Psykiatri; tabu? En skam å være psykisk syk?

[Gjest Jente31]

Er psykisk syke mennesker et dårligere menneske?

Dette er noe jeg lurer mye på. Jeg er vokst opp med at dette er tabu.

[Gjest majj pretson]

det er iallfall ekstremt mange som er hundre prosent åpen om at de er psykisk syk på internett og RL, steder som blink og nettby osv. Med bilde og grupper med hva de sliter med...

Blir nesten litt for mye også noen ganger. De blamerer seg selv, det er en balansegang dette. Særlig legger ut beinete bilder når de har sf og du ser tydelig arr på kroppen osv.

Og grupper med alle slags diagnoser, selvskading og psykiatriske problemer.

Blir nesten flau over å ha skada meg i ungdommen selv pga dette. Holder diagnosen bipolar lidelse hemmelig for absolutt alle og sier tabl. er for smerter eller epilepsi *ler*

Det er en balansegang som sagt, man trenger ikke skrike ut om sykdommene sine på bussen. Og da trenger en ikke gjøre det på nett heller. Er en slags svart/hvit-tenkning blant noen, de er imot at det skal være tabu, men ender med å blamere seg selv...

Min metode er jo helt grei, kan godt nevne diagnosen hos noen som vet litt hva det dreier seg om fra før, men uten å lage det til min identitet.

En skam er det absolutt ikke å være psykisk syk!!!, men jeg skammer meg veldig for arrene.

[Melba1365380968]

Nei! Det er min bestemte mening at psykisk syke ikke av noen som helst grunn er dårligere mennesker enn de psykisk friske! Husk at en veldig stor prosentandel av alle mennesker vil i løpet av livet oppleve en eller annen form for psykisk sykdom/lidelse.

Det er ingen likhetstegn mellom tabu/skam og dårlig menneske, det henger ikke sammen. At det i samfunnet og familier er tabu å snakke om at man har en psykisk lidelse er ikke fordi man trenger å skjule at man er et dårlig menneske, men fordi så mange i samfunnet og familier ikke vet hva de skal si dersom noen forteller at de er psykisk syke. Dette er i allefall min mening. Jeg holder mitt hode høyt hevet over alle som måtte ha en slik tabu/dårlig menneske mening, fordi jeg vet at jeg ikke er et dårlig menneske.

Jeg leste i avisa igår at 100% (!) av alle spurte jenter i Etiopia sa at de var blitt psykisk mishandlet, og mange av dem også fysisk. Hvor mange av disse som må leve videre med psykiske traumer, og som står i faresonen for å utvikle en psykisk lidelse á la PTSD, vet vel ingen, men de er overhodet ikke dårligere mennesker av den grunn.

[frosken]

Man er ikke et "dårligere menneske" som følge av at man har en psykiske lidelse.

Men noen mennesker med psykiske lidelser er vanskelige å forholde seg til, andre er det ikke.

Akkurat som det etter min oppfatning blir helt feil å kritisere noen fordi de har en psykisk lidelse, så blir det feil å ikke kunne vurdere noe som negativt selv om personen har en psykisk lidelse.

[Gjest Jente31]

Man er ikke et "dårligere menneske" som følge av at man har en psykiske lidelse.

Men noen mennesker med psykiske lidelser er vanskelige å forholde seg til, andre er det ikke.

Akkurat som det etter min oppfatning blir helt feil å kritisere noen fordi de har en psykisk lidelse, så blir det feil å ikke kunne vurdere noe som negativt selv om personen har en psykisk lidelse.

Du har et godt poeng. Jeg vil som psykisk dårlig ikke bli behandlet annerledes enn en som er psyk.frisk. Jeg setter stor pris på når noen sier fra om negative ting. Men det er også viktig for meg å få en slags bekreftelse på at jeg ikke er noe dårligere menneske for det. Bl.a fordi jeg har begrensinger ift arb.livet.

Faren sier ofte til mamma; "hva er det som feiler jenta, hun virker så tung". Hun sier jeg er deprimert. Men det vil han ikke godta (Og han er selv psykisk syk, noe han nekter å innse).

Farmoren min var schizofren, og var psykotisk. Men det fikk jeg ikke vite før nå nylig. Var man psyk, var man "gal" fikk jeg høre.. Broren min led av depresjon på ungd.skolen, jeg også. Men det ble aldri snakket høyt om. Tabu!

Derfor gikk jeg selv i den troen også..

Jeg hadde lenge hanglet, før jeg i 2003 ble sykemeldt første gang, pga slitenhet. Legen ga meg diagnose depresjon. Men jeg forsto det ikke. Eller, jeg ville ikke forstå det (?).

Hadde ikke dette vært tabu, og jeg innsett at det var depresjon jeg var rammet av, ville jeg kansje vært spart for mye og kommet lengre i dag. Ikke at jeg er bitter for det, jeg har kun meg selv å takke. Men jeg er derimot glad for at jeg innså det som 31 åring, livet er ikke ferdig enda, og jeg er glad det finnes hjelp å få :-)

[Gjest Jente31]

Nei! Det er min bestemte mening at psykisk syke ikke av noen som helst grunn er dårligere mennesker enn de psykisk friske! Husk at en veldig stor prosentandel av alle mennesker vil i løpet av livet oppleve en eller annen form for psykisk sykdom/lidelse.

Det er ingen likhetstegn mellom tabu/skam og dårlig menneske, det henger ikke sammen. At det i samfunnet og familier er tabu å snakke om at man har en psykisk lidelse er ikke fordi man trenger å skjule at man er et dårlig menneske, men fordi så mange i samfunnet og familier ikke vet hva de skal si dersom noen forteller at de er psykisk syke. Dette er i allefall min mening. Jeg holder mitt hode høyt hevet over alle som måtte ha en slik tabu/dårlig menneske mening, fordi jeg vet at jeg ikke er et dårlig menneske.

Jeg leste i avisa igår at 100% (!) av alle spurte jenter i Etiopia sa at de var blitt psykisk mishandlet, og mange av dem også fysisk. Hvor mange av disse som må leve videre med psykiske traumer, og som står i faresonen for å utvikle en psykisk lidelse á la PTSD, vet vel ingen, men de er overhodet ikke dårligere mennesker av den grunn.

Er vi for dårlig opplyst om psykiske lidelser?

[Gjest Jente31]

det er iallfall ekstremt mange som er hundre prosent åpen om at de er psykisk syk på internett og RL, steder som blink og nettby osv. Med bilde og grupper med hva de sliter med...

Blir nesten litt for mye også noen ganger. De blamerer seg selv, det er en balansegang dette. Særlig legger ut beinete bilder når de har sf og du ser tydelig arr på kroppen osv.

Og grupper med alle slags diagnoser, selvskading og psykiatriske problemer.

Blir nesten flau over å ha skada meg i ungdommen selv pga dette. Holder diagnosen bipolar lidelse hemmelig for absolutt alle og sier tabl. er for smerter eller epilepsi *ler*

Det er en balansegang som sagt, man trenger ikke skrike ut om sykdommene sine på bussen. Og da trenger en ikke gjøre det på nett heller. Er en slags svart/hvit-tenkning blant noen, de er imot at det skal være tabu, men ender med å blamere seg selv...

Min metode er jo helt grei, kan godt nevne diagnosen hos noen som vet litt hva det dreier seg om fra før, men uten å lage det til min identitet.

En skam er det absolutt ikke å være psykisk syk!!!, men jeg skammer meg veldig for arrene.

Jeg har kun vært på DOL. Men utfra det du skriver, tenker jeg at kansje ønsker noen oppmerksomhet rundt seg selv?

Jeg håper du kan komme til den dagen du ikke lenger skammer deg over arrene.

Jeg trodde lenge at det var en diagnose som het "utbrenthet". Dette var så mye mer akseptabelt. Og jeg forsto virkelig ikke, før jeg i fjor fant DOL, at utbrenthet er en motebetegnelse på depresjon. Utbrenthet var mye mer akseptabelt, enn depresjon;)

Godt vi ikke er noen dårligere mennesker enn andre, iallefall! Det kan øke selvfølelsen, bare å vite det.

[Gjest kvinne 46]

Mange veit ikkje korleis dei skal forholde seg til psykisk sjukdom. Eg hadde ei veninne som ikkje var redd depresjonen min - det var herleg. Ho kunne lytte samtidig som ho var fast. Eg spurte henne ein gong kva ho såg i meg. "Det er mykje det", svarte ho berre :-) (sikkert både positive og negative ting).

Prøv å vere god mot deg sjølv. Det treng du no i denne vanskelege tida.

[Gjest lillee_my88]

Jeg har kun vært på DOL. Men utfra det du skriver, tenker jeg at kansje ønsker noen oppmerksomhet rundt seg selv?

Jeg håper du kan komme til den dagen du ikke lenger skammer deg over arrene.

Jeg trodde lenge at det var en diagnose som het "utbrenthet". Dette var så mye mer akseptabelt. Og jeg forsto virkelig ikke, før jeg i fjor fant DOL, at utbrenthet er en motebetegnelse på depresjon. Utbrenthet var mye mer akseptabelt, enn depresjon;)

Godt vi ikke er noen dårligere mennesker enn andre, iallefall! Det kan øke selvfølelsen, bare å vite det.

majj: enig med deg der, vi burde heller lære mer om psykdommer på skolen, heller enn å lære alt om noe fra en tilfeldig person på nettet, at det "folk flest" vet om en psykdom er pga hva de har sett på blink/nettby osv..

tror det ville hjulpet mange å hatt "opplæring" på skolen, lære å skille mellom ulike lidelser, slik at "ja depresjon er en psykisk sykdom, men personen er ikke gal" og "noen blir sykere enn andre,men det er bare % av de som har en psykisk lidelse som trenger å legges inn" for å vise at det ikker så "mange" som må legges inn, at det er fåtallet, at de fleste klarer seg med terapi..

Selv er jeg veldig imot å snakke om problemene mine til alle jeg ser, har hatt noen venninner som et få måneder etter vi er blitt kjent "buser ut" med at de har det så vondt, blitt mobba, hater en av foreldrene sine pga ditt og datt... da mister jeg egentlig litt respekt, slik "info" hører til nære venneforhold som har vokst over lang tid, ikke etter knapt et halvt år som venner.. da føler jeg det blir "FÅ OPPMERKSOMHET NÅ!!" og jeg prøver å la være å gi dem "næring" med å spørre hvordan det går, for å høre hvor "jævlig" alt er den uka...

De som faktisk er psyke vil ikke ha så mye oppmerksomhet, helst ikke være til bry for noen, og da være konstant til "bry" på denne måten, det blir falskt føler jeg..og problemene disse ex-venninnene mine hadde, vel, de har de fleste tenåringer..

og det finnes folk som har det mye verre, f eks jeg som har blitt psykisk mishandlet ser ikke helt hva som er så "farlig" med at "mor er teit og kjefter hver gang jeg glemmer oppvasken".. og når jeg foreslo av "minn henne på at du går på skole og jobber,og siden hun og jobber så får dere heller dele på oppgavene, hun må da skjønne at du og er sliten?" "nei for sier jeg i fra så blir hu bare sur"... altså har hun ikke forsøkt å si ifra heller, hun bare "klager" til alle rundt seg hvor fælt det er.

Det kan godt være slik oppførsel som gir mange et dårlig inntrykk av psykisk syke, at de som de hører ifra bare "klager" og vil ha oppmerksomhet, de som faktisk lider mest er (stort sett) de som lager minst oppmerksomhet rundt seg selv, og hvis man ikke har hatt et problem selv så er det vanskelig å vite..

[basssee]

En gang i tiden var det faktisk et stort tabu å ha kreft!

Jeg føler at tabuene rundt psykiske lidelser er på vei bort. Bare de siste fem årene har åpenheten rundt temaet økt dramatisk.

Før var jeg ekstremt opptatt av å skjule min psykiske lidelse ovenfor venner og slekt. Nå er jeg 100% åpen om alle mine lidelser, med verdens største selvfølgelighet i stemmen. Og da viser det seg at så og si alle man har kjent i tiår har noe selv, eller noen i nærmeste familie som sliter med ett eller annet.

Det som førte til min egen fullstendige åpenhet var innsikten om at psykiske problemer overhodet ikke har noe med svakhet å gjøre, og at man på ingen måte er skyld i det selv.

Men man må jo selvfølgelig ha sosiale antenner. Man legger ikke ut om sine lidelser i enhver anledning, til enhver tid

[Melba1365380968]

Er vi for dårlig opplyst om psykiske lidelser?

Tenker du samfunnet som en helhet? Da vil jeg svare at ja, jeg mener alle kunne hatt godt av å vite mer om psykiske lidelser. Det er vel det mange organisasjoner jobber for at skal skje.

Når jeg leste spørsmålet ditt en gang til så lurer jeg på hva du legger i uttrykket dårlige mennesker. Mener du dårlige som i at vi med psykisk lidelse ikke klarer å yte like mye som friske (det være seg i forhold til familie/venner/jobb), eller at enkelte med psykisk lidelse av og til kan være en prøvelse å forholde seg til (som alle mennesker vil være med jevne mellomrom), og at den skammen du spør om følger med en psykisk lidelse kommer av at det ofte blir generalisert som f.eks. psykisk syk=tenker bare på seg selv (eller noe i den duren).

Ble kanskje litt knotete skrevet.. Jeg har også tenkt lange tanker om hvorvidt jeg ble "mindre verdt" eller "dårligere" da jeg fikk min psykiske lidelse konstantert. Men når jeg tenker på hva et dårlig menneske er, så har det ikke noe med sykdom å gjøre - det har med hvordan man oppfører seg mot andre mennesker, dyr og generelt å gjøre. Hvis den psykiske lidelsen gjør at man er en drittsekk, som for eksempel psykopater, så kan jeg være enig i at man på en måte er et dårlig menneske. For denne type psykisk lidelse fører bare smerte med seg for alle som kommer i kontakt med dette mennesket (det er pga en slik situasjon jeg har blitt alvorlig traumatisert).

Vanskelig å generalisere, alle friske og psyke kan vel være dårlige mennesker, men jeg tror ikke det nødvendigvis er _fordi_ man er psyk eller frisk.

[Gjest Jente31]

En gang i tiden var det faktisk et stort tabu å ha kreft!

Jeg føler at tabuene rundt psykiske lidelser er på vei bort. Bare de siste fem årene har åpenheten rundt temaet økt dramatisk.

Før var jeg ekstremt opptatt av å skjule min psykiske lidelse ovenfor venner og slekt. Nå er jeg 100% åpen om alle mine lidelser, med verdens største selvfølgelighet i stemmen. Og da viser det seg at så og si alle man har kjent i tiår har noe selv, eller noen i nærmeste familie som sliter med ett eller annet.

Det som førte til min egen fullstendige åpenhet var innsikten om at psykiske problemer overhodet ikke har noe med svakhet å gjøre, og at man på ingen måte er skyld i det selv.

Men man må jo selvfølgelig ha sosiale antenner. Man legger ikke ut om sine lidelser i enhver anledning, til enhver tid

Sosiale antenner tror jeg er veldig viktig, på linje med en fysisk sykdom.

Flott at du med rak rygg kan være åpen om dine lidelser

Mulig det bare er jeg som ikke har fått det med meg. Men det skader sikkert ikke at man opplyser enda mer om dette temaet..?

[Gjest Jente31]

Mange veit ikkje korleis dei skal forholde seg til psykisk sjukdom. Eg hadde ei veninne som ikkje var redd depresjonen min - det var herleg. Ho kunne lytte samtidig som ho var fast. Eg spurte henne ein gong kva ho såg i meg. "Det er mykje det", svarte ho berre :-) (sikkert både positive og negative ting).

Prøv å vere god mot deg sjølv. Det treng du no i denne vanskelege tida.

Herlig å høre sånt..

Har innsett at jeg "fortjener" og oppfyller "kriteriene" til å få samtaler med psykiatrisk sykepleier i påvente av time på DPS. Så ja, jeg prøver å være god mot meg selv og ta vare på meg selv :-)

[Gjest Jente31]

Tenker du samfunnet som en helhet? Da vil jeg svare at ja, jeg mener alle kunne hatt godt av å vite mer om psykiske lidelser. Det er vel det mange organisasjoner jobber for at skal skje.

Når jeg leste spørsmålet ditt en gang til så lurer jeg på hva du legger i uttrykket dårlige mennesker. Mener du dårlige som i at vi med psykisk lidelse ikke klarer å yte like mye som friske (det være seg i forhold til familie/venner/jobb), eller at enkelte med psykisk lidelse av og til kan være en prøvelse å forholde seg til (som alle mennesker vil være med jevne mellomrom), og at den skammen du spør om følger med en psykisk lidelse kommer av at det ofte blir generalisert som f.eks. psykisk syk=tenker bare på seg selv (eller noe i den duren).

Ble kanskje litt knotete skrevet.. Jeg har også tenkt lange tanker om hvorvidt jeg ble "mindre verdt" eller "dårligere" da jeg fikk min psykiske lidelse konstantert. Men når jeg tenker på hva et dårlig menneske er, så har det ikke noe med sykdom å gjøre - det har med hvordan man oppfører seg mot andre mennesker, dyr og generelt å gjøre. Hvis den psykiske lidelsen gjør at man er en drittsekk, som for eksempel psykopater, så kan jeg være enig i at man på en måte er et dårlig menneske. For denne type psykisk lidelse fører bare smerte med seg for alle som kommer i kontakt med dette mennesket (det er pga en slik situasjon jeg har blitt alvorlig traumatisert).

Vanskelig å generalisere, alle friske og psyke kan vel være dårlige mennesker, men jeg tror ikke det nødvendigvis er _fordi_ man er psyk eller frisk.

Ja, jeg tenker mest på samfunnet som helhet.

Jeg er enig med deg i at dårlig oppførsel slik du beskriver, er det som kan beskrives som dårlige mennesker. Jeg hadde ikke tenkt på det. Man er jo ikke et dårligere menneske fordi man har diabetes heller.. En liten tankevekker;)

Kansje er psykiske lidelser for lite opplyst. Jeg vet ikke, mulig jeg som ikke har fått det med meg..

Men som bassee også skriver, så har det jo kommet mer frem i lyset siste åra. Og det synes jeg er bra.

[Gjest Jente31]

majj: enig med deg der, vi burde heller lære mer om psykdommer på skolen, heller enn å lære alt om noe fra en tilfeldig person på nettet, at det "folk flest" vet om en psykdom er pga hva de har sett på blink/nettby osv..

tror det ville hjulpet mange å hatt "opplæring" på skolen, lære å skille mellom ulike lidelser, slik at "ja depresjon er en psykisk sykdom, men personen er ikke gal" og "noen blir sykere enn andre,men det er bare % av de som har en psykisk lidelse som trenger å legges inn" for å vise at det ikker så "mange" som må legges inn, at det er fåtallet, at de fleste klarer seg med terapi..

Selv er jeg veldig imot å snakke om problemene mine til alle jeg ser, har hatt noen venninner som et få måneder etter vi er blitt kjent "buser ut" med at de har det så vondt, blitt mobba, hater en av foreldrene sine pga ditt og datt... da mister jeg egentlig litt respekt, slik "info" hører til nære venneforhold som har vokst over lang tid, ikke etter knapt et halvt år som venner.. da føler jeg det blir "FÅ OPPMERKSOMHET NÅ!!" og jeg prøver å la være å gi dem "næring" med å spørre hvordan det går, for å høre hvor "jævlig" alt er den uka...

De som faktisk er psyke vil ikke ha så mye oppmerksomhet, helst ikke være til bry for noen, og da være konstant til "bry" på denne måten, det blir falskt føler jeg..og problemene disse ex-venninnene mine hadde, vel, de har de fleste tenåringer..

og det finnes folk som har det mye verre, f eks jeg som har blitt psykisk mishandlet ser ikke helt hva som er så "farlig" med at "mor er teit og kjefter hver gang jeg glemmer oppvasken".. og når jeg foreslo av "minn henne på at du går på skole og jobber,og siden hun og jobber så får dere heller dele på oppgavene, hun må da skjønne at du og er sliten?" "nei for sier jeg i fra så blir hu bare sur"... altså har hun ikke forsøkt å si ifra heller, hun bare "klager" til alle rundt seg hvor fælt det er.

Det kan godt være slik oppførsel som gir mange et dårlig inntrykk av psykisk syke, at de som de hører ifra bare "klager" og vil ha oppmerksomhet, de som faktisk lider mest er (stort sett) de som lager minst oppmerksomhet rundt seg selv, og hvis man ikke har hatt et problem selv så er det vanskelig å vite..

Opplyses det ikke om psykiske lidelser på skolen i dag?

Du har noen gode poeng.

Jeg hater også å være til "bry" for andre. Jeg liker ikke å snakke om mine problemer til noen. Jeg liker ikke å bli oppfattet som "sytete".

Men jeg tror kansje det finnes en mellomting.. Jeg for min del har fortrengt mye pga dette, tror jeg. Både bevisst og ubevisst. Nå har imidlertid begeret rennet over, og jeg har havnet i en dyp (?) depresjon. Kansje kunne dette vært unngått, om jeg var mer åpen om mine problemer (?)

Vet ikke, bare en teori jeg har.

I følge NHD er det ikke syting om en snakker med noen om problemene sine for å "bli ferdig" med det; komme videre (om jeg har forstått det riktig).

Men jeg forstår godt poenget ditt; Kansje er det de som "syter" og "benytter" seg av psykdommen sin, som ødelegger for oss som ikke vil "bruke" denne for å oppnå fordeler? Jeg tør ikke påstå noe, til det vet jeg for lite.

[Gjest kvinne 46]

Herlig å høre sånt..

Har innsett at jeg "fortjener" og oppfyller "kriteriene" til å få samtaler med psykiatrisk sykepleier i påvente av time på DPS. Så ja, jeg prøver å være god mot meg selv og ta vare på meg selv :-)

Kjenner igjen følelsen med å skulle "fortene" behandling og hjelp. Er vant til å vere sterk og greie seg sjølv, veit du. Vant til å ta hensyn til andre sine behov.

Håper du får ein psykiatrisk sjukepleier som kan gå ved sida av deg og veilede/støtte deg. (min eks. psyk.sjukepl. blir nå mi svigerinne :-) Rart korleis ting forandrer seg.)

[Gjest melmøll]

Nei, psykisk syke er ikke dårligere mennesker. Det var et fint innslag i VG HELG på lørdag, med intervju av flere mennesker som har opplevd at psykisk eller fysisk sykdom har forandet deres syn på livet. Fabian Stang sier b.l.a at sykdommen har gjort han mer medmenneskelig. Jeg har blitt kjent med flere psykisk syke og synes disse er utrolig koselige personer. Psyksik sykdom gjør noe med en, man blir nødt til å tenke igjennom endel ting, om livet... Jeg tror det kan gjøre deg til et bedre medmenneske. Ihvertfall når man er blitt frisk og har overskudd og noe å gi.

Men, nå er alt det der mine tanker om hvordan jeg ser på dere andre psykisk pyke. Jeg er mye strengere med meg selv. Har ikke før nå begynt å fotelle hva jeg sliter med til andre. Føler skam over å ha sosial angst. Depresjon er ikke så tabu synes jeg. Men sosial angst! Det å være "redd" andre mennesker. Det å bære dårlig sosialt....Det å være flink sosialt er liksom dagens viktigste egenskap. Det å ha masse venner blir sett på som statussymbol...Jeg har ikke mye å stille opp med der.

Jeg føler også at det er vanskelig å være hjemme om dagen. Går og plager meg selv med å si til meg selv at jeg er lat og udugelig. Tenk på alle som jobber å sliter, og så er jeg hjemme og mottar penger! Jeg tør nesten ikke gå ut midt på dagen. Vil ikke at noen skal vite at jeg er hjemme.

Jeg ser an hvem jeg forteller det til. Jeg har ikke sagt noe til faren min. Han kan komme til å si noe sårende så jeg orker ikke.

(ps: har du hatt en koselig påske? :-)

[frosken]

Du har et godt poeng. Jeg vil som psykisk dårlig ikke bli behandlet annerledes enn en som er psyk.frisk. Jeg setter stor pris på når noen sier fra om negative ting. Men det er også viktig for meg å få en slags bekreftelse på at jeg ikke er noe dårligere menneske for det. Bl.a fordi jeg har begrensinger ift arb.livet.

Faren sier ofte til mamma; "hva er det som feiler jenta, hun virker så tung". Hun sier jeg er deprimert. Men det vil han ikke godta (Og han er selv psykisk syk, noe han nekter å innse).

Farmoren min var schizofren, og var psykotisk. Men det fikk jeg ikke vite før nå nylig. Var man psyk, var man "gal" fikk jeg høre.. Broren min led av depresjon på ungd.skolen, jeg også. Men det ble aldri snakket høyt om. Tabu!

Derfor gikk jeg selv i den troen også..

Jeg hadde lenge hanglet, før jeg i 2003 ble sykemeldt første gang, pga slitenhet. Legen ga meg diagnose depresjon. Men jeg forsto det ikke. Eller, jeg ville ikke forstå det (?).

Hadde ikke dette vært tabu, og jeg innsett at det var depresjon jeg var rammet av, ville jeg kansje vært spart for mye og kommet lengre i dag. Ikke at jeg er bitter for det, jeg har kun meg selv å takke. Men jeg er derimot glad for at jeg innså det som 31 åring, livet er ikke ferdig enda, og jeg er glad det finnes hjelp å få :-)

Hva vil det si å være et "dårligere menneske"?

Man er som man er, enten det holdes hemmelig eller ikke.

[Gjest Jente31]

Hva vil det si å være et "dårligere menneske"?

Man er som man er, enten det holdes hemmelig eller ikke.

Jeg er enig med deg - man er som man er. Kjedelig om alle var like. Jeg har alltid ment at hver og en av oss er unike, fordi det ikke finnes noen "kopi" av oss. Jeg ser ikke ned på noen. Har faktisk problemer med å se ned på noen som omgivelsene sier jeg bør se ned på...

Får dårlig samvittighet her. Var kansje et dumt spm, med dårlig ordvalg. Håper ikke at noen misforstår..

Jeg spurte fordi jeg har vokst opp med at dette er et tabuområde,- at psyk.problemer er noe man ikke snakker høyt om.. Det har gjort meg usikker osv.. På meg selv. Ville høre hva andre mente med dette.

I mitt syn er altså alle like gode, friske som syke.

[Gjest Jente31]

Jeg er enig med deg - man er som man er. Kjedelig om alle var like. Jeg har alltid ment at hver og en av oss er unike, fordi det ikke finnes noen "kopi" av oss. Jeg ser ikke ned på noen. Har faktisk problemer med å se ned på noen som omgivelsene sier jeg bør se ned på...

Får dårlig samvittighet her. Var kansje et dumt spm, med dårlig ordvalg. Håper ikke at noen misforstår..

Jeg spurte fordi jeg har vokst opp med at dette er et tabuområde,- at psyk.problemer er noe man ikke snakker høyt om.. Det har gjort meg usikker osv.. På meg selv. Ville høre hva andre mente med dette.

I mitt syn er altså alle like gode, friske som syke.

Mente _om_ dette, skulle det stå