NHD- hva feiler min mor/far?/meg?

[Gjest Ung, gal og frisk?]

Jeg har så stor psykisk smerte for tida at jeg tok for mye piller i dag. Det hjalp lite, og jeg ble helt fortvilet fordi jeg følte at det jeg gjorde var galt. Jeg er utslitt, primært pga økonomien, den ødelegger meg totalt. Jeg følte som om jeg gikk ved siden av meg selv.

Samtidig så hadde jeg avtalt å date med en fyr i kveld. Det gikk fint, og jeg ringte min mor etterpå for å fortelle. Jeg innrømte også at jeg hadde tatt for mye piller og sa hvordan jeg har det for tiden. Dette fordi jeg ønsket støtte, forståelse og omsorg. Men min mor bustet seg opp og ropte til meg fordi jeg hadde tatt for mye piller. Og så i neste omgang anklager hun meg for å ringe å lage "bråk" midt på natta. Jeg sa til henne at hun vrir på det, at det var jeg som ringte for å fortelle noe fint, og få støtte, men hun møtte meg ved å kjefte og moralisere og si at hun blir syk av dette, osv. Hun har sagt så mange ganger at hun blir syk av "dette". For litt siden var far min syk, og jeg spurte om det var fordi han bekymrer seg for mye for økonomien og jobben. "Bare det går bra med deg, så går det bra med oss" sier mamma.

Hun er liksom "flere personligheter". Av og til når jeg snakker med henne går det greit. Andre ganger høres hun...hva skal jeg si, litt "utkrøpen" ut. Kan svare meg ekkelt og "tvinge" meg inn en kommunikasjonsform som ender med krangel.

Derfor føler jeg meg veldig veldig alene med den store smerten min.

Pappa er liksom så "korrekt". Han er veldig anspent og jeg tror han er veldig opptatt av å "gjøre de riktige tingene som samfunnet forventer av en". I hans arbeid er det hardt arbeid og nøysomhet. Han er ofte sur og gretten. Det har skjedd at han har begynt å skjelle meg ut uten noen stor grunn, også foran andre mennesker. Da går jeg derfra, men han kan finne på å fortsette å ringe meg flere ganger i etterkant. Tar jeg tlf da, så nærmest trakasserer han meg og kaller meg mye stygt. Når dette har skjedd har jeg nærmest blitt paranoid..trukket foran gardinene i tilfelle min far plutselig skulle stå ute på verandaen.

Jeg har mange ganger prøvd å forklare dem hva slags lidelse jeg sliter med. Men det går bare ikke inn. Feks når jeg snakker med mamma i tlf og prøver å forklare, så kan hun plutselig begynne å snakke om noe annet, eller si at hun skal legge seg osv.

De har liksom aldri "sett" meg. Da jeg var liten var jeg korrekt og pliktoppfyllende. Opplevde at de andre ville ha meg sånn, så slik måtte jeg være.

I tenårene ble jeg plaget av veldig krafig PMS. Tok en test hos psykiateren i forrige uke, og det viste seg at jeg har noe som heter PMD - premenstruell dysfori. Det er altså PMS i ekstrem grad. I tillegg så sliter jeg med store økonomiske problemer. Og nå går jeg altså i leveregel terapi med en psykiater. Aner ikke om jeg får noe utbytte av det, når det er så mange tillegsbelastninger.

Og nå angrer jeg som en hund for at jeg tok så mye piller idag..da har jeg ikke mer før på fredag. Håper jeg ikke blir syk.

NHD kan du si noe lurt om dette samspillet/min mor og far og meg? De vil ikke være med på familieterapi selv om jeg har foreslått det.

Hva råder du meg til å gjøre i en sånn situasjon?

takknenmlig for svar.

Klem fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vanskelig å svare på dette. Hvor gammel er du? Hvor lenge har du bodd hjemmefra? Hvorfor er du i økonomiske vanskeligheter? Er det bare mor og far du kommer på kant med? Hva driver du med av utdanning eller jobb? Går det bra i denne?

Det er uvanlig med familieterapi med foreldre om det er en voksen utflyttet person det er snakk om.