angst!

[Gjest melmøll]

Hvordan påvirker det forholdet til de rundt deg?

Jeg føler meg som en stor belastning. Samboeren min vil så gjerne gjøre ting sammen med meg, men så trekker jeg meg ofte i siste liten og sånt. Han har måtte takle veldig mye. Føler at jeg skuffer han hele tiden, og at det blir kjedelig for ha å være sammen med meg. Han kommer seg ofte ut med kompiser da, jeg synes det er kjempefint.

Nå har det seg slik at vi har avtalt med noen venner å dra bort en helg. Jeg gruer meg så sinnsykt og føler at det er altfor utfordrende for meg akkurat nå. Men, så ønsker jeg ikke å skuffe samboeren min heller da, så jeg kommer til å dra.

Hvordan er det med dere andre? Hva gjør dere i sånne situasjoner, hensyn til deg selv, eller hensyn til din partner?

[cathlin]

Kanskje det hjelper å være tydeligere i utgangspunktet. Kan du ikke si at pga dine plager er det sånn at du ofte må avlyse i siste liten, selv om du gjerne vil være sammen med han. Da har du på en måte tatt ansvar for å si i fra om dine ting.

[Gjest melmøll]

Kanskje det hjelper å være tydeligere i utgangspunktet. Kan du ikke si at pga dine plager er det sånn at du ofte må avlyse i siste liten, selv om du gjerne vil være sammen med han. Da har du på en måte tatt ansvar for å si i fra om dine ting.

jaa, joda, han vet jo hvordan det ligger an, men jeg er så fryktelig redd for at han skal bli lei av det hele til slutt. Så jeg strekker meg mye for hans skyld. Og det vet han.

[cathlin]

jaa, joda, han vet jo hvordan det ligger an, men jeg er så fryktelig redd for at han skal bli lei av det hele til slutt. Så jeg strekker meg mye for hans skyld. Og det vet han.

Ja, hvis det hjelper deg å strekke deg for hans skyld er det jo bra. Hvis det blir en evig strekking for hans skyld på bekostning av helsa di, fordi du er redd han skal bli lei, blir det kanskje slitsomt i lengden?

[Gjest melmøll]

Ja, hvis det hjelper deg å strekke deg for hans skyld er det jo bra. Hvis det blir en evig strekking for hans skyld på bekostning av helsa di, fordi du er redd han skal bli lei, blir det kanskje slitsomt i lengden?

Jo, sånn i forhold til NHD sin anbefaling av hvordan jeg skal gå frem i eksponeringsprosessen, så bør jeg ikke bli med på den helgeturen, for det er altfor stor utfordring for meg nå. Så jeg blir med for min samboer sin skyld. Jeg prøver å finne en balanse mellom å ta hensyn til meg selv, og forholdet til samboeren min.

[Gjest Angstjunkie]

Jo, sånn i forhold til NHD sin anbefaling av hvordan jeg skal gå frem i eksponeringsprosessen, så bør jeg ikke bli med på den helgeturen, for det er altfor stor utfordring for meg nå. Så jeg blir med for min samboer sin skyld. Jeg prøver å finne en balanse mellom å ta hensyn til meg selv, og forholdet til samboeren min.

Hvis du har problemer med småting og drar på en helgetur så kan det bli voldsomt, jeg gjorde noe lignende, bare det var en ukes ferie og herregud som jeg angret. Det satt meg så utrolig langt tilbake og det tok år å komme seg fra det igjen, no kidding!

Jeg skjønner problemstillingen din veldig godt men det aldri noe sjakktrekk å strekke seg for andres skyld for å bare dra seg enda lengre ned i gjørma. Ofte gjør folk som meg og deg og tråkker til med noe som er altfor voldsomt i en fei isteden for å trå varsomt og det kan ødelegge mye for utviklingen generelt.....

Sårri for negativt innlegg men ville bare advare på det sterkeste mot dette

[Gjest melmøll]

Hvis du har problemer med småting og drar på en helgetur så kan det bli voldsomt, jeg gjorde noe lignende, bare det var en ukes ferie og herregud som jeg angret. Det satt meg så utrolig langt tilbake og det tok år å komme seg fra det igjen, no kidding!

Jeg skjønner problemstillingen din veldig godt men det aldri noe sjakktrekk å strekke seg for andres skyld for å bare dra seg enda lengre ned i gjørma. Ofte gjør folk som meg og deg og tråkker til med noe som er altfor voldsomt i en fei isteden for å trå varsomt og det kan ødelegge mye for utviklingen generelt.....

Sårri for negativt innlegg men ville bare advare på det sterkeste mot dette

Takk Angstjunkie,

Jeg ser ikke på det som et negativt innlegg, mer som et realistisk.

Tror jeg trenger støtte på dette, og det fikk jeg av deg nå. Takk!

Det er bare det at ingen andre har forståelse for at en helgetur med venner kan være noe problem, og det gjør alt vanskelig. Nå er jeg helt stressa, for jeg føler at jeg burde sagt fra med en gang at dette blir for mye for meg. Denne helgen var jeg ute to dager på rad, og det gikk ikke særlig bra. Jeg er så dum dum dum!!! Jeg utsetter alltid å si nei, og tilslutt kan jeg ikke. Arghhh!!

Men takk for støtten

[Sarah Elizabeth]

Min angst påvirker alle rundt meg i stor grad dessverre! Er veldig lei meg for det og også skamfull. Jeg har mot alle odds greid å få meg en kjæreste som jeg har holdt på en stund nå, men jeg føler meg som en gigantisk brems for ham fordi det er så mye jeg ikke greier å gjøre. Vi har fantastiske venner som ber oss med på mye, men det er nesten alltid sånn at jeg først takker ja (greier ikke å si nei og jeg har jo så lyst til å få det til), men så blir jeg livredd og avlyser i siste liten. Så må jo gubben dra alene da, og alle synes det er rart at jeg avlyser i siste liten til stadighet. Jeg føler at vennene mine stiller så mye opp for meg og aldri gir meg opp, mens jeg på min side aldri gir noe tilbake. Det gjør meg så trist. Da moren til min bestevenninne ble syk for litt siden, ville venninnen min gjerne ha meg med ut litt slik at hun fikk noe annet å tenke på. Jeg var veldig dårlig den dagen og jeg ble så nervevrak da vi var ute at det nesten ble sånn at min venninne måtte hjelpe meg i stedet for at jeg var til støtte for henne. Huff!

Vurderer å slå opp med kjæresten min.. Jeg føler at jeg bare er til hinder for ham. Han ønsker seg f.eks. barn veldig sterkt, men jeg er overhodet ikke skikket til å være mor og jeg tror vel egentlig ikke at jeg noen gang vil bli det..

[Gjest melmøll]

Min angst påvirker alle rundt meg i stor grad dessverre! Er veldig lei meg for det og også skamfull. Jeg har mot alle odds greid å få meg en kjæreste som jeg har holdt på en stund nå, men jeg føler meg som en gigantisk brems for ham fordi det er så mye jeg ikke greier å gjøre. Vi har fantastiske venner som ber oss med på mye, men det er nesten alltid sånn at jeg først takker ja (greier ikke å si nei og jeg har jo så lyst til å få det til), men så blir jeg livredd og avlyser i siste liten. Så må jo gubben dra alene da, og alle synes det er rart at jeg avlyser i siste liten til stadighet. Jeg føler at vennene mine stiller så mye opp for meg og aldri gir meg opp, mens jeg på min side aldri gir noe tilbake. Det gjør meg så trist. Da moren til min bestevenninne ble syk for litt siden, ville venninnen min gjerne ha meg med ut litt slik at hun fikk noe annet å tenke på. Jeg var veldig dårlig den dagen og jeg ble så nervevrak da vi var ute at det nesten ble sånn at min venninne måtte hjelpe meg i stedet for at jeg var til støtte for henne. Huff!

Vurderer å slå opp med kjæresten min.. Jeg føler at jeg bare er til hinder for ham. Han ønsker seg f.eks. barn veldig sterkt, men jeg er overhodet ikke skikket til å være mor og jeg tror vel egentlig ikke at jeg noen gang vil bli det..

Det er flott at du har mange som stiller opp og ikke gir opp. Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Vet ikke hva jeg kan si, men jeg håper du ikke gjør det slutt med kjæresten din, og jeg håper du lar vennene dine fortsette å be deg ut, prøve å ikke ha skyldfølelse. Hadde du hatt kreft f.eks så hadde du nok ikke følt det sånn, det er liksom noe annet med psykisk sykdon, det er så vanskelig for andre å forstå. Hvis du snakker åpent med dine venner om det, så kanskje du kan forsøke en gang å si at du setter pris på at de ber deg ut og at du egentlig vil, men at du ofte ikke klarer? Det er lett å miste venner hvis man avlyser uten å si noe, men da er det jo ikke fordi de ikke vil være sammen med deg mer, men fordi det virker som om du ikke er intressert.

Det der med forhold er kjempevanskelig! Men jeg tror vi bør prøve å holde på dem, ikke gjøre det slutt for å skåne dem, vi kan ikke avgjøre hva som er det beste for dem. Det med barn...Jeg har også lyst på barn, men er ikke i stand til å ta meg av noen nå. Samboeren min hadde veldig lyst på barn før, men jeg tror han har gitt opp å tro at jeg blir bra, så nå er han ikke noe gira på det lenger. Det er trist.

Vi må bare prøve å beholde troen på bedring Sarah Elizabeth!

*klem*

[Sarah Elizabeth]

Det er flott at du har mange som stiller opp og ikke gir opp. Jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Vet ikke hva jeg kan si, men jeg håper du ikke gjør det slutt med kjæresten din, og jeg håper du lar vennene dine fortsette å be deg ut, prøve å ikke ha skyldfølelse. Hadde du hatt kreft f.eks så hadde du nok ikke følt det sånn, det er liksom noe annet med psykisk sykdon, det er så vanskelig for andre å forstå. Hvis du snakker åpent med dine venner om det, så kanskje du kan forsøke en gang å si at du setter pris på at de ber deg ut og at du egentlig vil, men at du ofte ikke klarer? Det er lett å miste venner hvis man avlyser uten å si noe, men da er det jo ikke fordi de ikke vil være sammen med deg mer, men fordi det virker som om du ikke er intressert.

Det der med forhold er kjempevanskelig! Men jeg tror vi bør prøve å holde på dem, ikke gjøre det slutt for å skåne dem, vi kan ikke avgjøre hva som er det beste for dem. Det med barn...Jeg har også lyst på barn, men er ikke i stand til å ta meg av noen nå. Samboeren min hadde veldig lyst på barn før, men jeg tror han har gitt opp å tro at jeg blir bra, så nå er han ikke noe gira på det lenger. Det er trist.

Vi må bare prøve å beholde troen på bedring Sarah Elizabeth!

*klem*

Tusen takk for dine ord, melmøll! De varmer :-) Jeg har greid å være nokså åpen med et par av mine beste venner og jeg er faktisk blitt møtt med mer forståelse enn jeg torde håpe på, så det er et godt råd å si det som det er ja. Jeg må bli flinkere til det.

Kjæresten min sier akkurat det med at han må få avgjøre selv hva som er best for ham og at jeg må slutte å tro at jeg vet det bedre enn han gjør selv. Det er bare det at jeg føler litt at han ikke tar meg på alvor når jeg sier at jeg nok aldri vil bli i stand til å følge opp et barn på en god måte selv om jeg har lyst. Han snakker om det som om jeg plutselig en dag blir frisk og forandrer mening bare jeg blir litt eldre først.

Men det er jo riktig som du sier da, man må aldri gi opp håpet om bedring! Ha en fin dag :-) Klem til deg