Taushet for hvem

[Gjest Nerja]

Jeg opplever at jeg ikke har lov til å snakke om tilbakevendende mareritt over overgrep jeg opplevde i barndommen, når det smertet som verst har jeg det jævlig og må ha hjelp. Problemet er at jeg opplever at de prøver å sette meg i en bås å medisinere meg, jeg har jo ikke gjort noe galt så hvorfor er det ingen i psykiatrien som har tid til å tore å høre på min historie og støtte meg når jeg trenger å få trøst? jeg føler meg så innmari alene når jeg blir utskrevet uten å ha fått bearbeidet det som gjør vondt og med resepter og dosett i veska som trøst. Jeg føler at jeg går i en døs og mister kontakt med den jeg er. Jeg opplever at det er jeg som må stå til rette for det voksne personer utsatte meg for som barn. Først opplever jeg at ingen tok vare på meg som barn og når jeg som voksen søker hjelp så opplever jeg at fagpersoner sier det blir for tøfft for meg å jobbe med overgrepene, men hva gjør jeg når jeg hele tiden møter utfordringer som setter meg tilbake i tid. Jeg synes dette er vanskelig, jeg ønsker å få mulighet til å bli trygg til å lære det jeg gikk glipp av som barn og slippe å gå i konstant forsvar og på vakt som voksen person. Finnes det noen i helsevesenet som er i stand til å møte smerten min uten at jeg medisineres? Tar i mot råd.

[bibben]

Du belyser noe svært viktig, og dessverre er det nok ofte slik som du skisserer.

Min erfaring er at det er mer utbytterikt og hensiksmessig å gå i individualterapi for å få bearbeidet traumer, enn å få hjelp til dette under innleggelse.

Forventer man å få hjelp til dette på psykehuset er sjansen for å bli skuffet stor! Det er ,som du skriver, trist å bli møtt med en dosette, når det man trenger er et medmennekse med litt tid og ro.

Jeg ønsker deg all lykke til, og håper du får den hjelpen du trenger.

[cathlin]

Enig med bibben.

Sykehus fokuserer mest på her-og-nå og midlertidig brannslukking.

Finn deg en god individual-terapeut som kan ta deg i en mer langvarig behandling. Lykke til:-)