Er litt redd jeg.. hva om han blir voldelig da!

[Gjest Jente31]

Er litt redd jeg.. For han.. hva han kan finne på mot meg eller barna den dagen jeg sier klart ifra ang bruddet. Merker at jeg prøver å utsette å si klart fra..

Det er lenge siden, men han har en dom på seg fra før, for å ha mishandlet sin forrrige eks. Men det i alkohol påvirket tilstand, da.. Nå drikker han sjelden.. han har også blitt anmeldt for andre, små lovbrudd.

Sorry, jeg måtte bare få det ut. Det trenger selvsagt ikke skje nå, men jeg føler meg ikke trygg på han...

[Gjest kvinne 46]

Forstår du er redd.

Korleis reagerte eksen på at du flytta ut då? Tenker han at du vil kome tilbake?

Kanskje du skal bruke tid så ting kan roe seg før du tar neste steg.

Guten din, korleis har han det no?

[trissie]

Hei kjære jente31.

Jeg har sittet på sidelinjen uten å kommentere, men har stor medfølelse med deg. Det du skriver er veldig ærlig, og jeg forstår du er redd.

Men en ting jeg reagerer på, er alle forsøkene på å trøste deg!

Det er nærmest håpløst å trøste noen ved å gi ensidig tilslutning til alt du tenker og sier, og dermed la den andre parten forbli mystifisert og stigmatisert som psykopat og det som verre er.

Derfor har jeg lyst til å ta opp et tema som sikkert blir kontroversielt for mange.

Først og fremst, vold er en nærmest utilgivelig handling å utøve overfor hvem som helst. Og den vil jeg ikke forsvare.

Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida.

Derfor er jeg veldig skeptisk til å bruke psykopat-begrepet.

Forstår du hvorfor, er det lettere å unngå uten at det frikjenner han altså.

Ja, han straffer deg og barnet ditt. Det er slik du opplever det.

Men for at du skal bli kvitt frykten er det kanskje viktig å forstå hva som skjer?

Dette behøver ikke være fasiten, men et forsøk på mer konstruktiv hjelp.

Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Det er lett å henge seg opp i hans adferd, og knytte det altfor sterkt opp mot tidligere prinsippsamtaler eller hendelser.

Han opplever kanskje bare at han ber deg støtte han i avgjørelser?!!!

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)

Det får deg til å ta beslutninger som å flytte osv., og selv om du kanskje bør det kan det være viktig å forstå kommunikasjonen som trengs for å få fred?

Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?

Ut fra det jeg har lest fra deg, tror jeg han ganske sikkert opplever årsaken til bruddet som manglende enighet om grenser.

Men du opplever hans adferd som årsak.

Det kan bety at du unnviker det avgjørende punktet, nemlig enighet om grenser, fordi du kanskje ikke ser den forskjellen?

Først når vi viser en viss enighet i avgjørelser, ville vi klart å få til en dialog om avstraffelsen/konsekvensene for barnas oppførsel eller adferd.

Og det var kanskje ikke så tungt og vanskelig som du tror?

Kommunikasjon er vanskelig, men ikke vanskelig likevel :-)

Hvis dette kan være noe for deg å se på, så gir jeg gjerne en håndsrekning.

[Gjest skillsmisse_syndrom]

Hei kjære jente31.

Jeg har sittet på sidelinjen uten å kommentere, men har stor medfølelse med deg. Det du skriver er veldig ærlig, og jeg forstår du er redd.

Men en ting jeg reagerer på, er alle forsøkene på å trøste deg!

Det er nærmest håpløst å trøste noen ved å gi ensidig tilslutning til alt du tenker og sier, og dermed la den andre parten forbli mystifisert og stigmatisert som psykopat og det som verre er.

Derfor har jeg lyst til å ta opp et tema som sikkert blir kontroversielt for mange.

Først og fremst, vold er en nærmest utilgivelig handling å utøve overfor hvem som helst. Og den vil jeg ikke forsvare.

Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida.

Derfor er jeg veldig skeptisk til å bruke psykopat-begrepet.

Forstår du hvorfor, er det lettere å unngå uten at det frikjenner han altså.

Ja, han straffer deg og barnet ditt. Det er slik du opplever det.

Men for at du skal bli kvitt frykten er det kanskje viktig å forstå hva som skjer?

Dette behøver ikke være fasiten, men et forsøk på mer konstruktiv hjelp.

Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Det er lett å henge seg opp i hans adferd, og knytte det altfor sterkt opp mot tidligere prinsippsamtaler eller hendelser.

Han opplever kanskje bare at han ber deg støtte han i avgjørelser?!!!

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)

Det får deg til å ta beslutninger som å flytte osv., og selv om du kanskje bør det kan det være viktig å forstå kommunikasjonen som trengs for å få fred?

Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?

Ut fra det jeg har lest fra deg, tror jeg han ganske sikkert opplever årsaken til bruddet som manglende enighet om grenser.

Men du opplever hans adferd som årsak.

Det kan bety at du unnviker det avgjørende punktet, nemlig enighet om grenser, fordi du kanskje ikke ser den forskjellen?

Først når vi viser en viss enighet i avgjørelser, ville vi klart å få til en dialog om avstraffelsen/konsekvensene for barnas oppførsel eller adferd.

Og det var kanskje ikke så tungt og vanskelig som du tror?

Kommunikasjon er vanskelig, men ikke vanskelig likevel :-)

Hvis dette kan være noe for deg å se på, så gir jeg gjerne en håndsrekning.

Hei trissie

Ville bare si meg enig i mye av det du skriver. Og er selv sterk motstander av ordet psykopat, som jeg synes blir brukt alt for ofte. Opplevde selv under en skillsmisse at noen reagerte på min fremstilling av exen ved å kalle ham psykopat. Dette fikk meg i tenkeboksen. For å høre ordet psykopat om far til barna mine og mannen jeg hadde delt seng og hus med i mange år, ble for tøft for meg. Og han er det langt fra den beskrivelsen også.

Antagelig er exen til jente 31 både det ene og det andre. Jeg har aldri møtt hverken han eller henne. Men denne historien som har blitt gjengitt her, hører jeg i fire av fem skillsmisser.

Det har lett for å blir mange vonde oppgjør. Og krig mellom mamma og pappa er bare salt i såret for barna som er glade i begge to.

Men, det er jo et stort men, kan hende er han en av de få som virkelig er ute på tur og lider av både det ene og det andre. Da blir jo ting straks litt mer komplisert, enn sårede følelser.

[trissie]

Hei trissie

Ville bare si meg enig i mye av det du skriver. Og er selv sterk motstander av ordet psykopat, som jeg synes blir brukt alt for ofte. Opplevde selv under en skillsmisse at noen reagerte på min fremstilling av exen ved å kalle ham psykopat. Dette fikk meg i tenkeboksen. For å høre ordet psykopat om far til barna mine og mannen jeg hadde delt seng og hus med i mange år, ble for tøft for meg. Og han er det langt fra den beskrivelsen også.

Antagelig er exen til jente 31 både det ene og det andre. Jeg har aldri møtt hverken han eller henne. Men denne historien som har blitt gjengitt her, hører jeg i fire av fem skillsmisser.

Det har lett for å blir mange vonde oppgjør. Og krig mellom mamma og pappa er bare salt i såret for barna som er glade i begge to.

Men, det er jo et stort men, kan hende er han en av de få som virkelig er ute på tur og lider av både det ene og det andre. Da blir jo ting straks litt mer komplisert, enn sårede følelser.

Du har nøyaktig samme grunn som meg til å stille seg selv spørsmål i stedet for. :-)

Jeg gikk skikkelig i fellen selv, og måtte opp med ganske harde skyts mot meg selv til slutt. Jeg har bare blitt såååå lei av vår ensidige sutring og anklager mot mannen. Erfaringen min er det stikk motsatte av hva jeg en gang mente.

[Gjest kvinne 46]

Hei trissie

Ville bare si meg enig i mye av det du skriver. Og er selv sterk motstander av ordet psykopat, som jeg synes blir brukt alt for ofte. Opplevde selv under en skillsmisse at noen reagerte på min fremstilling av exen ved å kalle ham psykopat. Dette fikk meg i tenkeboksen. For å høre ordet psykopat om far til barna mine og mannen jeg hadde delt seng og hus med i mange år, ble for tøft for meg. Og han er det langt fra den beskrivelsen også.

Antagelig er exen til jente 31 både det ene og det andre. Jeg har aldri møtt hverken han eller henne. Men denne historien som har blitt gjengitt her, hører jeg i fire av fem skillsmisser.

Det har lett for å blir mange vonde oppgjør. Og krig mellom mamma og pappa er bare salt i såret for barna som er glade i begge to.

Men, det er jo et stort men, kan hende er han en av de få som virkelig er ute på tur og lider av både det ene og det andre. Da blir jo ting straks litt mer komplisert, enn sårede følelser.

Enig med deg.

Vi skriv ut frå den hjelp og trøyst vi har fått, og det som har hjelpt oss. Vi er forskjellige. Det som kan virke for noken treng ikkje virke for andre. Det er så mange nyanser.

Men vi bryr oss i alle fall om kvarandre her inne :-)

[trissie]

Enig med deg.

Vi skriv ut frå den hjelp og trøyst vi har fått, og det som har hjelpt oss. Vi er forskjellige. Det som kan virke for noken treng ikkje virke for andre. Det er så mange nyanser.

Men vi bryr oss i alle fall om kvarandre her inne :-)

Ikke uenig med deg!

Men, det triste er at det ofte er lettere å lytte til råd fra de som holder med enn de som prøver å foreslå endringer. Ikke sant?

Det er noe som heter at det er vanskligere å lytte til råd som hjelper enn til råd som bekrefter. Det er mitt utgangspunkt.

Og kunne jeg bare argumentere meg blå, slik at minst ETT barn slipper å leve med ufortjent negative tanker om sin pappa, er alt strevet verd det :-)

[Gjest kvinne 46]

Du har nøyaktig samme grunn som meg til å stille seg selv spørsmål i stedet for. :-)

Jeg gikk skikkelig i fellen selv, og måtte opp med ganske harde skyts mot meg selv til slutt. Jeg har bare blitt såååå lei av vår ensidige sutring og anklager mot mannen. Erfaringen min er det stikk motsatte av hva jeg en gang mente.

Kjære Trissie

Enig med deg når mannen er "normal". Med min nåværende mann går det an å komunisere slik du tenker.

MEN min eks. tenker (nesten) berre ut ifrå seg sjølv. Han har lite empatiske evner. Han greier ikkje å sjå seg tilbake, og lære av erfaringane/avtaler. Det han føler der og då, er det han handler ut ifrå. Visst er han god og snill når han har det bra. Kva gjekk jobben min ut på då, trur du? Jau, at han skulle ha det bra, så vi kunne ha det bra. Men kva med mine behov når dei kræsja med hans??

[bouenas]

Hei kjære jente31.

Jeg har sittet på sidelinjen uten å kommentere, men har stor medfølelse med deg. Det du skriver er veldig ærlig, og jeg forstår du er redd.

Men en ting jeg reagerer på, er alle forsøkene på å trøste deg!

Det er nærmest håpløst å trøste noen ved å gi ensidig tilslutning til alt du tenker og sier, og dermed la den andre parten forbli mystifisert og stigmatisert som psykopat og det som verre er.

Derfor har jeg lyst til å ta opp et tema som sikkert blir kontroversielt for mange.

Først og fremst, vold er en nærmest utilgivelig handling å utøve overfor hvem som helst. Og den vil jeg ikke forsvare.

Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida.

Derfor er jeg veldig skeptisk til å bruke psykopat-begrepet.

Forstår du hvorfor, er det lettere å unngå uten at det frikjenner han altså.

Ja, han straffer deg og barnet ditt. Det er slik du opplever det.

Men for at du skal bli kvitt frykten er det kanskje viktig å forstå hva som skjer?

Dette behøver ikke være fasiten, men et forsøk på mer konstruktiv hjelp.

Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Det er lett å henge seg opp i hans adferd, og knytte det altfor sterkt opp mot tidligere prinsippsamtaler eller hendelser.

Han opplever kanskje bare at han ber deg støtte han i avgjørelser?!!!

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)

Det får deg til å ta beslutninger som å flytte osv., og selv om du kanskje bør det kan det være viktig å forstå kommunikasjonen som trengs for å få fred?

Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?

Ut fra det jeg har lest fra deg, tror jeg han ganske sikkert opplever årsaken til bruddet som manglende enighet om grenser.

Men du opplever hans adferd som årsak.

Det kan bety at du unnviker det avgjørende punktet, nemlig enighet om grenser, fordi du kanskje ikke ser den forskjellen?

Først når vi viser en viss enighet i avgjørelser, ville vi klart å få til en dialog om avstraffelsen/konsekvensene for barnas oppførsel eller adferd.

Og det var kanskje ikke så tungt og vanskelig som du tror?

Kommunikasjon er vanskelig, men ikke vanskelig likevel :-)

Hvis dette kan være noe for deg å se på, så gir jeg gjerne en håndsrekning.

I alle dager!

"Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)"

Når du ikke har bedre peiling på hvordan det er å være truet og mishandlet, bør du holde deg for god til å komme med slike meningsløse påstander! Det er jo _helt innlysende_ HAN som glemmer sakens kjerne, når han farer opp og blir voldelig for små og/eller store ting!

Det er klart at en sak alltid har to sider. Og det er svært sannsynlig at han bruker disse misforståtte metodene for å prøve å oppnå nærhet og forståelse. At han bruker fullstendig feile metoder kan hun ikke ta ansvar for. Hun har prøvd, gjennom flere år, hun har fått ham med til familierådgivning, hun har nok gjort alt i sin makt for å _forstå_ ham, prøve å hjelpe ham, osv. Hun har også forsøkt å overse, godtta osv. Hun til og med prøvet å endre egen adferd.

Men herlighet!! Hva pokker kan du forvente mer?? Hun kan ikke være martyr for hans totalt misforståtte adferd!!!!

"Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?"

Hva gjør deg kompetent til å påstå noe slikt? Har du vært innenfor husets fire vegger og sett at det er slik det er? Slik jeg "kjenner" Jente31, vet hun utmerket godt om sine feil - og feil har vi ALLE!! Graden av feil her er forøvrig udiskutabel, slik det kommer frem av Jente31's innlegg. Det er synd at du med dette innlegget kan bryte ned hennes hittil svært gode selvinnsikt, og få henne til å tvile mer på seg selv. Det er veldig tydelig at du vet minimalt om hvordan det er å bli utsatt for vold.

Nå er hun på god vei til å bli sterkere, og så kommer du med dette forkastelige innlegget??! Du ber henne forsøke å forstå ham bedre, godta hva han gjør mot henne og barna.

"Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida."

Joda, ut i fra blant annet dette, kan slik adferd _forstås_, men det kan likevel ikke godtas, og spesielt ikke når det blir et _mønster_.

Du har noen gode punkter, jmf å oppnå god kommunikasjon ut i fra gjensidig forståelse. Det er selvsagt viktig, men må utføres med forsiktighet/smidighet, når det gjelder å forholde seg til en slik person som hennes eksmann.

Håper virkelig, virkelig at Jente31 klarer å sortere ut hva som er verdt å ta med seg fra innlegget ditt.

[Gjest kvinne 46]

Ikke uenig med deg!

Men, det triste er at det ofte er lettere å lytte til råd fra de som holder med enn de som prøver å foreslå endringer. Ikke sant?

Det er noe som heter at det er vanskligere å lytte til råd som hjelper enn til råd som bekrefter. Det er mitt utgangspunkt.

Og kunne jeg bare argumentere meg blå, slik at minst ETT barn slipper å leve med ufortjent negative tanker om sin pappa, er alt strevet verd det :-)

Vi er enige :-)

[trissie]

Kjære Trissie

Enig med deg når mannen er "normal". Med min nåværende mann går det an å komunisere slik du tenker.

MEN min eks. tenker (nesten) berre ut ifrå seg sjølv. Han har lite empatiske evner. Han greier ikkje å sjå seg tilbake, og lære av erfaringane/avtaler. Det han føler der og då, er det han handler ut ifrå. Visst er han god og snill når han har det bra. Kva gjekk jobben min ut på då, trur du? Jau, at han skulle ha det bra, så vi kunne ha det bra. Men kva med mine behov når dei kræsja med hans??

Alle er selvfølgelig ikke like.

Spist er spist, men så er kanskje ikke du den samme idag som den gang heller? Det nytter ikke å sette sin egen opplevelse av EN person opp mot beskrivelsen av en annen sak som innvolverer to personer.

Da må man spørre kritiske spørsmål som kanskje du heller aldri stilte deg selv? Eller andre?

Det må vi bare la ligge :-)

[trissie]

I alle dager!

"Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)"

Når du ikke har bedre peiling på hvordan det er å være truet og mishandlet, bør du holde deg for god til å komme med slike meningsløse påstander! Det er jo _helt innlysende_ HAN som glemmer sakens kjerne, når han farer opp og blir voldelig for små og/eller store ting!

Det er klart at en sak alltid har to sider. Og det er svært sannsynlig at han bruker disse misforståtte metodene for å prøve å oppnå nærhet og forståelse. At han bruker fullstendig feile metoder kan hun ikke ta ansvar for. Hun har prøvd, gjennom flere år, hun har fått ham med til familierådgivning, hun har nok gjort alt i sin makt for å _forstå_ ham, prøve å hjelpe ham, osv. Hun har også forsøkt å overse, godtta osv. Hun til og med prøvet å endre egen adferd.

Men herlighet!! Hva pokker kan du forvente mer?? Hun kan ikke være martyr for hans totalt misforståtte adferd!!!!

"Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?"

Hva gjør deg kompetent til å påstå noe slikt? Har du vært innenfor husets fire vegger og sett at det er slik det er? Slik jeg "kjenner" Jente31, vet hun utmerket godt om sine feil - og feil har vi ALLE!! Graden av feil her er forøvrig udiskutabel, slik det kommer frem av Jente31's innlegg. Det er synd at du med dette innlegget kan bryte ned hennes hittil svært gode selvinnsikt, og få henne til å tvile mer på seg selv. Det er veldig tydelig at du vet minimalt om hvordan det er å bli utsatt for vold.

Nå er hun på god vei til å bli sterkere, og så kommer du med dette forkastelige innlegget??! Du ber henne forsøke å forstå ham bedre, godta hva han gjør mot henne og barna.

"Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida."

Joda, ut i fra blant annet dette, kan slik adferd _forstås_, men det kan likevel ikke godtas, og spesielt ikke når det blir et _mønster_.

Du har noen gode punkter, jmf å oppnå god kommunikasjon ut i fra gjensidig forståelse. Det er selvsagt viktig, men må utføres med forsiktighet/smidighet, når det gjelder å forholde seg til en slik person som hennes eksmann.

Håper virkelig, virkelig at Jente31 klarer å sortere ut hva som er verdt å ta med seg fra innlegget ditt.

Vold kan IKKE forsvares! Det er heller ikke det jeg gjør!.

Men graden av uenigheter, og det faktum at vi kun har HENNES beskrivelser, er nok til å nyansere litt. Jeg har skrevet med henne tidligere, hvor bildet ble adskillig mer nyansert.

Det er veldig lett å falle ned i svartmaling som virker deprimerende. Spesielt nå de hun søker trøst hos ikke forstår hva som kan bygge henne opp.

Alt vi får bedre kunnskap om er med på å styrke kommunikasjonsevner og å fjerne frykt. Vold, er ikke det ofte manglende evne til å argumentere konstruktivt? Å jo, jeg har noen udelt ubehagelige erfaringer, men også med at et menneske ikke skal fordømmes til evig tid pga feil.

Det er endringsvilje og endringsmuligheter jeg har fokus på, spesielt etter å ha blitt tilgitt i alvorlige saker selv. Hvorfor skal ikke dette paret også få sin mulighet til å forstå hva som plager?

Om ikke annet, vil hun få bedre selvtillit og styrke av å se ting mer nyansert.

Som skilsmisse_syndrom skriver, gir kanskje 4 av 5 mannen en høyst ufortjent karakter i en slik situasjon. Hvor er det riktige bildet?

Spør vi ikke, har vi heller ingen svar, ikke sant?

Det er ingen som påstår noe her, så hvorfor konkludere så fryktelig sterkt MOT mannen?

[Gjest Rrose]

Hei kjære jente31.

Jeg har sittet på sidelinjen uten å kommentere, men har stor medfølelse med deg. Det du skriver er veldig ærlig, og jeg forstår du er redd.

Men en ting jeg reagerer på, er alle forsøkene på å trøste deg!

Det er nærmest håpløst å trøste noen ved å gi ensidig tilslutning til alt du tenker og sier, og dermed la den andre parten forbli mystifisert og stigmatisert som psykopat og det som verre er.

Derfor har jeg lyst til å ta opp et tema som sikkert blir kontroversielt for mange.

Først og fremst, vold er en nærmest utilgivelig handling å utøve overfor hvem som helst. Og den vil jeg ikke forsvare.

Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida.

Derfor er jeg veldig skeptisk til å bruke psykopat-begrepet.

Forstår du hvorfor, er det lettere å unngå uten at det frikjenner han altså.

Ja, han straffer deg og barnet ditt. Det er slik du opplever det.

Men for at du skal bli kvitt frykten er det kanskje viktig å forstå hva som skjer?

Dette behøver ikke være fasiten, men et forsøk på mer konstruktiv hjelp.

Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Det er lett å henge seg opp i hans adferd, og knytte det altfor sterkt opp mot tidligere prinsippsamtaler eller hendelser.

Han opplever kanskje bare at han ber deg støtte han i avgjørelser?!!!

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)

Det får deg til å ta beslutninger som å flytte osv., og selv om du kanskje bør det kan det være viktig å forstå kommunikasjonen som trengs for å få fred?

Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?

Ut fra det jeg har lest fra deg, tror jeg han ganske sikkert opplever årsaken til bruddet som manglende enighet om grenser.

Men du opplever hans adferd som årsak.

Det kan bety at du unnviker det avgjørende punktet, nemlig enighet om grenser, fordi du kanskje ikke ser den forskjellen?

Først når vi viser en viss enighet i avgjørelser, ville vi klart å få til en dialog om avstraffelsen/konsekvensene for barnas oppførsel eller adferd.

Og det var kanskje ikke så tungt og vanskelig som du tror?

Kommunikasjon er vanskelig, men ikke vanskelig likevel :-)

Hvis dette kan være noe for deg å se på, så gir jeg gjerne en håndsrekning.

Jeg vil bare gi en liten kommentar til det du sier her.

Hvis du har vært i en situasjon der den ene parten rett og slett aldri vil kunne samarbeide så vil du forstå at det handler ikke om at alle saker har to sider.

Det er farlig å si også fordi det å sette grenser for slik manipulerende og grenseløse mennesker er uhyre vanskelig.

Det har vært den eneste reddningen for meg og mine barn iallefall.

Det er en kjennsgjerning at kvinner som har levd i voldelige forhold ofte går tilbake til mannen.

Å foreslå dialog og samarbeid i slike forhold er livsfarlig!

[Gjest Rrose]

I alle dager!

"Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)"

Når du ikke har bedre peiling på hvordan det er å være truet og mishandlet, bør du holde deg for god til å komme med slike meningsløse påstander! Det er jo _helt innlysende_ HAN som glemmer sakens kjerne, når han farer opp og blir voldelig for små og/eller store ting!

Det er klart at en sak alltid har to sider. Og det er svært sannsynlig at han bruker disse misforståtte metodene for å prøve å oppnå nærhet og forståelse. At han bruker fullstendig feile metoder kan hun ikke ta ansvar for. Hun har prøvd, gjennom flere år, hun har fått ham med til familierådgivning, hun har nok gjort alt i sin makt for å _forstå_ ham, prøve å hjelpe ham, osv. Hun har også forsøkt å overse, godtta osv. Hun til og med prøvet å endre egen adferd.

Men herlighet!! Hva pokker kan du forvente mer?? Hun kan ikke være martyr for hans totalt misforståtte adferd!!!!

"Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?"

Hva gjør deg kompetent til å påstå noe slikt? Har du vært innenfor husets fire vegger og sett at det er slik det er? Slik jeg "kjenner" Jente31, vet hun utmerket godt om sine feil - og feil har vi ALLE!! Graden av feil her er forøvrig udiskutabel, slik det kommer frem av Jente31's innlegg. Det er synd at du med dette innlegget kan bryte ned hennes hittil svært gode selvinnsikt, og få henne til å tvile mer på seg selv. Det er veldig tydelig at du vet minimalt om hvordan det er å bli utsatt for vold.

Nå er hun på god vei til å bli sterkere, og så kommer du med dette forkastelige innlegget??! Du ber henne forsøke å forstå ham bedre, godta hva han gjør mot henne og barna.

"Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida."

Joda, ut i fra blant annet dette, kan slik adferd _forstås_, men det kan likevel ikke godtas, og spesielt ikke når det blir et _mønster_.

Du har noen gode punkter, jmf å oppnå god kommunikasjon ut i fra gjensidig forståelse. Det er selvsagt viktig, men må utføres med forsiktighet/smidighet, når det gjelder å forholde seg til en slik person som hennes eksmann.

Håper virkelig, virkelig at Jente31 klarer å sortere ut hva som er verdt å ta med seg fra innlegget ditt.

Jeg vil bare si at dette er jeg 100% enig i.

Det er livsfarlig å dreie rundt den aksen at det skal være to for å feile...etc.. Den ene er like god som den andre...etc.

[Gjest kvinne 46]

Alle er selvfølgelig ikke like.

Spist er spist, men så er kanskje ikke du den samme idag som den gang heller? Det nytter ikke å sette sin egen opplevelse av EN person opp mot beskrivelsen av en annen sak som innvolverer to personer.

Da må man spørre kritiske spørsmål som kanskje du heller aldri stilte deg selv? Eller andre?

Det må vi bare la ligge :-)

Trissie

Nei, eg er ikkje den same i dag. Takk og lov.

Med kunnskap får man visdom.

Eg tenker også at jente31 treng fagpersoner i det virkelege liv, som kan veilede henne ut frå HENNAR problem. Vi svarer berre ut frå det ho skriv her, og det kan vere feil. Vi er i høgste grad subjektive :-/

Dessutan har eg nettopp kome inn i problemstillinga, så det er nok mykje som eg ikkje har fått med meg.

Håper jente31 stoler på seg sjølv, og det ho kjenner er rett for seg :-)

[trissie]

I alle dager!

"Utgangspunktet kan være at når han kjefter eller er truende, glemmer du SAK, og henger deg opp i hans virkemidler i stedet.

Dermed er du ikke objektiv til hvorfor han kjefter.

Mens du henger deg ganske mye opp i avstraffelsen!!! :-)"

Når du ikke har bedre peiling på hvordan det er å være truet og mishandlet, bør du holde deg for god til å komme med slike meningsløse påstander! Det er jo _helt innlysende_ HAN som glemmer sakens kjerne, når han farer opp og blir voldelig for små og/eller store ting!

Det er klart at en sak alltid har to sider. Og det er svært sannsynlig at han bruker disse misforståtte metodene for å prøve å oppnå nærhet og forståelse. At han bruker fullstendig feile metoder kan hun ikke ta ansvar for. Hun har prøvd, gjennom flere år, hun har fått ham med til familierådgivning, hun har nok gjort alt i sin makt for å _forstå_ ham, prøve å hjelpe ham, osv. Hun har også forsøkt å overse, godtta osv. Hun til og med prøvet å endre egen adferd.

Men herlighet!! Hva pokker kan du forvente mer?? Hun kan ikke være martyr for hans totalt misforståtte adferd!!!!

"Kanskje det viktigste punktet for å unngå uheldige situasjoner, er at begge forstår at dere er TO om å feile?"

Hva gjør deg kompetent til å påstå noe slikt? Har du vært innenfor husets fire vegger og sett at det er slik det er? Slik jeg "kjenner" Jente31, vet hun utmerket godt om sine feil - og feil har vi ALLE!! Graden av feil her er forøvrig udiskutabel, slik det kommer frem av Jente31's innlegg. Det er synd at du med dette innlegget kan bryte ned hennes hittil svært gode selvinnsikt, og få henne til å tvile mer på seg selv. Det er veldig tydelig at du vet minimalt om hvordan det er å bli utsatt for vold.

Nå er hun på god vei til å bli sterkere, og så kommer du med dette forkastelige innlegget??! Du ber henne forsøke å forstå ham bedre, godta hva han gjør mot henne og barna.

"Men av erfaring vet jeg at følelse av maktesløshet kan skape mange rare og utilsiktede reaksjoner. Og har man vært ubetenksom eller oppfarende over streken en gang, er det også veldig lett å bli stigmatisert, slik at neste anledning kan påvirkes utrolig sterkt av fortida."

Joda, ut i fra blant annet dette, kan slik adferd _forstås_, men det kan likevel ikke godtas, og spesielt ikke når det blir et _mønster_.

Du har noen gode punkter, jmf å oppnå god kommunikasjon ut i fra gjensidig forståelse. Det er selvsagt viktig, men må utføres med forsiktighet/smidighet, når det gjelder å forholde seg til en slik person som hennes eksmann.

Håper virkelig, virkelig at Jente31 klarer å sortere ut hva som er verdt å ta med seg fra innlegget ditt.

Det kan godt hende DU kjenner henne og har vært innenfor hennes 4 vegger.

Da skal jeg ikke motsi deg.

For jeg er prinsippielt enig i det du skriver.

Men har du hørt om eksempler på "vold" der situasjonen forklarer? Ikke forsvarer?

[bouenas]

Jeg vil bare si at dette er jeg 100% enig i.

Det er livsfarlig å dreie rundt den aksen at det skal være to for å feile...etc.. Den ene er like god som den andre...etc.

Tusen takk.

Ja, familievoldsaker har svært lite til felles med "vanlige" skilsmisser, der det gjerne blir skitkasting på _helt_ andre grunnlag. Merkelig at det for enkelte er så vanskelig å se forskjellen. Jeg ble mektig provosert av trissie's innlegg.

[bouenas]

Det kan godt hende DU kjenner henne og har vært innenfor hennes 4 vegger.

Da skal jeg ikke motsi deg.

For jeg er prinsippielt enig i det du skriver.

Men har du hørt om eksempler på "vold" der situasjonen forklarer? Ikke forsvarer?

Neida, jeg har ikke vært innenfor hennes fire vegger, men så har jeg heller ikke mistrodd henne. Om dette var oppspinn, ville nok ting ha vært annerledes formulert fra hennes side. Ut i fra hva hun skriver, har jeg ingen som helst problemer med å tro henne.

Skilsmisse/samlivsbrudd fra en voldelig person med klare _psykopatiske trekk_, kan ikke sidestilles med en "vanlig" skilsmisse. En skilsmisse/samlivsbrudd er beintøft for de fleste, men det er ikke til å stikke under en stol at det å bryte opp et forhold som har vært preget av vold, har betydelige flere, og andre aspekter.

"Men har du hørt om eksempler på "vold" der situasjonen forklarer? Ikke forsvarer?"

Dette må du nok forklare nærmere.

[Gjest Rrose]

Tusen takk.

Ja, familievoldsaker har svært lite til felles med "vanlige" skilsmisser, der det gjerne blir skitkasting på _helt_ andre grunnlag. Merkelig at det for enkelte er så vanskelig å se forskjellen. Jeg ble mektig provosert av trissie's innlegg.

Å oppfordre til forståelse og empati i slike forhold er jo rett og slett absurd. Det er jo det man har holdt på med i alle år.

Nei vi er nok svært enige.

[trissie]

Neida, jeg har ikke vært innenfor hennes fire vegger, men så har jeg heller ikke mistrodd henne. Om dette var oppspinn, ville nok ting ha vært annerledes formulert fra hennes side. Ut i fra hva hun skriver, har jeg ingen som helst problemer med å tro henne.

Skilsmisse/samlivsbrudd fra en voldelig person med klare _psykopatiske trekk_, kan ikke sidestilles med en "vanlig" skilsmisse. En skilsmisse/samlivsbrudd er beintøft for de fleste, men det er ikke til å stikke under en stol at det å bryte opp et forhold som har vært preget av vold, har betydelige flere, og andre aspekter.

"Men har du hørt om eksempler på "vold" der situasjonen forklarer? Ikke forsvarer?"

Dette må du nok forklare nærmere.

Jeg skal prøve å forklare.

Det er ganske kjent innen familieterapi at slikt kan oppstå fordi vi er dårlige til å kommunisere med hverandre.

Men det er vanskelig å se det, ikke minst å forstå våre roller.

La oss ta ett tenkt eksempel, og at du var i en slik situasjon?

Du har vel ikke lettere for å se deg selv enn oss andre?

Din rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for deg som kvinne å innse hans engasjement som like sterkt og riktig.

Men dette er ikke lett. Det vil si at du ofte vurderer egne omsorgsfølelser og avgjørelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende.

Et eksempel: De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere.

Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed. I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra min avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en mann som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som ansvarsfull omsorgsperson.

Og han følte naturlig nok at han ble fratatt betydning som dette.

Dessverre gjorde han kanskje som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen.

Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna.

Og hun "reddet" dem. Hans rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle han nå avtale med henne om hver avgjørelse han ønsket å ta? Han følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at hans avgjørelser ble strengere og strengere, for han BRYDDE seg jo virkelig om barna og ØNSKET en pappa/omsorgsrolle.

Men det ble jo så helt galt.

Det er jo helt klart at han skulle ha satt seg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte hans rolle som pappahjelper på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde hans rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til han ble ubetydelig for dem alle. Hans avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Hvorfor skal han bry seg om å prate? Han blir jo ikke forstått likevel.

Men det som kanskje begynner med at han gir små beskjeder eller tar avgjørelser på vegne av deg og han, og at den kanskje blir omgjort av deg, kan ha vært en bagatellmessig men livsfarlig start på likegyldigheten og manglende lyst og gode følelser i forholdet..

Dette fører nesten bestandig til at neste gang er han litt mer bestemt på at han vil være ansvarsfull. Avgjørelsen blir litt strengere, og din korreksjon oppfattes enda mer undergravende. osv...

Så kan det komme til at han til slutt er "rasende" på alt, eller likegyldig til alt utenom sex, for han har tatt inn over seg at hans beskjeder og avgjørelser ikke betyr noe.

Det er ikke sikkert han er i stand til å sette ord på det selv en gang. Enda en grunn til å unngå prating.

Er det mulig å forstå han???

Er det mulig å innse at han i frustrasjon kan gjøre overilte handlinger?

Jeg har en gang vært nær på en familie der akkurat dette skjedde. Moren anmeldte faren for vold mot datteren, og han hadde utøvd vold. I hennes øyne var han klart voldelig psykopat.

De ble skilt, men så fikk hun ro til å tenke over situasjonen og litt hjelp til å forstå hva som egentlig hadde skjedd. De er i dag gift, og har en flott familie.

Og, det handlet ikke om å gå tilbake til en voldelig person, men om en utrolig vilje til å forstå sin egen rolle i det som hadde skjedd.

Derfor er jeg ikke uten videre villig til å ”kjøpe” forklaringer.

Det er fullt mulig å snakke sammen for å avklare om bildet KAN være mer nyansert. Og det ville jeg gjort for å ikke måtte tenke over resten av livet OM det kan ha vært slik.

Den kategoriske stemplingen av mannen er etter min mening et overgrep det også.