Er det lov og vits i å hate?

[Melba1365380968]

Er det lov å hate noen som har ødelagt livet mitt?

Er det noen vits i å hate han? Vil jeg spises opp innenfra av hat? Vil jeg ende opp uten mulighet til å kjenne glede?

Jeg har store problemer med å kjenne noen følelser i det hele tatt. Jeg er tom. Men jeg lurer på om det hadde vært bedre hvis jeg i det minste kunne unne meg å hate han. Nå føler jeg ingenting, hverken ovenfor han eller noen andre (unntatt nærmeste familie, som jeg vet jeg er glad i).

Hvorfor må det fortsette å være et vakuum i meg?

Jeg vet at fordi jeg ble utsatt for dette lange, lange overgrepet, så har jeg sluttet å vise noen som helst følelser fordi det kunne sette meg i livsfare den gang. Men hvorfor kan jeg ikke i det minste KJENNE følelsene?

Huff...

[Gjest lillee_my88]

jeg tror kanskje ting blir bedre av at du lærer deg å innrømme følelsene dine, og akkurat nå er de hat og sinne. slipp dem ut. de kan jo ikke skade noen? selv om du hater han betyr jo ikke det at du hater alle andre du ser?

har ikke selv vært utsatt for overgrep, men ble psykisk mishandlet av mor så lenge jeg kan huske... og etterhvert gikk det opp for meg at jeg har jo ikke gjort noe, dette er jo ikke min feil! og slapp til litt følelser av hat.. og da følte jeg meg mye bedre ellers også, jeg tillot meg å hate henne, selv om det er mora mi så krever jeg at hun behandler meg skikkelig.. det klarer hun ikke så da vil ikke jeg like henne.. og det føltes godt. jeg fikk bedre selvtillit, for ingenting var jo min feil av dette, det var jo hennes! Tror det kan hjelpe alle som har blitt utsatt for noe som helst, innrøm følelsene! bedre det en at det gnager i deg, og du føler det er din skyld. for det er det ikke!

[vanilje]

Jeg mener at alle følelser er lov, ikke noe rett eller galt, i utgangspunktet. Det eneste jeg tror man må passe seg for, er bitterheten. At om du om 20år fortsatt sitter og tenker på alt i fortiden, og ikke klarer tenke nåtid eller fremtid, da ville jeg blitt urolig.

[Melba1365380968]

Jeg mener at alle følelser er lov, ikke noe rett eller galt, i utgangspunktet. Det eneste jeg tror man må passe seg for, er bitterheten. At om du om 20år fortsatt sitter og tenker på alt i fortiden, og ikke klarer tenke nåtid eller fremtid, da ville jeg blitt urolig.

Først: takk for svar begge to :-) Er ikke så alene lenger når dere svarer..

Jeg er redd for bitterheten i fremtiden også.. Har ikke lyst til å ende opp som en bitter person. Men jeg synes det er vanskelig at jeg skal være "the bigger person", og på en måte tilgi han for det han gjorde. Jeg synes det ser ut til å være en sammenheng mellom det at jeg ikke hater han for det han gjorde, og at jeg klarer å heve meg over det. Jeg er overhodet ikke der ennå at jeg kan tilgi han for det han gjorde! Jeg sliter noe jæ.... med akkurat det. Kan hende at et steg på veien er å hate han? Og når jeg er "ferdig" med å hate han, så kan jeg kanskje for min egen del på en måte tilgi han, slik at jeg er ferdig med han? Jeg kommer ALDRI til å snakke med ham igjen, eller fortelle ham "jeg tilgir deg" - jeg tenker mer at det er en tanke jeg kan forsone meg med, mens han gjerne må tro at jeg hater ham.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til dette.

Hører jo stadig vekk om ofre som sier: "da jeg tilga ham fikk jeg det mye bedre med meg selv, da kunne livet gå videre".

Er jeg inne på noe, eller overhodet ikke?

[Gjest lillee_my88]

Først: takk for svar begge to :-) Er ikke så alene lenger når dere svarer..

Jeg er redd for bitterheten i fremtiden også.. Har ikke lyst til å ende opp som en bitter person. Men jeg synes det er vanskelig at jeg skal være "the bigger person", og på en måte tilgi han for det han gjorde. Jeg synes det ser ut til å være en sammenheng mellom det at jeg ikke hater han for det han gjorde, og at jeg klarer å heve meg over det. Jeg er overhodet ikke der ennå at jeg kan tilgi han for det han gjorde! Jeg sliter noe jæ.... med akkurat det. Kan hende at et steg på veien er å hate han? Og når jeg er "ferdig" med å hate han, så kan jeg kanskje for min egen del på en måte tilgi han, slik at jeg er ferdig med han? Jeg kommer ALDRI til å snakke med ham igjen, eller fortelle ham "jeg tilgir deg" - jeg tenker mer at det er en tanke jeg kan forsone meg med, mens han gjerne må tro at jeg hater ham.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til dette.

Hører jo stadig vekk om ofre som sier: "da jeg tilga ham fikk jeg det mye bedre med meg selv, da kunne livet gå videre".

Er jeg inne på noe, eller overhodet ikke?

tror ikke tilgi er noen løsning, jeg kommer f eks aldri til å tilgi moren min før hun selv skjønner hva hun gjorde... og jeg tror ikke en ovegriper klarer å se selv hva han gjør... bedre å la følelsene få komme ut og så glemme... at du kan si høyt for deg selv jeg hater ham, og er ferdig med det! så ikke noe ligger og gnager hele tida.. tro nok det er det samme for de som tilgir, de har kanskje blitt "lært opp til" å tilgi, og vil slippe ut den følelsen? at de ikke tørr å hate? men at de klarer å gjøre noe som gjør at de "glemmer"... om du skjønner? så om å hate og glemme eller å tilgi og glemme er løsningen for deg, vet bare du.

[vanilje]

Først: takk for svar begge to :-) Er ikke så alene lenger når dere svarer..

Jeg er redd for bitterheten i fremtiden også.. Har ikke lyst til å ende opp som en bitter person. Men jeg synes det er vanskelig at jeg skal være "the bigger person", og på en måte tilgi han for det han gjorde. Jeg synes det ser ut til å være en sammenheng mellom det at jeg ikke hater han for det han gjorde, og at jeg klarer å heve meg over det. Jeg er overhodet ikke der ennå at jeg kan tilgi han for det han gjorde! Jeg sliter noe jæ.... med akkurat det. Kan hende at et steg på veien er å hate han? Og når jeg er "ferdig" med å hate han, så kan jeg kanskje for min egen del på en måte tilgi han, slik at jeg er ferdig med han? Jeg kommer ALDRI til å snakke med ham igjen, eller fortelle ham "jeg tilgir deg" - jeg tenker mer at det er en tanke jeg kan forsone meg med, mens han gjerne må tro at jeg hater ham.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til dette.

Hører jo stadig vekk om ofre som sier: "da jeg tilga ham fikk jeg det mye bedre med meg selv, da kunne livet gå videre".

Er jeg inne på noe, eller overhodet ikke?

Jeg kommer ikke til å tilgi heller, men vet at mange ser på det som "det eneste rette".

Hat kan være bra, hvis du føler sterkest for det, så er det det rette for deg :-)

[Gjest xbellax]

gi deg selv tid, du føler ingenting og det er ok. ikke press frem følelser -de kommer etterhvert. hat er selvsagt naturlig og svært nødvendig å føle. bitterhet skal du ikke være redd for, den er på lik linje med sinne og sorg -helt nødvendig å kjenne på og være i. det du skal vakte deg for er å bli sittende fast i en fase, men du beveger deg ser jeg -og dessuten må du ha i minne at dette er ting som tar tid.

all mulig lykke til videre på veien.

[infine]

Først: takk for svar begge to :-) Er ikke så alene lenger når dere svarer..

Jeg er redd for bitterheten i fremtiden også.. Har ikke lyst til å ende opp som en bitter person. Men jeg synes det er vanskelig at jeg skal være "the bigger person", og på en måte tilgi han for det han gjorde. Jeg synes det ser ut til å være en sammenheng mellom det at jeg ikke hater han for det han gjorde, og at jeg klarer å heve meg over det. Jeg er overhodet ikke der ennå at jeg kan tilgi han for det han gjorde! Jeg sliter noe jæ.... med akkurat det. Kan hende at et steg på veien er å hate han? Og når jeg er "ferdig" med å hate han, så kan jeg kanskje for min egen del på en måte tilgi han, slik at jeg er ferdig med han? Jeg kommer ALDRI til å snakke med ham igjen, eller fortelle ham "jeg tilgir deg" - jeg tenker mer at det er en tanke jeg kan forsone meg med, mens han gjerne må tro at jeg hater ham.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til dette.

Hører jo stadig vekk om ofre som sier: "da jeg tilga ham fikk jeg det mye bedre med meg selv, da kunne livet gå videre".

Er jeg inne på noe, eller overhodet ikke?

Min far døde for et år siden. (85 år gml, han var en gammel far).

Jeg tilgav ham aldri. Han ba aldri meg om tilgivelse. Ti år før han døde fortalte at han hadde snakket med Gud og at han var tilgitt fra ham. Jeg hadde altså ingenting å si. Så ingen tilgivelse herfra.

Derimot fantasier om ham i forskjellige dramatiske smertehelveter. Som at han ligger fastbundet på en båre som går inn i et hull i veggen. Flammebrølet fra hullet overdøver skrikene hans. Men jeg hører at han ber om å slippe, ikke om tilgivelse.

[Gjest kanrataman]

Hat hjelper aldri. Det er bare ødeleggende.

[Gjest kanrataman]

Jeg kommer ikke til å tilgi heller, men vet at mange ser på det som "det eneste rette".

Hat kan være bra, hvis du føler sterkest for det, så er det det rette for deg :-)

Niks, det kommer aldri noe godt ut av hat. Hat er destruktivt. Rett og slett. Alltid.

[Gjest kanrataman]

Min far døde for et år siden. (85 år gml, han var en gammel far).

Jeg tilgav ham aldri. Han ba aldri meg om tilgivelse. Ti år før han døde fortalte at han hadde snakket med Gud og at han var tilgitt fra ham. Jeg hadde altså ingenting å si. Så ingen tilgivelse herfra.

Derimot fantasier om ham i forskjellige dramatiske smertehelveter. Som at han ligger fastbundet på en båre som går inn i et hull i veggen. Flammebrølet fra hullet overdøver skrikene hans. Men jeg hører at han ber om å slippe, ikke om tilgivelse.

Tragisk.

Tilgitt av Gud? Narr meg ikke til å le. Huff. Trist.

Gud eksisterer ikke.

[Gjest kanrataman]

Først: takk for svar begge to :-) Er ikke så alene lenger når dere svarer..

Jeg er redd for bitterheten i fremtiden også.. Har ikke lyst til å ende opp som en bitter person. Men jeg synes det er vanskelig at jeg skal være "the bigger person", og på en måte tilgi han for det han gjorde. Jeg synes det ser ut til å være en sammenheng mellom det at jeg ikke hater han for det han gjorde, og at jeg klarer å heve meg over det. Jeg er overhodet ikke der ennå at jeg kan tilgi han for det han gjorde! Jeg sliter noe jæ.... med akkurat det. Kan hende at et steg på veien er å hate han? Og når jeg er "ferdig" med å hate han, så kan jeg kanskje for min egen del på en måte tilgi han, slik at jeg er ferdig med han? Jeg kommer ALDRI til å snakke med ham igjen, eller fortelle ham "jeg tilgir deg" - jeg tenker mer at det er en tanke jeg kan forsone meg med, mens han gjerne må tro at jeg hater ham.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til dette.

Hører jo stadig vekk om ofre som sier: "da jeg tilga ham fikk jeg det mye bedre med meg selv, da kunne livet gå videre".

Er jeg inne på noe, eller overhodet ikke?

Det er nok best å tilgi, ja. Men ikke sikkert det er mulig.

[Gjest tatuttatei]

Først: takk for svar begge to :-) Er ikke så alene lenger når dere svarer..

Jeg er redd for bitterheten i fremtiden også.. Har ikke lyst til å ende opp som en bitter person. Men jeg synes det er vanskelig at jeg skal være "the bigger person", og på en måte tilgi han for det han gjorde. Jeg synes det ser ut til å være en sammenheng mellom det at jeg ikke hater han for det han gjorde, og at jeg klarer å heve meg over det. Jeg er overhodet ikke der ennå at jeg kan tilgi han for det han gjorde! Jeg sliter noe jæ.... med akkurat det. Kan hende at et steg på veien er å hate han? Og når jeg er "ferdig" med å hate han, så kan jeg kanskje for min egen del på en måte tilgi han, slik at jeg er ferdig med han? Jeg kommer ALDRI til å snakke med ham igjen, eller fortelle ham "jeg tilgir deg" - jeg tenker mer at det er en tanke jeg kan forsone meg med, mens han gjerne må tro at jeg hater ham.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til dette.

Hører jo stadig vekk om ofre som sier: "da jeg tilga ham fikk jeg det mye bedre med meg selv, da kunne livet gå videre".

Er jeg inne på noe, eller overhodet ikke?

Uten at jeg vet hva du har opplevd, tenker jeg på dette sitatet:

"Se med kjærlighetens øye - og du er i paradiset.

Se med hatets øyne - og du er i helvete."

Dette tenker jeg på når noen har gjort meg noe sårt. Når jeg går og skuler på noen og tenker på den urett de gjør, har jeg det ikke godt inni meg :-) Legger jeg det bak meg, har jeg det mye bedre inni meg.

Samtidig er det sikkert lurt å få uttrykk for følelsene. Sette ord på dem. Gjerne også få en slags bekreftelse fra andre at dine tanker er ok.

Saken er vel å komme videre i livet etterpå. Legge ting bak seg.

"Slik som du vil ønske å ha levd i andre enden av livet, slik kan du leve alt nå."

er en annen leveregel. Men livet er jo ikke lett. Vi møter uforutsigbare ting hele veien og vi lever sammen med andre som vi ikke vet hvordan reagerer.

Lykke til i alle fall.

Dette var litt tidlig på morgenen for meg å filosofere...Men tanken min var i alle fall å være til hjelp. :-))

[Gjest tatuttatei...]

Uten at jeg vet hva du har opplevd, tenker jeg på dette sitatet:

"Se med kjærlighetens øye - og du er i paradiset.

Se med hatets øyne - og du er i helvete."

Dette tenker jeg på når noen har gjort meg noe sårt. Når jeg går og skuler på noen og tenker på den urett de gjør, har jeg det ikke godt inni meg :-) Legger jeg det bak meg, har jeg det mye bedre inni meg.

Samtidig er det sikkert lurt å få uttrykk for følelsene. Sette ord på dem. Gjerne også få en slags bekreftelse fra andre at dine tanker er ok.

Saken er vel å komme videre i livet etterpå. Legge ting bak seg.

"Slik som du vil ønske å ha levd i andre enden av livet, slik kan du leve alt nå."

er en annen leveregel. Men livet er jo ikke lett. Vi møter uforutsigbare ting hele veien og vi lever sammen med andre som vi ikke vet hvordan reagerer.

Lykke til i alle fall.

Dette var litt tidlig på morgenen for meg å filosofere...Men tanken min var i alle fall å være til hjelp. :-))

Ups!! Så ikke at jeg var inne på "overgrep"-sida.

Jeg tenkte på mer generelle leveregler.

Hadde noen begått overgrep mot meg, hadde jeg tillatt meg selv å hate. Sinne kan vel ikke lukkes inne...?

[Melba1365380968]

Niks, det kommer aldri noe godt ut av hat. Hat er destruktivt. Rett og slett. Alltid.

Hei!

Jeg er livredd for følelsen av hat. Jeg vil ikke hate. Jeg har ikke plass til å hate, det er en enormt stor og krevende følelse. Altoppslukende. Men jeg har så mye traumatisk energi bundet i kroppen min som må få uttrykt seg på en eller annen måte, og har fått beskjed av psykologen min om å prøve å rette et slags "overlevelsessinne" mot jævelen som ødela livet mitt. Prøve å kjenne at det nå er trygt nok og at han ikke kan drepe meg idag, sånn at det ikke er farlig for meg å uttrykke det jeg ville uttrykke den gangen alt skjedde. På den måten vil jeg kunne kvitte meg med en slags fastfrosset kamprespons.

Jeg har fundert og fundert i lange baner, fordi jeg klarer ikke helt dette med å være så sint (som jeg sikkert burde være, har god grunn til å være fly forbanna).

Siden jeg skrev dette innlegget for noen uker siden har jeg vært litt sint, en gang. Da ristet hele kroppen min fordi jeg strammet alt av muskler klar til å kjempe for livet. Ingen særlig god følelse. Siden dette skjedde hos psykologen, ble det til at jeg fikk beskjed om å i fantasien prøve å knuse jævelen, kjøre over han, ødelegge han. Nok knust til at jeg slapp å se ansiktet hans. Det føltes litt godt. Det blir nok masse mer fantasiknusing framover.

Jeg kan ikke annet enn å tenke at hat er en naturlig, menneskelig følelse. Det er en forferdelig følelse, og hvis det blir for mye av den kan det gi alvorlige konsekvenser for hver enkelt og samfunnet, men akkurat da jeg fikk til å bli litt sint og hate han i noen sekunder, så var det litt godt...

[Melba1365380968]

Ups!! Så ikke at jeg var inne på "overgrep"-sida.

Jeg tenkte på mer generelle leveregler.

Hadde noen begått overgrep mot meg, hadde jeg tillatt meg selv å hate. Sinne kan vel ikke lukkes inne...?

Hei, og takk for svar :-)

Jo, sinne kan lukkes inne. Gjemmes bort. Langt bort. Hos meg er det en nesten ikke-eksisterende følelse. Det jeg har opplevd har gjort at jeg ikke kan uttrykke sinne. Jeg blir livredd dersom jeg blir sint, fordi jeg automatisk forbinder det med ytterste livsfare. Er nok derfor psykologen min vil at jeg skal prøve å uttrykke litt berettiget sinne etterhvert som jeg føler meg trygg på at min overgriper ikke har makt over mitt liv idag.

De generelle levereglene dine var flotte, og jeg er helt enig med deg i dem. Det er vel litt derfor jeg kommer på kant med min egen etikk og moral når jeg plutselig vet at jeg sitter inne på et hat større enn jeg kan romme.

[vanilje]

Hei!

Jeg er livredd for følelsen av hat. Jeg vil ikke hate. Jeg har ikke plass til å hate, det er en enormt stor og krevende følelse. Altoppslukende. Men jeg har så mye traumatisk energi bundet i kroppen min som må få uttrykt seg på en eller annen måte, og har fått beskjed av psykologen min om å prøve å rette et slags "overlevelsessinne" mot jævelen som ødela livet mitt. Prøve å kjenne at det nå er trygt nok og at han ikke kan drepe meg idag, sånn at det ikke er farlig for meg å uttrykke det jeg ville uttrykke den gangen alt skjedde. På den måten vil jeg kunne kvitte meg med en slags fastfrosset kamprespons.

Jeg har fundert og fundert i lange baner, fordi jeg klarer ikke helt dette med å være så sint (som jeg sikkert burde være, har god grunn til å være fly forbanna).

Siden jeg skrev dette innlegget for noen uker siden har jeg vært litt sint, en gang. Da ristet hele kroppen min fordi jeg strammet alt av muskler klar til å kjempe for livet. Ingen særlig god følelse. Siden dette skjedde hos psykologen, ble det til at jeg fikk beskjed om å i fantasien prøve å knuse jævelen, kjøre over han, ødelegge han. Nok knust til at jeg slapp å se ansiktet hans. Det føltes litt godt. Det blir nok masse mer fantasiknusing framover.

Jeg kan ikke annet enn å tenke at hat er en naturlig, menneskelig følelse. Det er en forferdelig følelse, og hvis det blir for mye av den kan det gi alvorlige konsekvenser for hver enkelt og samfunnet, men akkurat da jeg fikk til å bli litt sint og hate han i noen sekunder, så var det litt godt...

Fantasiknusing etc er genialt! Akkurat nå ligger faren min under snøen i form av en meitemark, jeg plasserte han der og han har ikke plaget meg på lenge.

Ja, hat er en sterk følelse, men sinne eller "faen ta deg, du har ødelagt nok-tankegang" er like viktig. Man har også lov til å sørge. Det eneste jeg tenker er at man må passe seg for bitterheten, den tror jeg ikke fører noe bra med seg.

[Melba1365380968]

Fantasiknusing etc er genialt! Akkurat nå ligger faren min under snøen i form av en meitemark, jeg plasserte han der og han har ikke plaget meg på lenge.

Ja, hat er en sterk følelse, men sinne eller "faen ta deg, du har ødelagt nok-tankegang" er like viktig. Man har også lov til å sørge. Det eneste jeg tenker er at man må passe seg for bitterheten, den tror jeg ikke fører noe bra med seg.

Akkurat nå knuste jeg ham igjen. Og jeg tror jeg vil gjøre det offisielt en gang for alle, her på dol:

JEG HATER HAM!

[vanilje]

Akkurat nå knuste jeg ham igjen. Og jeg tror jeg vil gjøre det offisielt en gang for alle, her på dol:

JEG HATER HAM!

BRA!!!