sliten av krangling

[Gjest tube]

hva kan man gjøre når en person man er mye knyttet til skal ha full kontroll over en og man må gjøre alt den personen sier hvis ikke får man kjeft og en kald skulder.

så lenge man "samarbeider"går det bra men sier man ifra eller har egne meninger er det krangling med en gang...

[Gjest melmøll]

Det kommer vel litt an på hva slags forhold du har til denne personen? Er du nødt til å forholde deg til h*n, eller kan du forsøke å komme deg unna, eller prøve å holde mer avstand? Det er utrolig ødeleggende å ha et nært forhold til slike personer. Jeg sliter med det problemet selv, det er ikke godt din selvtillit å føye deg hele tiden, men samtdig får du problemer hvis du står på ditt også. Nei, det der er ikke lett.

[Gjest Jente31]

Er vedkommede sta og egen, eller er det andre grunner ti at h*n er slik?

Det skal iallefall ikke være slik! H*n tar jo fra deg selvtilliten..

[Gjest tube]

Er vedkommede sta og egen, eller er det andre grunner ti at h*n er slik?

Det skal iallefall ikke være slik! H*n tar jo fra deg selvtilliten..

vet egentlig ikke helt hvorfor vedkommende er slik,har prøvd å prate om hva som skjer men blir ikke møtt med forståelse.personen ser ikke selv hva som skjer,og jeg sitter alltid med dårlig samvittighet hvis jeg har sagt eller gjort noe "galt" selvom jeg vet jeg ikke jeg ikke har gjort noe.

[Gjest tube]

Det kommer vel litt an på hva slags forhold du har til denne personen? Er du nødt til å forholde deg til h*n, eller kan du forsøke å komme deg unna, eller prøve å holde mer avstand? Det er utrolig ødeleggende å ha et nært forhold til slike personer. Jeg sliter med det problemet selv, det er ikke godt din selvtillit å føye deg hele tiden, men samtdig får du problemer hvis du står på ditt også. Nei, det der er ikke lett.

er i et forhold med denne personen og jeg føler at jeg er såpass "surret" inn i dette at det er vanskeligere å komme meg ut av det selvom jeg vet at det er best for min egen del.men vil så gjerne hjelpe men er vel vanskelig når personen ikke har selvinnsikt.

[Gjest Jente31]

vet egentlig ikke helt hvorfor vedkommende er slik,har prøvd å prate om hva som skjer men blir ikke møtt med forståelse.personen ser ikke selv hva som skjer,og jeg sitter alltid med dårlig samvittighet hvis jeg har sagt eller gjort noe "galt" selvom jeg vet jeg ikke jeg ikke har gjort noe.

Dette høres ikke bra ut.. Det bryter deg ned. H*n fratar din selvtillit og du bruker energi på å forsøke å forstå hvorfor h*n er sånn, men kommer ingen vei. H*n har ingen selvinnsikt.

Hva får du igjen for det?

Har du luftet evt hjelp, for h*n? Og hva får du til svar?

Det skal ikke være slik..

[Gjest Likewise]

er i et forhold med denne personen og jeg føler at jeg er såpass "surret" inn i dette at det er vanskeligere å komme meg ut av det selvom jeg vet at det er best for min egen del.men vil så gjerne hjelpe men er vel vanskelig når personen ikke har selvinnsikt.

Om du er i et forhold til en sånn person bør du komme deg ut før du blir hjernevasket til å tro at du ikke kan noe, eller er noe. Vedkommede er den eneste som kan hjelpe seg selv, det er ikke noe du kan gjøre om h*n ikke har selvinnsikt til å skjønne at han trenger hjelp. Jeg har samme erfaring og har nettopp brutt ut av mitt forhold. Etter flere år med stamping i samme gjørma og med selvtillitten på bånn føler jeg bare lettelse over å ha kommet meg ut. Det er tungt når man føler seg 'avhengig' av personen også. Så jeg skjønner at du sliter.

[Gjest D*lilith]

Det man kan gjøre er å distandsere seg fra den personen.

[AnnaSara]

er i et forhold med denne personen og jeg føler at jeg er såpass "surret" inn i dette at det er vanskeligere å komme meg ut av det selvom jeg vet at det er best for min egen del.men vil så gjerne hjelpe men er vel vanskelig når personen ikke har selvinnsikt.

Jeg er overrasket over hvor mange det er som befinner seg i destruktive forhold.

Spesielt kvinner vil så gjerne hjelpe den andre personenen og setter hans behov foran sine egne. Synes det er uendelig trist!

[Gjest Jente31]

er i et forhold med denne personen og jeg føler at jeg er såpass "surret" inn i dette at det er vanskeligere å komme meg ut av det selvom jeg vet at det er best for min egen del.men vil så gjerne hjelpe men er vel vanskelig når personen ikke har selvinnsikt.

Jeg har levd i et destruktivt forhold i femten år. Og jeg tenkte som deg: jeg vil hjelpe han. Jeg har brukt utrolig mye energi på å forsøke å hjelpe han. Men jeg har aldri nådd inn til han. Vi fikk det bra en stund, helt til det var glemt. Sånn pågikk det i femten år. Igjen og igjen.

Jeg "sparket" han også til psykiatrien, for å få han til å åpne og endre seg, men til ingen nytte. Han møtte bare få ganger. Motivasjonen var mao ikke tilstede, og da kunne ingen hjelpe han.

De fine sidene hans holdt meg altid igjen. For ikke å snakke om alt rundt det. Familien, venner, det at vi eide hus. OG barna.

Jeg har til nå gjort det jeg kan for han. Men jeg kan ikke gjøre mer for han. Jeg har derfor valgt å bryte. Det er tøft, men nødvendig. For jeg når ikke inn til han. Mange sa til meg at; han er voksen, og han har selv ansvar for sitt liv og handlinger. Men jeg må ha gjort det ubevisst. Mulig jeg fortsatt gjør det også. Men jeg jobber mye med meg selv, nå, for å løsrive meg fra han. Det er ikke lett, men andre har klart det før meg, så hvorfor ikke jeg?

Det jeg forsøker å si til deg, er at du må tenke over hva du vil med livet ditt. Vil du fortsette å bruke energi på å hjelpe h*n, eller skal du begynne å ta litt vare på deg selv?

Jeg påstår ikke at du lever i et like destruktivt forhold som jeg gjorde. Men gangen i det er det samme, tror jeg. Ikke slit deg ut på en/ei som ikke innser eller vil gjøre noe med problemene sine selv. Og du skal heller ikke finne deg i at noen tar fra deg selvtilliten eller behandler deg på denne måten. Det er det ingen her i livet som har rett til å gjøre, mot noen.

Jeg sier det altså rett ut; dette forholdet er ikke bra for deg. Forsøk å komme deg ut av det før h*n har fullstendig kloa i deg/tatt fra deg all selvtillit. Det er min mening. Eller du må sette hardt mot hardt: om han ikke endrer seg/evt får hjelp, må du gå. Det må du nesten finne utav selv. Men jeg ønsker deg masse lykke til, og håper at du har et godt nettverk rundt deg, som kan støtte deg.

[Gjest kvinne 46]

Om du er i et forhold til en sånn person bør du komme deg ut før du blir hjernevasket til å tro at du ikke kan noe, eller er noe. Vedkommede er den eneste som kan hjelpe seg selv, det er ikke noe du kan gjøre om h*n ikke har selvinnsikt til å skjønne at han trenger hjelp. Jeg har samme erfaring og har nettopp brutt ut av mitt forhold. Etter flere år med stamping i samme gjørma og med selvtillitten på bånn føler jeg bare lettelse over å ha kommet meg ut. Det er tungt når man føler seg 'avhengig' av personen også. Så jeg skjønner at du sliter.

Sleit meg sjuk i eit forhold der mannen ikkje hadde sjølvinnsikt. Han levde etter det han kjende var bra for seg sjølv, så når eg var misfornøgd så måtte det vere min feil. Eg trudde at berre eg var snill og grei, så blei andre automatisk snille mot meg.

Det nødvendige for meg var å lage nok avstand, så eg kunne finne ut kva som var godt for meg også. Eg såg at så lenge han ikkje ville jobbe med seg sjølv og møte meg, var det ikkje håp.

Eg greidde etter lang tid å sleppe taket i han. Enda lengre tid tok det før eg følte han ikkje hadde makt over meg lenger (han var ekspert på mine svake punkt).

No skal eg gifte meg med ein mann som er heilt annaleis. Eg får vere meg sjølv ilag med han. Men eg må fortsatt kjenne etter så eg passer på å bevare meg sjølv og grensene mine. Det er så lett å gløyme seg sjølv for oss "omsorgsmennesker".