Blir man psykisk sterkere av kriser?

[Gjest lex copi]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Pga mine erfaringer skal det mye til før jeg reagerer likt som mine omgivelser. Dette er nok fordi jeg ubevisst måler andres kriser opp mot mine egne. Og i de fleste tilfellene når ikke andres opplevelse av krise opp mot mine kriterier for hva som kan kalles en krise. Jeg reagerer derfor ikke likt som dem. Jeg ser med en gang en løsning på deres "krise", og da er det heller ikke en egentlig krise. I hvert fall ikke slik jeg ser det:) Sånn har jeg blitt. Og jeg har selv stusset på om jeg har mistet evnen til å bli sjokkert eller evnen til å la meg rive med.

Svaret på dette er nok at noen av oss har opplevd mer enn andre. Og noen av oss finner måter å takle kriser og utfordringer på som vi syns fungerer bra for oss. Det er ikke dermed sagt at denne måten å takle på er den eneste rette.

Men jo større krisen eller utfordringen blir, jo større blir også toleranseterskelen for hva vi definerer som krise. Og jo oftere vi har vært utsatt for stress (krise) og mestret dette på "vår" måte, jo mer "normalt" blir dette for oss.

For andre vil det være unormalt å bli utsatt for slikt stress, siden de ikke har opparbeidet seg denne "toleranseterskelen". Det unormale blir for oss normalt:)

Enkelte har vel større erfaring i å mestre kriser/stress/utfordringer. Men jeg tror ikke vi av den grunn føler mindre. Det skal bare litt mer til før vi føler:) En annen ting er at vi har mye erfaring på å se løsninger. Og disse kan vi bruke til å veilede andre i krise:)

[Gjest Jente31]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Pga mine erfaringer skal det mye til før jeg reagerer likt som mine omgivelser. Dette er nok fordi jeg ubevisst måler andres kriser opp mot mine egne. Og i de fleste tilfellene når ikke andres opplevelse av krise opp mot mine kriterier for hva som kan kalles en krise. Jeg reagerer derfor ikke likt som dem. Jeg ser med en gang en løsning på deres "krise", og da er det heller ikke en egentlig krise. I hvert fall ikke slik jeg ser det:) Sånn har jeg blitt. Og jeg har selv stusset på om jeg har mistet evnen til å bli sjokkert eller evnen til å la meg rive med.

Svaret på dette er nok at noen av oss har opplevd mer enn andre. Og noen av oss finner måter å takle kriser og utfordringer på som vi syns fungerer bra for oss. Det er ikke dermed sagt at denne måten å takle på er den eneste rette.

Men jo større krisen eller utfordringen blir, jo større blir også toleranseterskelen for hva vi definerer som krise. Og jo oftere vi har vært utsatt for stress (krise) og mestret dette på "vår" måte, jo mer "normalt" blir dette for oss.

For andre vil det være unormalt å bli utsatt for slikt stress, siden de ikke har opparbeidet seg denne "toleranseterskelen". Det unormale blir for oss normalt:)

Enkelte har vel større erfaring i å mestre kriser/stress/utfordringer. Men jeg tror ikke vi av den grunn føler mindre. Det skal bare litt mer til før vi føler:) En annen ting er at vi har mye erfaring på å se løsninger. Og disse kan vi bruke til å veilede andre i krise:)

Kjempebra "svar"! :-) Det var noe sånt jeg tenkte på også, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle forklare det. Takker

[bouenas]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Pga mine erfaringer skal det mye til før jeg reagerer likt som mine omgivelser. Dette er nok fordi jeg ubevisst måler andres kriser opp mot mine egne. Og i de fleste tilfellene når ikke andres opplevelse av krise opp mot mine kriterier for hva som kan kalles en krise. Jeg reagerer derfor ikke likt som dem. Jeg ser med en gang en løsning på deres "krise", og da er det heller ikke en egentlig krise. I hvert fall ikke slik jeg ser det:) Sånn har jeg blitt. Og jeg har selv stusset på om jeg har mistet evnen til å bli sjokkert eller evnen til å la meg rive med.

Svaret på dette er nok at noen av oss har opplevd mer enn andre. Og noen av oss finner måter å takle kriser og utfordringer på som vi syns fungerer bra for oss. Det er ikke dermed sagt at denne måten å takle på er den eneste rette.

Men jo større krisen eller utfordringen blir, jo større blir også toleranseterskelen for hva vi definerer som krise. Og jo oftere vi har vært utsatt for stress (krise) og mestret dette på "vår" måte, jo mer "normalt" blir dette for oss.

For andre vil det være unormalt å bli utsatt for slikt stress, siden de ikke har opparbeidet seg denne "toleranseterskelen". Det unormale blir for oss normalt:)

Enkelte har vel større erfaring i å mestre kriser/stress/utfordringer. Men jeg tror ikke vi av den grunn føler mindre. Det skal bare litt mer til før vi føler:) En annen ting er at vi har mye erfaring på å se løsninger. Og disse kan vi bruke til å veilede andre i krise:)

Kjempebra svar! Jeg kan skrive under på alt du sier her. Problemer mange har, er i realiteten ofte veldig enkle å finne løsninger på. Først når en har vært i virkelig hardt vær, vet man at (mange av) de andre problemene var relativt små.

Vil bare legge til noe; at selv fikk jeg en solid og langvarig knekk etterpå, da det hele (de mest kritiske årene i forbindelse med bruddet) var "over". Når jeg fikk avstand til å gruble på hvilket helvete jeg hadde levd i, og sett hvor bra livet kan være uten en voldelig psykopat, så ble det en sterk opplevelse. Men en super psykiater fikk meg flott igjennom det. Faktisk var han så bestemt oppbyggende og herlig, at jeg nesten kunne ønskt å giftet meg med ham

[Gjest Rrose]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Pga mine erfaringer skal det mye til før jeg reagerer likt som mine omgivelser. Dette er nok fordi jeg ubevisst måler andres kriser opp mot mine egne. Og i de fleste tilfellene når ikke andres opplevelse av krise opp mot mine kriterier for hva som kan kalles en krise. Jeg reagerer derfor ikke likt som dem. Jeg ser med en gang en løsning på deres "krise", og da er det heller ikke en egentlig krise. I hvert fall ikke slik jeg ser det:) Sånn har jeg blitt. Og jeg har selv stusset på om jeg har mistet evnen til å bli sjokkert eller evnen til å la meg rive med.

Svaret på dette er nok at noen av oss har opplevd mer enn andre. Og noen av oss finner måter å takle kriser og utfordringer på som vi syns fungerer bra for oss. Det er ikke dermed sagt at denne måten å takle på er den eneste rette.

Men jo større krisen eller utfordringen blir, jo større blir også toleranseterskelen for hva vi definerer som krise. Og jo oftere vi har vært utsatt for stress (krise) og mestret dette på "vår" måte, jo mer "normalt" blir dette for oss.

For andre vil det være unormalt å bli utsatt for slikt stress, siden de ikke har opparbeidet seg denne "toleranseterskelen". Det unormale blir for oss normalt:)

Enkelte har vel større erfaring i å mestre kriser/stress/utfordringer. Men jeg tror ikke vi av den grunn føler mindre. Det skal bare litt mer til før vi føler:) En annen ting er at vi har mye erfaring på å se løsninger. Og disse kan vi bruke til å veilede andre i krise:)

Men jeg for min del føler at jeg blir ti ganger mer sjokkert og medfølende når jeg ser andre i krise og hva de gjennomgår enn når jeg selv er i en.

Jeg tror ofte det kan være lurt å sette andre inn i mine sko for å se hvordan jeg tenker da.

En fare med å bli slik imun, er jo at man kan overvurdere seg selv.

[Gjest lex copi]

Kjempebra svar! Jeg kan skrive under på alt du sier her. Problemer mange har, er i realiteten ofte veldig enkle å finne løsninger på. Først når en har vært i virkelig hardt vær, vet man at (mange av) de andre problemene var relativt små.

Vil bare legge til noe; at selv fikk jeg en solid og langvarig knekk etterpå, da det hele (de mest kritiske årene i forbindelse med bruddet) var "over". Når jeg fikk avstand til å gruble på hvilket helvete jeg hadde levd i, og sett hvor bra livet kan være uten en voldelig psykopat, så ble det en sterk opplevelse. Men en super psykiater fikk meg flott igjennom det. Faktisk var han så bestemt oppbyggende og herlig, at jeg nesten kunne ønskt å giftet meg med ham

du er ikke alene om å ville gifte seg med psykiateren sin:) Det er visst _veldig_ normalt:)

I mitt svar til jente31 skrev jeg ingenting om hvordan ting har vært for meg etter div kriser. Derfor vil jeg bare få tilføye at det aldri har vært lett på noen måte, og som du skriver har det vært tunge stunder og jeg har gått mange runder med meg selv (og andre) . For meg har dette vært nødvendig, og det er i disse periodene jeg_virkelig_ har blitt kjent med meg selv. Og det er i disse periodene jeg har vært _mest_ sårbar.

Jeg har _valgt_ å være sårbar i perioder fordi jeg så dette som den største utfordringen jeg kunne gi meg selv. Det var først da jeg følte at jeg kunne kalle meg "sterk" i positiv forstand:)

[Gjest lex copi]

Men jeg for min del føler at jeg blir ti ganger mer sjokkert og medfølende når jeg ser andre i krise og hva de gjennomgår enn når jeg selv er i en.

Jeg tror ofte det kan være lurt å sette andre inn i mine sko for å se hvordan jeg tenker da.

En fare med å bli slik imun, er jo at man kan overvurdere seg selv.

Jeg er ikke immun og vil heller ikke velge å bli det. Jeg har valgt å være sårbar, og jeg lar meg fortsatt såre. Jeg overvurderer ikke meg selv og jeg undervurderer heller ikke andre. Andres kriser er virkelige for dem. Og det tar jeg på alvor. Men jeg lar meg nok ikke sjokkere på samme måte som mange andre. Det er ikke det samme som å ikke bry seg.

Håper du forstår hva jeg mener her. Det er viktig at vi ikke misforstår hverandre nå.

[Gjest Jente31]

Men jeg for min del føler at jeg blir ti ganger mer sjokkert og medfølende når jeg ser andre i krise og hva de gjennomgår enn når jeg selv er i en.

Jeg tror ofte det kan være lurt å sette andre inn i mine sko for å se hvordan jeg tenker da.

En fare med å bli slik imun, er jo at man kan overvurdere seg selv.

Eller undervurdere situasjoner/ikke ta de alvorlig nok?

[Gjest Jente31]

Kjempebra svar! Jeg kan skrive under på alt du sier her. Problemer mange har, er i realiteten ofte veldig enkle å finne løsninger på. Først når en har vært i virkelig hardt vær, vet man at (mange av) de andre problemene var relativt små.

Vil bare legge til noe; at selv fikk jeg en solid og langvarig knekk etterpå, da det hele (de mest kritiske årene i forbindelse med bruddet) var "over". Når jeg fikk avstand til å gruble på hvilket helvete jeg hadde levd i, og sett hvor bra livet kan være uten en voldelig psykopat, så ble det en sterk opplevelse. Men en super psykiater fikk meg flott igjennom det. Faktisk var han så bestemt oppbyggende og herlig, at jeg nesten kunne ønskt å giftet meg med ham

Det er akkurat dette jeg er redd for.. at jeg skal få meg en alvorlig knekk, når ting har roet seg ned. For i mitt tilfelle har det aldri vært "rolig"; jeg gikk på "nåler" i hele oppveksten; og det fortsatte med eksen, men ikke på samme måte.

*Puh.. ser frem til et mere stabilt liv..*

[Gjest Rrose]

Jeg er ikke immun og vil heller ikke velge å bli det. Jeg har valgt å være sårbar, og jeg lar meg fortsatt såre. Jeg overvurderer ikke meg selv og jeg undervurderer heller ikke andre. Andres kriser er virkelige for dem. Og det tar jeg på alvor. Men jeg lar meg nok ikke sjokkere på samme måte som mange andre. Det er ikke det samme som å ikke bry seg.

Håper du forstår hva jeg mener her. Det er viktig at vi ikke misforstår hverandre nå.

Jeg trekker ikke noen sluttninger jeg:-) Jeg er enig i at man kan også få god trening i problemløsing ved store utfordringer.

Jeg tror ikke du mener at du er blitt ufølsom.

Men jeg husker da jeg var i en situasjon som slettes ikke var god med en mann som var både manipulerende og voldelig at jeg ikke fattet hvor ille dette var.

Jeg tåler liksom alt.

Men det gjør jeg jo ikke.

Jeg leste om en dame i samme situasjon som meg. Hun våknet da mannen hennes begynte å slå bissja(hvordan skrives dette??). Da var det NOK!

Men når vi svarer på slike innlegg som her så har vi nok i tankene forskjellige erfaringer.

Jeg tenkte på dette.

[Gjest Rrose]

Eller undervurdere situasjoner/ikke ta de alvorlig nok?

Ja:-)

[Gjest lex copi]

Det er akkurat dette jeg er redd for.. at jeg skal få meg en alvorlig knekk, når ting har roet seg ned. For i mitt tilfelle har det aldri vært "rolig"; jeg gikk på "nåler" i hele oppveksten; og det fortsatte med eksen, men ikke på samme måte.

*Puh.. ser frem til et mere stabilt liv..*

Du skal ikke se bort fra at du kan få en knekk når ting har roet seg. Har selv gått på nåler store deler av livet. Noe som jo også blir "normalt" vet du:) Det er det vi er gode på Verdensmestre i å gå på nåler.... Den dagen det blir unormalt å gå på nåler raser verden sammen. Kroppen er ikke vant med å få slappe av, og du må lære deg en ny måte å leve livet ditt på. En ny måte å gå på

Vil bare få si at den knekken som kan komme er nødvendig for at du skal lære å gå på nytt. Og at det ikke er farlig å falle litt sammen på an annen måte enn du før har gjort.

Men det føles litt skummelt fordi det er nytt. Håper du har gode venner og hjelpere:)

[Gjest lex copi]

Jeg trekker ikke noen sluttninger jeg:-) Jeg er enig i at man kan også få god trening i problemløsing ved store utfordringer.

Jeg tror ikke du mener at du er blitt ufølsom.

Men jeg husker da jeg var i en situasjon som slettes ikke var god med en mann som var både manipulerende og voldelig at jeg ikke fattet hvor ille dette var.

Jeg tåler liksom alt.

Men det gjør jeg jo ikke.

Jeg leste om en dame i samme situasjon som meg. Hun våknet da mannen hennes begynte å slå bissja(hvordan skrives dette??). Da var det NOK!

Men når vi svarer på slike innlegg som her så har vi nok i tankene forskjellige erfaringer.

Jeg tenkte på dette.

Skjønner helt hva du snakker om:) Det å leve under så unormale forhold over så lang tid at man til slutt ikke ser hvor galt det er. Man tåler og tåler. Og terskelen for å tåle enda litt til strekker seg mot nye høyder.

[Gjest Jente31]

Skjønner helt hva du snakker om:) Det å leve under så unormale forhold over så lang tid at man til slutt ikke ser hvor galt det er. Man tåler og tåler. Og terskelen for å tåle enda litt til strekker seg mot nye høyder.

Ja, den skriver jeg under!

[Gjest Jente31]

Du skal ikke se bort fra at du kan få en knekk når ting har roet seg. Har selv gått på nåler store deler av livet. Noe som jo også blir "normalt" vet du:) Det er det vi er gode på Verdensmestre i å gå på nåler.... Den dagen det blir unormalt å gå på nåler raser verden sammen. Kroppen er ikke vant med å få slappe av, og du må lære deg en ny måte å leve livet ditt på. En ny måte å gå på

Vil bare få si at den knekken som kan komme er nødvendig for at du skal lære å gå på nytt. Og at det ikke er farlig å falle litt sammen på an annen måte enn du før har gjort.

Men det føles litt skummelt fordi det er nytt. Håper du har gode venner og hjelpere:)

Det høres veldig logisk ut, at kroppen kan få en reaksjon, falle sammen, etter at man har gått på nåler i så lang tid. Da håper jeg at jeg evt får god hjelp :-) Men det tror jeg at jeg vil få. Jeg har både venner og familie rundt meg, og jeg er blitt litt flinkere til å vise meg sårbar ovenfor mine nærmeste, men jeg har nok enda langt igjen å gå ift dette. Jeg skal dessuten behandles hos psykiater. Tiden vil vise.

Kjempefint at du også ville dele din erfaring med meg ,takk for det :-)

[Gjest Angela25]

Syns ikke det hørtes dumt ut jeg.. syns det høres logisk ut..

Er det ikke slik at naar man foler seg svak, det er da man er sterkest?

"I motgang gaar det bare en vei- oppover!"

[bouenas]

du er ikke alene om å ville gifte seg med psykiateren sin:) Det er visst _veldig_ normalt:)

I mitt svar til jente31 skrev jeg ingenting om hvordan ting har vært for meg etter div kriser. Derfor vil jeg bare få tilføye at det aldri har vært lett på noen måte, og som du skriver har det vært tunge stunder og jeg har gått mange runder med meg selv (og andre) . For meg har dette vært nødvendig, og det er i disse periodene jeg_virkelig_ har blitt kjent med meg selv. Og det er i disse periodene jeg har vært _mest_ sårbar.

Jeg har _valgt_ å være sårbar i perioder fordi jeg så dette som den største utfordringen jeg kunne gi meg selv. Det var først da jeg følte at jeg kunne kalle meg "sterk" i positiv forstand:)

Hei! Så ditt svar til meg først nå.. Herlig å høre at det er normalt å falle for psykiateren!

Ja, jeg er så enig med deg. Jeg trodde jeg var på mitt sterkeste tidligere, da jeg tålte alt! Altså - jeg var jo forsåvidt det, og andre med meg! Men det er først nå jeg også føler meg sterk, på en annen måte.., etter at jeg turde å være svak, og samtidig finne styrke til å bryte opp. Og samtidig er jeg på en måte svak nå, for jeg tåler så mye mindre nå....

Forvirrende ;o)

[Gjest lillee_my88]

nå har jeg kun lest førsteposten her.. men ja jeg tror man blir sterkere,eller ihvertfall prioriterer bedre.. f eks gidder ikke jeg å sutre over småting, og blir rett og slett irritert (inni meg så klart) på folk som gjør det. herregud, finnes viktigere ting å sutre for liksom.. f eks å ha en ødelagt familie osv, heller enn dårlige karakterer (som man faktisk får av egen innsats). Jeg prioriterer hva jeg faktisk gidder å bry meg om, og hvilke folk jeg faktisk gidder å bry meg om.

Har altfor mange venninner som "har masse problemer å har det så jævlig" men det er bare småting, når jeg prøver å si dette at ting kunne vært verre så betyr ikke det noe liksom... så lenge de har noe å sutre/klage for så gjør de det. Jeg gidder ikke å bruke krefter på slike folk, og dropper dem..

Fordi jeg vet at ting kan "gå galt" (bli utslitt/depressiv) når man skal gå rundt og sutre/klage for alt, og høre på sutring hele dagen. Jeg orker ikke det. Jeg er faktisk den mest positive jeg kjenner, og den som har opplevd mest "dritt".. samme med halvbroren min, kan være verdens snilleste og mest positive, ingen ville tippet hva han har vært igjennom... pga han vet at livet er til for å nytes før det går gal..

[sammfunnskritiker]

Jeg tror man blir sterk av kriser, dersom man opplever å komme styrket ut av krisene. Jeg tror også at man lett kan havne i en oppgitt situasjon, der ting ikke spiller noen stor rolle. Så lenge man greir å nyttiggjør seg de erfaringene en har fått gjennom kriser, tror jeg msk blir sterkere.

[Gjest Jente31]

nå har jeg kun lest førsteposten her.. men ja jeg tror man blir sterkere,eller ihvertfall prioriterer bedre.. f eks gidder ikke jeg å sutre over småting, og blir rett og slett irritert (inni meg så klart) på folk som gjør det. herregud, finnes viktigere ting å sutre for liksom.. f eks å ha en ødelagt familie osv, heller enn dårlige karakterer (som man faktisk får av egen innsats). Jeg prioriterer hva jeg faktisk gidder å bry meg om, og hvilke folk jeg faktisk gidder å bry meg om.

Har altfor mange venninner som "har masse problemer å har det så jævlig" men det er bare småting, når jeg prøver å si dette at ting kunne vært verre så betyr ikke det noe liksom... så lenge de har noe å sutre/klage for så gjør de det. Jeg gidder ikke å bruke krefter på slike folk, og dropper dem..

Fordi jeg vet at ting kan "gå galt" (bli utslitt/depressiv) når man skal gå rundt og sutre/klage for alt, og høre på sutring hele dagen. Jeg orker ikke det. Jeg er faktisk den mest positive jeg kjenner, og den som har opplevd mest "dritt".. samme med halvbroren min, kan være verdens snilleste og mest positive, ingen ville tippet hva han har vært igjennom... pga han vet at livet er til for å nytes før det går gal..

Jeg liker heller ikke å omgås folk som "syter" for den minste ting. Men jeg prøver å akseptere, at ikke alle har like tung ballast som oss, og dermed ikke vet av noe annet. Men disse er ikke de jeg priortiterer å være sammen med.

Jeg tenker at ballasten har styrket oss på den måten, at det er mer som skal til, før vi "syter"?

Men for min del tenker jeg at jeg kansje fortrenger endel også, fordi jeg ikke liker å "syte". Jeg legger det i den berømte "sekken". Og så får jeg det igjen, i form av depresjon/slitenhet. Det er min teori.

Så om jeg er så sterk, det vet jeg ikke

[Gjest Jente31]

Jeg tror man blir sterk av kriser, dersom man opplever å komme styrket ut av krisene. Jeg tror også at man lett kan havne i en oppgitt situasjon, der ting ikke spiller noen stor rolle. Så lenge man greir å nyttiggjør seg de erfaringene en har fått gjennom kriser, tror jeg msk blir sterkere.

Godt poeng.