Et hjertesukk.../Wenke

[Poetica]

Jeg fikk et stort astmaanfall i forrige uke, det varte i ett par dager – etter at jeg de siste 2 årene har sluppet innleggelser, måtte jeg hentes i ambulanse igjen… For et nederlag!

Jeg sliter… Selv om anfallet er over, så henger det igjen i hver fiber i kroppen… Det er som om hver bidige celle i kroppen er strukket til det ytterste, det er som om sinnet er lagt i ruiner… Det er en kamp…

Og det aller verste er egentlig ikke det å få et alvorlig anfall, men det å komme seg fysisk og kanskje aller mest psykisk etterpå… Selve anfallet er på en måte bare en liten del av det hele... Når det står på, så mister jeg mye av hukommelsen, jeg vet ikke hva som skjer rundt meg, de som snakker til meg får muligens svar i ørska, det krever mer energi enn å gå 100 mil, og kroppen konsentrerer seg om en ting, å overleve… Spør noen meg om hva som skjedde der og da, vet jeg ikke annet enn det erfaringen min fra tidligere har lært meg… Det eneste jeg vet, er at jeg er smilende og blid, selv om jeg er i anfall... Det virker nok ikke som om det gjør meg så mye, selv om jeg er blå på leppene, og blodgassen viser elendige verdier... Kanskje mister jeg mye av muligheten til å få noen å prate med pga det? Jeg er kanskje en pasient det er lett å overse, for jeg ringer ikke etter hjelp...de kommer jo når de kommer lell...

Men etterpå, de fysiske smertene – i ryggen, i musklene rundt ribbena… Krampene i beina, hodemertene… det går over etter noen dager, etter ei uke kanskje…

Følelsen av å være fullstendig tappet for krefter… Det kan jeg leve med…

Men ikke tungsinnet, det tar nesten knekken på meg, og alt blir så svart, så tungt, så meningsløst… Hvorfor er det slik? Er det kampen for å overleve som tar alle krefter?

De sier at et anfall tar ca 3 dager før det er over… Men hvor lang tid tar det egentlig å fullt ut bli restituert?

Jeg savner de på lungeavdelingen i Trondheim, de kjente meg, de visste når jeg trengte noen å snakke med, de visste hvem jeg var... Nå har jeg nettopp kommet hjem fra sykehuset her, de vet ikke at jeg har vært innlagt over 60 ganger med dette, de hadde nok visst det, hadde de giddet og ta en titt i mine gamle journaler... De trodde at dette var en av mine første ganger med en slik runde. Jeg sa ikke noe om det, orket ikke... Men jeg er så lei av å kjempe mot denne sykdommen, jeg tror ingen aner hvor lei jeg er...

For et slit livet er i blant... Jeg føler meg ubrukelig... Men det hjelper kanskje å få skrevet frustrasjonen ned... Så jeg prøver det...

:o/

[Wenke Lunde, Sykepleier]

Ja, jeg forstår at dette ikke er lett. Jeg vet fra en venninne som har hatt det slik som deg at dette er helt ille. Jeg tror på at det er kampen for å overleve som "knekker" mange andre sanser, kroppen vet hva den skal prioritere når det står på. Min venninne som hadde slike alvorlige anfall, måtte brenne det sengetøyet hun hadde brukt da det skjedd, for hun orket ikke bli minnet på det. Jeg tror det er viktig at noen forteller at slik kan det være. Mange tror at astma er en grei sykdom fordi de som har astma for tiden har det stort sett veldig bra. Du må være glad for at det tar lang tid mellom anfallene, men allikevel har jeg ingen problemer med å forså hjertesukket, da du sikkert nå i lange perioder vil være redd og usikker fordi det "brast" igjen. Jeg føler med deg!

[Poetica]

Ja, jeg forstår at dette ikke er lett. Jeg vet fra en venninne som har hatt det slik som deg at dette er helt ille. Jeg tror på at det er kampen for å overleve som "knekker" mange andre sanser, kroppen vet hva den skal prioritere når det står på. Min venninne som hadde slike alvorlige anfall, måtte brenne det sengetøyet hun hadde brukt da det skjedd, for hun orket ikke bli minnet på det. Jeg tror det er viktig at noen forteller at slik kan det være. Mange tror at astma er en grei sykdom fordi de som har astma for tiden har det stort sett veldig bra. Du må være glad for at det tar lang tid mellom anfallene, men allikevel har jeg ingen problemer med å forså hjertesukket, da du sikkert nå i lange perioder vil være redd og usikker fordi det "brast" igjen. Jeg føler med deg!

Det har gått litt lengre tid, og det går allerede mye bedre. Det begynner å slippe taket nå...

Hverdagen er jo øyeblikkelig i gang igjen, og det er masse som må gjøres før det kommer masse gjester til den 17. mai. )

Jeg kjenner at jeg ikke helt har fått igjen energien, men det går greit å få gjort det som må gjøres lell. Egentlig skulle jeg vel fremdeles ha vært innlagt, men jeg skrev meg ut tidligere enn jeg burde, da det var så ekstremt stressende å være der. Jeg angrer ikke, det er best å være hjemme! )

Denne gangen har jeg nektet å la meg medisinere med prednison, og jeg vet av erfaring at det i seg selv gjør det psykisk lettere i hvert fall. Det tar kanskje litt lenger tid, men heller det enn å drukne helt i depping. For det er det jeg gjør når jeg går på prednison, jeg blir nesten suicidal, og det er helt naturstridig i forhold til den fighteren jeg faktisk er. Så jeg valgte bevisst å si nei til en slik kur. jeg tror faktisk at det var litt lurt av meg, jeg! Tiden vil vel vise det...

Takk for at du tok deg tid, Wenke, dette er ikke så lett å formidle til familien, de har da sannelig mer enn nok med at både jeg og minstejenta vår har en så alvorlig astma. )

Jeg trøster meg med at det nå ikke er så ofte at jeg er syk lenger, som du også sier. For noen år siden lå jeg på et snitt på 16 innleggelser årlig, så 2 ganger på 2 år, det er mindre enn jeg noengang turde drømme om!

Takk skal du ha!

)

Du fortjener en *klem*