyldige i fengsel, brutt opp familier, ødelagt barndommen for deres barn og relasjonen mellom voksne og barn.

Til slutt: Jeg har aldri kritisert og kommer aldri til å kritisere de som startet Bjugn-saken. Alle må dømmes ut fra den tid de levde i og den kunnskap en hadde den gang. Derimot må jeg advare sterkt mot å glemme de feil vi har gjort og ikke lære av dem. Overgrepsindustrien må stoppes. De traumatiserte må få bedre tilbud fra vitenskapelig skolerte terapauter med kritsik sans.

Støtter det du skriver 100 %. Jeg tror også at det å grave i fortiden for mye og for lenge kan føre til at du blir værende der. Tror mere på en terapi som går ut på hvordan lever man videre etter overgrep, og hvilke konsekvenser har det for livet mitt idag? Vet ikke hva denne formen for terapi heter, men det er den hjelpen jeg får idag ihvertfall og som har hjulpet meg til å bli friskere. Jeg er veldig glad for at jeg ikke anmeldte de jeg trodde hadde gjort meg noe galt, men tenkte hele tiden på familien deres og hva det ville gjøre med dem. Har mange ganger tenkt på å anmelde mine virkelige overgripere, men greier ikke det heller. Tenker på mor og far, på barna til disse og har ikke samvittighet til å gjøre det. Og ikke vet jeg om det har hjulpet meg noe heller, jeg har plassert skyld der hvor det hører hjemme, og jeg ser i blikket til den ene at han angrer seg. Ok, han ødela mange år av mitt liv, men jeg greier å leve med det og det får være nok.

Et spørsmål (hvis du orker å lese alt dette:): Hvilken utdannelse kreves for å utøve en slik form for "terapi" og kommer det snart noen rettningslinjer og lover for hva som er lov og ikke lov?

[Gjest pigini]

Jeg tror hvis man kommer inn i et miljø med mange overgrepsutsatte sammen, er det fare for at kulturen blir at man vil konkurrere om hvem som har det verst, samt at mange som jobber på slike steder ikke er profesjonelle nok. For eksempel i type selv-hjelp situasjoner, der de som driver stedene selv er overgrepsutsatte, er det mange som ikke har blitt tilstrekkelig friske. Det kan få negative konsekvenser for brukere som er i en sårbar situasjon.

Jeg ville ungått slike former for "hjelp" i det lengste.

Helt enig. Aldri mere, må kanskje jeg si!! Det må da snart komme noen lover og regler om hvordan og hvilken behandling som skal/skal ikke benyttes i overgrepssituasjoner.

Hadde det vært en hjertepasient som hadde fått en så feilslått behandling som meg hadde jo både sykehus og leger vært saksøkt forlengst. Og denne behandlingen ville aldri blitt benyttet på noen flere pasienter.

Men slik er det ikke virker det som, når man er psykisk syk.

[Gjest gammeldol'er som var litt overrasket :)]

Jeg legger ved en link om falske minner fra Wikipedia. Slik jeg ser det, er det nettopp i slike "lukkede" miljøer med idealister mer enn vitenskapsorieterte, kritiske behandlere at slikt kan forekomme. Bruk av gruppeterapi og spesielt psykodrama inneholder meget sterke sugesive komponenter.

http://en.wikipedia.org/wiki/False_memory

Så noen av de negative konsekvenser:

En bygger sin eksistens på falsk/uriktig bakgrunn.

En støter hele sit nettverk bort fra seg, enten fordi de er påståtte overgripere eller fordi de ikke 100% tror på påstandene og tar avstand fra de påståtte overgripere.

En bygger sin identitet som overgrepsutsatt og bygger hele sitt nettverk rundt likesinnede.

Det kan ikke være uproblematisk å leve med at en kanskje har sendt uskyldige i fengsel, brutt opp familier, ødelagt barndommen for deres barn og relasjonen mellom voksne og barn.

Til slutt: Jeg har aldri kritisert og kommer aldri til å kritisere de som startet Bjugn-saken. Alle må dømmes ut fra den tid de levde i og den kunnskap en hadde den gang. Derimot må jeg advare sterkt mot å glemme de feil vi har gjort og ikke lære av dem. Overgrepsindustrien må stoppes. De traumatiserte må få bedre tilbud fra vitenskapelig skolerte terapauter med kritsik sans.

Takker for svar Og også til dere andre som har hengt dere på debatten.

Jeg er selv sterkt kritisk til psykodrama, har fått en del tilbud om dette men synes ikke denne formen for behandling passer meg. Har vært borti en behandler som praktiserer slike teknikker og jeg likte ikke måten følelser ble tillagt meg i forhold til mine opplevelser. Det gav meg riktignok noen interessante, nye vinklinger for meg. Jeg har hatt hundre og ørti "vanlige" terapitimer og det gav meg litt nye tanker. MEN, hadde jeg møtt en slik type behandling da jeg var syk, var veldig dårlig da jeg først møtte hjelpeapparatet så kunne det nok vært kritisk.

Da har jeg fått en større forståelse for kritikken som legges utenifra, er som nevnt litt vanskelig å se dette utenifra da jeg på sett og vis er "inne" blant de som favoriserer denne formen for behandling. Så får det bli opp til enhver å velge, samt forhåpentligvis de som styrer inntaket å ta inn de som evner å bruke denne behandlingsformen på rett måte. For jeg vet at det er flere som har hatt enormt stort utbytte av denne behandlingen

Uansett, flott at det skapes debatt rundt dette. Det er ingen tvil om at denne pasientgruppen har godt av et spesialisert tilbud, spørsmålet er vel heller hvordan dette tilbudet skal være og for hvem.

[Gjest overlevende]

Takker for svar Og også til dere andre som har hengt dere på debatten.

Jeg er selv sterkt kritisk til psykodrama, har fått en del tilbud om dette men synes ikke denne formen for behandling passer meg. Har vært borti en behandler som praktiserer slike teknikker og jeg likte ikke måten følelser ble tillagt meg i forhold til mine opplevelser. Det gav meg riktignok noen interessante, nye vinklinger for meg. Jeg har hatt hundre og ørti "vanlige" terapitimer og det gav meg litt nye tanker. MEN, hadde jeg møtt en slik type behandling da jeg var syk, var veldig dårlig da jeg først møtte hjelpeapparatet så kunne det nok vært kritisk.

Da har jeg fått en større forståelse for kritikken som legges utenifra, er som nevnt litt vanskelig å se dette utenifra da jeg på sett og vis er "inne" blant de som favoriserer denne formen for behandling. Så får det bli opp til enhver å velge, samt forhåpentligvis de som styrer inntaket å ta inn de som evner å bruke denne behandlingsformen på rett måte. For jeg vet at det er flere som har hatt enormt stort utbytte av denne behandlingen

Uansett, flott at det skapes debatt rundt dette. Det er ingen tvil om at denne pasientgruppen har godt av et spesialisert tilbud, spørsmålet er vel heller hvordan dette tilbudet skal være og for hvem.

Ja det er kjempeflott at det skapes diskusjoner om hvilken terapi som passer. Det som er trist synes jeg er at når en har behov så er det kun tradisjonell psykiatri som blir akseptert og der er det så stor pågang at det blir lettere å bruke medisiner for å "dope ned traumene". det er smertefullt når en oppdager at en er utsatt for overgrep. Jeg er en av de som sjønte at det var det kaltes. Jeg har fått mer og mer tilbake fra min barndom etter jeg selv fikk barn og skvetter når jeg får minner jeg har fortrengt. Disse kommer ofte i situasjoner når jeg er sammen med barna og i forbindelse med lyder, smaker og lukter. Desverre var jeg mange år i medisinens verden og brukte masse medisiner. Vil bare si at jeg ikke er i mot medisinering når behovet er der og som en støtte men det må ikke ta over for meneskelig forståelse og trøst. Vi trenger tryggheten som bare vi mennesker kan gi hverandre. En tablett demper symptomene men tar ikke bort årsaken. Psykiatrien må bli flinkere til å lytte å bruke pengene på å sette inn personer som tåler å høre på våre erfaringer og smerte og som kan gi oss tid. For meg var det ett overgrep i ikke å fortelle hvorfor jeg ikke fikk sove og hva marerittene mine var. Det å bli møtt med sovemedisin var vondt. Jeg trengte trygghet noe de ikke hadde kapasitet til. Jeg følte at de sjøv ansvaret på meg og sa at jeg var syk og trengte medisin i stedet for å si at jeg trengte behandling for skadene syke voksne menn påførte meg. Følte at jeg måtte i en diagonoseboks for å få hjelp og en hjelp som har påført meg andre traumer fra innsiden av helsevesenet. Jeg har i dag veldig liten tillitt til de som kaller seg fagpersoner i psykiatrien. Erfaringen min er også at det finnes engler i psykiatrien og som ønsker å forstå og trøste men det er på gulvnivå og ikke i toppene. Opplevde at doser og øking av disse var det viktikste og jeg ble sett på som prøvekanin for den fantastiske medisinen som ikke tok vekk traumene mine men gjorde meg om til en robot. Jeg har ikke vært innlagt på Betania Malvik men jeg har lang erfaring fra det som er det tradisjonelle og har ikke opplevd det noe særlig positivt. Det å ha brukt psykiatrien gjør at jeg blir sint når de er så bomastisk med å si at de gjør en god jobb. Noen gjør det kanskje men de har jeg ikke møtt, psykiatere med dårlig motak av kritikk har jeg desverre opplevd for mye av og jeg håper denne debatten kan bidra til at psykiatrien vil høre hva sånne som jeg har behov for å ikke bombastisk si at : dette er det du trenger etter jeg er sløv og trøtt og feit av medisiner og igjen sier til meg du er lat og trenger å mosjonere. Nå er jeg gått ned i vekt og er ikke trøtt og greier å mosjonere og tenke klart. Dere kan gjette om jeg går til behandling og om jeg fremdeles doper ned traumene mine.

[Gjest gammeldol'er som var litt overrasket :)]

Ja det er kjempeflott at det skapes diskusjoner om hvilken terapi som passer. Det som er trist synes jeg er at når en har behov så er det kun tradisjonell psykiatri som blir akseptert og der er det så stor pågang at det blir lettere å bruke medisiner for å "dope ned traumene". det er smertefullt når en oppdager at en er utsatt for overgrep. Jeg er en av de som sjønte at det var det kaltes. Jeg har fått mer og mer tilbake fra min barndom etter jeg selv fikk barn og skvetter når jeg får minner jeg har fortrengt. Disse kommer ofte i situasjoner når jeg er sammen med barna og i forbindelse med lyder, smaker og lukter. Desverre var jeg mange år i medisinens verden og brukte masse medisiner. Vil bare si at jeg ikke er i mot medisinering når behovet er der og som en støtte men det må ikke ta over for meneskelig forståelse og trøst. Vi trenger tryggheten som bare vi mennesker kan gi hverandre. En tablett demper symptomene men tar ikke bort årsaken. Psykiatrien må bli flinkere til å lytte å bruke pengene på å sette inn personer som tåler å høre på våre erfaringer og smerte og som kan gi oss tid. For meg var det ett overgrep i ikke å fortelle hvorfor jeg ikke fikk sove og hva marerittene mine var. Det å bli møtt med sovemedisin var vondt. Jeg trengte trygghet noe de ikke hadde kapasitet til. Jeg følte at de sjøv ansvaret på meg og sa at jeg var syk og trengte medisin i stedet for å si at jeg trengte behandling for skadene syke voksne menn påførte meg. Følte at jeg måtte i en diagonoseboks for å få hjelp og en hjelp som har påført meg andre traumer fra innsiden av helsevesenet. Jeg har i dag veldig liten tillitt til de som kaller seg fagpersoner i psykiatrien. Erfaringen min er også at det finnes engler i psykiatrien og som ønsker å forstå og trøste men det er på gulvnivå og ikke i toppene. Opplevde at doser og øking av disse var det viktikste og jeg ble sett på som prøvekanin for den fantastiske medisinen som ikke tok vekk traumene mine men gjorde meg om til en robot. Jeg har ikke vært innlagt på Betania Malvik men jeg har lang erfaring fra det som er det tradisjonelle og har ikke opplevd det noe særlig positivt. Det å ha brukt psykiatrien gjør at jeg blir sint når de er så bomastisk med å si at de gjør en god jobb. Noen gjør det kanskje men de har jeg ikke møtt, psykiatere med dårlig motak av kritikk har jeg desverre opplevd for mye av og jeg håper denne debatten kan bidra til at psykiatrien vil høre hva sånne som jeg har behov for å ikke bombastisk si at : dette er det du trenger etter jeg er sløv og trøtt og feit av medisiner og igjen sier til meg du er lat og trenger å mosjonere. Nå er jeg gått ned i vekt og er ikke trøtt og greier å mosjonere og tenke klart. Dere kan gjette om jeg går til behandling og om jeg fremdeles doper ned traumene mine.

Jeg tør ikke begi meg inn på noen lang diskusjon om bruk av medisiner, diagnoser, "sykeliggjøring" og han noen bestemte klare meninger om dette. Vi er ingen homogen gruppe med like behov og like erfaringsgrunnlag. Likevel så har vi en del fellestrekk og vi møtes på ulike måter i vårt møte med psykiatrien. Jeg kan derfor ikke uttale meg på grunnlag av noe annet enn min egen erfaring og det jeg måtte ha hørt fra andre. I mitt tilfelle så var jeg svært syk i den første fasen, typisk helt på trynet, ute av stand til å vite hva som var best for meg. Da var psykiatrien et naturlig valg og de behandlet meg som den jeg var og der jeg stod. Overgrepene stod heldigvis ikke i fokus da dette ville vært helt umulig for meg å jobbe konstruktivt med på dette tidspunktet.

De valgte å ikke medisinere eller legge inn meg fordi de, som de faktisk sa, magefølelsen deres sa de at jeg kom til å klare meg og at jeg i mitt tilfelle ville ha best av å sloss, være tilstede og ja, you name it, ha det helt jævlig men fungere som best kunne. De var riktignok i svært stor tvil... Senere har jeg fått en diagnose tredd nedover hodet som ødela et par år for meg bare pga denne diagnosen. Møtte en behandler som heller la vekten på å plassere meg inn i en ramme og behandle meg "i følge boka". Men jeg må vel si at jeg på et vis forstod henne også, skulle bare ønske at jeg på det tidspunktet hadde evnen til å forstå at denne diagnosen faktisk var en sum av "symptomer" eller karaktertrekk heller enn en diagnose med et forventet forløp og "en hatt" som tilla meg visse egenskaper og hindringer. Men jeg var ung.

Nå i dag sloss jeg fremdeles Og godt er det, jeg er medisinert, men dette er på et helt annet grunnlag enn det var for en del år siden og det har svært lite med min overgrepsbakgrunn å gjøre. Jeg styrer i dag helt klart behandling/ikke behandling og velger forsåvidt mine "hjelpere" selv. Ja, veien hit har vært lang, og kanskje kunne den vært annerledes, men jeg er nå den jeg er i dag som et resultat av det jeg har gjennomlevd og erfart både på godt og vondt.

Nå mistet jeg litt tråden her.. .men, tror det er viktig at det opprettholdes et traumetilbud i en eller annen form og la de gjerne granske denne behandlingen for å se hva som er bra og hva som evt kan gjøres bedre! At det er mange som faller utenfor og ikke får den hjelpen de trenger innenfor ordinær psykiatri er vel dessverre en kjennsgjerning. Jeg må også føye til med dobbelt understrek at vi også skal være forsiktige med å bare se på "ordinær" psykiatri som den store stygge ulven, samme med medisiner, det er mange som også har fått og får svært god hjelp av begge deler! Jeg må helt ærlig at jeg blir litt skremt når jeg møter motparten som mener at jeg ved å behandle mine tidligere opplevelser mer inngående ville klart meg uten medisiner, for det er ikke aktuelt i MITT tilfelle Vi er ulike! Men samtidig litt like også da

jeje. Dette var mer enn nok tenker jeg!